Han som slo vinduet opp

Vinduets første redaktør var ikke litterat. Han skrev mange bøker, men ingen romaner, heller ingen bøker om skjønnlitteratur direkte. Hans mange oversettelser teller bare én roman – Caracciolis Himmel og jord. Det kan altså trenge en forklaring, at Gyldendal valgte å sette den 39 år gamle klassiske filolog Nic. Stang til å redigere Vinduet – Tidsskrift for litteratur i 1947.

Jeg tror forklaringen er enkel: Grini. På Grini konsentrasjonsleir i Bærum ble biografier flettet sammen og visjoner født som (på Grini april 1942-april 1943) til et naturlig valg for Gyldendals styreformann Francis Bull (Grini august 1941-oktober 1944) og direktør Harald Grieg (august 1941-september 1942), da de etter frigjøringen og papirrasjoneringens første harde år kunne lansere landets nye litterær magasin. Nic. Stang var en utpreget intellektuell fange. Før han kom til Grini, hadde han sittet lenger i tysk enecelle enn noen arrestert nordmann. Likevel med sinnsro og åndsevner i mer enn god behold. Han brukte fangetiden til å tenke, og publiserte rett etter frigjøringen to essaysamlinger som med ringende optimisme varslet den nye æra for Norge som opprant i mai 1945. Francis Bull var begeistret for sin medfange, og kalte ham senere sin fremste, unge fangevenn ved siden av Odd Nansen. Nic. Stang kvitterte for vennskapet med å tilegne Demokratisk gjenfødelse til Francis Bull – «vennen, medfangen, humanisten». En dedikasjon som bare kunne vært skrevet i 1945. Overhodet, vi må tilbake til 1945 om vi skal forstå den nye start i norsk kulturliv som kunne slå «Vinduet» opp og skyve Nic. Stang fram som en av norsk åndslivs kommende skikkelser, særpreget tilstede fra 40-tall til 60-tall. Den følgende skisse av forløpet er summarisk og tentativ, basert på én svigersønns nærhet til hovedpersonen de siste tolv år av hans liv.

Krig og gjenfødelse

Da krigen skyllet over Norge våren 1940, var Stang 32 år. Straks etter kapitulasjonen begynte han å samle etterretningsmateriale om tyskernes bevegelser, og deltok i oppbyggingen av en av de første gruppene som på systematisk vis søkte militære informasjoner om fienden og videresendte den til London via Sverige. En livsfarlig virksomhet – ren spionasje i tyskernes øyne – som på denne tiden dessuten måtte drives ved personlig rekruttering av medarbeidere under fullt navn og ansikt. Stang ble arrestert i november 1940.

Det var i og for seg ikke så usedvanlig, det han hadde gjort. I det illegale arbeids kollektive retorikk ble det beskrevet som utslag av «helt naturlige behov hos folk til å gjøre en innsats, spontant og uten kommando (Stangs egen versjon i utrykt rapport). Følelsen av solidarisk varme, når ukjente mennesker satte alt på spill for samme sak som en selv, kunne aldri helt slippe taket i motstandsgenerasjonen 1940-45. Ikke rart man trodde på en gullalder, etter slike erfaringer.

For Nic. Stang kom krigen i tillegg til å bety et praktisk livsskifte, ved at den gjorde slutt på en karriere som klassisk filolog. Han hadde tatt embetseksamen med latin hovedfag i 1933, og ble anbefalt av sin lærer professor Sam. Eitrem til lovende oppgaver i lingvistikk og tekstkritikk i München og Leipzig, to av den klassiske filologiens hovedsentre. Han ble engasjert til å forestå tekstutgaver både innenfor Teubner-serien og «Corpus Platonicum Medii Aevi», samtidig som arbeidet på en avhandling om Ciceros filosofiske terminologi, innlevert og prisbelønt med gullmedalje ved Universitetet i Oslo 1936.

Imidlertid var det trangt med akademiske muligheter i 1930-årene. Norge var lite, med ett universitet. Emigrasjon til Tyskland var utelukket på grunn av nazismen. Dermed ble det snakket om universitetsmuligheter i Sovjetunionen. Nic. Stang og kunsthistorikeren Ragna Thiis, som giftet seg i 1934, lekte alvorlig med tanken vinteren 1935, etter en føler lagt ut via den sovjetiske legasjon. I 1936 kom Moskvaprosessene og gjorde også tanken på Sovjet umulig.

