Om å miste et tomt barn

Nora Simonhjell (1970) og Gunnar Wærness (1971) debuterte sist høst med hver sin diktsamling. Simonhjell har skrevet slaktarmøte, og Wærness har skrevet Kongesplint. Begge har skrevet gode bøker, bøker som både berører, og som ved sin kompleksitet utfordrer tanken.

Ved første lesning av Simonhjells slaktarmøte fortonet boken seg som et langt dikt, og det virket som om jeg hadde lest for fort. En prosatekst? Nei. Et langt dikt? Forlaget kaller det en helstøpt diktsyklus. Simonhjell sier selv til Dag og tid at hun først skrev slaktarmøte som kortprosa, deretter som en nitti siders roman og at «Teksten som han står i dag, er skoren ut av romanmanuset …». Jeg kan merke denne forhistorien når jeg leser. Når jeg leser saktere, om igjen, er det stadig ikke lett å vite hvor et dikt slutter og hvor det neste begynner. Det brukes ikke store bokstaver, (bare ved ett egennavn), det er ikke tegnsetting i boken og i tillegg er komposisjonen elliptisk, assosiativ. Det er lett å ta med seg elementer fra prosaens verden i vurderingen. Det er faktisk vanskelig å la være. Det gjør det farefullt og vanskelig å plukke ut enkeltdikt. Helheten gjør et sterkt inntrykk. Jeg tenker historie når jeg leser Simonhjells bok. Historien eller fortellingen til et subjekt som vil og må endring.

Møtet med Wærness sin bok er annerledes. Litt trangt. Det tar lang tid før boken begynner. Fire sider med en bokstav av tittelen kalligrafert på hver side. Jeg bruker tid på å få med meg at dette er tittelen (det hadde gått enda lenger tid om jeg ikke kjente til den fra forlagets presentasjon på Internett). Det er noe påhengt over begynnelsen. Når jeg leser det første diktet i Kongesplint, er begynnelsen glemt. Enkeltdiktene står sterkere for seg selv enn hos Simonhjell, men også Wærness’ bok kan leses som en diktsyklus.

Det finnes flere mulige lesninger eller mulige innfallsvinkler til en bok. slaktarmøte handler i naiv forstand om individets forhold til smerte. Alle konnotasjonene eller denotasjonene av det objektive (vitenskap og presisjon) og den sentrale plassen subjektets kropp har i diktene, gjør at forholdet mellom det objektive og det private tematiseres. Kongesplint er en bok om sorg, om det hjemløse subjektet. (Slik har i alle fall samlingen tematiske forbindelser med modernismen.) En annen anmelder ville trolig konsentrere seg om noe annet enn det jeg gjør. Det jeg vil fokusere på er identitet, noe som selvsagt (men ikke bare) er styrt av at jeg har to bøker foran meg. Begge bøkene peker mot eller fokuserer på relasjoner mellom nærstående mennesker. Individet og de nærstående. Likevel virker grunntonen i bøkene ganske ulik. En ekspressiv tone preger Simonhjells dikt, mens en sårhet og melankoli særlig preger den første delen av Wærness sin samling. Jeg lurer på om grunntonen i diktene også gjenspeiles i tilnærmingen til identitet? Det interesserer meg.

Det som best kan uttrykke tilnærmingen til identitet hos de to, er ordet forskjell: Når en snakker om dialektisk identitet eller identitet / differens, er identitet kjennetegnet ved å være noe som forbinder noe forskjellig. I slaktarmøte finnes en tydelig forskjell mellom før og nå i det lyriske jegets biografi. Noe som er uttrykt allerede i åpningsdiktet gjennom at det lyriske jeget minnes: «eg minnest ansiktet mitt / det dei andre ser som meg / eg kjenner ikkje dette fjeset / eg ser bestemor / eg ser far og mor mi si hake / innestengde / frosne fast i det dei kallar meg / eg prøver å ikkje sjå / ikkje høyre / eg vil bak fjella / gjennom genane». Det er nesten som en liten rammefortelling. I forhold til hovedhendelsen i syklusen, markerer diktet eksplisitt et lyrisk jeg som vil endring. Blikket er de andres blikk. «det dei andre ser som meg». Foreldrene sin hake finnes i «det dei kallar meg». Det lyriske jeg må ta kontroll over eget blikk, minne og egen navngivning: Kort sagt egen identitet. Denne prosessen åpner for en dynamisk eller plastisk identitet.

