Konstantinopelnotater.
Jeg har aldri møtt forfatteren Jorge Luis Borges, men jeg har snakket med Maria Esther Vazquez. Det var i mai 1995. Vazquez er forfatter, litteraturviter og anmelder. Hun har blant annet skrevet en Borges-biografi og samarbeidet med ham gjennom mange år. Interessen for gammelengelsk brakte dem sammen. I fellesskap skrev de blant annet Litteraturas Germanicas Medievales (Buenos Aires 1966).
Maria Esther Vazquez hadde anmeldt min roman Don Carlos i La Nacion dagen før. Hun ville intervjue meg og inviterte meg på te. Beina var ikke så stødige lenger, sa hun og lo i telefonen. Leiligheten lå i utkanten av Recoleta i Buenos Aires. Intervjuet gikk raskt. Vi begynte å snakke om hvordan religiøs tro kan avføde stor litteratur. Mens hun skjenket i den hvite koppen, spurte hun om jeg hadde lest The Dream of the Rood (Drømmen om korset). Etter hennes og Borges mening var dette høydepunktet innenfor den gammel engelske litteraturen. Beowulf og Slaget ved Maldon er imponerende, men ingenting er som dette formfullendte diktet, ifølge de to. Hun fortalte om forholdet mellom Jesus og korset i dette over tusenårige diktet. I et glimt så Maria Esther Vazquez mine spørrende øyne. Jeg har ikke lest diktet, sa jeg og tok en slurk. Hun ble et øyeblikk usikker. Hun trodde jeg koketterte. Jeg hadde ikke lest diktet, langt mindre Vazquez’ og Borges’ vurdering av det.
Vazquez var elegant kledd i en svart-og-hvit pepitamønstret drakt. Hun kremtet. Hva skriver du på nå, spurte hun som om hun ville hjelpe meg ut av den litt pinlige stillheten. Hun ville ha meg til å snakke. Skulle jeg nevne det? Det var for tidlig. Hva skulle jeg i tilfelle si? Blikket hennes var skarpt og vennlig. Hun var akkurat slik venninnen og forleggeren Mabel Peremarti hadde beskrevet. Det var bare av ren nysgjerrighet, forsikret Vasquez. Hun sa at jeg selvfølgelig ikke behøvde å si noe som helst. Hun hadde hørt noen rykter. Så Peremarti hadde snakket! Hun var den eneste jeg hadde fortalt det til. Jeg hadde bare så vidt kommet til idéstadiet. At jeg ikke hadde holdt munn. Jovisst var jeg i gang med å skrive, vel, forberede en ny roman, men jeg hadde stoppet opp, jeg ville skrive om Sigurd Jorsalfars (1090–1130) utrolige ferd fra 1108–1111, jeg hadde lest i Snorre Sturlasons Kongesaga om Sigurd, brødrene Eystein og Olaf og faren Magnus Berfødt mange ganger, jeg hadde sett for meg hvordan attenåringen ledet flåten ut fra Bergen med seksti skip til Jerusalem, for å få tak i en bit av Jesu Kristi kors, og hjemkomsten via Konstantinopel med ett eneste skip.
Akkurat så stakkato lød det da jeg buste ut med min hemmelighet. Jeg ville egentlig ikke snakke om det fordi ideen var så fersk, sa jeg. Jeg snakket som en foss. Jeg sa at jeg snakket for mye. Jeg fortsatte å snakke om en ferd hun umulig kunne hørt om. Jeg rødmet. Hun skulle til å si noe. Jeg snakket om Sigurds ferd fra Bergen til Lindisfarne i Nord-England og derifra til London, hvor de overvintret, og om kong Henrik som tok vel imot dem. Sigurd hadde ifølge sagaen ankommet med et følge på over ti tusen. Hun nikket. Jeg snakket roligere. At munkene i Lindisfarne og innbyggerne i London ble urolige, for å si det forsiktig, da de så de karakteristiske skipene, var vel ikke overraskende? Vikingene hadde i århundreder plyndret og brent begge steder. Hvorfor skulle de tro at nordmennene var blitt overbeviste kristne med bare fromme hensikter, selv om Sigurd sa at han bare hadde en tanke i hodet: Å komme seg til Jerusalem for å få en bit av Jesu Kristi kors? Jeg reiste meg fra stolen og snakket videre, jeg hadde snakket så mye at jeg kviet meg for tausheten som ville oppstå hvis jeg stoppet.