Så ble det skolen, for Stang som for de fleste filologer av forskningsklassen: kortvarige vikariater ved forskjellige Oslo-skoler, kombinert med en stigende takt i populærvitenskapelig produksjon. Lesehefter, lærebøker og tilleggsmateriell for gymnaset. Sammen med en annen lektor, August Lange, ga han ut på det nyetablerte Johan Grundt Tanums forlag, som ble energisk utbygd i 30-årene. Nic. Stang ble forlagets hovedkonsulent. Med i virksomheten fulgte jobben som redaksjonssekretær i forlagets tidsskrift Fritt ord, redigert av Kristian Schjelderup. Et liberalt, humanistisk pustehull i en kulturdebatt som ellers var sterkt, egentlig unaturlig sterkt, polarisert mellom marxisme og kristendom. Nic. Stang skrev sin første større artikkel der i 1935, om «Vårt syn på antikken».

Det var altså en utpreget filolog som med klassiske sitater på leppene og gikk ut i krigen i 1940. Sverre Løberg husket ham fra den tidlige fangetiden som en sindig mann som bestandig hadde et ord fra Homer eller Vergil til ironisk trøst, når tyskerne herjet med rop og spark på Møllergata 19. I enecellen fikk han til å begynne med bare en bok, Bibelen, men kunne til sin lykke ta den greske, Vulgata.

Men nettopp i krigen gikk filologien til grunne for Nic. Stang. Etter 1945 beskjeftiget han seg aldri med klassiske studier. De nye universitetslærerne i gresk ble Vandvik og Henning Mørland. For Stang var toget gått, etter to og et halvt års fangenskap i den beste produktive alder.

Det lå ikke mye bitterhet i denne konstatering. For nettopp de samme krigsårene hadde kalt fram en trang til utadvendt samtidstolkning og kulturoppdragende virksomhet, som kom til å prege hans liv i sju år etter frigjøringen, fra 1945 til han trådte tilbake som Vinduets redaktør i 1951.

Det begynte alt under krigen. Etter å ha sluppet ut fra Grini, satte han seg til med et manuskript som forelå ferdig våren 1944, Demokratisk gjenfødelse, en kulturhistorisk resonnerende begrunnelse for at det norske demokrati hadde overlevd okkupasjonen og nå sto foran nye utfordringer. «En preken» kalte han den selv. Den retorisk lett duvende prosa bærer det program at «nå gjelder det framfor alt å skape den tro som skal bære framsteget og tvinge utviklingen i den retning vi ønsker». Idéhistorisk ligger arbeidet i linje med Kohts nasjonalsolidariske teori, videreført med erfaringene fra okkupasjonen, som jo unektelig pekte ytterligere i samme retning. Manuskriptet måtte foreløpig legges i skuffen.

Samtidig gjenopptok han det illegale arbeidet, men denne gangen på et helt annet felt: karakteristisk var det nå forberedelsene til hva som skulle komme etter frigjøringen, som grep fatt i ham gjennom medlemskapet i Hjemmefrontens Kulturutvalg. Stang havnet i den gruppa som under ledelse av Olav Midttun forberedte NRKs befrielse; den besto av tyskavsatte kringkastingsfolk samt frie tilskudd som Frits von der Lippe, Odd Hølaas og Stang. På den forjettede dag 8. mai 1945 skred de til aksjon. I frakk og hatt og «bevæpnet med fyllepenner» trengte de forbi de tyske vaktene på Marienlyst og overtok NRK på vegne av de befridde lytterne. Hele våren og forsommeren 1945 gikk med til å mate den umettelige mikrofon med reportasjer og programmer om frigjøringens gleder – men også om de plikter og utfordringer vår nye frihet påla oss. Stang var vel forberedt i så måte. Umiddelbart før maidagene hadde han avsluttet nok et manuskript, essaysamlingen Tidskifte i maleri og skjønnlitteratur, der han ga sin historisk begrunnete forutsigelse av hva etterkrigstidens kulturliv ville bringe, både av farer og gevinster.

