Mellom allmenning og innhegning

Internett er et sted bygget opp like mye av teknologi som av sosiale normer og praksiser. Derfor er det en utvidelse av vår menneskelige eksistens. Det rommer både det gode og det dårlige, og denne teksten handler om alt det positive, alle mulighetene internett gir oss tilgang til, for å agere og skape noe bedre. Tross min tidvis rungende mistro til verden (skal man tro min Twitter-feed), har jeg alltid vært en som har ment at hvis ingen er der og roper opp om det positive, deler ressurser og i det hele tatt vedlikeholder prinsippet om at «sharing is caring», vil vi miste vår evne til å være hva medieforskeren Henry Jenkins kaller «civic agents» – en type samfunnsaktør med sterk tilknytning til ideen om medborgerskap (i denne teksten heretter bare kalt samfunnsaktør, for enkelhetens skyld).

En samfunnsaktør ser seg selv som del av en verden som man, sammen med andre, opplever at man er i stand til å endre. Derfor slår jeg et slag for det positive ved digitaliseringen av våre liv, ved plattformisering og sosiale medier (gisp!), og ved at vi gjennom internett faktisk har blitt det salig Marshall McLuhan kalte en «global landsby». Dette gjør jeg på bakgrunn av egne erfaringer med alt internett kan gi, samtidig som jeg ikke avviser at internett kan være krevende, for eksempel dersom man er kvinne og legger seg ut med folk som Mads Hansen, noe jeg også har en viss erfaring med. Er det noe internettets infrastruktur virkelig har synliggjort, så er det hvor mange menn som hater kvinner som roper opp om urett. Men slike menn må behandles som det det er: et strukturelt samfunnsproblem som går forut for internett, og denne teksten skal derfor ikke handle om menn som hater kvinner. Den skal handle om mennesker som elsker litteratur og popkultur.

En stor, åpen plass og et helt eget rom

Jeg traff min ektemann på Twitter i 2015. Han hadde fulgt meg – altså på Twitter –  lenge før det, men jeg hadde ignorert ham like lenge, fordi jeg var overbevist om at han var min gamle nemesis fra lærerstudiet. Men så oppdaget jeg at jeg hadde tatt feil, da min faktiske nemesis begynte å følge meg. Han – min fremtidige ektemann, ikke min nemesis – tweetet til meg om noe relatert til normativ norsk språkpolitikk. Jeg ble forelsket og spurte (muligens litt krevende) om han ville ta en øl med meg. Noen år før det igjen møtte jeg det som kom til å bli en av mine beste venner på nettforum-delen av en plattform for musikkinteresserte (last.fm). Vi digget Bright Eyes og gikk på konsert sammen. Vi digger fortsatt Bright Eyes og går på konsert sammen.

Som andre jenter født på 80-tallet, vokste jeg opp med et internett hvor vi var tenåringer som skrev i html og php, designet websider og kommuniserte på semi-lukkede nettforaer om alt mellom himmel og jord. Vi skrev på LiveJournal og senere Tumblr. Vi hadde forum-tråder hvor vi delte musikk og utfordret hverandre via «prompts» til å skape digital kunst. Vi møtte hverandre på helt andre måter enn før, vi kom fra hele verden (en av mine nærmeste på den tiden var ei jente fra Kuwait) og vi hadde vår egen verden som få andre brydde seg om. Vi fant hverandre i kulturinteressene våre. Vi delte, vi vedlikeholdt vennskap, vi lærte hverandre ting. Internett var som en stor, åpen plass som allikevel ga mulighet til å bygge våre egne rom.

Etter en tid som Tumblr-bruker og deltager i ulike nettsfærer (eksen min slo opp med meg da han fant dikt jeg hadde skrevet om ham på Tumblr, selv om Knausgård var yndlingsforfatteren hans), ble Twitter etter hvert mitt foretrukne sosiale medium. Tross i Elon Musks (u)systematiske ødeleggelsesforsøk etter sitt oppkjøp, er Twitter plattformen som har kommet nærmest fri flyt av informasjon og uttalelser på tvers av landegrenser, yrker og interesser (med unntak av politikere, som synes det blir litt for heftig å delta i et faktisk offentlig rom hvor de ikke kan styre samtalen). Dette har mye å gjøre med at Twitters arkitektur gir løsere sammenkoblethet, som igjen øker sirkulasjon av informasjon, som reiser lettere mellom overlappende sfærer. For meg, som akademiker, har Twitter vært en fantastisk måte å integrere seg på, i et felt som av natur er internasjonalt. Det har gitt meg tilgang på så mye informasjon som jeg aldri hadde fått på egen hånd. Jeg har lært utrolig mye, blitt kjent med så mange unike mennesker, og jeg har blitt en samfunnsaktør Samtidig er det også rom for meg til å være noe annet enn en akademiker der. En som kan fangirle over Eurovision og min kjærlighet til blant annet radioteater, Taylor Swift og, nå for tiden, kapybaraer.