I Kongesplint er det som om forskjellene er undergravet (som om det begynner allerede ved tittelen). Åpner nettopp derfor boka for en annen identitetsforståelse enn den dialektiske? Isteden for en identitet som er avhengig av forskjell, ser identitet i Wærness sine dikt ut til å drive mot en eller ha et begjær etter en slags idem-identitet i betydningen et totalt sammenfall. Kanskje er dette i sin tur en type ikke-identitet som glipper unna, som ikke lar seg identifisere. Jeg knytter identitet nært til melankolien og tapet i Wærness sin bok.

Hovedhendelsen i slaktarmøte er det lyriske jegets lemlesting av seg selv. En oppløsning, men også skapelsen av ny eller nye identiteter. Læremesteren er en slakter: «eg innleier eit forhold til slaktaren / han låner meg knivane sine / brynet sitt / han lærer meg korleis eg skal flå …». Det lyriske jeget slakter seg selv, en handling som etter hvert peker på en mulig forståelse av tittelen på boka. I slaktermøte blir diktsubjektet både slakter og slakt. Sagt på en annen måte: Det lyriske jeg inntar rollen som både slakter og offer i den prosessen det er å oppløse og å skape identitet. Det lyriske jeg som både subjekt og objekt, som ødelegger og skaper. Det ser ut som mellomposisjonen eller en slags verken eller-posisjon blir en positivt definert posisjon for identitet. «eg går mellom fjella / aldri saman / aldri åleine».

Mye av styrken i boka til Simonhjell ligger i en sterk forankring i det konkrete. Oppløsningen av kroppen og sammensetningen av den fungerer konkret, men også som det sentrale bildet på nettopp restruktureringen av identiteten. Men jeg slipper ikke unna det konkrete. Smertefullt. «Eg festar ein skalpell til tunga / lar han leike rundt i munnen / metall mot tennene / riper i emaljen / tannlegen gret / eg jublar / skjer sakte kinnet laust frå kinnbeinet / løyser leppa frå nasen». Men det er ikke bare smertefullt. Det skapes en blanding av det smertefulle og det nesten absurde i mange av diktene. Oppløsningen av subjektets kropp er styrt fra munnhulen. Et underlig perspektiv der tunga har erstattet hånden. Strevsomt. Gjennom nærheten talen og språket har til tungen knyttes de til destruksjonen. Konkret fysisk smertelig, nesten surrealistisk. «… strekk eg hals kan eg skjære laus brystvortene / lar knivbladet danse rundt den brune perla / ho formar seg for deg». (Jeg kjenner nesten det litt keitete i bevegelsen der halsen strekkes (oppover) mens den bøyes nedover mot brystet.)

Det finnes en nær forbindelse mellom kropp og minne i slaktarmøte. Som kroppen, blir minnet en plastisk størrelse som kan vris og vendes på. «Minnene mine er tydelegare / eg kan flytte dei rundt / vri munnen over haka ned langs struperøret / gape så heile kinnbeinet synes …». Fortiden omskapes gjennom at det finnes flere minner. Ikke bare det minnet som er der i åpningsdiktet finnes. Etter hvert som jeg leser meg inn i teksten, opplever jeg at en flerstemmighet på flere nivåer skaper grunntonen i diktsyklusen. At det ikke bare finnes flere minner, men også flere fortellinger, flere språk. Noe som gjør det sannsynlig at det finnes flere identiteter. Konkret skapes den språklige flerstemmigheten gjennom at ulike diskurser blandes. I et av diktene der det virkelig tar av, er språkblandingen helt oppe i overflaten. (Ørene er skåret av)

