For unge mennesker i 2023 er den britiske kulturkritikeren Mark Fishers kapitalistiske realisme minst like relevant nå som da han i sin tid formulerte den.

Kan Ignatius av Loyolas metode for å skjelne mellom gode og onde ånder redde litteraturkritikken fra lettvint posisjonering og manglende dømmekraft?

Bruno Schulz’ nyoversatte novellesamling Kanelbutikkane og andre forteljingar er et haltende, men usedvanlig vakkert og sprelsk beist.

Hvilken verdi har egentlig et tre – og en skog, ja, i det hele tatt natur? Forfatteren og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen forsøkte å komme til bunns i det en gang.

Et forsøk på å få alle man kjenner til å lese en Dag Johan Haugerud-roman fra 2011, pluss et intervju med Haugerud som handler om alt annet enn akkurat den romanen.

Det kollektive minnet om holocaust i Norge ble til først på 1970-tallet, og den første norske holocaustlitteraturen var også innvandrerlitteratur, skrevet som tilsvar til et fremvoksende ytre høyre.  

Forfatteren Matti Aikio (1872–1929) internaliserte og uttrykte rasismen han selv var offer for, men han løftet også fram den samiske kulturens progressive kvinnesyn.

I en oppvekst på hedmarksbygdene på 1980-tallet var han helt sentral. Omsider har gessælen dukket opp i litteraturen også.

Vi lytter til mopeder i stille grender, beskriver gessælens verdier og dveler ved det helt spesielle utropet «dætta æ gess-æææææl!»

I begynnelsen tenker jeg at Hanne Ørstavik er blitt så ørstaviksk at hun bare reproduserer seg selv. Etter endt lesning av hennes nye roman bli hos meg tenker jeg at hun er kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå.

Brian Dillon oppdager i sin nye bok Affinities forbindelser de aller fleste overser, skildrer dem med virtuositet og kjærlighet – og stadfester sin posisjon som en av samtidens ledende kritikere.

I tredje og siste utgave av sin miniserie om glemte klassikere, har Jonny Halberg tatt for seg Anton Tsjekhovs novelle «Gusev». Men han har ikke skrevet om den, han har skrevet den om.

I dag blir kritikk praktisert og oppfattet som en kunstform i seg selv. Hva gjorde dette mulig, og kan det vare?

Kan en 85 år gammel roman der havet stiger, være en roman om havet som stiger? 

For å forstå volden som utspiller seg i demonstrasjonene mot den franske pensjonsreformen, må vi se til både historien og samtidslitteraturen.

«Jeg tror at vi i Vesten ikke har fått et fullt bilde av livet i Ukraina i krigstid. Det er uendelig mye rikere, mer levende og inspirerende enn vi har blitt ledet til å tro», skriver den amerikanske forfatteren Dave Eggers.

Henrik Wergeland er død, Hans E. Kinck er død, Arbeiderpartiets ledelse vakler og kongefamilien har også sitt å stri med. Men Suttung – den glemte, myteomspunne kulturbevegelsen som forener dem alle – leser ufortrødent videre.

En jungiansk analyse av Valérie Perrins «løkkeskriftroman» Å vanne blomster om kvelden, fjorårets mestselgende bok i Norge.

Harry Ransom-senteret i Austin er ein heilag gral for forfattarar, akademikarar og kulturarkeologar. Her er eit vitnesbyrd frå ein representant for alle kategoriane.

Internett kan være et fellesrom for verdensborgere og et lukket, kommersielt sted hvor man kun kan oppholde seg på eiernes premisser. Kampen for å gjøre det til det første, pågår hver eneste dag.

Han talte Arbeiderpartiet, Dag Solstad og Brussel midt imot, anmeldte NRK og la seg ned i veibanen. Forfattere flest ønsker å bli lest. Sigbjørn Hølmebakk ønsket å bli hørt.

Denne måneden vender denne spalten tilbake til utgangspunktet: korte tekster om korte romaner. For noen bøker på 70 sider kan romme mer enn et helt liv gjør. Og så har vår spaltist et møte å rekke.

Rune Christiansen ser med sin siste bok ut til å ha funnet et nytt spor i poesien sin og en helt egen vei inn i eksofiksjonen.

Olav Løkken Reisop må sies å treffe tidsånden temmelig klokkerent med sin krimlignende idéroman Skriverholmen.

Den digitale offentligheten er bedre enn sitt rykte, og vi kan ikke gi den opp.

I en tredelt spalte leser Jonny Halberg gamle bøker om igjen. Denne gang: om Bartleby av Herman Melville og en stille protest som fortsatt gir gjenklang.

