Masker brukt i filmen Eyes Wide Shut, basert på Arthur Schnitzlers Traumnovelle, utstilt som del av «Stanley Kubrick: The Exhibition» ved Designmuseet i London i 2019. Foto: Neil Hall/EPA/NTB
We are like the dreamer who dreams, and then lives inside the dream.
But who is the dreamer?
Fra Twin Peaks: The Return
«Og ingen drøm», sukket han stille, «er helt og holdent drøm.»
Fra Arthur Schnitzlers Drømmenovelle
Den unge finner sin plass i verden ved å besøke mange steder og velge bort de aller fleste av dem. Etter hvert som man sirkler inn det stedet man mistenker kan være plassen sin, begynner man å male den i de vakreste farger og ord man kan tenke seg. Siden ethvert annet sted også har sine stedsspesifikke fristelser, som det kan være vanskelig å avstå fra, maler man disse stedene i mer falmede, hvis ikke rett og slett ufyselige, farger. Å male verden på denne måten, liksom mentalt, er å finne sin plass og forplikte seg.
Ikke alle får det til.
Ikke alle prøver.
Alle har kanskje ikke engang det behovet?
For bare noen få år siden kjente jeg selv et sterkt behov – og det er ennå ikke helt borte – for å befeste mitt eget virke ved å dyrke hva man kan kalle poetisk-provisoriske fiendskap: nei til han og til hun og til de bøkene der borte, nei til det og det kunnskapsfeltet, nei til det aller meste, i grunnen, og til de aller fleste, men ja til dette lille knippet med sære og som oftest mørke fascinasjoner med kraft til å gjøre livet som sådan fascinerende. Fremst blant mine fiender var den såkalt gode fortellingen godt fortalt.
Fikse ideer
For den unge forfatteren kan det så klart være tidsbesparende og konsentrasjonsfremmende å konstruere slike fiendebilder. De litterære feidene som oppstår idet et bilde krasjer med et annet, kan vitalisere hele litteraturfeltet og ikke minst være underholdende for tilskuerne å følge med på. I sjeldne tilfeller fører de også til innsikter som kommer samfunnet og hele menneskeheten til gode. Men som regel skyldes slike konflikter en slags sofistisk propagandavirksomhet for de få tingene som den unge og usikre forfatteren er i stand til å gjøre med språket her og nå.
Født 1987. Forfatter og anmelder i Aftenposten. Mottaker av Tarjei Vesaas' debutantpris i 2015. Seneste bok: Verden og meg selv. Egosentrisk kulturkritikk (Pelikanen, 2024).
Fotnoter
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om livet mitt har blitt bedre etter hvert som jeg har blitt eldre, men jeg er ikke i tvil om at det har blitt rikere, og at livet vil fortsette å bli rikere såfremt jeg fortsetter å knekke opp de fikse ideene som hittil har gitt livet mitt en viss retning, men som på samme tid har begrenset den frie utfoldelsen av mitt talent, hvor stort eller lite det enn måtte være. I lys av mitt reviderte livsmål om berikelse fremfor forbedring av livet, er det på tide å nyansere min tidligere kritikk av fortellerkunsten i håp om å fremme et åpent og mer positivt ideal som andre kan forkaste eller videreutvikle etter eget forgodtbefinnende.
Formfullendte fortellinger
I anmeldelser og essays og mer manifestlignende tekster har jeg på forskjellige måter og av forskjellige grunner argumentert imot den gode fortelling. Som nevnt i fjorårets Vinduet-essay «Innsiktene til en romanforfatter», har jeg også praktisert mitt eget grinebiteri ved å skrive antiromaner som vender romankunsten mot seg selv. At jeg har skrevet såpass porøse og selvoppløsende romaner, som knapt bikker hundre sider, har så klart ikke bare med mine ferdigheter eller min kunstneriske sensibilitet eller smak å gjøre, men er også knyttet til pengenøden og det kroniske stresset og de formodentlig relaterte oppmerksomhetsvanskene som har gjort det nærmest umulig å fortelle nettopp gode fortellinger på gode måter.
Så fort det er sagt, må jeg selvfølgelig også insistere på ferdighetene og smaken og sensibiliteten som tross alt lå bak. For årsakskjeden går ikke direkte fra en økonomisk uforutsigbar og derfor ufokusert livssituasjon til romaner med et uforløst og halvferdig preg. I denne utilfredsstillende livssituasjonen har jeg også mer eller mindre bevisst næret en kunstideologisk skepsis til formfullendte fortellinger, som med sin forføreriske selvfølgelighet skaper en spenning med et innebygd løfte om forløsning, for så – stikk i strid med min egen og mange andres livserfaringer – faktisk å innfri dette løftet.
Forløsningen skjer riktignok på en så uforutsigbar måte som sjangeren tillater, men den er nå uansett langt mer forutsigbar enn inntektene mine.
