Mellom ruin og håp

I jobben min som redaktør havner jeg innimellom i samtaler hvor noen spør hva jeg ser etter i manus fra nye forfattere. Det er ikke alltid så enkelt å svare på, sier jeg da, mumler noe om originalitet, særpreg, form, før jeg, litt høytidelig kanskje, sier at en bok kan handle om hva som helst, så lenge forfatteren skriver fra det stedet i hen selv der det trykker på. Bare da får litteraturen liv, sier jeg, bare da kan den – forhåpentligvis – få en virkning der ute. Etterpå blir jeg flau, gremmes over flosklene – sa jeg virkelig det? Men så, gjerne samme kveld, snur det igjen: Jeg mener det jo! Skriv om det i deg, menneske, som ikke slipper tak. Det ljomer i meg som et mantra. Om jeg trenger en påminner om skriving som eksistensiell nødvendighet, om hvilke innsikter i menneskelige grunnerfaringer litteraturen kan romme, har jeg de siste årene stadig vendt tilbake til én, for meg lysende, forfatter. I hittil 14 diktsamlinger har Karin Haugane gravd i språkets muligheter for å tåle, romme og overkomme rystende livserfaringer.

EN VEI UTEN ENDE

Som leser vet jeg at Hauganes grunnstoff som poet er dette: Hennes oppvekst i et voldelig hjem, som kulminerte med farens drap på moren en oktoberdag på åttitallet og deretter hans selvdrap.¹ I debuten Rester av glemsel (1989) finner det første skuddet sted klokken 20.05. En halvtime senere smeller det igjen, men ordene mor og far nevnes ikke før i Hauganes tredje diktsamling Varslet tid (1992), utformet som en datters samtaler med sine døde foreldre. Utover i forfatterskapet nærmer Haugane seg de livsomveltende hendelsene på stadig nye måter. Jeget må skrive om de som er døde, og om sine opplevelser for å utstå det som smerter og tynger. Det går ikke an å glemme. Dette er «overlevelsens pris», slik det står i Posisjon vitne (1997), om og om igjen å formulere smerten, sorgen, tapet, i et forsøk på å innlemme erfaringene i det livet som fremdeles skal leves.

En viktig – og litt oversett – diktsamling i Hauganes forfatterskap er Bryllup under jorda, som utkom i 1990, kun ett år etter debuten. De to første diktsamlingene må sies å være typiske for sin tid, med sitt hermetiske og knappe prosalyriske formspråk og pregnante bilder ment å understreke den opprevne sinnstilstanden jeget befinner seg i. I Bryllup under jorda gis stemme til den unge kvinnen Tala, som sitter alene i et steinhus ved havet. Hun har lukket døren til rommet i andre etasje og går ikke ut. Minnene om «de to» jager henne. De er forsvunnet, men stuper likevel over Tala, viser seg i glimt og bilder før mørket igjen sluker dem. Katastrofen er total, men uuttalt og gjemt i fortiden: «Musikken i en brå død synger i en liten kvinne.» Død og drap viser seg for denne kvinnen i drømmeaktige skrekkvisjoner og forestillinger; hester i trav mot døde kropper på et romersk rettersted; en leiremann med påsydde menneskeutvekster på kroppen; et kattedyr som knurrer og flekker tenner mens det piskes til døde bundet fast til en stake. I et dikt av særlig betydning drømmer Tala om en ridder:

Og jeg drømmer. Om ridderen som rir på en vei
uten ende. Videre gjennom natten. På
hestens gyngende kropp til borgen som brenner.
Stiller han seg der. Og synger om ham som
kneler. Foran henne. Som går der inne. Og over
barnet. Snøbarnet. Hun er av silke hun der inne.
Han vet det. Og store slukende liljer. I kjortelen
som sleper. Stiklet sammen av små hender med
sinoberrødt. Nå er den gulnet i sømmen. Det
gylne er svart av sot. I hånden har hun glass. En
mugge og et glass. Grønne blader frosset inn.

Hent meg ut. Hent meg ut. Synger det i borgen.