La elva leve handler ikke først og fremst om en elv som skal demmes opp. Vel så mye handler filmen om indre demninger som brister.

Noen ganger blir ikke en spalte med korte tekster om korte bøker helt som man har tenkt. Noen ganger må man ta på seg å introdusere Deichman for Mary Gaitskill.

Agoras nye temanummer om Dag Solstad gir håp om en fremtid der ikke absolutt alle danser rundt på TikTok.

Kejser og Galilæer er det ikke mange som leser i dag. Verket virker utilgjengelig og klumpete. Kanskje hjelper det hvis vi innser at Henrik Ibsen i dette skuespillet så 100 år inn i framtiden.

Han var i tilsynelatende evig opposisjon til sin tid, sin familie og sine kolleger. Men også en av Norges mest folkekjære forfattere mens han levde.

En vandring – gjennom to byer, i lys og mørke, blant fortidens og nåtidens spøkelser – med Mariana Enriquez, Argentinas mest kjente nålevende forfatter.

Om ikke-steder, begjær og en lastebil i ørkenen.

Et utdrag fra den tyske forfatteren og journalisten Theresia Enzensbergers nye roman Auf See.

Anne Bitsch’ beretning fra rettsaken mot Philip Manshaus reiser vanskelige spørsmål om kollektiv skyld og identitet.

Årets første spalte med lesetips fra Hanna Stoltenberg er relativt typisk for måneden januar: Den starter med puristisk selvtukt og ender med trang til å skaffe seg sigarettmunnstykke i onyx.

Jeg har lenge drømt om en roman basert på offentlige dokumenter, konkrete hendelser og reelle samfunnsfenomener, som samtidig uomtvistelig er litteratur. Så oppdaget jeg at Dag Solstad skrev den i 1990.

I Kvitleik kommer Jon Fosse til poenget (neida).

Nedbøren skjemmer det solblide sjølvbildet til Los Angeles. Mest av alt minner det om at heile det sørvestlege USA held på å gå tom for vatn.

Om å sette punktum på riktig sted, om mistenksomhetens lys over litterær form og stil, om ChatGPT og om Onde netters drømmer av Peter Englund. 

En venninnegjeng har laget en film om den virkelige kvinnen fra hjemstedet til Pedro Almodóvar (og Don Quijote). Å møte dem åpenbarer ikke bare en annen side av La Mancha, men et annet Spania.

En slags tale om redsel, brokkoli og historieskriving.

Ny serie: Jonny Halberg leser gamle bøker om igjen. Først ut: Den tredje politimannen av Flann O’Brien.

Du kan bare la «Piken med svovelstikkene» bli liggende. Med Oss mot verden av Kaisa Hansen-Suckow står det ei ny jente på trappa og fyrer. Hun fyrer for deg! 

Selskapelig fråtsing, spritdunstende småkonger og en ung kvinne som føder rett i armene på barnevernet: I Hanna Stoltenbergs faste spalte med korte tekster om korte bøker er vi kommet frem til julen.

Den svenske filosofen Martin Hägglund insisterer på håpet i mørke tider.

Poeten Øyvind Berg skriver om penger og politikk, og om hvorfor poeter bør skrive om penger og politikk.

Sett at pressen skulle granske seg selv etter justismordet i Baneheia-saken. Her er hva den ville finne.

Mye har forandret seg på de 35 årene det har tatt Solvej Balle å skrive romanverket Om utregning av romfang. Men noen ting har vært stabile hele tiden – som interessen for Inger Christensen, aprikoser og en grunnbevissthet om at vi må ta vare på verden.

Jan Kjærstad står hele tiden på terskelen til noe – forventningsfull, trippende, lik en guttunge. Men gir romanene hans kunstneriske svar på idérikdommen essayistikken hans fyrer seg opp med?

Hans forfatterskap kan på mange måter virke fjernt, men det finnes minst to grunner til at den utrettelige milslukeren og litteraturarbeideren Tor Obrestad burde være aktuell i dag.

Kall det gjerne et livsverk. Men alt Morten A. Strøksnes har ønsket å gjøre – med sin nye bok om Carl Lumholtz, etnografen han har reist i fotsporene til hele sitt voksne liv – er å skrive «en slags totalprosa».

Det er førti år sidan avantgardisten Theresa Hak Kyung Cha (1951–1982) gav ut hybridromanen Dictee. I dette ofte oversette verket tek ho språket frå kvarandre og set det saman igjen, som eit lappeteppe av kvinners liding.