Å fråtse i fortellinger
Her vil nok mange innvende at det er nettopp mangelen på slik forløsning i livet som gjør at vi trenger det i fortellingene våre, og til denne innvendingen har jeg verken et godt argument eller noe egentlig ønske om å finne et, for selvfølgelig er det derfor – og som alle andre fråtser jeg i gode fortellinger godt fortalt. Det er fullt mulig Aristoteles hadde rett for sin tid i at narrativ forløsning kunne være en sunn form for renselse, men i vår kultur – sykelig opptatt som den er av umiddelbar tilfredsstillelse – har fortellinger blitt en av de fremste måtene vi ruser oss på. Jeg liker forresten rus, og jeg er ingen moralist, men jeg foretrekker psykedeliske rusmidler som åpner sinnet, fremfor de mer avhengighetsdannende stimulantene som smalner det inn.
For de av dere som måtte være rusmoralister, omformulerer jeg meg gjerne til å si at jeg foretrekker fortellinger som følger en assosiativ drømmelogikk (Asbjørnsen og Moe, såkalt weird fiction, Kafka, Borges, Kavan, Lynch), fremfor slike som henger sammen gjennom en kausal-realistisk logikk, hvor én hendelse følges av en annen på måter som vi mer eller mindre kjenner igjen fra vårt eget dagligliv. Uansett hvor overdrevne eller karikerte slike fortellinger måtte være, uansett hvor lekne de måtte være i sin narrative struktur, kan de ikke måle seg med drømmelogikkens løsere virkelighetsforståelse.
Også essayistikk kan forresten benytte seg av en assosiativ drømmelogikk. I episode 86 av podkasten Weird Studies beskriver de to vertene (musikkprofessor Phil Ford og dokumentarfilmskaper J.F. Martel) Freuds essay om Det uhyggelige som en oppfølger til E.T.A. Hoffmanns novelle «Der Sandmann» og ikke som en tolkning av den. Ifølge Ford er psykoanalytisk litteratur som sådan en form for weird fiction!
Metamodernisme
Å si at jeg foretrekker den ene fremfor den andre formen for fortelling, må ikke tolkes som at jeg er immun mot den kausalrealistiske litteraturens sjarm eller moraliserer imot slike nytelser. Jeg er på ingen måte bedre enn andre mennesker. Som barn av min tid konsumerer jeg alle slags fortellinger av uviss verdi for både verden og meg selv. Ei heller er jeg overbevist om næringsverdien i de drømmefortellingene jeg vil argumentere for i denne teksten. Jeg kan egentlig bare si at etter årevis med forsøk på å bli et bedre menneske ved hjelp av bøker, er det eneste jeg har lært med sikkerhet om litteraturens virkning på livet, at den kan bidra til en åpning og berikelse av sinnet, og at drømmelogiske fortellinger passer bedre med mitt eget ovennevnte – og høyst personlige – livsmål om «berikelse fremfor forbedring» enn det kausalrealistiske fortellinger gjør.
Drømmefortellinger kommer så klart med sine egne farer. Mye av den modernistiske litteraturen jeg elsker, som Lems Solaris eller Becketts romantrilogi eller teaterstykket Kongen dør av Ionesco, foregår i en solipsistisk, på grensen til dement verden, hvor menneskeselvet går i oppløsning, men uten at det finnes noe håp om å møte og forstå noe sant og virkelig utenfor selvet.
Og kanskje det er håpløst?
Men siden modernismens oppløsning av selvet som regel var psykotisk fremfor åndelig, mens postmodernismens var preget av ironi og mangel på oppriktighet, foretrekker jeg David Lynchs ironisk-oppriktige (derfor metamodernistiske) bekreftelse av det menneskelige på tross av tilværelsens mørke absurditeter. Ingen kunstner har i samme grad lært det moderne blikket å la seg fascinere av verden.
Kall meg corny, men jeg tror det kommer av at han mediterer.
Oppvåkning
Men vent nå litt. Ingen kan vel med hånda på hjertet hevde at brødrene Grimm eller Tusen og én natt eller Kafkas Forvandlingen er noe som helst annet enn nettopp gode fortellinger godt fortalt? Er de ikke tvert imot noen av de aller beste fortellingene som noensinne er fortalt? Jo, det er de! Og de inneholder en god porsjon av det jeg kaller kausalrealisme, altså en tålmodig fremstilling av den ene hendelsen etter det andre!
Ingen fortelling kan henge sammen uten en viss grad av den tradisjonelle fortellerkunstens fremste forførelse, nemlig en utfoldelse bilde for bilde, setning for setning, av en mer eller mindre sammenhengende årsakskjede som skaper forventninger hos leseren for så å leke med disse forventningene. Det siste jeg ønsker, er å skape et svarthvitt skille mellom drømmelogiske og kausalrealistiske fortellinger. I første omgang ønsker jeg bare å argumentere for verdien av et drømmelogisk element i enhver form for fortelling.