Jeg vender tilbake til Tala, igjen og igjen, i min lesning av Hauganes dikt. Hun er ridderen på en vei uten ende; hun er barnet i borgen som må reddes. Tala åpner til sist døren og går ut av huset på let etter «de to», og slik kan hun forstås som et slags poetisk konsentrat av det som i stort er på spill i Hauganes forfatterskap. Jeget befinner seg på evig vandring og søken etter forståelse, et kontinuerlig arbeid for å utholde, romme og bearbeide noe ubegripelig som har funnet sted.

BARNESKUGGEN, BARNETUNGEN

Et av Hauganes grunnmotiver er nettopp barnet og dets erfaringer. I Bryllup under jorda minnes Tala seg selv under en dundyne, hun husker stemmer og latter, duft av eple marsipan og svisker – julelukt. I motsetning til andre netter kan hun sove denne natten. Hun husker også selvmordsforsøk, én gang, to, tre; piller på et bad, rep ved føttene, blod. Hun husker en kvinne som vandrer ut i skogen, lange klagende skrik og tunge skritt som nærmer seg rommet hennes. Talas erindring fra barndommen sender tankene mine til det som i Posisjon vitne formuleres som «husets sjelebrøl», alt det som kan foregå i et hus bak lukkede dører. Dette brølet minner igjen om det som i en annen diktsamling, Ruiner av forbindelse (1995), omtales som «barneskuggen»: Den følger etter, uansett hvor den voksne kvinnen vandrer, og uansett hvor lang tid som går.

Jeg har tenkt: Kanskje er en forutsetning for det språklige utgravingsarbeidet som foregår i Hauganes dikt, nettopp at barnet gjør seg synlig? At hvelv kan åpne seg når barnet man en gang var, plutselig banker på og vil si noe? I en av de siste avdelingene i Ruiner av forbindelse skildres hjemkomsten til et mørkt, tomt og lukket hus. Jeget åpner døren, går opp i annen etasje, inn i det blå rommet, og der ser hun den, barneskriften på veggen. Ordet gjentas tre ganger på to linjer, og på neste side trer et barn frem, det viser seg glimtvis og hardt bandasjert, med tøystrimler som rives av. Hva har det å berette? I andre diktsamlinger, som Posisjon vitne, kan den voksne kvinnen høre sitt eget fortidige skrik, hun forsøker å få fatt i den stemmen, i «barnetungen» som ble skåret av.

Det stumme barnet må gis stemme og språk, synes diktene å si, først da kan en kime til håp oppstå, kun derfra kan man vandre videre. Et bilde fra Hauganes debut, Rester av glemsel, blir værende i meg: Den navnløse kvinnen som går barføtt med et slep av katter og pinnsvin og natt etter seg. Dugg i gresset. Hun gjemmer et barn under genseren, vil ikke at noen skal se dem. Blant tette trær er de på vei, kvinnen og barnet, sammen har de begynt sin vandring: «Hun klemmer det inntil seg. Den varme lille kroppen. Mot huden.» Barnet hun bærer er henne selv, og det er kun kvinnen som kan gi barnet i seg sin stemme.

Å VÆRE ET EGET LIV

Gradvis i forfatterskapet erstattes en dypt fundert mistro til språket med et «håpets vanvidd», noe er forløst og presser mot «språkets sårhinne», som det heter i Forsvinningens trykk (1999). For meg henger forløsningen – ja, kall det gjerne en vending – sammen med erkjennelsen av at den voksne må ta barnet i seg med på sin endeløse vandring. Bildet av kvinnen og barnet fra Hauganes debut blir med meg inn i lesningen av annas familieelegier (2011), en brutal sørgesang og en familiehistorie om vold som kulminerer i drap. Borte er ettordsetningene, det knappe og korthugde, her påtales volden i et direkte språk. Det er anna (med liten a) som er beretningens hovedperson, og gjennom hennes barneblikk ser vi villskapen utfolde seg. Jeg kan ikke huske å ha lest et råere vitnesbyrd (som ikke handler om krig, vel og merke) om å vokse opp i redsel og grunnleggende utrygghet. Det aller første diktet heter «far», og i diktets tredje linje står det: «i et anfall av galskap skjøt du vår mor / midt i høstjakta da elghodene lå på tunet». Det anna ser i faren, er tung ensomhet, mørke skygger. Hva var det i deg som gjorde så vondt, spør hun, var du redd, hva rørte seg så sårt i deg? Han er muskelsterk og solbrun, men også helt tom, til stadighet innlagt på sykehus. Han er språkløs, sint, opptatt av ære og rasende sjalu. Den voksne anna ser tilbake og husker at hun ofte ønsket at faren skulle dø en rask død. Til syvende og sist må anna, som etter hvert blir i stand til å ta valg på egne vegne, redde seg selv. Hun flykter fra barndomshjemmet, slik også jeget i Ruiner av forbindelse gjør, til nye land, storbyer, ørkener, bulevarder i Paris, den spanske solen. I diktet «løsrivelse» i annas familieelegier skildres disse smertefulle paradoksene; for å redde seg selv må anna rykkes vekk fra moren, forlate henne ved tålegrensen, som det står. Moren er i livsfare, anna vet det, og likevel reiser hun. Moren strekker hånden ut av bilvinduet, sier vi sees snart, og skal, frem til hun blir plaffet ned av farmorderen på FN-dagen i 1983, leve videre i anna som et svik: «du tok imot meg fra første tak, kjenner det ennå / og deg var det som jeg kjørte så voldsomt ifra».