Den årelange jakten på designeren som ga Gyldendals billigbokserie (og meg selv) form.

En ny tekst fra den kanariske forfatteren av den oppsiktsvekkende romandebuten Skydekke. 

Om å lese og gjendikte Sylvia Plath.

Det er en glede at Sylvia Plaths diktning igjen utgis på norsk, men gjendiktningen er preget av en problematisk berøringsangst overfor et viktig tema i Plaths diktning: Holocaust.

Sammenhengen mellom verdens første science fiction-roman og Norges største rapduo.

Dette lønner det seg ikke å skrive, tenker jeg. Så derfor skriver jeg det først: I 1969, etter å ha vært bundet til senga i over 20 år som følge av sykdom, reiste dikteren Målfrid Eikemo (1921–1979) seg plutselig opp og kunne gå. Alle omkring henne kalte det et under.

Skal kritikken bli mer mangfoldig og interessant for flere, må vi greie å utvide kvalitetsbegrepet. Hva kan vi lære av John Bergers Ways of Seeing?

Med sitt tredje bind, Det tredje riket, begynner Karl Ove Knausgårds morgenstjerneunivers endelig å finne sin form.

Øyvind Vågnes’ nye roman Ei verd utan hestar er lettere å beundre enn å elske.

Robert Bly i nynorsk gjendiktning er en stille insistering på viktigheten av poetiske ildsjeler.

Gunnhild Øyehaug burde vært mer berømt enn Knausgård.

– Du kan ta jenta ut fra den vestlandske heimbygda. Men du kan ikke ta den vestlandske heimbygda ut fra romanen til jenta, sier romandebutant (og tidligere Vinduet-redaktør) Maria Horvei.

Det er godt gjort å skildre indre uro på en måte som avføder ro og stillhet hos leseren, slik Eira Søyseth gjør i Farget flekket nå.

Alfred Fidjestøl har skrevet en tradisjonell biografi om en spesiell miks av en person.

For dem som overlever, kan begjæret by på selve livet. Om å komme på innsiden av poesien og dramatikken til Cecilie Løveid.

Hanna Stoltenberg er tilbake med sin faste spalte etter ni måneders pause. I mellomtiden har noe skjedd. Det er ikke lenger så viktig at en bok er kort, så lenge den er lett.

Fra 11. september til 22. juli, fra krigens redsler til konsentrasjonsleirens lykke. Om sannhet og løgn, om vitner og forfattere, og om hvem som eier fortellingen om andre verdenskrig.

Dokumentarfilmskaperen Rupert Russells provoserende og uvurderlige debutbok Price Wars avslører at priser ikke alltid forteller sannheten.

Hva er det som gjør Shakespeares En midtsommernattsdrøm, et av teaterhistoriens mest lekne og fantasifulle verk, så vanskelig å sette opp?

Med Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing får kunstnerne bak et av norgeshistoriens mest omstridte teaterstykker endelig sin revansj.

Free er en tankevekkende oppvekstskildring om hva friheten fra kommunismen i Albania betød – ikke bare for stjerneakademikeren Lea Ypi, men for oss alle.

Fire romaner inn i forfatterskapet får Bjørn Vatne med Underliv endelig inn en litterær fulltreffer, fylt til randen med gode vibrasjoner.

Noen tanker, ikke strukturerte, etter å ha lest en bok om religiøse dissidenter og opplevd historiens nærvær.

Hans Nielsen Hauge er død. Leve haugianerne!

Yoga er kanskje ikke blitt den humørfylte og artige lille boken den opprinnelig var tenkt å være, og man kan vel ta seg i å tenke at Emmanuel Carrère aldri hadde kommet til å skrive en slik bok uansett.

Gjennom sin egen familiehistorie undersøker festspillutstilleren Lene Berg minner, kjønnsroller og kunstnerroller. 

Hvordan den hyperproduktive britiske stjernekritikeren kom til å innse at «vi burde gjøre mer enn å bare forklare hvorfor vi synes noe er bra eller dårlig».

Her er våre tips til årets sommerlektyre (og lektyre, generelt), basert på intern og ekstern rundspørring. God bok!

Den amerikanske forfatteren Percival Everett, som er best kjent for bøkene der rasisme og rase vies mest plass, vil helst skrive om nærmest hva som helst annet.

Lenge før han ble fanebærer for den latinamerikanske magiske realismen, var journalistikken til Gabriel García Márquez ganske fortryllende, den også.

Når det stunder til sommer, og det gjør det jo, kan man med fordel lese Jon Michelet og la seg smitte av hans livsappetitt. Men hva var det egentlig han ville med bøkene sine?