Digitale kulturkjerringer

En av de viktigste grunnene til at internett noen ganger fungerer, er nettets motstykke til kulturkjerringer: fans. De som elsker det vi har av kulturelle ressurser og jobber som hobbybibliotekarer for å gjøre dem tilgjengelig for andre. Internettforskeren Kaitlyn Tiffany er blant de som framhever (sam)kreativiteten, det at internett kan gjøre at en føler seg mindre alene og erfarer en form for solidaritet med andre. Dette kommer selvfølgelig parallelt med splittelse, overstimulering og alle mulige manipulerende mekanismer som settes i gang for å fange vår oppmerksomhet. Men våre sosiale strukturer kommer alltid med både positive og negative sider, og vi bør derfor være forsiktig med å kaste babyen ut med badevannet.

Internett-relatert teknologikritikk har en tendens til enten å gå veien om teknologideterminisme (skjermtid gjør oss dumme! Instagram fører til spiseforstyrrelser!) eller å se plattformer (sosiale medier) som sosioøkonomiske strukturer drevet kun etter profittmaksimerende kapitalistisk logikk, hvor våre brukerdata er «råmaterialet» for denne gruvedriften. Rommene som skapes er butikkrom, i motsetning til fysiske biblioteker eller samfunnshus. Men en plattform er like mye en teknokulturell konstruksjon – et resultat av en kombinasjon av teknologi og praksis, av materialitet og sosiale normer og kulturelle verdier. Det er ikke gitt at det sosioøkonomiske, strukturelle fokuset på maktforhold – plattform som selskap – alltid gir de mest fruktbare innsiktene i internett. Teknologideterminister vil, på sin side, hardnakket hevde at plattformer hemmer oss i vår identitetsutvikling og passiviserer oss til nytteløse sauer som gresser rundt og breker i en innhegning. Ifølge denne logikken blir teknologien over-bestemmende, i stedet for delaktig. Den bestemmer menneskelige utfall.

Nøkkelen til å komme ut av en slik form for determinisme, er å finne begrensningene ved den. Ser man for eksempel på plattformer som selskaper, er de bare interessert i å fange opp hva du liker, men ikke hvordan du liker noe eller hvorfor du begynte å like det. Det er fordi de sistnevnte er faktorer som kan være bestemmende for hvordan man tar i bruk noe på andre måter enn tiltenkt. 

Kaitlyn Tiffanys siste bok Everything I Need I Get from You: How Fangirls Created the Internet as We Know It (2022) fokuserer på nettopp dette, og trekker frem mennesker med en forkjærlighet for popkulturelle fenomener – mennesker som er der hvor man kan finne det man leter etter og som har gått inn for å bygge alternative former for rom og praksis. Disse utgjør noen av hovedkreftene i kampen mot et kommersialisert internett, mye fordi de ikke kaster bort tid med å delta i en form for digital offentlighet, men isteden arbeider for å skape sine egne kreative rom.

Som Tiffany påpeker, eksisterer en fangirl som en motsats til den dominerende kulturen:

She’s not considered normal or sane, her refusal to accept things the way they are is one of her defining characteristics. She is dropping out of the mainstream even while she embraces a thing that is as mainstream as a thing can get.

Tiffany ber oss derfor riste av oss de mannssjåvinistiske, sosialantropologiske studiene av kvinner som skrikende fans på 60-tallet og fremover, og isteden se på fangirls som kreativt frie og selvbevisste. Fans, sier Tiffany, er de som avviser relasjonen som kulturindustrien forsøker å sette opp mellom deg og kulturuttrykket eller artisten. Fans prøver hele tiden å overskride det kommodifiserte bytteforholdet av typen «jeg gir penger og får noe tilbake». Denne samkjærligheten til et kulturfenomen eller kulturuttrykk blir til en transformativ fandom. 

