Litt lyd om lyrikk

Hvorfor er jeg til? Det er mange som ikke forstår meg. Jeg bruker så vanskelige ord, veldig abstrakte, sier folk. Men jeg er ikke særlig intellektuell. Jeg er bare innestengt i hodet. Jeg bruker de ordene jeg har lært. Jeg er humanist, sier jeg. Jeg skal bli cand.philol. Et stakkars menneske.

Slik står det å lese i Kristine Næss’ siste bok: Sonja. Selv er jeg allerede cand.philol. Det var hva jeg fikk for meg etter en helg med lyriske bøker av Kjell Erik Vindtorn, Torgeir Rebolledo Pedersen og Kristine Næss: Fortelle hva lyrikk er uten å bruke et eneste fremmedord, og uten å oppføre meg som en lyriker. Det kan jeg si med en gang: Det var umulig. Mitt navn er ikke Arild Linneberg, men jeg bor i nabolaget hans, og det er det eneste jeg er kjent for.

Lyrikken som lydhatt

Det finnes en eldgammel norrøn måte å dikte på som kalles ljodahått, eller på gammelnorsk: ljothaháttr. Det betyr ’magisk sang’, men selv synes jeg den mer direkte oversettelsen ’lydhatt’ er bedre. Det kan stå som mitt første bud på hva samtidslyrikk er: Det er noe som finnes over hodet, men som likevel står på hodet – i form av en lydhatt, som ikke må forveksles med en virkelig hatt. Vi husker René Magrittes maleri av en pipe, hvor det stod: Dette er ikke en pipe. Underforstått: Denne pipen går det ikke an å røyke pipe med.

Tre ting kan vi lese ut av lyrikk som lydhatt. For det første at lyrikken er den litteraturformen hvor lyden av ordene spiller størst rolle. Selve lyden, rytmen i ordene er en magisk medskaper til meningen – trykket i ordene farger inntrykket. Lyden av ordene setter avtrykk i hodene våre og minner oss om språkets materielle herkomst – fra ville paringsskrik i bushen og fra gjentatte jaktrop i skauen utstøtt av nakne dyr, fra pusten selv og fra sansning av verden.

For det andre at lyrikken står i et forhold til mening og budskap lik hattens forhold til hodet. Lyrikken lever over den rasjonelle tanken slik hatten står på hodet. Hatten beskytter hodet mot vær og vind, og holder hodet varmt på kalde dager. Hatten smykker ut hodet, forfiner det, og forsøker å endre på den stygge og prosaiske virkeligheten. Ingen lyriker er frivillig skinhead. Det finnes ikke nynazistiske lyrikere. Lydhatt er for litteraturen det Solhatt er for alternativ medisin. Men Lydhatt er mer helsebringende fordi den har mer alkohol og flere urter enn Solhatt.

For det tredje er lyrikk som lydhatt billedlig tale. Det finnes ikke hatter som lager lyd, og det finnes ikke lyder som ser ut som hatter. Ordet ’lydhatt’ er uforståelig som virkelighet, men (kanskje) forståelig som bilde. Lyrikken er den mest forbilledlige billedlige talen. Språkets billedlige register tas her til det ytterste og vender seg i alle andre retninger enn mot entydighet. Som det står i den siste linjen i Kjell Erik Vindtorns diktsamling fra 1988, Det nedbrente luftslott: "Slik ei høne ruger på ordet vil jeg / knulle den siste metafor … //". Dette er et manifest om lyrikken som fundert på bilder.

Lyrikkens mytologiske opphav

Det er nødvendig å si noe om lyrikkens mytologiske opphav selv for å forstå samtidslyrikken. I den orfiske skapelsesmyte fortelles det at Natten, formet som en kjempestor fugl med sorte vinger, blir befruktet av Vinden, og legger et stort sølvegg midt i Kaos’ skjød. Ut fra egget fremtrer så Eros – Kjærligheten – som er den kraften som setter hele verden i bevegelse, og som er en tone i universet.