Dette elementet viser seg tydeligst i fortellinger bygget på et absurd premiss (som nettopp Forvandlingen), eller fortellinger som med utgangspunkt i et forholdsvis realistisk premiss skjener ut i menneskelige eller magiske absurditeter. Men av og til dukker det bare opp som et hint om noe utflytende, liksom frynsete kanter i en ellers dønn realistisk novelle. Uansett hvor eller i hvilken grad en fortelling bærer preg av en slik assosiativ utflytenhet, vekker den en bevisst eller ubevisst drømmefølelse som påminner oss om mulighetene vi har til å våkne opp fra våre fastlåste verdens- og selvbilder i hverdagen.
På samme måte som vi våkner om morgenen fra en skjellsettende drøm, legger vi fra oss boken med et nytt blikk på virkeligheten. Vi ser ting vi ikke så før. Verden er forvandlet. Det er vi også. Selvet er åpnet, sinnet dermed utvidet. Vi har tilgang på nye følelser og mentale muligheter.
Tilværelsens mystikk
Rent kausalrealistiske fortellinger, derimot, som sier at dette er virkeligheten, men som ikke problematiserer den, har ingen, eller bare i liten grad, slik virkning. Enten det er snakk om rene underholdningssjangre som krim eller fantasy, eller den mest kommersielle og oppskriftsmessige av de litterære sjangrene – nemlig realistisk middelklassefiksjon om karriere og familieliv – blir vi stort sett presentert for én virkelighet og én virkelighetsforståelse, eller et lite knippe virkelighetsforståelser låst i gjenkjennelig konflikt. Ja, for selv fantasy kan være kausalrealistisk. Selv om det finnes magi i de fleste av disse verdenene, er magien gjerne regelstyrt på måter som gjør den forutsigbar og derfor – på denne fortellingens premisser – dørgende realistisk.
Og selv om middelklassefiksjon liker å skuffe leserens forventninger ved ikke å la romanpersonene få det de ønsker, kan denne skuffelsen lett reduseres til det i aller høyeste grad borgerlige budskapet at livet er skuffende. Sånn sett er disse romanene på sitt smale vis definitivt «sannere» enn eventyret. Men eventyret og myten er sanne på måter som realistisk fiksjon bare kan drømme om å være. For virkeligheten er flerfoldig og rik og nesten fullstendig åpen, mens våre mer realistiske verdens- og selvbilder lukker den.
Bare så det er sagt, er jeg i det daglige ateist og skeptiker og mer eller mindre materialist, men jeg anerkjenner at dette er virkelighetsbegrensende identitetsmarkører som ikke tar høyde for tilværelsens egentlige mystikk. Det er denne mystikken jeg går til litteraturen for å komme i kontakt med. Altså for å åpne, berike og forvandle mitt eget liv. Skal jeg gi et moderne (eller metamodernistisk) navn på en gammel, ja, kanskje den eldste måten å fortelle på – som ved å skape en illusjon for så å ødelegge den peker på mulighetene vi har for forvandling og berikelse – syns jeg det mest passende vil være psykedelisk realisme.
Stemning vs. spenning
En kausalrealistisk fortelling etablerer et mer eller mindre forutsigbart univers, hvis underliggende metafysikk er stabil og til å stole på. Slik blir det mulig å skape forventninger til hva som kommer til å skje. Disse forventningene kan man så veksle mellom å innfri og bryte for på den måten å skape en uforutsigbarhet på handlingsplanet, eller spenning.
Selv om en psykedelisk-realistisk fortelling ideelt sett også er kausalrealistisk nok til å trekke leseren inn og holde på dennes oppmerksomhet – med andre ord: en god fortelling godt fortalt – tillater den seg heller å være en dårlig fortelling dårlig fortalt enn å la spenningen komme i veien for stemningen. De beste stemningsdrevne fortellingene leker seg også med etablerte sjangre og sjangergrep, men istedenfor å drive ustanselig videre fra den ene hendelsen til den andre evner de også å stanse ved øyeblikket. Hvis spenning handler om hva som kommer til å skje, dreier stemning seg mer om en undring her og nå med tanke på hva slags verden vi befinner oss i, og hva som overhodet kan skje i en slik verden. (David Lynch kaller det «room to dream».) Slik byr de forhåpentligvis på noe mer – i det minste noe annet – enn flommen av avhengighetsdannende fortellinger som bekrefter eller bare så vidt utfordrer den ene eller den andre forhåndsdefinerte virkelighetsforståelsen.
Jo da, både modernismen og postmodernismen var flust av slike verdens- og selvoppløsende fortellinger og anti-fortellinger, men som sagt bar de oftest preg av en psykotisk og rent negativ oppløsningstendens. Jeg tror vi mest av alt trenger fortellinger som ikke bare konstruerer eller dekonstruerer virkeligheten, men som også rekonstruerer den. Slike fortellinger vil i det minste berike den menneskelige tilværelsen. På sikt tror jeg faktisk også at de kan gjøre oss til bedre mennesker som er mer bevisste vår egen skaperkraft og evne til å forandre verden.