Her hører jeg et ekko fra en langt tidligere samling i forfatterskapet. I Varslet tid fra 1992 går jeget riktignok mye mer konfronterende til verks – hun stiller sin mor direkte spørsmål om hvorfor hun ikke forlot faren, hvorfor hun ikke reddet seg selv, barna. Å forlate hjemmet, og dermed moren, trenger ikke bety flukt eller fortrengning, det er òg tvingende og eksistensielt nødvendig: jeget sier til sin mor at hun må forlate henne for å finne ut om hun «er et eget liv». Jeg tenker på dette som en nøkkellinje i forfatterskapet. Diktene til Haugane er nettopp vitnesbyrd om et menneskes forsøk på å skrive seg til et eget liv.

I Varslet tid er verken moren eller faren i stand til å gi datteren svarene hun så desperat søker og ønsker seg. Spørsmålene er en vandring på en vei uten ende, slik ridderen i Talas drøm erfarer. Det forferdelige som har hendt, lar seg ikke forstå, det er en grusom innsikt diktene bærer med seg – det fins så mye i livet vi ikke vil komme til klarhet i. Og likevel prøver vi så godt vi kan. Fordi vi må. Faren i Varslet tid sier at tomheten er selvmordets rom, og at sykdom er rom som lukker seg. Talas vandring mot forsoning, mot å få rommene i seg til å åpnes opp, er eksistensiell nødverge. Gjøres det ikke, går man til grunne som menneske. Som Tala sier: Bak de stengte dørene kan hun ikke nærme seg liv.

MORS PULS

I en diktsamling som blant mye annet også er en lysende kjærlighetserklæring til mor, er dette diktet i annas familieelegier, samlingens andre og med tittelen «mamma», et som særlig tar bo i meg:

fra bringebærkjerret der mamma står hele dagen
skimtes skyggen av en hund til og fra på grusveien

hun fyller kjelleren med villbær, å modne sommer
de veltes ut, sprer safter ut over benker og bordet

vi får flekker på tunga, vil smake flere, munnen full
fra melkespann, syltetøyglass, med sukker, vår mor!

(...)

mor, og hennes mor, de oppstår over virkeligheten
i disen, som skygger i vind på veiene, som en gråt

med munnen full av sand og jord reiser de seg fra
jordmørket, går igjennom grinda de før svingte opp

Tidligere mistro er her erstattet av urokkelig tiltro til språket som redskap for å vekke til liv. Bare gjennom språket kan moren gjenoppstå, over virkeligheten, som en skygge, i vinden, som gråt; bare i språket kan hun reise seg fra jordmørket. I et annet dikt, «sommerdagen», blir anna bedt av læreren sin om å lese et dikt foran elevene på en avslutning. Moren sitter som en skygge der ute i salen, anna er nervøs, men moren blir imponert over diktet, og de går hjem i vårlig luft, spiser kake. I siste linje står det: «du kalte meg tala, du sa det så kjærlig / ville du jeg skulle tale, si noe for deg». Det er gjennom språket, å finne språket, at anna – Tala – kan vitne for moren, tale om det som har rammet dem.