Den mytologiske figuren Orfeus er urbildet på lyrikeren. Han som kan formulere kjærlighetstonen fra universet på menneskelig vis med sitt lyrespill og sin hymnesang. Når Orfeus spiller på lyren så adlyder elementene ham. Han trollbinder både dyr og mennesker. Lyrikk betyr: sangbar diktning til lyreakkompagnement. Men det går til helvete med Orfeus – også. Hans kjære Evrydike blir bitt av en orm (disse slangene i paradiset) og dør. Orfeus klarer så å spille seg ned i helvetet, og får med seg Evrydike tilbake til livet på den betingelse at hun ikke snur seg på veien opp. Det gjør hun selvsagt, og Orfeus kan bare stå og se på at hun forsvinner ned i underverdenen igjen. Han blir da til en sur grinebiter, og vil fra den tid ikke ha noe med kvinner å gjøre, kun gutter. Etter tre år er kvinnene så forsmådd at de bestemmer seg for å drepe ham. Det kan de bare gjøre med å samle sammen en haug med slagverksinstrumenter som kan overdøve Orfeus eget lyrespill (her kan vi i vår egen tid tenke på rockemusikken som overdøver annen type musikk). Dermed kan ikke Orfeus få hjelp fra dyrene og elementene, og kvinnene river ham i stykker. De kaster hodet hans på elven. Men hodet fortsetter å synge sin vakre sang helt til det strander på den faktiske øya Lesbos hvor Sapfo holder til. Den kvinnelige lyrikeren Sapfo blir etter Orfeus-myten den første store historiske lyrikeren, som 600 år f.v.t. skaper den tradisjonen hvori alle lyrikere etter henne står.

Den mytologiske bestemmelsen lyder altså slik: Lyrikk er å synge tonen som setter verden i bevegelse, som er kjærlighetens tone, og som kan forandre og bevege alle ting. Hør hva Kristine Næss skriver helt til slutt i sin siste bok: "Selv om jeg helst vil sove, så holder hukommelsen på. Den er satt i gang av kjærlighet. Kjærlighet er et biologisk prinsipp. Rommet står stille. Det er kjærlighet som organiserer prosessene i hjernen og sender deg hit og dit." Den eldgamle Orfeus-myten bringer meg over til en helt moderne teori om hva lyrikk er for noe. Teorien forteller at litteraturen er fundert på ulike typer forskjeller. I dramatikken understrekes forskjellen mellom subjektive ord og subjektiv handling. I epikken understrekes forskjellen mellom den subjektive virkeligheten og den objektive verden. Og i lyrikken understrekes forskjellen mellom den objektive verden og det som gir verden. I Orfeus-myten var det kjærlighetens tone som skapte verden, en tone født av Natten og Vinden i Kaos (som jo er det som fantes før Kosmos kom på banen). Hos Torgeir Rebolledo Pedersen kan det lyde slik: "Blåøyd kommer våren med oss / Gir oss hen og gir oss hen" Senere har andre teorier kommet sterkt inn i bildet, som den om Gud, eller den om ikke-materien som plutselig bestemte seg for å bli materie. Stort sett kjedeligere teorier enn dem som finnes i de tidligste skapelsesberetningene, og kjedeligere utlegninger enn dem som vi finner i samtidslyrikken.