Kulturradikalismens program

De to skriftene fra krigens sluttfase viser oss en kulturradikaler i full og moden blomstring, beredt til sammen med sin generasjon å ta fatt på de brente tomtene og bygge åndslivet på ny. Utgangspunktet var godt: det uskadde norske folk, lutret av krigens opphøyende krise, klar til videreføring av sitt demokrati gjennom energiske sosiale reformer. Utgangspunktet var videre et nytt kultursosiologisk leie, med konturer av en ny kunst og nye sosiale behov: Stang kalte det «det nye middelaldersamfunnet», på grunn av den nye kollektive bevissthet som preget det, med nye fellesskapsnormer i slekt med middelalderens, til avløsing av den borgerlig-kapitalistiske individualisme som hadde rådet grunnen siden slutten av 1700-tallet. Billedkunsten, erklærte han, ville fra nå av bli dominert av monumental- og freskomaleriet, utført etter offentlige oppdrag og innrettet mot et formspråk av nye, kollektive symboler, like umiddelbart selvfølgelige for etterkrigstidens mennesker som fisken, brødet og korset for middelalderens. Skjønnlitteraturen, mente han, ville dreie seg bort fra den individualistiske, psykologiske roman. Diktningen ville måtte innrette seg etter den historisk unike forutsetning at den nå hadde svære, lesekyndige masser å henvende seg til, forutsatt at den kjente sin besøkelsestid og trengte triviallitteraturen («magasinene»), filmen og radiounderholdningen til side og fikk det nye, vel oppdratte, men åndelig underernærte publikum i tale med en skjønnlitteratur som angikk dem.

Slik var kulturradikalismens program, ved inngangen til det Vinduets første lederartikkel kalte «en ny periode i norsk åndslivs historie». Det kan unektelig virke troskyldig i dag. Likevel rommet det nyanser og innsikter.

Det Stang kalte «den nye kollektivisme», med tendenser til stender-deling og laugsånd parallell til middelalderens, syntes bare enda mer treffende etter hvert som etterkrigstidas boligbygging begynte å avtegne seg i landskapet, med segregerte yrkesgrupper i hvert sitt byggelag og hver organisasjon med egne krav og uttrykk. Mye av hans analyse av litteraturen bygde seg på den forutsetning at det var den «sanne» diktning, og ikke den trivielle, som kunne uttrykke det nye kollektive symbolspråk; i dag vil vi vel si at nettopp populærkulturen ser ut til å bære det nye middelaldersamfunnets kollektive symbolspråk, slik den illiterære «folkekulturen» gjorde det i tidligere århundrer: en omvendt konklusjon, altså, men utformet i den samme terminologi og de samme begreper. Man aner forresten hos Stang alt i 1945 en pessimisme over at den «sanne» litteraturen kanskje vil komme til kort overfor massekulturen; seinere, i 60-årene, ble jo dette tema allment i kulturdebatten. Endelig rommet Stangs optimistiske frigjøringsbilde en skygge som han mer enn noen i sin samtid tegnet konsekvensen av: de tap for kulturen som også fulgte av borgerskapets synkende makt og innflytelse. I denne tankestruktur, som var uvanlig for en sosialist, og som modifiserte Stangs kulturoptimisme i forhold til det herskende overmot i Arbeiderpartiet, lå både biografiske og akademiske elementer.

Borger, bohem, sosialist

Nic. Stang var selv sosialist fra et borgerlig hjem. Faren var filolog og skolemann, rektor først i Kristiansand og deretter på Hamar. Moren var datter i en sørlandsslekt av skipsredere og prester. I ungdomstiden på klassekampenes Hedmark ble Nicolay familiens radikaler. Men han unnslapp Mot Dag, da han kom til Oslo i 1927, selv om han fikk – og beholdt – mange venner blant motdagistene og regnet Arne Ording som sin egentlige lærer i historie. Temperamentsmessig hadde han nemlig svært liten sans for politisk teori og dogmatikk. Motdagister flest hadde på sin side liten sans for kunst og fikk aldri tid til å gå i teater, bortsett fra da de møtte mannssterkt opp på Ernst Tollers Hopla vi lever – men det var da også en rettroende kommunists korrekte stykke. Nic. Stang bevarte noe som mange av hans samtidige mistet: respekt for borgerskapet, for borgerskapets kultur og toleranse.