I et av verdens rareste land sitter en av verdens rareste menn, forfatteren og nobelpriskandidaten Gerald Murnane, i et skur og leker hesteveddeløp.

Elena Poniatowska (90), Mexicos litterære førstedame, synes fortsatt at kvinner blir ignorert i hennes hjemland.

Du kan reise fra klassen din, men følelsene og seksualiteten slipper du ikke unna. Om Lars Ove Seljestads roman Blind (2005) og den norske arbeiderklassekulturen i dag.

Vet vi egentlig hva vi vil med lyd og litteratur? spør Synne Øverland Knudsen.

Matrix av Lauren Groff var fjorårets store kritikersuksess i USA. Nå som den foreligger i norsk oversettelse, er det grunn til å spørre seg hvorfor denne velskrevne, men dårlige romanen slo an så til de grader.

Gardsdrift, kjønnsdrift og antidrift. Kristin Auestad Danielsen rykker bonderomanen opp med røtene og sender han ut på ei svevande ferd mellom magi og realisme.

Édouard Louis skriver i En kvinnes frigjøring vakkert om en giftig familiedynamikk og om hvordan han gradvis lærte moren å velge og å elske seg selv.

Beinhard og uforsonlig, lys levende og utadvendt: Kjell Askildsen – et tvetydig forbilde. 

Dave Eggers’ siste roman The Every viser at vi fortsatt ikke forstår hensiktene til menneskene bak teknologien som styrer livene våre.

Tom Egil Hverven går inn i det etterkristne universet i sin nye essaysamling Å lese etter troen, og finner at verken han eller universet er så ferdig med Gud likevel.

På slutten av 50-talet fann dei ingen betre merkelapp for dramatikaren Shelagh Delaney enn angry young man. Sjølv ønskte ho bare å skrive om dei menneska som ingen andre skreiv om.

Filmskaperduoen Eskil Vogt og Joachim Trier i samtale med Mattis Øybø.

Noen kommer for de varme kildene og vulkanene. Vinduet dro til Island for å se Oddi, hjørnesteinen i Dave Eggers’ uavhengige forlagsimperium McSweeney’s.

Utdrag fra en diktsyklus av den ukrainske poeten Ija Kiva. 

Kira Jarmysj, talsperson for den russiske opposisjonspolitikaren Aleksej Navalny, skriv i si romandebut Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 middelmåtig om det hyperinteressante.

– Vladimir Putins verden er en regressiv utopi, sier forfatter og Russland-kjenner Geir Pollen.

Putins oligarker ble kjeppjaget fra London da Russland invaderte Ukraina. Men hva skal til for at britene avslutter sin epoke som butler for klodens kriminelle? spør Oliver Bullough i sin nye bok.

Hvem tjener hva på en bokutgivelse?

Hvem skriver, og hvem skriver ikke? Det handler også om klasse, skriver poet Lars Haga Raavand.

Vi trenger dem for å leve, men de betyr ingenting.

Middelklassen er blind for de økonomiske barrierene rundt den litterære institusjon. Bare spør Torborg Nedreaas.

Ansatser til en kongebiografipoetikk.

Er personlige lidelseshistorier veien inn i forfatterskap? En samtale mellom skrivende mennesker med minoritetsbakgrunn.

Espen Haavardsholm (77) levde et intellektuelt, høykulturelt, nevrotisk og politisk frynsete liv. Så ble han forfatter.

I sin nye tegneserieroman Jammerdalen kobler Flu Hartberg med hell science fiction, konservativ religionsutøvelse og en familiefar i seminartrøbbel.

Vinter-OL i Beijing 2022 oppsummert.

En analyse av lakseoppdretteren som karakter i nyere norsk skjønnlitteratur.

Om Verdens vakreste gutt og det lange etterlivet til Døden i Venezia av Thomas Mann.

I den anledning: En bruksanvisning, en arkivstudie, en programerklæring og en god porsjon vindusmetaforikk.

Historien er for viktig til å overlates til historikerne. Om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

Kommentar til Ola Innsets «Preteritum maskin» – eller hans deus ex machina i Marte Michelet-debatten.

Historiefaget er ikke et retorisk våpen. Svar til Frode Sæland i debatten om Hva visste hjemmefronten?.

Siste ord til Ola Innset om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

Tid for glede er fantastisk både som leseropplevelse og forestilling, men Arne Lygre er en bedre dramatiker enn tenker. Imidlertid har han én virkelig god idé.