hengde øyret opp over vasken

så blodet kunne renne ut

let det henge der medan

eg plastra holet i skallen

sette over ein bit tape

såg Jeoprady [sic]

kva er etymologi

kva er husleige

kva er harakiri

høyrde eg det dei sa dårlegare på grunn av tapen

svaneseng til mor

kjøleskap til far

og tre par tusen til den som fisken drog

øyret

eg høyrer ikkje på dykk

vi var suverene

vi var delar

eg er kunna

vi var fråskilde

vi var meg deg før og sidan

Det er ikke lett å sortere ut forholdet mellom diktjeget og vi. (Jeg har ikke tenkt å lage noen detaljert grammatikalsk eller syntaktisk analyse.) Jeg hører at det finnes et mangfold av stemmer. Barnesangen, et familiært samtidig tv-program, ironi, desperasjon, absurditet … Det skapes et stort rom i teksten. Blandingen, i form av flere ulike diskurser, er der i mange dikt: Eventyret, telefonsamtalen og den telegrammaktige stilen … Gjenkjennelsen og fremmedheten i diktene skaper en dynamikk som berører. Det ekstreme, gjennom parteringen, er der som bakteppe hele tiden, men det dagligdagse er aldri langt unna. Telefonsamtalen med moren (noen sider lenger framme i boka) utrykker en smertelig ironi. «eg tok ut augeepla mine / la dei ned i ein lite bolle med maursyre og sukker / såg ikkje markane / kjende dei krype rundt i skallen / hei er det deg mamma / har det bra / ingenting nytt / kan ikkje seie det / enn heime / ja ha / og potetene / så mykje / nei da alt i orden / du må helse». Det finnes en distanse i Simonhjell sitt språk (som riktignok motvirkes av nærheten i det konkrete) som virker annerledes enn hos Wærness. På meg virker det som språket i de to samlingene har ulik retning. Og kanskje er språket derfor mindre eksplisitt problematisk for det lyriske subjektet i slaktarmøte enn i Kongesplint? Kanskje er det også derfor meningstapet virker større i Kongesplint?

Jeg begynner med tittelen i Wærness sin bok. Gjennom ordsammensetningen «kongesplint» smeltes kongen og splinten sammen. En av betydningene til ordet splint er landstryker eller fant. Om en leser kongen og splinten som tese og antitese (utvidet med sine konnotasjoner), den høye og den lave, den innenfor og den utenfor, kan tittelen knyttes til meningstapet som skjer når tesen og antitesen ikke skilles fra hverandre. Det er kritisk. Fordi det er meningens garantist som angripes. Roland Barthes sier at tesen og antitesen som et metaspråklig objekt er den figuren som har som intensjon «… to name, to lay the foundations for, the world». Tesen og antitesen navngir og opprettholder «… the division between opposites and the very irreducibility of this division». Det er farlig å blande tesen og antitesen. «The antithesis is a wall without a doorway. Leaping this wall is a transgression. […] Antithesis, cannot be transgressed with impunity: meaning (and its classifying basis) is a question of life or death».

Kongen og splinten har kommet for nær hverandre. Den som har makt og residens kan ikke skilles fra den som ikke har noe hjemsted, ikke noe makt. Det er som om tittelen på Wærness sin bok gir en retning som også er til stede i resten av boka. Kongen og splinten har inngått i en symbiose. En symbiotisk relasjon som kan overføres på den sentrale relasjonen i diktene, mellom det lyriske jeg og han?

En hørbar kribling i kroppen når jeg ser

noe jeg ikke skal se, der står han på alle fire

og leter i det høye gresset, han er så nær

at jeg slutter å puste for å høre

hvem av oss lager

den lyden – han hviler seg her – det er ikke hvile.

