John Artherton: Rocks and Weeds, 1951, akvarell og svart blekk på belagt plate. (34,9×54,6 cm) Foto: Metropolitan Museum of Art
På Nord-Koster i Sverige slår stormene inn fra Skagerak: enten blåser det på den ene siden av øyen, eller så blåser det på den andre. Trærne ned mot Basteviken er vindskakke, de fastboende ser også ut som om vinden har formet huden deres i løpet av årene på dette forblåste stedet. I fjor var jeg her under en storm med orkan i kastene. En venninne og jeg våget oss ned til stranden mens bølgene bråkte og skylte over sanden, helt opp til gresset der vi sto. Med armene ut til siden lente vi oss mot vinden, og vi ble holdt oppe uten å bruke muskelkraft. Vi ropte ut av fryd. Morgenen etter gikk vi tilbake. I sanden lå et vell av saker som sjøen hadde skylt inn: tauverk viklet inn i hverandre, plastposer, matemballasjer, en blå oljetønne, potetgullposer, en båe og blankskurte trestokker. Samtalen stoppet opp der vi gikk i sikksakk mellom de malplasserte tingene. De gav inntrykk av hvor mye plast som flyter i havet nær oss. Det hadde vi ikke tenkt på dagen før, men nå hadde bølgenes kraft gjort det vanskelig å tenke på noe annet.
Den prisbelønte indiske forfatteren Amitav Ghosh skriver romaner og sakprosa på engelsk, han studerte i Delhi og Alexandria og har en doktorgrad i sosialantropologi fra Oxford-universitetet. Deler av Ghoshs forfatterskap omhandler en verden i klimakrise. I Gun Island, romanen som kom ut i 2019, ser det ut som om han utformer en ny poetikk. Litt som stormen på Nord-Koster kastet en rekke skipbrudne ting opp på land, kaster Ghosh en rekke ikke-menneskelige ting inn i bokens historie; taleopptakere, dagbøker, mobiltelefoner, slanger, sykloner, edderkopper, trespisende skipsormer, delfiner, fugler – og ikke minst en storbrann. Tingene slår hovedpersonen ut av hans livsbane og inn på en annen.
Hvor er det samtidsromanen kommer til kort, er et av spørsmålene Ghosh stiller i essayet «Stories», fra essaysamlingen The Great Derangement: Climate Change and the Unthinkable fra 2017. Den moderne romanen fokuserer stort sett på et jegs individuelle utforsking av eget indre liv og har skjøvet alt annet i bakgrunnen, for eksempel hvilken rolle tilfeldigheter kan spille i et liv, og hvordan alt ikke-menneskelig, som dyr, natur og ting, også kan sies å ha agens. Ghosh nevner litteraturhistorikeren Franco Morettis (f. 1950) begrep om «fillers», fyll, for å beskrive de hverdagslige detaljene som tar plass i forgrunnen av mange samtidsromaner, sammen med sirklingen rundt et jegs tanker. Alt det andre, skriver Ghosh, er blitt litterært uhørt, the literary unheard of. Men et slikt snevert fokus er ikke nok i en samtid preget av store og akutte kriser. Jeg leser essayet som et rop om at forfatterne i større grad må orientere seg mot verden enn mot individet, fordi det er på denne måten romanen kan fortsette å være relevant for verden i dag. Det er ingen enkel oppgave. Mange av de store krisene utspiller seg på et bredt lerret av historie, geografi og komplekse årsakssammenhenger. Ghoshs logikk virker derimot klar: Hvis du vil skrive om klima, må du finne opp en poetikk som kan romme disse sammensatte og store krisene.
Romanen Gun Island kom ut to år etter essaysamlingen, og tanken slo meg da jeg begynte å lese: Er det slik at Ghosh så å si bruker boken til å sette sin egen appell ut i praksis? I Gun Island er nettopp det litterært uhørte skjøvet til forgrunnen. En miks av tilfeldigheter, og ting, som elektronikk, artefakter og minner – så vel som mennesker – driver bokens narrative handling.
Hovedpersonen, Deen Datta, nærmer seg seksti, er antikvitetshandler for sjeldne bøker, og fremstår som en rolig og introspektiv intellektuell. Deen er indisk, men lever og virker i Brooklyn, N.Y. Vintrene tilbringer han i Calcutta. Historien, som blir gjenfortalt av Deen selv, starter i denne byen. Deen er på fest og møter tilfeldigvis sin fetter, som forteller ham om en mystisk myte. Myten involverer den bengalske slangegudinnen Manesa Devi, som Deen skrev doktorgrad om mange år tidligere. Fetteren forteller at hans tante, den kjente sosietetskvinnen og velgjøreren Nilima Bose, vil at Deen skal undersøke aspekter ved myten. Deen dyttes så ut av sitt trygge studerkammer, ut i en verden som bokstavelig talt står i brann, og det er tingene som dytter ham.