Med andre ord er en fangirl en skummel ting. En beinhard samfunnsaktør med et arsenal av civic resources, eller samfunnsressurser, i mangel av et bedre norsk uttrykk. Noe av styrken i fandom ligger i opplevelsen det gir. Eller som Tiffany sier: «The experience of bodily joy is an invitation to reconsider the conditions that hold you away from it most of the time». Fandom blir på denne måten en ressurs som gir deg muligheten til å tenke annerledes om verden slik den er for deg.

Og er det noe internett har gjort, er det å gi makt til transformativ fandom. Slike betingelser for et godt kulturkjerringliv på nett har oppstått mye på grunn av at den teknologiske infrastrukturen for internett legger til rette for det.

I Popular Culture and the Civic Imagination (2020), en akademisk antologi som tar for seg ulike kasus i vellykkede sosiale endringer, skriver Henry Jenkins om nettopp viktigheten av samfunnsressurser. Det er ingen tvil om at vi, med internett og vår digitale samtid, nærmest bader i tilgang til disse ressursene, enten det er informasjon, kulturuttrykk og/eller andre typer digitale artefakter. Samtidig kobles grunnlaget for vår samhandling og bruk av disse ressursene sammen.

Når vi snakker om internett i dag, snakker vi ofte om sosiale medier og, mer og mer, sosiale medieplattformer. Plattformer er resultat av teknososiale praksiser og praksiser har makt til å endre teknologi, like mye som teknologi legger premisser for måter å være sosial på. Slik står også plattformene i et gjensidig forhold til oss som brukere. Som internettforskeren (over alle?) José van Dijck uttrykker det i boken The Culture of Connectivity. A Critical History of Social Media (2013): «users need platforms to voice their opinions and creative expressions, while platforms need users to funnel their expressions in presorted formats».

Og en bruker som opererer som en samfunnsaktør, manifesterer og endrer det formaterte teknologiske miljøet, som en form for sosial protest, et ønske om å kontrollere betingelsene for logistikk og flyt av informasjon og kultur. Med internett kom derfor også en deltakende vending og en deltakende kultur, en endring som ga større muligheter for kollektiv handling. Dette har skjedd på grunn av og samtidig med at vi har gått fra det juristen og internettaktivisten Lawrence Lessig kaller «read-only»-teknologier til «read-write»-teknologier, som fører til mer deltagende interaksjon innenfor felter som informasjon, kultur, nyheter og kritikk.

Internettets allmenninger

Eksempler på det ovennevnte er det mange å ta av, bare vi vet hvor vi skal se. Det vanligste å vise til er Wikipedia/Wikimedia Foundation, som underlig nok ofte blir presentert som et unntak som bekrefter regelen om at internett nå styres av markedsprinsipper og private selskaper. Wikimedia har blitt betegnet som en ny fjerde statsmakt, et eksempel på hvordan ideen om internett-som-allmenning har vunnet frem, og et kroneksempel på et demokratisk og deltagende digitalt medium.

Og vi bør virkelig ikke kimse av Wikipedia, men det er få som klarer å komme med andre eksempler (selv om det finnes flere). Mye av forklaringen på det kan være at de andre eksemplene står nærmere kultur enn informasjon (om det i det hele tatt gir mening å gjøre en slik oppdeling). Det er bare å se til mitt eget kunnskapsdomene, bibliotek- og informasjonsvitenskap: Mens Wikipedia løftes frem og blir forsket på som et kollektivt vedlikeholdt bibliotek som gjennom demokratiske prosesser fører oss nærmere sannheten i kunnskapens navn, havner folkekulturens informasjonspraksiser i skyggen – kanskje fordi de ikke helt passer inn i en verden der et verk har én forfatter og kulturuttrykk står i et én-til-én-forhold til en skaper, og skal bevege seg etter kommersielle prinsipper i et kulturpolitisk system der samskaping og kulturuttrykk som prosess ikke vektlegges.

Men et nyere eksempel på folkekulturens informasjonspraksiser er AO3, eller Archive of Our Own, det største arkivet for fiksjon på internett. Gratis fiksjon, skrevet av andre. Fiksjon som bygger på andre etablerte kulturuttrykk, eller fanfiction, om man vil. En form for digital samling av våre felles digitale eventyr. Et arkiv så stort at det rommer over 10 millioner verk. Ikke bare det, gjennom frivillig arbeid har arkivet klart å utarbeide et av de mest sofistikerte sorterings- og gjenfinningssystemene for skjønnlitteratur noensinne. Et system som slår ethvert profesjonelt forsøk på noe lignende langt ned i støvlene.