Han finner ham og slår på ham og skriker til ham.

Han vil han skal hvile.

Og våkne når han ikke våkner – mannen

han bysset i gresset.

Et jeg som er så nær han at det slutter å puste. Nær døden. Det finnes flere lesemåter for relasjonen mellom han og jeg: En far/sønn-relasjon? En vennerelasjon? En relasjon internt i det lyriske jeget? Relasjonen mellom jeg og han er så kompleks at jeg vil gå en omvei. Gjennom sorgen. Sorgen er for så vidt eksplisitt, i slutten av et dikt: «– de kan ikke trøste / han som prøver å trøste / han som er død». Jeg knytter den mulig uovervinnelige sorgen til det lyriske jeget. Det sjette diktet i samlingen blir sentralt for dette perspektivet. Der er tapet eksplisitt knyttet til barnet og språket.

Jeg går tidlig ut i lyset og kryper

med solen, rik på meg selv over gulvet til jeg åpner

munnen

og mister et tomt barn – et barn som skremmer

seg selv med et speil – det ser

huset speilet i øksen, hugd opp

og stablet – det ser huset speilet i

lighteren, huset brenner, det kommer ingen ut og jeg

ser vinduer bølge på vannet

og huset måle gjester med døren – en av dem ser

meg og sier Der

sprang det et dyr – en annen kaller seg blåøyd Ingen

Det er han jeg tør følge – ut

Det er som om en uskyldstilstand er tapt for det lyriske jeget. En kan se det gjennom den direkte sammenheng mellom handlingen å åpne munnen (tale) og tapet av det tomme barnet som finnes. Det blir nærliggende å forstå språkets inntreden som årsak til tapet av det tomme barnet. At språket i denne sammenhengen blir fremmed i forhold til det tomme eller førspråklige barnet. En slags unik tilstand som ikke språket, som er allment, kan representere. (Jeg tenker at i en annen sammenheng kunne denne teksten knyttes til en tenker som Walter Benjamin.) Det finnes en frykt hos barnet, en frykt for det som differensierer, en frykt for speilet (analogt til språket som et system basert på forskjeller) som er stedet der en ser seg selv som en annen.

Jeg begynner å tenke på tittelen igjen. Den forekommer meg bedre og bedre. Kanskje rommer den nettopp relasjonen mellom det lyriske jeget og han? En relasjon som framstår mer og mer kompleks. I sammensmeltningen av kongen og splinten er det som om det som splitter også lever videre. Noe som er uttrykt i den semantiske flertydigheten til ordet splint. Det sentrale her er tilknytningen til det å splitte og å splintre. Splint er både det stykket som er revet av ved knusing, sprengning, men også tverrnaglen, tverrkilen i en bolt eller aksel. Det som splitter finnes i det som har smeltet sammen. Paradoksalt nok: Der det ikke er forskjell finnes det som holder atskilt. Det kan ikke ryddes ut eller kommes over. Gjennom at splinten eller kilen finnes i kongesplinten ligger kanskje kimen til kompleksiteten i samlingen som helhet: Fordi det også er noe som splitter symbiosen mellom jeget og han, som splitter kongen og splinten. For også det lyriske jeget i Kongesplint vil ut, bort. «Jeg lufter og vil ut – fingrene går foran – inn i neste hus hvor jeg krafser over listverket – etter en annen trangere utvei …». Et annet dikt som skiller seg ut, som står der som et brudd eller vending i samlingen, tyder også på ønske om å komme seg bort. «Hesten står tom og lys / den kommer med hodet langs bakken, jeg vil opp / på hesten, når jeg sitter / på hesten skal hesten gå sin vei.»