Lyrikken som handling og holdning

Lyrikken som lydhatt viste oss tre egenskaper ved lyrikken: den er lyd og musikalitet, den er overhodet ikke rasjonell, den er forbilledlig billedlig. En kjent lyrikkteoretiker lanserte en gang teorien om lyrikk som enten babling eller skribling. Det er en flott teori. Jeg for min del føyer til at lyrikk også kan være en annen slags form for poetisk tenkning. Lyrikk som babling får et fortettet uttrykk i deler av Alf Prøysens lyrikk. Tenk bare på: "Hompetitten hompetatten hompetitten teia, mjelkeruta dutten dutten dutten dutten deia …". Her spiller lyden en ekstremt stor rolle for diktopplevelsen – det er musikalsk. Lyrikk som skribling er derimot betegnet av en insistering på språkbildet. Tenk på Rolf Jacobsens lyrikk og slike verselinjer som: "Et tre som strekker grenene ut over jorden og rekker nesten / til stjernene, Arcturus, Capella. / Et tre opp fra jordens hjerte …". Lyrikk som tenkning er vanskeligst å finne i ren form, og er også den mest uegentlige av de lyriske handlinger, men en dikter som Georg Johannesen hører selvsagt mest hjemme her: "Å leve er nødvendig, men neppe nok / Å handle er et vanskelig språk / Å være død er for lettvint // Kan du navnet på elven du drukner i? / Kan du telle tennene som faller i hånden / og vite at tallet stemmer?"

Jan Erik Vold gjorde i sin tid for øvrig en vri på bable- og skribleteorien. Han sa i en bok som han kalte Det norske syndromet at lyrikken også kunne deles inn etter holdning. Det fantes nemlig besvergende og besinnende diktning. Her må vi tro at Vold hadde en romantisk og en modernistisk holdning i bakhodet. Georg Johannesen utvidet senere denne teorien. Han sa: "Statsterrorister eller besvergende lyrikere som Hitler, Göring, Himmler og Goebbels skjøt seg, hengte seg eller tok gift. Selvmord var her besinnelse. Jan Erik Vold opererer med skillet mellom magi og innsikt som et skille mellom besvergelse og besinnelse. Johannesen har foreslått en tredeling: Besettelse / Besinnelse / Besvergelse. Besettelse er best. Besinnelse er bra. Besvergelse er tøv. Tøv er farlig. Besettelse er sunnere enn besinnelse." Verken den diktningen som streber mot de rene følelser eller den som streber mot den rene fornuft er virkelig diktning, selv for tenkeren Johannesen. Diktningen må være besatt av noe, en visjon, et håp, en barnslig glede – i en form for poetisk tenkning med lyd og bilder, eller som Baudelaire sa det: "For ikke å bli Tidens forpinte slaver, må dere beruse dere, uten stans! Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag."

Lyrikkens virkelighetssans

Mange tror at surrealismen kom etter realismen. Surrealismen som retning kom riktignok etter realismen, men færre vet at surrealismen var naturlig til stede lenge før realismen var påtenkt – Orfeus er jo åpenbart en surrealist. Surrealismen som begrep og retning i Europa tidlig i dette århundret (og i dag i Norge) må betraktes som forsøk på å ta diktningen tilbake fra den infantile realismen, som sakte, men sikkert har stjålet diktningen til fordel for virkeligheten. Denne tendensen toppet seg jo i forrige århundre hvor ’realisme’ og ’naturalisme’ ble til litteraturens kjennetegn, og hvor romanen spilte en så avgjørende rolle. Men den ekte diktningen anser virkeligheten som et unødvendig overgrep, utført av den til enhver tid vilkårlige makten, som alltid motsetter seg forandringer. Kjell Erik Vindtorn i Mellom barken og verden, fra 1996, om byen Oslo: "i uviljens bunker planlegger et råd vår framtid og / lar virkelighetens avbilder råtne i sine rammer […] vi vil ha arbeidsgleden tilbake og lysten til å synge mot natten.. / naturalismens bykor har mistet sine noteark på marmorgulvet / mens tankene i et positivt bilde forsvinner på siste kanal.." Verdens mest nevrotiske surrealist, Woody Allen, har for øvrig formulert denne virkelighetssansen ganske treffende: "Virkeligheten er det verste jeg vet, men det er dessverre det eneste stedet jeg kan få meg en biff."

