Jeg nekter

Bartleby, Bartleby, hva skjedde med deg? Som kopist, ansatt på Wall Street rundt 1850, levde du bak et visir av uskyldig benektelse, med å si nei til å delta i gruppearbeidet, til den minste lille imøtegåelse som kunne skapt en bekreftelse på din verdi som menneske, og du gjorde det med en trassig utrykksløshet som kan få en leser til å rase av frustrasjon og vri seg i medynk.

Ti ganger har jeg lest denne romanen. Den tar ikke store plassen. Gang på gang har jeg plukket historien frem, uten å kunne slippe vanskjebnen din av syne. Jeg forstår den ikke, og jeg forstår ikke hva som opptar meg sånn ved din ubevegelighet. Eller det du sa, gang på gang: «Eg vil helst sleppa det».¹ Eller på originalspråket: «I would prefer not to».

Bildet av deg begynner med slutten: Bakrommet i fengselsanstalten Gravkammeret i New York, hvor du endte livet uten å ha gjort annet enn å gå rundt og tie. Du sa nei til å spise mat. Til slutt lå du sammenkrøket på en liten, grønn gressflekk. Før det sto du i timevis med ansiktet vendt mot en fengselsmur og stirret inn i den. På hva? I cellene mumlet de andre, slik sakføreren som ansatte deg, skriver: «… mens eg frå dei smale glipene i fengselsvindaugo overalt rundt ham syntes eg så augo til mordarer og tjuver kikka ut (…).» Hver gang jeg leser den setningen, ser jeg for meg Kristi kors, et maleri fra en av Hieronymus Bosch’ etterfølgere.

Du var ikke morder, tyv eller voldsmann. Bartleby var det nærmeste et ingenting som et menneske kan komme. Og likevel fylte du en roman, som har blitt stående, et fragment fortalt av arbeidsgiveren som prøvde å hjelpe deg, og som oppdaget at du bygde deg et ørlite hjem bak skjermbrettene på kontoret, og til sin bestyrtelse fant ut at du nektet å gå gjennom rettsaktene med ham eller de andre kopistene. «I would prefer not to», var svaret ditt. Du ville kopiere, uten å bli sett.

Det grønne, som ble ditt likstrå, er i grunnen det eneste som har en klar farge i romanen. Gresset står ut, sammen med det andre som hadde krydder og styrke i hverdagen din: ingefærnøttene som du fikk løpegutten Ginger Nut til å kjøpe på travle Wall Street. Du var ung, ensom og blek, og ville tydeligvis ikke annet enn å få være i fred og, fremfor alt, slippe å samarbeide, i en stadig mer opphisset kontoratmosfære. Neiet ditt var ikke et resultat av humørsvingninger, men låst og utilnærmelig som en bunnsolid religiøs tro. Men hvorfor? Hvorfor sa du nei til å gjøre noe som helst med andre? Du var der frivillig, og ville ikke forlate dette støvete kontorets mistrøstighet.