Faktisk ble borgerskapet som kulturform Nic. Stangs forskningsspesiale, etter at han sa filologien farvel. Han orienterte seg alt under krigen mot borgerlige perioder i middelalderen, seinere mot renessansen både sør og nord for alpene. Det kjempende, vitale borgerskap i strid med adel, fyrster og aristokratiske relikter sto for ham som en skapende klasse, hva enten den kunne studeres i antikken, i middelalder eller nytid. «I alle perioder av historien hvor det vokser fram et sterkt borgerskap, opplever vi storhetstider for forskning, vitenskap og åndsliv» (Tidskifte s. 53). Denne tanke, som forsåvidt kan gjenfinnes retorisk i Det kommunistiske manifest (men Stang siterte aldri Marx i sine skrifter), fikk gyldighet også i refleksjonen over eget opphav og over kultur- og klasseforhold i Norge. «Den gode høyremann» var en kulturell realitet for ham, levendegjort først og fremst gjennom faren og den eldre broren Edvard Stang, som også var rektor, og som møtte som varamann for Høyre på Stortinget i 50-årene. Det kunstinteresserte borgerskap hadde Nic. Stang møtt i Oslo gjennom sin kones far, Nasjonalgalleriets legendariske redaktør Jens Thiis. Livet igjennom bevarte han en prinsipielt begrunnet aktelse for «den menneskelig sett uhyre sympatiske ‘liberale’ konservative, en type som er meget sjelden i andre land … som sitter inne med den dannelsen vårt samfunn kan gi, hos hvem følelsen for frihet og menneskeverd er en slik realitet at den gjør dem så vidsynte og tolerante at de i virkeligheten ofte er mer liberale enn de som smykker seg med det navnet» (Demokratisk gjenfødelse s. 17). Også i stil og livsførsel bevarte han mer enn mange samtidige sin sans for borgerlige goder og dyder – i tillegg til de kanskje enda mer påfallende element av kulturbohemiske lettsinn. Hans og Ragna Stangs gjesteglade hjem på Bygdøy åndet av denne blanding: av hustukt og lettsinn, av to hushjelper i forkle rundt nattlig pjolterdebatt (Brandy Special og soda) om alt fra dødsstraffen og NATO til påskeopprør og partisplittelse.

Den medlevende innsikt i borgerlig kultur gjorde ham tidlig bevisst fascismens farer. Under studieårene i Berlin – han var der fire ganger mellom 1931 og 1935 – så han selv hvordan SA smadret butikker og prylte professorer. Han opplevde jødeforfølgelser og massesuggesjon og kunne kjenne på kroppen nazismens særegne sosiale hat – «hatet hos dem hvis verden var knust, hvis maktesløse hat var dømt til å ‘vente’, vente dag ut og dag inn på at noe skulle skje» – på Hitler. På en helt annen måte enn sine marxistiske venner, så han fascismen som en krise i den borgerlige kultur, og en trusel også mot denne klassens egne humanistiske idealer. De indre motsigelsene her fikk han selv dramatisk demonstrert da han kom hjem til Hamar og fortalte sin far om møtet med en tysk forfatter som nettopp var sluppet ut av KZ-leir – med tennene slått ut og et hakekors innbrent med glødende sigaretter på ryggen: «Min far, en virkelig liberal høyremann av aller beste sort, nektet å tro sin sønn da han fortalte hva han selv hadde sett.» Seks år seinere, da det var Nic. Stangs tur til å komme i konsentrasjonsleir, trøstet faren Nic.s hustru med ordene: – Det er ingen skam, Ragna.

Tross sin beundring for borgerlige dyder så Nic. Stang begrensningen i den borgerlige heroisme. Men det var en begrensning han i sin fars tilfelle tilskrev tradisjonelle bånd mellom Norge og Tyskland: kulturveien sørover, den klassiske arv – alt sammen ting han også selv kom til å etterleve, på en måte. Under den kalde krigen insisterte han iherdig på å opprettholde kontakten med Sentraleuropa og Østblokken, der han i flere land hadde ganske nære venner. Lengst gikk han overfor Øst-Tyskland, i den lille «Komiteen for anerkjennelse av DDR». Han hadde riktignok ingen illusjoner om tysk kommunisme, verken før eller etter 1933, og visste vel at snakket om «Østersjøen, et fredens hav» var kynisk propaganda fra Sovjets side. Likevel sto han på, også i offisielle sammenhenger, for å holde kulturkontakten åpen. Det kostet ham hans medarbeiderskap i Arbeiderbladet, der han hadde holdt til i lange perioder både i 40- og 50-årene. Olav Larssen og Rolf Gerhardsen sa ham i praksis opp som fri kulturmedarbeider ved å kreve sensur av manuskriptene. Med tiden kostet det ham også medlemskap i partiet, ettersom «eksklusjonssaken» mot de øst-reisende sosialistiske studentene ble et stridspunkt mellom Arbeiderpartiet og Orientering-kretsen, som Stang tilhørte, med brudd og stiftelse av SF som følge i 1961. Stang ble det nye partiets medlem i Oslo skolestyre, og fortsatte sine reiser i Øst-Europa. Han døde i DDR under under Østersjøuken i 1971. I Rostock ligger Nic. Stang-Strasse» den dag i dag.