Dette har vi lært – om frihet, dating, Nicolai Tangen og QAnon, for å nevne noe – av å lese William Shakespeare gjennom to år med pandemi.

Myter, virkelighet og mareritt i fire romaner fra den franske og flamske landsbygda.

Fem år etter krisen i Svenska Akademien har Horace Engdahl forlatt Stockholm for Göteborg. Nå forteller han om kjærligheten til sitt nye bosted, misnøyen med dagens kulturklima og den store gåten: Hvorfor blir folk alltid så sinte?

En reise til en spansk vulkanøy og influencer-økonomiens kalde hjerte.

Et riss av skøytesportens særskilt moderne system, slik som Dag Solstad – og stadig færre med ham – ser det.

Joachim Trier og Eskil Vogt er to kunstnere som er glad i byen sin, og mennesker som er glad i byen sin, skal man være glad for. Men kjærlighet kan også gjøre blind.

Janet Malcolms forfattarskap var drive av spørsmål om moral. Slikt blir ein ikkje nødvendigvis populær av, som hennar norgesklare bok Journalisten og morderen i si tid demonstrerte.

Peter Thiel forklarer vårt teknologiske og politiske uføre. Eller gjør han?

Et intervju med Per Petterson om intuisjon, komposisjon og AKP(m-l).

Er dagboken den nye romanen? Jeg spør, etter å ha lest årets bøker fra Liv Køltzow, Suzanne Brøgger og Per Petterson. Til helvete med virkelighetslitteraturens juks og fanteri. Mye bedre å få forfatterlivene i ren og uforvansket form.

Møt Joshua Cohen: kranglefant, hvileløs innholdsprodusent og litterær arveprins i to amerikanske kongerekker.

Ny, månedlig spalte: Hanna Stoltenberg anbefaler nye og gamle bøker, ofte – om ikke for enhver pris – av den korte sorten.

I sin faste spalte anbefaler Hanna Stoltenberg en håndfull nye, eldre og av praktiske årsaker gjerne korte bøker. Denne måneden røk hun på en smell.

Årets siste utgave av denne spalten er en på ingen måte idiotsikker guide til deg som er ute i siste liten med julehandelen. Men hvem vil egentlig ha idiotsikre julegaver?

Ingen som deltok på den første versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival forlot festivalen uten å ha fått merker av den.

Fra Oslo til New York, fra «et slags Utopia» til en følelse av at «det var noe i luften som ikke var helt okei». Dette er historien om Norsk-amerikansk litteraturfestival i årene 2013 til 2016.

Dette er sånn Norsk-amerikansk litteraturfestival (2012-2016) endte: Ikke med et smell, ikke med et klynk, men med en svanesang for det store, mannlige geniet og en plutselig tårevåt scene i en fullsatt sal.

Linn Ullmanns Jente, 1983 tar opp tråden der De urolige slapp. Romanen kretser hvileløst rundt svik, raseri og kunstens potensielt helende kraft.

Kajsa Ekis Ekman, ein av Sveriges «mest allsidige intellektuelle», leverer ei einsidig framstilling av det nye synet på kjønn.

Med Jordverv har Simen Hagerup skrevet en fantasyroman som fenger og frustrerer.

Dei med tolmod skal få det Karl Ove Knausgård har lova dei i Ulvene fra evighetens skog.

Et leilighetsdikt i anledning årets slutt.

Håpet var raudgrønt då sonderings-kameratane samla seg ved Hurdalssjøen sine breidder. Men dramaet munna ut i eit beckettsk meiningstap.

Politikarane har gitt folket sitt ja. Vil folket gi seg over til politikarane? Dette er forteljinga om den fem veker lange jakta på 3.876.200 nordmenn over 18 år.

Om bruk av flertall i antirasistisk litteratur, fra The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano (1789) til Norge i dag.

Den katalanske fotballklubben, drømmefabrikken og tankesmien FC Barcelona er i ferd med å gå tom for både penger og ideer. Men det blir i alle fall litteratur av det.

Camara Lundestad Joof og Jan Grue om hva som skal til for å møte aksept fra storsamfunnet som funksjonshemmet og som synlig minoritet.

Romantenkeren Dag Solstad ved 80.

Et strengt nødvendig reiseessay.

Hva om litteraturen kunne gjort mer for flere av oss?

Hva vil det si å være en del av historien? Hvordan lever den gjennom oss? Hvilke spor legger den igjen? Mattis Øybø går til kroppen for å finne svar.

Kor flatt språk er ein overraskande slutt verdt? Det må vere opp til lesaren av Aslak Nores nye roman Havets kirkegård å vurdere.