II
Sigurd hadde med biskopene og broren Eysteins støtte reist fra Norge for å oppfylle pave Urbans II oppfordring av 18. november 1095 om å delta i korstoget mot de «vantro». Muslimene og islam vant innpass i stadig nye land. Djevelskapet måtte stoppes med alle midler. Skofte Ogmundsson hadde i år 1100 reist til Jerusalem med fem skip uten å komme tilbake. Dansker og islendinger hadde prøvd det samme uten å lykkes. Den danske kongen Erik Ejegod hadde også forsøkt, men døde på Kypros i 1103. Den norske flåten måtte være stor nok til å stå i mot pest, sykdommer, sjørøvere og maurerne som hersket fra Lisboa og sydover. Våren 1109 reiste Sigurd og flåten videre til Mont Saint-Michel, den lille øya med klosteret og katedralen utenfor Normandie, og derifra til Santiago de Compostela i Spania hvor de pleiet og ba for sine syke, før de overvintret i Galicia i Spania. Våren 1110 møtte de på maurerne utenfor Lisboa. En mindre flåte ble senket og mannskapet drept. Etter å ha meid ned ytterlige to mindre styrker seilte de gjennom Gibraltarstredet til Balearene og beseiret det lille som var av motstand på øyene Formentera, Ibiza, Mallorca og Menorca, hvor de vantro styrte. Korsfarerne seilte deretter til Palermo på Sicilia hvor deres allierte normannerne regjerte. Så, endelig, i Jerusalem, i Den Hellige Gravs kirke, mottok Sigurd en bit av Jesus Kristi kors. Patriarken av Jerusalem bekreftet foran en fullsatt kirke relikviens ekthet, ellevehundre år etter Jesus død, etter at korset og de fleste av Jesu kroppsdeler var solgt utallige ganger i en rekke byer.
Jeg så på Maria Esther Vazquez. Hun smilte og fortalte med rolig stemme at henne interesse for gammelengelsk også hadde gjort henne interessert i gammelnorsk. Hun hadde lest Snorre, hun hadde lest Kringlu Heimsins. Hun kjente til kong Sigurds ferd! Hadde jeg forstått henne rett? Hun nikket. Her hadde jeg snakket i ti minutter om noe hun alt visste. Var det noe i ryktet jeg hadde hørt da jeg bodde i Buenos Aires i 89 og 90? Hun sa ja før jeg fikk sagt noe mer. Så det var virkelig noe i at Borges i lang tid hadde undret seg over hvorfor kong Sigurd brøt sitt høytidelige løfte i Jerusalem? I Den hellige gravs kirke, etter å ha mottatt relikvien i nærvær av sine egne geistlige, patriarken og kongen av Jerusalem, sverget Sigurd at han skulle legge relikvien, den hellige biten av oliventre, på Olav den Helliges grav i Kristkirken i Trondheim. I tillegg lovet han å opprette en erkebispestol og innføre tienden straks han kom hjem til Norge. Snorre Sturlason nevner ikke med ett ord hvorfor det ikke skjedde. Maria Esther Vazquez rettet på duken. Så rolig hun var. Hva var det som skjedde med Sigurd i Konstantinopel, sa jeg og ristet på hodet. Hun skjenket i mer te. Nå var det hun som snakket. Ordene strøk over mahognibordet med damaskduk. Vazquez fortalte hvor hun trodde det var fornuftig å lete.1
III