Vinduet og gjenoppbyggingen

Stangs utadvendte år som Vinduets redaktør falt sammen med den hektiske gjenoppbyggingen av Norge. De forfattere og kritikere som samlet seg i tidsskriftets spalter, var derfor naturlig optimistisk orientert. Utdanning, utveksling, riksteater, riksgalleri: 30-årenes kulturradikalere hadde oppgaver nok her hjemme. Utad var det selvfølgelig Stangs program å åpne vinduene. Reisebrev, teaterbrev, rapporter fra de større Parnass, fortrinnsvis de nordiske, preger derfor tidsskriftets første årganger. Stang selv skrev spissartikler om litteratur- og kunstpolitikk, mot byråkrati og papirrasjonering, for samtidsengasjert kunst og «sann» litteratur.

Men etterkrigsvisjonene fortapte seg. Den store, leservennlige litteratur uteble – det måtte da være Kåre Holt, som Stang mottok med ovasjoner, eller Torborg Nedreaas, som han ble nær venn av. Videre etablerte han et livslangt brevvennskap med den gamle mester Falkberget. Av litterære impulser ellers mottok Stang helst slike som han ikke hadde forutsatt i 1945: fra den finlandssvenske lyrikken, og fra svensk modernisme, i første rekke Gunnar Ekelöf, som han også fikk som venn i denne perioden. Ellers var de mange nye 40-årsnavn i Vinduets spalter – Gunvor Hofmo, Jens Bjørneboe, Odd Eidem, Finn Bjørnset og andre bare i moderat grad fornyende. Og tidsskriftet selv var vel for mye litteraturhistorisk og orienterende til at det kunne komme nært inn på litteraturen og dens formale sider. Det var ikke miljø og interesse for den litterære tekst i 40- og 50-årenes Norge: litteratur var «diktning», og av dikterne forventet man «storhet». Den litterære debatten uteble, for norske forfattere syntes ikke å være uenige om noe, og denne litt lammende konsensus kunne selv en energisk redaktør med stort reiseprogram og enda større selskapsvaner ikke endre. – For litteraturen selv kan det være både en styrke og en svakhet at ikke forfattere deler seg i retninger, mente Stang, men «for et litterært tidsskrift er det bare en svakhet». Man kan vel si at noe av denne svakhet skyldtes utgangspunktet fra 1945, som la et enighetens trykk over kulturdebatten. «Ny norsk skjønnlitteratur … har så menn ikke hatt noen gullalder i seks etterkrigsårene,» skrev Stang i sin avskjedsleder desember 1951. «Vi har kjørt på stumpene fra mellomkrigstiden.» Det er noe resignert over avskjeden: Vinduet har hatt redaksjonelle vansker, kvaliteten har ikke latt seg opprettholde, Harald Grieg har derfor bestemt seg å legge om fra månedlig til kvartalsmessig utgivelse. Slik sett varte det kulturelle «gjenfødelses»-programmet nøyaktig like lenge som den økonomiske gjenreisingen. Høsten 1951 ble også den erklært avsluttet – nå var Norge kommet på fote materielt.

«Il quattrocento»

For den 43-årige Nic. Stang begynte en ny periode. Han vendte tilbake til forskningen. Men ikke den filologiske. Sytten års samliv med en kunsthistoriker hadde gradvis gjort ham til kunsthistoriker selv. Høsten 1951 reiste han med hele familien til Firenze for sammen med Ragna å oppta dypere studier av ungrenessansens kunst. Gjennom hele 50-tallet arbeidet de to i faglig vekselvirkning over det felles tema, det florentinske 1400-tall, «il quattrocento», med to store doktoravhandlinger og flere mindre artikler som resultat.