Senere i boken skal Deen fly til en konferanse i L.A. Det raser store branner i området, noe han tilfeldigvis finner ut fra flysetet idet han sjekker nyheter på internett. Han reiser seg for å snakke med flyverten, men trykker ved et uhell på mobilen. Sangen Allah Hoo støyer ut fra høyttaleren i bagasjehyllen, og det blir stor oppstandelse blant passasjerene. Deen blir geleidet tilbake til plassen sin. Det er mer i vente under flyturen: Like før landing kikker Deen ut av flyvinduet, og ser brannene herje nede på bakken. To fugler flyr over et rykende askelandskap. Da fuglene kommer tett på flykroppen, ser Deen at de slåss om en slange. Han kommer i tanke om Manesa Devi, slangegudinnen, og uhellene som forfølger dem som avviser henne, og skriker ut. Alt oppstyret har konsekvenser for Deen. Den stille og introverte hovedpersonen blir på grunn av tingenes tilstand nå oppfattet som ustabil og støyende, og redd. Da flyet lander, blir han satt i flyplass-arresten. Slik har internett, mobiltelefonen, høyttaleren, fuglen, slangen, myten, Deens hukommelse og ikke minst brannen påvirkningskrefter for historien.
Jeg vil påstå at leseren av Gun Island kan slå opp på nesten hvilken som helst side og finne et tilfeldig møte eller en eller annen «litterært uhørt» ting som avgjør historien videre. Da jeg først leste romanen, ble jeg nysgjerrig på to ting: Det ene var hvordan Ghosh med dette grepet skulle klare å skape en poetikk som kan romme vår tids store utfordringer. Det andre var hvem som er Ghoshs mulige inspirasjonskilder for akkurat det: å vise at ting har krefter.
En av disse innflytelseskildene kan være Jane Bennett. Den amerikanske filosofen og ny-materialisten skriver i boken Vibrant Matter: A Political Ecology of Things fra 2010 om tings iboende kraft, eller Thing-Power: Det finnes en vibrerende vitalitet ikke bare i det menneskelige, skriver hun, men også i ikke-menneskelige objekter som inkluderer både materielle og immaterielle ting, og denne vitaliteten finnes som kraft også i større ad hoc-samlinger av ting. Både disse enkelt-tingene Bennett nevner, som en mobiltelefon eller en slange, så vel som større ansamlinger, som sykloner og branner, synes nært innvevd i Gun Islands handlingsforløp.
Bennett har begreper både for enkelttingene og for de større ansamlingene. De enkelte tingene omtales som aktanter av Bennett – en aktant kan blant annet gjøre ting, produsere resultater og forandre kursen på hendelser.1 Når aktantene er i større ansamlinger, kaller Bennett dem en assemblage. En assemblage har ikke et «hode» som styrer gruppen, men til sammen har ansamlingen tilstrekkelig nok «kompetanse» til konsistent å bestemme et forløp og det som blir ansamlingens innvirkning.2 Som eksempel på en slik bruker hun nettopp en storm: Vind, regn, lufttrykk og temperatur er alle aktanter som virker sammen, uten et «central head». Men kraften er åpenbar.
I starten av boken er som sagt hovedpersonen Deen Datta i et selskap, og fetteren insisterer på et besøk hos Nilima Bose. Den respekterte velgjøreren har nemlig informasjon om et avsidesliggende alter – The Gun Merchant Shrine. Alteret er reist til ære for slangegudinnen Manesa Devi. Da fetteren foreslår besøket, vil Deen egentlig ikke. Han vakler, men vil ikke være uhøflig, og først da fetteren nevner at han får møte en intelligent marinbiolog kalt Piya, og blir nysgjerrig på henne, takker han ja.
Deen har med seg en taleopptaker til besøket hos Nilima og tar opp da hun forteller om hvordan hun oppdaget alteret. En voldsom syklon traff Bengaldeltaet i 1970. Bhola-syklonen var det tjuende århundrets største naturkatastrofe om man regner i tapte menneskeliv. Minst tre hundre tusen mennesker, kanskje så mye som en halv million, døde i stormen. Men på øyen der The Gun Merchant Shrine sto, var det ingen dødsfall. Før stormen hadde alterbjellen begynt å ringe i vinden, og menneskene hadde lyttet og dratt til alteret for å søke ly. De hadde unnslippet både syklonen og tsunamien som fulgte i dens kjølvann.