Borges døde i 1986. I sin lykkelige tid som direktør for Nasjonalbiblioteket i Buenos Aires hadde han med stor besluttsomhet, selv om synet for alvor var i ferd med å svikte, prøvd å lete etter kilder fra Bysants. Fra Snorre Sturlasons egne kilder, for eksempel Historia de antiquitate regum Norwagiensium forfattet av munken Theodricus fra Nidarholm kloster, var det lite å hente. Verket, forfattet rett før 1180, tok for seg kongenes historie fra Harald Hårfagre til Sigurd Jorsalfar. Omkring ti år seinere skrev en trøndersk klerk et verk på norsk, Agrip (utdrag av Norges konunga sogum). Men hverken her eller i Historia Norvegial på latin, Fagrsinna, forfattet av en islending bosatt i Norge fra 1230, fant Borges noe som kunne oppklare mysteriet. Anna Komnenos (1083–1153 ), datter av keiser Alexios I Komnenos, keiser av Bysants, gir i sitt storverk Alexiaden heller ingen forklaring på hva som skjedde med Sigurd. Sigurd blir ikke nevnt i dette verket, men for den interesserte finnes her en grundig innføring i keiserens visjoner og meninger om sin samtid og bysantinsk historie.
Da Sigurd kom til Konstantinopel var det bysantinske rike i sin storhetstid. Geografisk omfattet riket det vi i dag kjenner som Hellas, Tyrkia og deler av Spania og Bulgaria. Det uomtvistelige senteret var Konstantinopel. Byen som den romerske keiser Konstantin den store i 330 gjorde til romerrikets hovedstad. Roma fikk beholde pavedømmet, men keisermakten ble fra nå av lagt til Konstantinopel. Konstantin ga kristendommen en begunstiget stilling i riket.
I 395 delte keiser Theodosius det enorme romerske riket mellom sønnene Areadius i Konstantinopel og Honorius i vest (med hovedsete i Ravenna). Denne delingen ble etter hvert en realitet. Det romerske riket gikk i oppløsning. Rundt 650 var store deler av øst-riket gått tapt, men til gjengjeld ble rikskjernen fastere organisert rundt Konstantinopel. Perioden fra 641–1204 blir kalt den hellenistiske. Gresk ble riksspråk i stedet for latin. De viktigste landområdene var det gamle Hellas og det nåværende Tyrkia. Det bysantinske riket fjernet seg ytterligere fra Vesten, men ble til gjengjeld den viktigste byen for Asia og i særdeleshet for Kina og India. Silkeveien stoppet i Konstantinopel. Men ikke bare det. Karavanene kom også fra Timbuktu øst i Afrika, fra Kairo, fra det nubiske riket, det ghanesiske, Bagdad, den arabiske halvøy, Damaskus, for å nevne noen. Skandinavene reiste fortrinnsvis ned elva Dnjepr til Svartehavet og derifra videre til Miklagard (Konstantinopel). Keiser Alexios I Komnenos styrte over et stort pluralistisk rike hvor gresk var hovedspråket, men hvor engelsk, tyrkisk, latin, amarisk, arabisk og persisk også preget deler av byen. Og i keiserens egen hær, Væringegarden, kunne man til og med høre norsk.
Det er trolig tre grunner til at Sigurd og broren Eystein og kirkens menn var i stand til å moblisere en såvidt stor flåte i 1108. For det første den religiøse dimensjonen. Mange ombord var i stand til å drepe for sin tro. For det andre var vikingtiden over. Tusenvis av menn hadde kommet hjem fra toktene i vesterled. Det var ikke nok jord til å dyrke for alle. Og endelig, Væringgarde i Konstantinopel var en forlokkende arbeidsplass. Keiseren trengte trenete krigere til hæren.