Det ser ut til å være en forbindelse mellom ønsket om å komme seg bort og begjæret etter ingen (det uten forskjell). Et begjær som trolig har sin grunn i relasjonen mellom det dominerende han og jeget. Fordi relasjonen mellom jeget og han er nær, men også voldelig. Tilnærmet en invasjon av det lyriske jeget. Mot slutten av diktet, der det tomme barnet går tapt, knyttes et han til ingen: «… en annen kaller seg blåøyd Ingen / Det er han jeg tør følge – ut». Det ser ut som det nettopp er det at han blir ingen som gjør det mulig for det lyriske jeget å følge han, ut. Fordi han i en viss forstand blir identisk med det tomme barnet (navnløs). Med tapet? Men er det et annet han lurer jeg på. Et annet han enn kongen? Et annet han (en av gjestene) som er fristilt fra det dominerende han. Et han som har sett barnet (jeget), som noe annet enn et han lik seg selv. Dannes det et slags nullpunkt når et han og jeget blir sammenfallende i ingen? Et slags nullpunkt, en slags død som kanskje også er en åpning? Kanskje finnes her en mulighet for å skape en annen identitet eller overskride melankolien?

Etter hvert som jeg leser, har bøkene mer felles enn jeg trodde da jeg begynte å lese dem. Selv om lesererfaringen fortsatt er svært forskjellig, er det som om bøkene berører hverandre. Ikke bare ser det ut til at det finnes en utvikling hos det lyriske jeget i Kongesplint, men at det også finnes øyeblikk i Simonhjells tekst der dynamikken i det lyriske jeget nærmest stopper opp. At det er mulig å finne en dominerende tone i hver av samlingene, men også en annen. Den dominerende tonen og formen er i Simonhjells bok, i bokstavelig forstand, mer befriende. (Av og til tenker jeg leken.) Men som jeg før har sagt, det er lett å lese for fort. Jeg blar i boka. Det er en detalj jeg har lagt merke til. Som om det var smuglet inn motstand i teksten som jeg husker. Et utsnitt av et dikt:

eg blør mindre enn eg trudde

skalpellen og eg

han er med meg i eggen

eg festa han til tunga med ein nagle

Diktet åpner for en personifisering av skalpellen, ikke gjennom en besjeling, men gjennom et syntaktisk grep. I den lille setningsbiten «skalpellen og eg» er det som om skalpellen inntar plassen til en person. Slik man omtaler seg selv og en annen: Per og eg … Legeredskapen som deler opp kroppen personifiseres. (Jeg har stadig i tankene forholdet mellom det objektive og det private eller subjektive.) Skalpellen er nødvendig også for at fortellingene skal få dybde eller substans. «løyser munnen frå haka / strekkjer tunga ut i si fulle lengde / med skalpell 12,9 centimeter / berre hole forteljingar utan …».

«skalpellen og eg» og straks etter: «han er med meg i eggen».

Noe forstyrrer en helt konkret lesning eller kommer samtidig med at jeg leser det konkret. Det virker mulig å lese både skalpellen (han) er med meg i sin egg, men også «han (skalpellen) er med meg i ånden». På et øyeblikk blir skalpellen en ustabil og kompleks størrelse. Redskapen som konnoterer vitenskap, presisjon, objektivitet (og som en ny konnotasjon distanse) knyttes til nærhet og inderlighet og det åndelige. Jeg leser samlingen på nytt. Det ligger en åpning mot det åndelige – det som ikke kan eller er tenkt – vevet inn i Simonhjells dikt. Der det lyriske jeget er på det mest avsondrede, i en slags total kontroll, ligger en åpning mot en annen dimensjon, men også muligens til fiksjonen? «eg løftar hovudet / skjer laus agnebryna / punkterer trommehinnene / eg er meisteren / blodet er renn ned over augene / verda er rosenraud / eg høyrer sildrande ord / eidar eg aldri tenkte …». Den rosenrøde verdenen konnoterer eller denoterer et sterkt subjektivt perspektiv på verden, fjerner seg fra det objektive og låner slik elementer fra fiksjonen. En slags lykke på det mest lukkede? Avsondret fra verden med sine punkterte trommehinner. En slags rus i nærheten av det likegyldige. Kanskje det umulige? Det konkrete presser seg på igjen. Blodet foran øynene som farger verden rosenrød.