Nilima forteller at hun oppdaget øyen fra båt, som frivillig hjelpearbeider etter stormen. Men redningsarbeidet kom sent i stand, sier hun, og Pakistans treghet med dette ble en historisk trigger for uavhengighetskrigen som konstituerte Bangladesh.
Bjellen fungerte som en aktant i Nilimas beretning, og hadde tingmakt for menneskene der; bjellen reddet dem! Syklonen og tsunamien var assemblager som også fikk historisk tingmakt med krigen som brøt ut.
Tanten avslutter samtalen med å oppfordre Deen til å besøke The Gun Merchant Shrine for å dokumentere alteret. Deen vil ikke, han skal snart fly hjem til New York, men Nilima insisterer: Han må reise, for øyen med alteret er i ferd med å forsvinne: «The islands of the Sunderbans are constantly being swallowed up by the sea [...]»3 Sjøen har også tingmakt, kraften til å svelge øyer. Deen er fortsatt ikke sikker i slutten av kapittel en.
Senere i boken er det brannene som driver bokens handling. Deen har blitt sluppet fri fra flyplass-arrestasjonen og forsøker å dra til konferansehotellet. Brannene gjør imidlertid dette vanskelig, og ved ankomst flyttes deltakerne rundt i ulike saler for å unngå at de må se brannen. De ser den likevel. Hotellet er i utkanten av byen, og deltakerne ser en enorm røyksky fra der de står. Røykskyen ser ut som «an immense wave, complete with a frothing white top. (...) it looked as though a gigantic tsunami were advancing (…)».4 Beskrivelsen av katastrofesynet gir assosiasjoner til Nilimas beretning. Ghosh vever sammen syklonen, tsunamien og brannens tingmakt og får geografisk og tidsmessig avstand til å kollapse.
Ghosh hevder at det er vanskelig å skrive om natur. Klimaforandringer, som at brannene i L.A. oppsto etter lange, unaturlige tørkeperioder, er et vrient romantema. Forandringene vi står overfor, er «too powerful, too grotesque, too dangerous and too accusatory to be written about in a lyrical, or elegiac, or romantic vein».5 Stilen i Gun Island er verken lyrisk, elegisk eller romantisk – den har i stedet et prosaisk fokus på det Jane Bennett skriver om: å vise frem at tingene har krefter og prosjekter som vi ofte verken vet om eller rår over.
Å være tett på elementene på Nord-Koster i måneder av gangen har lært meg litt om dette. Dagen etter stormen ville jeg samle noen av de vakre østersskjellene og bruke dem til et kreativt prosjekt. På vei til stranden hygget jeg meg ved tanken på å plukke slike tomme skjell, som hadde brukt opp sin nytte, og gi dem nytt liv. På stranden satte jeg meg på huk og løftet opp et stort, ruglete skjell. Da jeg snudde det, oppdaget jeg at det satt en sverm av små, svarte fluer inni. Hadde de brukt skjellet som ly fra vinden? Varm i ansiktet la jeg det tilbake i sanden. Jeg gikk slukøret derfra med en følelse av å ha forstyrret noens prosjekt. Skjellet jeg hadde tenkt å gi nytt liv, gi ny verdi, hadde ingen bruk for meg. Det lå allerede der og hadde verdi for noe som ikke trengte å ta det ut av naturelementene for å få det til. Og dessuten, tenkte jeg, på vei tilbake huset, trengte vel ikke skjellet å gjøre noe annet enn bare å ligge der, være til, eksistere, for å ha en verdi, utenfor rammen av det jeg tenker er nyttig?
Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at naturen har sine egne prosjekter som mennesker nyter, gleder seg over, forstyrrer og roter til på daglig basis. Men Ghosh drar det lenger enn til at kun det åpenbart levende og organiske har agens. I Gun Island har også elektroniske saker tingmakt. I bokens andre kapittel Cinta skriver Ghosh om det jeg kaller «minnelagre». Kapittelet starter med at Deen tenker tilbake på besøket hos Nilima Bose. Rettere sagt: Han tenker på at han vil reise hjem til New York og glemme det hun fortalte om alteret. Han vil glemme Piya også, det føles for farlig å begi seg inn i en relasjon. For å sementere avgjørelsen vil han slette intervjuet av Nilima på taleopptakeren, men han trykker på feil knapp. Innspillingen settes i gang, og Deens nysgjerrighet blir pirret av et par strofer Nilima resiterer fra myten om alteret. Denne tilfeldige feiltrykkingen fører til at to andre elektroniske «minnelagre» kommer i spill: en pc og internett: «(...) as I tried to recall the Dhaka stories of my older relatives, something flashed through my mind. Flipping open my laptop I started a search.»6 Legg merke til hvordan Ghosh først kobler taleopptakeren til Dattas forsøk på å huske noe og deretter kobler hukommelsen videre til elektronikken. Ghosh forsterker koblingen på et språklig plan. Ordene «flashed» og «flipped» starter med to like bokstaver, har lik rytmikk, og likheten forkorter spennet mellom organisk og uorganisk materie.
Felles for taleopptakeren med opptaket, Deens hukommelse, pc-en og internett er evnen til å lagre «minner». Ved å veve sammen menneskelig hukommelse og elektronikk i et samarbeid for å huske spesifikk informasjon synes det som om Ghosh foretar en nivellering av hvem og hva som kan lagre avgjørende og viktige minner, og viser hvordan disse kreftene virker sammen.
Uansett, denne feiltrykkingen som gjør Deen nysgjerrig, søkene om myten og en plutselig oppringning og insistering fra professor-venninnen Cinta om at han må dra, blir det som til sist gjør at Deen bestemmer seg for å reise til alteret. Både ting og mennesker er altså viktige og likeverdige aktanter for at romanhandlingen skal fortsette å skride frem.
I Gun Island skriver Ghosh frem en forståelse av at alle aktanter er likeverdige gjennom å betone tingenes innflytelse. Det betyr ikke at alle aktantene er like viktige for romanhandlingen, men de oppleves likeverdige i veven av det som finnes. Grepet gjør at jeg som leser av romanen opplever at jeg befinner meg i en stor og uoversiktlig verden. Det føles som om utallige flere krefter er i spill og bortenfor min kontroll enn det jeg tidligere har tenkt over. Og kreftene i boken opererer ikke på utsiden av Deens egen virkekraft, men er tett sammenvevd med hans egen. Slik skyver Ghosh menneskets selverklærte viktighet ut av sentrum, og viser i stedet frem en ny måte å se på det som eksisterer i verden, på.
Tanken om at alt som finnes er likeverdig og sammenvevd, er kanskje best beskrevet som postantroposentrisk, slik det er blitt definert av den italienske filosofen og feministiske teoretikeren Rosa Braidotti. Det har å gjøre med en positiv re-evaluering av det som finnes: «(It) starts with the reappraisal of the organic, animals, plants and the entire planet.»7 Videre skriver Braidotti at teorien etter hvert har blitt utvidet til å inkludere uorganiske entiteter som nettopp teknologiske artefakter, nettverk, koder og algoritmer. I Gun Island ser vi eksempler på en slik positiv nyvurdering av hva som regnes som viktig og som har verdi. Ghosh foretar en «reappraisal» gjennom å la ting og tilfeldigheter bestemme romanhandlingen. Ghoshs nyvunne romanpoetikk viser også i hvilken grad menneskelige krefter og ikke-menneskelige krefter er gjensidig avhengige av hverandre. Deen blir påvirket av de minste aktanter, som skipsormene som tygger i stykker kaien han står på, og av enorme, som brannene i L.A.
For det er sant at venninnen min og jeg jublet av fryd der vi sto i stormen og lente oss mot vinden. Vi befant oss midt inne i ting-kreftene, samtidig som vi sto trygt inne på land. Men hvis vi hadde trasket lenger ut på svabergene, slik som vi som lever på jorden i dag metaforisk kan sies å befinne oss på kanten av noe stort og uant – ville nok den samme kraften fått oss til å føle oss utsatte og sårbare. Det er kanskje denne sårbarheten Amitav Ghosh insisterer på ved å kaste sine ikke-menneskelige ting inn i romanpoetikken og la dem vise vei. Og videre er det romanens egen tingmakt som gjør at jeg lukker boken og går ut i verden med akkurat disse nye tankene.
Gun Island
7.
Ibid.
Av Helene Torvund
Å skli og lande på noe spisst
Jan Roar Leikvolls forfatterskap er et skremmende, liminalt sted hvor grensene for det menneskelige er uklare, både fysisk og moralsk.