Det grunnleggende i dette systemet er den frivillige innsatsen de som sorterer, legger ned, med kun ett mål for øyet: å gjøre det så lett som mulig å finne relevante ressurser man enten ville eller ikke visste man ville ha. Slik sett er Archive of Our Own også et prima eksempel på transformativ fandom. Her snakker vi altså om en praksis som har skapt et arkiv som minner om folkekulturen rundt eventyr, hvor eventyr en gang var kildene til nye eventyr, tolkninger og endringer. Slik har det vokst frem miljøer på nett som i stor skala ikke bare jobber frem offentlighetens eierskap til våre kulturelle ressurser (vårt eget arkiv), men også jobber med tilgjengeliggjøring og aktiv formidling av disse.

Et annet eksempel, som ikke nødvendigvis står i motsetning til ideen om kulturuttrykk som har forfattere og som skal selges, er å finne hos digitale kulturkjerringer som elsker å lese romaner. Disse har brukt flere plattformer gjennom årene, fra løse nettverk av bokblogger, til Tumblr-communities, til BookTube (YouTube), Bookstagram (Instagram) – og nå Booktok, dette sakte voksende, plutselig eksploderende fenomenet, som kanskje best forklares som en oppsamling av mange mindre digitale lesefellesskap som primært bruker Tiktok til å koble seg sammen. Booktok er et eksempel på en løst interessebasert samling av fellesskap som skaper distribusjonsprosesser for informasjon om litteratur (kulturelle ressurser), og samles om disse ressursene som kulturuttrykk.

Booktok har siden pandemien spilt en rolle i å de-ferskvarifisere litteraturen, i alle fall i anglosfæren. Eldre bøker, til og med bøker som har gått ut av produksjon, for eksempel mordgåtepuslespillet Cain’s Jawbone, har trendet. De har havnet på bestselgerlister og på toppen av bibliotekenes utlånslister. Booktok har klart både å bruke litteraturen til å skape felleskap – til fangirling over litteratur – og har forsterket forbrukermakten til å påvirke salg og popularitet. BookTok har også vist seg som en viktig pådriver for bokbransjens arbeidere, gjennom å være aktive støttespiller for de streikende i det amerikanske forlaget HarperCollins. Booktokere delte informasjon om streiken på TikTok, oppfordret til aksjoner som å ikke nevne bøker utgitt av HarperCollins, og til å støtte forfattere som også støttet de streikende. 

Booktok er også et fenomen som legger til rette for å finne en felles tolkning av et kulturuttrykk. Når det først oppstår en diskurs rundt et kulturuttrykk eller -fenomen, vil det over flere måneder pågå en produksjon av innlegg fra brukere som kobler seg på diskursen. En bok trender altså ikke bare fordi alle leser den, men fordi alle deltar i en felles tolkningsprosess, over tid. Det er ikke i sin form en samtale, heller er det som å følge en genealogi av et verks mening, eller en kollektiv hermeneutisk prosess mot å skape en enighet om noe, og slik gjøre uttrykket felles for flere. Dette gjenspeiles i lignende praksiser for fans av for eksempel Harry Styles og Taylor Swift, hvis låter blir tolket på et så dypt nivå at man egentlig kunne gitt de deltagende et felles æresdoktorat i humaniora. Slik sett har internett gitt oss en mulighet til å dyrke fellesskapet, et fellesskap som ikke alltid trenger å være en eneste stor global landsby, men heller en rekke delfellesskap hvor man kan inngå i flere av gangen, som er menneskelig natur.

Men skal vi se til én spesifikk plattform, er det ikke til Wikipedia eller Archive of Our Own, men «glemte» og gjemte Tumblr. Det er en av plattformene det har vært vanskeligst å kommersialisere, hvor brukerne har kjørt sitt eget løp og gjort den til det de vil bruke den til. En gyllen internett-regel man bør huske på er at alt som kan starte som et fenomen, vil ha startet på Tumblr; til og med Reddit-folk vil erkjenne dette. Det er også på Tumblr det å være arkivarer og bibliotekarer ble roller som fans inntok overfor hverandre. Et eksempel er praksisen med å lage «master posts», et arkiv over et kulturelt fenomen. 

