Å lære å skrive igjen

Når du ser hva livet har å by på, er det fint liten grunn til å skrive. Det var iallfall sånn det så ut kl. 8:29 om morgenen en dag i midten av juli 2014.

I Ramallah sentrum, femte etasje. Telefonen ringer, og jeg ser nummeret på displayet. Det er ingen jeg kjenner, så rett og slett et ukjent nummer, men når noen ringer meg såpass tidlig, syns jeg at jeg må svare. Jeg liker egentlig ikke mobiltelefoner. Jeg fikk den av en kompis da jeg og familien min kom til Ramallah, slik at vi skulle ha kontakt med omverdenen dersom noe skulle skje. Og det kunne jo virke som om det hadde gjort det nå når noen prøvde å få tak i oss så tidlig på morgenen. Jeg var allikevel like skeptisk til mobiltelefoner, og vil helst ikke holdes ansvarlig for noe som har med dem å gjøre. Så når det ringer kl. 8:29 om morgenen, lar jeg det ringe til han som på den tiden var mannen min, svarer. Men i stedet for å snakke i vei er han taus. Han holder frem telefonen og presser den mot øret mitt. Det er en innlest melding, og stemmen er myndig. Det er en mann som snakker standardarabisk. Jeg får ikke med meg hele meldingen: «Dette er en advarsel fra det israelske forsvaret.»

Og så var meldingen over, og linjen ble brutt. Jeg greide ikke å røre meg. Det er slike advarsler det israelske forsvaret sender ut rett før de bomber en boligblokk. Hensikten er å advare de som bor der eller rett i nærheten, men også å sikre seg mot å bli saksøkt senere. I det du følger varselet, fraskriver du deg alle rettigheter til å anklage hæren for å ha begått krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten, for «de berørte ble varslet».

Angrepet kan komme i løpet av en halvtime. I går hørte jeg om en ung mann fra Gaza som hadde fått et slikt varsel fra den israelske hæren om at de skulle bombe bygningen nord på Gaza-stripen hvor han og familien bodde. Han var på jobb lenger sør, så han prøvde å ringe familien for å advare dem. Men det hjalp ikke. Han fikk ikke tak i dem. Folk hadde reist hjem igjen. Det var ramadan, og de var oppe sent og sov til langt utpå dagen. Den unge mannen var for redd til å slå det fra seg, så han dro tidlig fra jobb og prøvde å komme seg hjem. Der fikk han se at blokka deres var truffet i et luftangrep. Flere familiemedlemmer hadde omkommet, og andre var skadet.

Jeg kan ikke være helt sikker på at dette faktisk skjedde. Vi hører så mangt, og det er så grusomt at det er vanskelig å tro at det kan være sant. Men 8:29 om morgenen midt i juli 2014 hogg den historien tak i meg, og det sto for meg som min egen skjebne. Jeg vet ikke hvem sin telefon dette hadde vært tidligere, eller hvem den israelske hæren trodde den tilhørte. Jeg lurte på om vennen jeg fikk den av, var med i en politisk bevegelse, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tenkte på alle naboene jeg hadde møtt siden jeg kom hit for et par uker siden, og prøvde kjapt å klekke ut hvem av dem okkupasjonsstyrkene ville ha tak i. De eneste jeg hadde blitt kjent med, var noen irriterende unger som var mellom fire og elleve år gamle, to kvinner og en tilårskommen dame og dessuten en mann i slutten av femtiårene. Jeg slo meg ikke til ro med det. De var jo akkurat som alle ofrene som nå ble rapportert omkommet på nyhetene med noen få timers mellomrom. Men så følte jeg meg plutselig så feig som tenkte på naboene på den måten. Jeg var så redd for meg selv og familien at jeg på et øyeblikk hadde blitt som en israelsk offiser, som nøye vurderte hvem av disse palestinerne som hadde blitt en «sikkerhetsrisiko».