I motsetning til Sigurd er kong Harald Hardråde, som falt ved Stamford bru i 1066, en kjent skikkelse i bysantinske kilder. Han står blant annet omtalt i verket Strategikon, som behandler bysantinsk krigshistorie og teori. Før han ble konge i Norge hadde Harald vunnet ry som overordnet offiser i den bysantiske hæren. Mennene ombord i Sigurds flåte visste at Væringegardens leder, keiser Alexios, derfor ønsket seg flere skandinaver i leiehæren, og de visste også at lønningene var høye. Det kunne til og med bli ære å tjene.
Da Sigurd kom til Konstantinopel våren 1111 var han enogtyve år og en overbevist kristen fundementalist. Han hadde fått tak i noe han mente var en bit av Jesu Kristi kors, og derfor oppfylt målsettingen for ferden. Men i Konstantinopel møtte Sigurd også keiser Alexios, som hadde overbevist pave Urban om at korstogene måtte iverksettes fordi seldsjukktyrkerne og de vantro var i ferd med å invadere riket. For Sigurd innebar dette et møte med mannen som var den direkte årsak til at han hadde drept de fleste vantro han hadde møtt på sin vei. Møtet må ha vært en krevende utfordring for den unge nordmannen. Det var over femten år siden paven og keiseren hadde fått Europa med seg på korstogene. Mye var forandret. Selv tyrkere kunne Sigurd støte på i keiserens hoff. Noe som må ha overrasket Sigurd Jorsalfar var at selv om kristendommen var hovedreligionen i byen, og verdens største kirkebygg, Hagia Sofia, priste den samme guden som Sigurd, så var ikke moskeer og synagoger revet. Mye tyder på at jøder og muslimer fikk utøve sin tro hvis de ikke drev aktiv forkynnelse. Byen hadde tatt så mye opp i seg av forskjellige kulturer og religiøse retninger at det ikke kunne være like lett å skille hvitt og svart lenger for den unge kongen. Sigurd møtte toleranse og åpenhet i forhold til andre kulturer. Det må ha gjort ham forvirret og usikker. Arabisk medisin og astronomi var allment akseptert. I hoffet og på universitetet og i den herskende klasse var man kjent med hellenistisk filosofi . Platon, Sokrates og Aristoteles ble flittig diskutert. Og inngående kunnskap om kunst og litteratur fra landene man handlet med, var ikke uvanlig. Indisk kunst og persisk lyrikk ble omtalt. Få kulturer, om noen, har hatt større betydning for for eksempel gregoriansk kirkemusikk, arkitektur, mosaikk og ikonkunst. På Sigurds tid var det bysantinske rike verdens ledende på en rekke felt.
Først i den aller siste delen av vårt eget århundre har det kommet verk som har gitt oss et oversiktlig innsyn i denne viktige perioden. Det ottomanske rikes undertrykkelse av alt bysantinsk, samt Vestens frykt for den øst-orienterte toleransen kan ha vært to viktige grunner til denne fortielsen. Fra folkevandringstiden, gjennom den europeiske middelalder og langt inn i renessansen, har den bysantinske kulturen påvirket Europa og Norge. Det er en myte at antikken gikk tapt etter Hellas storhetstid og Romerrikets undergang. Denne usynliggjøringen av Bysants betydning for blant annet europeisk kultur var i lang tid en gåte for meg. For min del er Robert Byrons vurdering langt mer treffende: «Bysants storhet hviler i en sammensmeltning av tre deler til ett hele: en romersk kropp, et gresk hode og en mystisk orientalsk sjel».
