Norske litteraturmytar og hang-ups, sett gjennom irakiske, eritreiske og palestinske auge.

En samtale om romanen Gjenferdet inn, søsterskap, Hamlet og de mulige politiske implikasjonene av katarsis.

Et foredrag om palestinerne i Kairo i folkemordets tid, opprinnelig holdt under Vinduets arrangement i Hamsunsalen i Gyldendalhuset 25. november 2024.

Kristina Leganger Iversens Det sanne og det synlege er ein presis tekst om blikket si makt – og korleis det formar, krenkjer og definerer kvinner i dag.

To nyskrevne dikt av Mary Ailonieida Sombán Mari.

I palestinske Sahar Khalifehs romaner står Nablus' befolkning i sentrum, alle de som navigerer det lille livet mens historiens bølger treffer dem.

Et slags reisebrev fra Amsterdam.

To nye norske romaner tematiserer minne og hukommelse, men ingen av dem virker spesielt opptatt av verken subjektivitet eller bevissthet. Er vi kanskje på sporet av en ny tid?

I Karoline Mirković’ roman Divnas bok følger vi Divnas søken etter identitet når det fellesbalkanske Jugoslavia oppløses. Hvem er man mellom Veitvet og Zlatibor?

Et sted mellom autofiktiv roman og litterært essay, urinnvåner og oppdagelsesreisende finner vi Gabriela Wieners Huaco-portrett.

Gjennom flerspråklig lek blottstiller tyske Uljana Wolf etablerte størrelser som nasjon og morsmål.

Hvis litteraturen er et speil, er den et knust speil. Refleksjonene peker i ulike retninger, og det knustes styrke ligger i å unndra seg klare svar, sier syrisk-palestinske Ghayath Almadhoun.

Stjerneskuddet Logan February startet med å skrive emo tenåringspoesi på Instagram. Nå ønsker hen å ta tilbake kroppen, og spør seg om ikke frihet først må komme innenifra.

Den Kvinnelige Bosniske Forfatteren eller utakknemlig immigrant er roller hun er blitt tildelt i Tyskland. Men nøkkelspørsmålet for Lana Bastašić, både i kunsten og livet, er og forblir hva hvis?

Forlegger i Communicatio forlag, Sverre M. Nyrønning, har utgitt en rekke fribyforfattere, blant disse Musa Mutaev. Nå spør han seg om norsk litteraturbransje aller helst vil ha en assimilert litteratur.

I är det 100 år sen James Baldwin föddes. Hans verk fortsätter i dag att fascinera i sin genomlysning av sexualitetens mångbottnade väsen. En essä om romanen Another Country (1962).

Om å trosse sin indre motstand og utsette seg selv for litterær bevissthetsutvidelse.

Fra Enheduanna (2286 fvt.) og fram til dagens palestinske diktning har poesien vært et forsøk på å endre omverdenen.

I Det kinesiske rommet skriv Jan Grue klisjéfylt om menneske som blir robotar. Dårleg er denne boka likevel ikkje, ho er heilt grei.

Jonas Bals gir en god innføring i kamper mot fascisme som blir stadig mer aktuelle. Dessverre forsvinner den viktigste antifascismen ut av syne.

Om Tishani Doshis poesi, og om det selvmotstridende faktum at minnet var glemt i 30 år. Hvor var det?

Med femte bind i Morgenstjerne-serien fortsetter Karl Ove Knausgårds okkultisme i en utpreget maskulin tradisjon.

Igjen står dei tomme husa, dei viltveksande markene, og den usynlege observatøren. Om døde forteljarar i bøkene til Yan Lianke, Han Kang, Sara Stridsberg og Yu Miri.

Igjen handler bokdebatten om etikk, men i år også om andre verdenskrig og mannlige romanforfatteres fascinasjon for ondskap.

Hvem er fri i skrivingen? Om farsportrettene i de seneste bøkene til Sumaya Jirde Ali, Camara Lundestad Joof og Zeshan Shakar.

I Brynjulf Jung Tjønns seneste diktsamling Norsk kjærleik plasseres jegets fremmedgjorthet midt i det nasjonale selvbildet.

Urskogen mellom Polen og Belarus er gjenstand for en humanitær katastrofe. En rapport fra et skriveopphold, festivalen Poesi i Skogen og møter med aktivister. Hvor mange mennesker har grensen svelget?

To nyskrevne dikt av den palestinske poeten Asmaa Azaizeh.

Inger Christensen innbyr til assosiativ lesning, også i ny språkdrakt. Men hvorfor kjennes svensk ut som krystall, mens dansk er så keitete?

Kathrine Nedrejords roman av året er politisk intelligent, kunnskapsrik og innom hele det menneskelige følelsesregisteret. Det blir det god litteratur av.

Hva kan man observere på vei nedover Europa sommeren 2024? En stillemarsj for Palestina, nynazistiske rich kids, provinser av solsikker, sjekkpunkter, koloniale jagerfly, resignerte poeter og fengslede journalister. Er det dette som er skriften på veggen?

Eksilerfaringa har gjeve oss innsiktsfull litteratur i fleire tusen år, men for norske forlag anno 2024 verkar det som for mykje bry å skulle gje ut ein fribyforfattar.

27. september hvert år skrev Christa Wolf et dagbokinnlegg. Over femti år med dagbok gir oss et bilde av en kompromissløs forfatter i et DDR i oppløsning. Selv kalte hun dagboken en øvelse i å fortsatt se virkeligheten.

Solplomme av Anna Kleiva og Vilde Tuv er livsbejaende på en måte økokritikken sjelden er. Det tverrkunstneriske samarbeidet er som en ode til det å skrive og leve i en verden som kanskje faller sammen rundt oss.

– Jeg tror mange kvinner ikke tillater seg å skrive virkelig stort, på en måte som kan bli farlig, sier skuespiller og dramatiker Kate Pendry i et eksklusivt intervju.

Skyld-, straff- og skjebnebegrepene i svenske Kayo Mpoyis debutroman minner om dem vi finner i de greske tragediene. Men Mai betyr vann makter likevel å virke frisk og fornyende.

Hva er dramatikkens essens? Er det teksten eller rommet? Vinduet har vært på Bergen dramatikkfestival for å finne det endelige svaret.

Til slutt blir øynene låst inne av alt de har sett, kroppen en uoverskridelig grense og munnen taus. Og i all denne gemenheten later ikke forfatteryrket til å ha noen plass.

Et dikt av Gunnar Wærness skrevet med utgangspunkt i Benjamin Netanyahus nå slettede tweet om «mørkets og lysets barn.»

Et stykke glemt litteraturhistorie ser dagens lys, gjengitt og fortalt innenfor nye permer. Nina M. Schjønsbys bok er en studie av vennskapet og det litterære rommet mellom Camilla Collett (1813–95) og Emilie Diriks (1810–43).

Torild Wardenærs nye dikt byr på klokskap og melankoli i møte med utrydningstruede arter. Men hva er det egentlig den økokritiske poesien vil i verden?

To dikt fra den svenske gjendiktningen En flöjt av mörker av Somaya El Sousi.

Tolv postkort frå ein sommar i Paris.

Jeg kan ikke skrive dikt uten å bake brød, feie et gulv, grave i kjøkkenhagen, vaske klær, flette en kurv.