Problemet med realismen er at den alltid vinner til slutt, for den er ikke så farlig for oss, der kan vi kjenne oss selv igjen, den passer til alle familiebildene hjemme, og derfor lot realismen seg heller ikke skubbe på av surrealismens forsøk – rundt 1920-tallet – på å finne diktningens sanne ansikt og lydhatt igjen, og i dag er de aller fleste totalt erobret av realismen og dokumentarismen: Avisene, TV, universitetsavhandlinger, offentlige dokumenter og dokumentariske romaner dominerer livene våre med en ekstrem realisme og en ekstrem saklighet. Pompel og Pilt skulle jo vært sendt i reprise i barne-TV en gang i uken og ikke hvert tiende år. Det er derfor viktig at en forstår at den bokstavelige tale – realismen – kun er jordens salt. Det er den billedlige tale – surrealismen – som er livets krydder. Saltsyke er vi jo kun dagen derpå: Først krydderbrennevin, så saltstenger. Først rusen, så bakrusen. Først Pompel og Pilt, så Dagsrevyen. Først den livlige fiksjonen, så den trauste virkeligheten.

Lyrikkens komposisjonsprinsipp

På et eller annet tidspunkt slo musikkens komposisjonsprinsipp beina under en stivbeint formellyrikk. Lyrikken frigjorde seg først fra rimskjema og trykkskjema. Siden har lyrikken frigjort seg fra ubevisste rytmeskjema i takt eller utakt med samtidsmusikken. Naboen min, Arild Linneberg, mener at hele denne frigjøringsbevegelsen startet i Paris rundt 1850, i den perioden Baudelaire røykte opium til frokost. Lyrikken fusjonerer med musikken og utgjør sammen med rusen, kjærligheten, seksualiteten og hedenskapen de mulige revolusjonære praksiser. Slik ser verden ut for Torgeir Rebolledo Pedersen i 1998: "Verden fortærer sin fortid, som / Verden fortærer sin framtid / Revolusjonene spiser sine barn / Evolusjonene pirker i dem // Framfor å la meg naturlig utvelge / Framfor å la meg deportere / Kan jeg ta meg den frihet / å la meg bevege metaforisk" På ny altså et manifest om språkbildenes frigjørende kraft – språket selv er den revolusjonære kraften.

Den kommersielle varianten av lyrikkens fusjon med musikken oppstår for øvrig når Elvis Presley finner ut at han er verdens viktigste mann, ifølge Kjetil Rolness. Rocken er selvsagt et uhyggelig tamt opprør sett i historiens lys. Lyrisk sett er problemet at av rockens gode lyrikere flyter bare et mindretall opp til overflaten: Bob Dylan, Ray Davies, David Bowie, Lars Lillo Stenberg, Knutsen & Ludvigsen, etc. Flesteparten av de gode lyrikerne i musikkbransjen er ikke kommersielle nok, og synker ned i forskjellige subkulturer og steine kalde undergrunner hvor de sakte går til grunne på en altfor ensidig kost.

Knutsen & Ludvigsen er forresten blant våre mest oppegående surrealister. Knutsen eller Ludvigsen – jeg har aldri funnet ut hvem som er hvem – hadde forleden en artig forklaring på musikkens betydning for menneskenes innlevelsesevne. Det finnes i hodene våre noe som på latin kalles Corpus Collossum, og som er den delen av hjernen som binder sammen de to hjernehalvdelene våre, altså den logiske og den kreative delen av hjernen. Vitenskapelige forsøk har visstnok vist at denne lille, men svært så viktige delen av hjernen særlig utvikler seg ved hjelp av sang og musikk, og da aller mest ved den symfoniske musikken (og sikkert minst ved rockemusikken).