I andre halvdel av Hauganes forfatterskap er det påfallende hvordan morsfiguren nettopp står i forbindelse med hagen, jorden og blomstene: «Fiolen i bed ligner mors kinn en sommerkveld». Når mor dukker opp, befinner hun seg gjerne i ripshekken eller i bringebærbusken, eller hun vanner rosene sine, sår salat og persille under kjøkkenvinduet. Erteblomster, villvin, soleie, jordbærplanter, blomkarse, solbær, linnea og epletrær – hagen bugner, takket være mor. Hagearbeidet blir i diktene et slående bilde på mors ømme omsorg. Et sted heter det om den saftige grønsken at den trekker inn i det hvite huset. Og det hvite huset er, som leseren vet, fylt av alt annet enn ømhet og glede.

Du vannet jorden godt, sier jeget – Anna Bergmann – til sin mor i forfatterskapets hittil siste utgivelse, Kråkesang (2024). Hagen og jorda og mor er liv, på tross av døden – slik denne linjen fra annas familieelegier så nydelig poengterer: «en mark spreller i et bær nærmere mors pulsslag». Spredt rundt i forfatterskapet – men særlig i siste halvdel – sammenstilles språk- og erindringsarbeidet som foregår i diktene, nettopp med hagearbeid. «Jeg drar opp røttene til barndommens liv», lyder første linje i Våre heroiske liv (2021), også denne diktsamlingen en sterk beretning om brutale erfaringer fra en oppvekst. Jeget kan her fremdeles høre morens stemme, den flyter ut i våren, og blomstene hun har plantet, rykker til i det kalde sommerregnet. Jeget raker plenen og rister i bedet «der mammas hånd nylig var». Jeg kan grave for å se, står det, og jeget spar, graver og drar, hun «vil inn til rotas mor og far». Spaden er liten og arbeidet stort, hun står på kne i våt jord, river opp røtter, men det blomstrer uavbrutt, som det står i et av diktene. Hva er det som blomstrer, undrer jeg, i den våte jorda, som jo også er forbundet med død; mørke, et jordmørke. Linjene får meg til å tenke på Posisjon vitne igjen, der det heter at nettopp ordene er «mørkets blomstring i en ørken». For ja, i løpet av et langt forfatterskap er det jo ord som er sådd, «av pine og grovhugd sorg», det er av ordene det spirer og gror. Og der, i hagen, står fremdeles mors lyse linnea «og bevrer ved min sti».

KRAVLØS STILLHET

Haugane forlater aldri sitt stoff, men utover på 2000-tallet er grunntonen i diktsamlingene en annen; lysere, friere. I Oktavfeltet (2001), Oder til Fenn (2013), Anna Wunderlichs sang (2015) og Nye sonetter fra innsjøen (2017) – de tre siste utgjør en serie med sonetter – utforskes kjærligheten i stort, fra den oppslukende forelskelsen til den trofaste omsorgen som ligger i en livslang forpliktelse. I Oder til Fenn fins dikt om alderdom, om å være på reise, om sykdom og om å skape et hjem. De to elskende er kommet til «avblomstringens time», og naturbildene omkranser jegets kjærlighetserklæringer som for å peke mot menneskets plass i et større hele: svarttrost, valmuer, silregn, vårblomster, kveldsvind og snødrev. I Nye sonetter fra innsjøen fins også billedsterke dikt fra naturen. Jeget glir stille gjennom dagene. Regnværsdager er eksepsjonelt fine, heter det, for sorgen roer seg da. Naturbilder blander seg med minner fra kjærlighetsforhold, fra reiser og hverdagsliv, men også fra barndom og sorgfulle tider.