IV
Verken Jorge Luis. Borges eller den svenske poeten Gunnar Ekelöf, som også var svært interessert i bysantinsk historie, hadde tilgang på de bysantinske kildene vi har i dag. De hadde heller ikke tilgang på det omfattende materiale som er blitt gjort tilgjengelig fra arabisk side. Amin Maaloufs verk Les croisades vues par les Arabes (Paris, 1983) ble utgitt på norsk i 1996. Korstogene sett fra arabernes side heter den norske versjonen. Dette er på alle måter et fremragende arbeid. Boka er spesielt nyttig og god når det gjelder å få oversikt over vitnesbyrd og nedtegnelser fra arabiske historikere og kronikører fra korstogenes tid. Nikea (i dag Iznik) Jerusalem, Tripoli, Beirut og Tyr falt i tur og orden. Araberne var splittet. Først etter tredve år fikk invasjonsstyrkene nevneverdig motstand og Damaskus ble reddet, men det tok to hundre år før okkupasjonen var over. Da Sigurd og hans menn ankom Det hellige landet i 1110 hadde arabiske styrker bare vunnet et eneste slag, ved Harran, som ligger på høylandet ved bredden av Eufrat. Byen ligger strategisk slik til at man herifra kan kontrollere all ferdsel mellom Irak og Nord-Syria og i neste omgang veiene til Mosul og Aleppo. Heten knekket frankerne i første omgang i sin marsj østover. Tripoli hadde falt året før, etter to tusen dagers beleiring. Det enorme biblioteket på en million bind, som rommet vitenskap og litteratur fra de fleste kontinenter, var lagt i aske. I slaget om Beirut var Sigurd og hans menn ikke med. Men i slaget om Saida i Syria deltok nordmennene sammen med kong Baduin av Jerusalem og hans hær. Motstanden var minimal. Kronikøren Ibn al-Qalanisi fra Damaskus omtaler Sigurd som «frankeren som kom med mer enn seksti skip, fylt med krigere, for å foreta en pilgrimsferd og for å kjempe i islamske land». Byen overga seg 4. desember 1110. De som ikke var drept, flyktet til Tyr og Damaskus.
V
I Snorre står det om Sigurds ankomst til Konstantinopel at kongen ventet på sidevind og at seilene var kledd med «pell», silke med broderier, «for at verken de som var forut eller de som var akter skulle se det som var minst vakkert på seilene». «Fra land så de alle de spente seilene uten åpning , som om det var et gjerde». Keiseren lot da bre pell over alle gatene i byen fra Gullvarta til Laktjarner, der de flotteste hallene til keiseren fantes. Kong Sigurd sa til mennene sine at de skulle «ri overmodig inn i byen og undre seg lite over nye usedvanlige ting som de så, og det gjorde de» (Snorre). Det er også blitt fortalt at Sigurd fikk festet en hestesko av pureste gull under den ene hoven på hesten. Den var festet så løst at den skulle falle av. Mennene fikk ordre om å late som ingenting når den falt av. Snorre skildrer også hvordan Sigurd i stedet for å ta imot en gave på seks skip i gull fra keiseren, valgte å se på veddeløpet på Hippodromen. Snorre nevner også middagen med keiseren og at Sigurd ga fra seg alle skipene til keiseren før han reiste hjemover til hest gjennom Bulgaria, Ungarn, Swaben, Regensburg, Hedeby, Slesvik, Jylland og endelig over Skagerak med ett eneste skip til Oslo.
