Brent av solen

Etter å ha gjenlest Thomas Manns langnovelle Døden i Venezia (1912) og gjensett Luchino Viscontis filmatisering (1971), hadde jeg tenkt å kalle denne betraktningen «Døden er et kjærtegn». Men etter å ha sett svenske Verdens vakreste gutt, Kristina Lindström og Kristian Petris kinoaktuelle dokumentarfilm om Björn Andrésen, den unge gutten som spilte Tadzio i Viscontis film, mistet ikke bare tittelen all snert, den ble direkte støtende.

Thomas Manns novelle har hatt et langt etterliv og inspirert noen av forrige århundres største kunstnere på sine respektive felt: Visconti fikk laget sin film om skjønnhet, oppløsning og undergang (og det var ikke første gang han gikk etter nettopp dette motivet!), eller om «en intellektuell død», som han kaller det i Verdens vakreste gutt. Til å gestalte hovedpersonen Gustav von Aschenbach (og Visconti selv?) hyret regissøren britiske Dirk Bogarde, som også levde seg inn i skikkelsen. To år senere, og bare tre år før han selv døde, komponerte Benjamin Britten en opera, som koreografen John Neumeier på 2000-tallet laget en ballett av.

Novellen ble nylig nyoversatt til norsk, og i fjor dukket den opp i et av kapitlene i Colm Tóibíns roman om Thomas Mann, The Magician, uten at man ble så mye klokere av det. Mer overraskende var vinkelen i en ny svensk dokumentarfilm, der the empire writes back, så å si. Mann, Visconti, Bogarde, Britten og Neumeier hadde alle identifisert seg med den aldrende kunstneren Aschenbach og hans betatthet av den ideelle skjønnheten, den vakre gutten, men nå er det gutten selv, en lys levende skuespiller av kjøtt og blod, svensken Björn Andrésen, og ikke bare en fullkommen skulptur, som stirrer tilbake på de voksne mennenes begjær. Hele livet har Andrésen blitt sett, målt, veid og vurdert for sitt ytre. Nå forteller han hva han selv så.

Det er en klassisk historie, nærmest en ny grunnfortelling innen populærkulturen. En stjerne blir født. Det er barnestjernen som dyttes fram av voksne, her en bestemor, et barn som overhodet ikke takler det sirkuset barnet kastes inn i. Noen tjente mange penger på denne gutten, veldig mange penger, først gjennom Viscontis filmatisering (som for øvrig i en treårsperiode bandt Andrésens ansikt til Viscontis film gjennom en merkelig kontrakt), og deretter ved å iscenesette svensken som syngende tenåringsstjerne i Japan, blond og eksotisk, men inntektene synes i liten grad å ha flytt i Andrésens retning. I alle fall forteller han historien sin fra det som virker å være en ettroms leilighet i utkanten av Stockholm, der han har levd et huleliv som boms og eremitt inntil en ny kjæreste så vidt slipper over dørstokken og begynner å vaske ut. Der Mann og Visconti forsøker å løfte opp i de høyere sfærer, gjøre den til en fortelling om den absolutte skjønnhet, knyttet til antikkens idealbilder, i en diskusjon om hva kunst skal være, og der det å stå ansikt til ansikt med skjønnheten blir det samme som å stå ansikt til ansikt med døden, tar Andrésen det hele ned på jorda igjen, for det var han som stilte sitt tenåringsansikt og sin tenåringskropp til disposisjon for Viscontis visjon.