Og likevel dras diktene – og jeget i dem – tilbake, til åstedet, hendelsene, huset og hagen, uansett hvor lang tid som går, uansett hva slags lindring livet kan by på. Også i andre del av forfatterskapet vender Haugane tilbake til barnets erfaringer og opplevelsen av tap og livslang sorg. Amerikansk vinter (2007) peker seg ut. Her går Haugane veien om to fiktive personer, Sam Hooper og Anna Wunderlich, og forteller deres historie. De vokser opp ved Østersjøens strender og blir kjærester. Haugane plasserer de to i et post-krigslandskap. Sam og familien, som er jødiske, flykter til New York. For Annas del ligger traumene som kløende sårskorper på huden. Flere motiv fra tidligere diktsamlinger kommer tilbake her: en far som slår og en mor som er redd, en som skyter og en som blir skutt. Anna følger etter Sam, men han avviser henne, er utro, han slår. I Sam ser Anna også sin far. Virkelighet og fantasi glir over i hverandre. Redselen for at fortiden skal slås opp igjen, er sterk i Anna, som har forlatt alt hun hadde.

Anna i Amerikansk vinter henger naturligvis sammen med Anna i Anna Wunderlichs sang. Her er det ikke bare minnene om den største kjærligheten som strømmer tilbake – Anna vever på et bilde av sin elskede, forsøker å skrive ham frem, han som ikke fins lenger – det gjør også en fortidig tragedie: en far som druknet jegets mor i en elv: «Er du der igjen, far, ha deg vekk!» Og i Nye sonetter fra innsjøen skrives en død mor frem med stor ømhet. «Hvem vet hva hun kjente i skrekkens stund», heter det om hun som måtte bøte med livet, vergeløs, om den moren som «var et rede». De levende bildene av moren slår inn over jeget. Der, på ei hytte ved en innsjø, må hun åpne opp, ta imot. Ingen enkel oppgave, for døden har vært – og er – allestedsnærværende. Det å se seg om og få øye på det som lever, kan likevel være en motkraft til den, døden: å få øye på og skrive frem gråhegren som lander tre meter unna, svarttrosten i grantoppen, sommernatt, morgengry, sitronsommerfugl og ørret, en mus over gårdsplassen, en frosk blant bladene. På samme vis spør jeget i Anna Wunderlichs sang om hva som hjelper mot sorgen. Kanskje Gud? Naturen? Toner fra Liszt, Mozart, eller det å våkne til hvit sol i morgentåke, spise en frokostskål med yoghurt og bær sammen med sin elskede; en «kravløs stillhet i et jordisk paradis». Så enkelt kan det også sies.

HÅPET SOM ET LYS OVER HAGEN

«Kan det tapte snart få hvile i mitt indre», spørres det i Våre heroiske liv. Hauganes forfatterskap er et ljomende nei som svar på dette spørsmålet. Livet skal leves, men for å utholde det, må jeget i diktene lete, jakte, søke svar. «Du sa, balanser ruin og håp, og form dette», står det i diktet «Vannbæreren» fra samme diktsamling. Slik, tenker jeg, kan man betrakte hele dette forfatterskapet, som svevende mellom ruin og håp, og som et evig forsøk på å formgi tapet og tragediene. Jeg trekkes igjen tilbake til Tala, som vet at det ikke fins noen vei inn, og heller ikke ut, foruten gjennom språket. Tala går til sist ut av steinhuset, på vandring etter de to. Hun drømmer seg selv som en hvit villgås flyvende gjennom luften og forestiller seg dem. Hun under et tre, i badedrakt med et teppe over seg. Han i dress, slips og med glatt hår. Tala tegner dem slik hun vil de skal være, at alt skulle være. En ønskedrøm, en fantasi, å dikte seg en annen verden, en som fins utenfor papiret. På siste side står en mann opp av åkeren, Herren: «Han sier hun fant håndskriften. Tala.»

Det er bare når bildene som blusser opp får bli utsagt, at «mitt liv blir til og får oppstå selv», slik jeget i Våre heroiske liv formulerer det. Å skrive seg til et eget liv. Jeg leser det som et uhyre sterkt utsagn om skrivingens enorme og eksistensielle betydning for den som skriver, og jeg gjemmer på diktene, tar dem frem når jeg trenger å påminnes om hva litteraturen, på sitt beste, er i stand til å gjøre og bety, også for den som leser. I Hauganes forfatterskap beskrives livet som et plutselig stup i en sirkel, og håpet kommer som et lys over hagen. Der sitter mor på huk over virkeligheten og steller med rips- og rosebuskene sine. Døden er så ensom, og fortiden kommer som et lyn til slutt.