I Norge har kong Sigurd i århundrer hatt en betydningsfull posisjon. «Norrønafolket det vil fare,/det vil føre kraft til andre ,/ Kampens Glavind kaster Gjenglans, / Æren øger Folkets Arbejd, Æren øger Folkets Arbejd! / Da vi kom fra Jorsal toget, Acendtes Sangens alle Bauner / og vor Ungdom stod om Luen / og det lyste langt af Landet,» skriver for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson. Og i 1931 foregikk en hektisk debatt i Aftenposten. Diskusjonens kjerne var om man skal ta hvert ord hos Snorre Sturlason bokstavelig. Debatten startet med at forfatteren Yngvar Hauge i en artikkel (Aftenposten nr. 178) med overskriften «Sigurd Jorsalfars besøk i Konstantinopel», hevder at han har kommet over et brev forfattet av Cesar Bryenios, Anna Komnenos ektemann. Brevet bekrefter ifølge Hauge alle detaljene hos Snorre. Hauges artikkel fikk straks støtte av professor Worm-Müller som skriver at brevet er «den største æresoppreisning Snorre kan få». I Tidens tegn viste greskprofessoren Smith at brevet var komplett «ubysantinsk i sin form», og derfor svindel. Få dager etter påpekte professor Edvard Bull at Worm-Müller hadde gått god for Hauges brev uten å sjekke omstendighetene rundt det nærmere (Aftenposten nr.189). Han tvilte sterkt på brevets ekthet. Og ikke nok med det, Bull hevder at brevet blir brukt for å unndra Snorre kildekritisk granskning. I ettertid kan man kanskje lettere forstå at debatten hadde en slik temperatur, fordi den også handler om hvor man skal forholde seg til et verk som oppfattes som en del av vår identitet som land og nasjon. Vi har å gjøre med en tilnærmet hellig tekst. Diskusjonen liknet ikke så lite på den som oppstår mellom de bokstavtro og revisjonistene når Bibelen og Koranen blir diskutert blant de troende.
I dag er det ikke like kontroversielt å påstå at det er tvilsomt at Sigurds menn red inn i Konstantinopel til hest, ettersom hestene neppe hadde overlevd mange dager til sjøs i de trange skipene. Eller at silkelegging av Konstantinopels gater ville kreve mer silke enn det som var å oppdrive selv i Konstantinopel. Eller at Sigurds betydning i Konstantinopel på alle måter er overvurdert. Snorre Sturlason baserte noe av stoffet på empiri. Andre deler bygget han på kvad, forfattet av menn som sto kongen nær. En tredje del besto av sagn, rykter og sladder. Og han gikk heller ikke av veien for å bringe videre en god historie og la hovedpersonene få karakter og egne motiver. Ingen av delene fratar Snorre Sturlason hans velfortjente storhet og ry som historiker, innenfor de rammene han arbeidet. Som forfatter er kvaliteten tidløs. Men det har gått syv hundre år, og ingen har prøvd å svare på hvorfor Sigurd brøt løftet han avla i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Snorre kan ikke bebreides. Jernteppet mellom Bysants og Europa hadde allerede falt ned da han satt ved skrivebordet i 1230.
VI
Sigurd kom til Oslo med relikvien i juli 1111. Han hadde nitten år igjen å leve. Men han dro aldri til Trondheim med biten av det hellige korset. I stedet lot han relikvien bli værende i Kongshelle.
Hva skjedde med Sigurd i Konstantinopel? Det er spørsmålet, sa jeg. For et sjokk det må ha vært for den unge kongen å komme til et Konstantinopel som var totalt forskjellig fra det han hadde forestilt seg. Tenk hva den unge kristne fundamentalisten må ha følt da det gikk opp for ham at keiseren som hadde fått pave Urban II til å starte korstoget, var leder av et pluralistisk rike? At de forskjellige trosretningene fikk praktisere sin tro må han ha opplevet som et svik. Hva var det han hadde kjempet og drept for? Der i Konstantinopel må han da ha mistet mye av entusiasmen for å legge korsbiten på Olav den Helliges grav? Både Snorre og Bjørnson – i skuespillet om Sigurd – har mer enn antydet at han ble gal da han kom hjem fra den store ferden. Men er ikke det for lettvint? Sigurd kom til Konstantinopel og ble forvandlet. Han ble konfrontert med en virkelighet som sjokkerte ham. Han ble truffet av det aller verste som kan ramme en fundamentalist; tvilen. Maria Esther Vazquez.lente seg tilbake i stolen og nikket. De nye kildene sprenger gamle myter, men det vil aldri dukke opp så mye faktisk viten at man ikke skaper nye myter og fiksjoner, sa hun.
Jeg reiste tilbake til den andre siden av jorda og skrev romanen Konstantinopel.