Et jeg som sier: «eg er kunna», som sier «eg er meisteren». Det er ikke mange allusjoner i slaktarmøte, men her bruker det lyriske jeget samme omtalen om seg selv som bibelen om Kristus. Allusjonen virker godt integrert. Kristus er både mesteren men også offeret, lammet som slaktes. Kanskje kan mesteren også knyttes til han som er med i eggen, i ånden? Det er som det finnes en åndelig lengsel (muligens mot døden) hos det lyriske jeget som kompliserer? Er det her et berøringspunkt til Wærness sin bok? Jeg tror det finnes øyeblikk i Simonhjells dikt der det lyriske jeget er helt avsondret, der den dynamiske identiteten nærmest oppheves? Der det skjer et sammenfall mellom subjekt og objekt som opphever det heterogene som definert posisjon?

Øyeblikkene varer ikke, dominerer ikke. Jeg setter det i forbindelse med det lyriske jegets relasjon til bestemoren. Et sted det lyriske subjektet ikke selv kan nå? Kanskje til den absolutte kunnskapen? Identitet knyttet til det reine, kanskje døden? En bevegelse hos det lyriske jeg i slaktarmøte, er mot bestmoren. Mot døden? «bestemor ligg kvit i kammerset,» heter det, og litt seinere: «eg blir ei gamal dame / eg har ikkje bestemors visdom […] eg får ikke blodet mitt kvitt nok / tynnar det ut med vatn / set eit dren i låret og ein slange på vasskranen …». Før syklusen slutter på denne måten:

eg får ikkje blodet mitt kvitt nok

eg skiftar drenet ut med ei dyse

koplar dysa til vasskranen

passe varmt

kjenner korleis vatnet brer seg i årene

ser korleis blodårene gradvis blir bleikare

eg syng

eg prøver eit anna minne

Både Simonhjell og Wærness har levert sterke og utfordrende debutbøker. Selv om slaktarmøte og Kongesplint har punkter som berører hverandre når det gjelder identitet, er lesererfaringen fremdeles helt ulik. Det er gledelig med to gode lyrikkdebutanter samme høst. Likevel finnes dikt med ulik kvalitet i begge bøkene. Hos Simonhjell sluttet jeg helt å lese enkeltdikt. Når jeg likevel innimellom konsentrerte meg om enkeltdikt, fantes dikt som var svakere enn andre, dikt som ikke utvidet. For eksempel: «Kyrne rautar / dei vil ikkje ete / dei ørtar ikkje / mora sluttar å mjølke». Noen få dikt blir helt meningsløse uten konteksten de står i. De fungerer mer som korte narrative segmenter i en historie enn som dikt: «Så hjartet / hadde byrja men måtte gje meg / telefon heimanfrå / vesle jenta mi / eg vil inn i dei fire kammera». Fordi samlingen som helhet er så solid, blir ikke dette så viktig i lesningen. Hos Wærness er de svakere enkeltdiktene mer påfallende. Kanskje fordi jeg i større grad leser dem som enkeltdikt? Jeg vet ikke hva det skyldes, men merkelig nok kommer følelsen jeg hadde til å begynne med tilbake mot slutten. På samme måten som begynnelsen (en kalligrafert bokstav av tittelen på hver av de første sidene) virker de siste diktene, i alle fall som enkeltdikt, nesten påhengt? (Det virker krevende, men trolig ikke umulig å integrere dem i helheten.) De tre siste diktene virker svakere, intuitivt mindre ferdige. De blir nesten litt bablende. Kanskje et sterkt og solid inntrykk hadde vært enda bedre uten de tre siste diktene?