Samarbeidet mellom dem hadde forsåvidt begynt tidligere. Sin første felles populære bok utga de i 1941 (Stil). Nå i 50-årene var det hennes periode og forskningstradisjon de vendte tilbake til. Ragna Thiis tok magistergraden i 1937 på en avhandling om Piero della Francescas oppstandelsesfreske. Etter krigen fikk hun Nic.s hjelp til å utgi sin fars banebrytende arbeid om Leonardo da Vinci i ny, revidert utgave. For også Jens Thiis hadde i sin ungdom drevet florentinske studier; faktisk var det bare prosjektkollisjon med den verdensberømte renessanseforskeren Bernard Berenson som gjorde at han dreide seg over i fransk retning, og utga fembindsverket Fransk ånd og kunst. Ragna og Nic. Stang arvet Thiis’ arkiver – og hans fruktbare ærgjerrighet: sammen planla de fra tidlig i 50-årene en serie praktavhandlinger om «Livet og kunsten i ungrenessansens Firenze». Det kom to bind: Nic Stangs Kunstens vilkår i borgerrepublikkens Firenze (1956) og Ragna Stang: De store billedhuggere og borgerrepublikken (1959).

Det videre arbeidet med denne etter norske forhold enestående plan ble avbrutt av sykdom da Stang fikk hjertevansker i slutten av 50-årene. Det viste seg også tungt å få det første bindet oversatt til italiensk og gjort tilgjengelig for det internasjonale fagmiljøet. Og uten respons derfra ble det hardt å arbeide ensomt med originalforskning på et så internasjonalt tett behandlet felt som ungrenessansen. Både Nic. og Ragna Stang fikk rett nok stor anerkjennelse for sine doktorarbeider blant nordiske kunsthistorikere. Og det var ut fra eget valg, og på et idealistisk program om tilgjengelighet for almenheten, at de publiserte avhandlingene på norsk, og i billedlagte praktbøker. Isolasjonen, det utilfredsstillende ved ikke å komme i dialog med internasjonale fagfeller, meldte seg egentlig først etter at verkene var kommet ut. Et mindre arbeid om laugstrukturen de skrev på engelsk tidlig i 60-årene, vakte en oppmerksomhet som så å si viste hva de var gått glipp av: renessansespesialisten H.W. Janson kom i ens ærend fra USA til Oslo for å drøfte forfatternes synspunkter med dem.

For Nic. Stang var de ti års studier av 1400-tallets Firenze en vandring på konkret og detaljert grunn i hans spesielle interessefelt borgerskapet: Borgerskapet som oppdragsgiver og patroner for kunsten, sett i forhold til fyrster og konger; borgerlig livsform og produksjonsmåte som generell forutsetning for forløsning av åndelig skaperkraft. Og igjen fikk han bekreftet sin antakelse: byborgerens og pengeøkonomiens skapende toleranse, opprørstrang og frihetssans er den materielle forutsetning for den kunst som springer fram i dens tid. Det er vel ingen overdrivelse å si at Kunstens vilkår er det fremste kunsthistoriske verk i marxistisk forskningsretning som noen gang er utgitt i Norge.

Vandringene i Firenze forløste ham også som skribent. Den sjarmfulle reiseberetningen Hverdag blant italienere (1959) falt i løpet av en måneds arbeid eller to ned som en moden frukt av de mange studieårene. Avslutningen av Stangs italienske epoke kom i 1963, da Firenzes legendariske borgermester Giorgio La Pira under en høytidelighet i Palazzo Vecchia overrakte ham byens æresmedalje for fremragende kulturell innsats.

Tilbake til det norske

De siste ti år av Nic. Stangs liv vendte både han og Ragna tilbake til norske emner, til århundreskiftets tvillinggenier Gustav Vigeland og Edvard Munch. Om disse to skrev de til sammen fire bøker, de fleste signert Ragna Stang, men i høy grad hjulpet fram av hennes mann, som fortsatt levde som frilanser mens hun avanserte fra konservator til direktør for Oslo Kommunes Kunstsamlinger. Ved siden av tok han opp skribentvirksomheten igjen, og innledet fast avtale med Dagbladet om levering av en ukentlig artikkel.

De siste årene var på mange måter vanskelige. Stang hadde ingen fast stilling annet enn som konsulent på Tanum, og der ble forlagsvirksomheten skåret sterkt ned. Han ble statsstipendiat i 1964 og var forsåvidt velberget økonomisk. Men livet som frilanser, uten institusjoner og strukturer som han kunne yte til bare ved sin erfaring og ved å være den han var, satte krav til å skape, skrive, produsere, som periodevis kjentes tungt, særlig når alder og helse krevde sitt. Han passerte 60 i 1968 med en følelse av uro. Satte seg deretter endelig ned for å trekke sammen det innsamlede Munch-materialet. Hans bok Edvard Munch ble signert «Bygdøy i juni 1971». Den 14. juli samme år døde han.