Men uten tvil er lyrikken den litteraturformen som står nærmest å styrke denne Corpus Collossum – selv forestilte jeg meg umiddelbart denne materien formet som en lydhatt, den delen av kroppen hvor den poetiske tenkning oppstår. Orfeus’ lyre har for lengst forlatt lyrikken. Men lyren har fått sin moderne pendant i gitaren. I diktet "Guds gitarer" beskriver for øvrig Torgeir Rebolledo Pedersen den naturlige sammenhengen mellom gitaren og Guds skaperverk. G-strengen er Guds streng. F-strengen er Frelserstrengen. D-strengen uttrykker Den hellige ånd. Gitaren skaper verden slik Orfeus’ lyre gjorde det. Sangdiktet har sin moderne pendant i den lyrikken som fremføres til gitarakkompagnement.

Lyrikkens tid og nytte

Edgar Allan Poe lanserte i sin tid en ganske prosaisk teori om diktning. Han delte opp litteraturen etter hvor mange "sittings" som trengs for å lese eller lytte til den. Derfor sa han i et berømt essay at hans eget verdenskjente dikt "The Raven" ikke kunne være på noe annet enn 108 verselinjer, for akkurat da ville den utålmodigste av leserne gå ut på kjøkkenet etter en øl, og da ville virkeligheten ha krøpet inn i diktet på en måte som diktet ikke kan ta høyde for. Han definerer dermed lyrikk som den type litteratur som kan leses i en "sitting", for lyrikk er en stemning mer enn et budskap, lyrikk er en effekt hos leseren mer enn noe som har med forfatteren som skriver å gjøre. Lyrikk er lyd. Lyrikk er innlevelse og utlevelse. Lyrikken er en lydhatt for mennesker som er glade i livet.

Det må sies: Alle måter å oppdele lyrikken på er – akkurat som vitenskapene – sørgelig usanne, for tiden går som vi vet, og Sannheten finnes ikke, for det er det samme som å si at Gud finnes, men han (eller hun eller de) kan bare skapes, og Sokrates hadde jo rett når han sa: Den eneste kunnskapen jeg har som andre ikke har, er at jeg vet at jeg ikke vet noen ting. Samtidslyrikkens styrke og svakhet er at den ikke er mulig å målbinde. Det krever mot å tenke lyrisk om verden. For (nesten) alle andre enn dem som bruker tid på Vinduets nettsider må være overmennesker for å bli innvidde – altså avstå fra den realistiske nyttetenkning og målstyring som krymper oss til marionetter for alt som mangler livsfølelse – slik som markedet eller teknologien. Samtidslyrikken og litteraturen er den menneskelige praksis som ikke tar hensyn til det moderne samfunnet, som har delt verden opp i vitenskaper og fragmenter og sekter og nuller og ettall. En god lyriker er i utgangspunktet en som gir faen i om han eller hun blir likt eller forstått. Det er derfor lyrikken er sublim, og ikke bare skjønn.

Samtidslyrikken må vi tenke på som et musikalsk skrik som velter ordenes egen orden, og dermed veltes også virkelighetens "Ordnung muss Sein". Det er sagt at retorikk er virkelighetens teoretiske aspekt. Da er lyrikk virkelighetens poetiske aspekt. Poesi kommer av uttrykket ’å skape’ (gr. poiesis, skapelse). Lyrikk er dermed å betrakte som virkelighetens skapende aspekt: Hvor virkeligheten befris fra seg selv og sin egen skam. Hvor virkeligheten blir gjenskapt ved at det brukes bilder som kortslutter normalspråket sin fattige virkelighet.

Den gode lyrikeren er et menneske som har forstått at språket er mye større enn mennesket. At språket styrer mennesket og ikke omvendt: "Før vi vet ordet av oss / er vi metaforer", sier Rebolledo Pedersen i sin siste diktsamling. De virkelig store dikterne er de som ikke har kontroll på språket, og som vet det. Det er dem som har problemer med å gå i butikken for å kjøpe kjeks og vin, for det er uendelig vanskelig å finne de rette ordene, som min gamle lyrikklærer en gang sa det, og hvorfor, si meg hvorfor heter det ikke kjød og blod?

Jeg takker en helgs lyrikklesning for den romantisk-surrealistiske lyden den gav om verden. Så videre.