En annen måte Tumblr har blitt brukt på, er som en form for koordineringsbase for å legge strategier og samkjøre aksjoner. Særlig har dette blitt gjort i samspill med Twitter, som da blir plattformen hvor man «spiller ut» aksjonen. Det var der Swifties (fans av Taylor Swift) gikk til offentlig «angrep» på Ticketmasters uredelighet i konsertbillettsalg, noe som endte med at Ticketmaster ble kalt inn på teppet hos den amerikanske staten, og fikk et søksmål fra fansen rettet mot seg.

Det å ha en boltreplass som Tumblr, har gitt utslag i flere typer praksiser drevet av ønsker om endring. Et annet lignende eksempel er å finne hos fans av boybandet One Direction. Disse, skriver Kaitlyn Tiffany, oppfant «methodological and bureaucratic techniques [such] as teaching international acquantainces how to fake American IP addresses and thereby accrue Spotify and YouTube streams that would count on the Billboard charts». One Direction-fans hadde altså en koordinert, global aksjon for å løfte bandet oppover hitlistene. En slik form for samhandling kan vi spore tilbake til før Tumblr, til Grateful Dead-forumet The Well, som var et av de første store nettsamfunnene. Det som gjorde det stort, var alt arbeidet såkalte Deadheads la ned i å skape et fungerende rom for et digitalt samfunn. Og den eneste grunnen til at de la så mye jobb i det, var ønsket om å kunne være sammen på nett for å bare være fans.

Det er når slik «serious leisure», seriøse fritidssysler, transformeres til eller krysser vei med politisk motiverte handlinger, at makten i internettets infrastruktur faktisk viser seg. Et nylig eksempel er motstanden som oppstod da Netflix lanserte en kampanje med salg av non-fungible tokens (NFT-er), digitale kunstverk som ikke skal kunne kopieres, for serien Stranger Things. Fans av serien hadde nemlig ingen ønsker om å eie «unique tokens» med tilknytning til svindelbefengt blokkkjede-teknologi, spesielt ettersom det å tilhøre et samhold og å ha felles eierskap til noe, er omtrent det motsatte av hva NFT-er står for: eksklusivt eierskap over en del av internett.

Algoritmer er til for (mis)brukes

Styrken i vår digitale hverdag ligger i å kunne se oss selv som samfunnsaktører, som kan endre våre teknologiske omgivelser, og også i å utnytte de logistiske og sammenkoblede infrastrukturene som drivere til endring i samfunnet i det store og det hele. I norsk kontekst er den ruspolitiske aktivismen under emneknaggen #Narkotwitter – som nok ikke ville vært mulig uten å ta i bruk den logistiske og koordinerende infrastrukturen i Twitter, samt statusen Twitter har hatt som en form for hovedkilde til informasjon for vår norske offentlighet – kanskje det tydeligste eksempelet på dette i nyere tid.

Derfor må vi se forbi tanken om at plattformenes profitt-agenda er blitt en naturlig del av internett; det er en agenda som stadig er i kamp med andre agendaer. Det snakkes mye om algoritmenes makt over oss, men det burde snakkes mer om de som avkler algoritmene og bruker dem subversivt – «playing the algorithm», som de digitale kulturkjerringene kaller det, når de bruker kunnskapen de har opparbeidet seg om hvordan en algoritme fungerer, til å utnytte den til å spre kulturelle ressurser ut til andre. Civic imagination er, igjen ifølge Henry Jenkins, kapasiteten til å se for oss alternativer til betingelsene som utgjør vår omverden. En slik type forestillingsevne får kraft når den ikke bare er hos én person, men kan deles subjektivt mellom flere. Og det er her internett og sosiale medier spiller inn. På tross av å driftes av store kommersielle selskaper med private og profittdrevne interesser, kan de også være et skritt på veien mot noe bedre.

«My dream for the internet, as a final form, is a civic and independent body, where all people are welcome and respected, guided by principles of justice, rights, and human dignity», skriver Joanne McNeil avslutningsvis i Lurking. How a Person Became a User (2020), en slags memoarer om internettets utvikling sett fra et brukerperspektiv. Det er ikke nok med et offentlig internett, eller et desentralisert internett.  Det brukere trenger, er ikke-kommersielle lokaliserte feedback-systemer. De trenger fellesskap, de trenger ansvarliggjøring, de trenger en allmenning. Og en slik allmenning trenger bibliotekarer. Det er derfor vi burde se til fandom-nettverk, til arenaene for kulturell produksjon og distribusjon, til arbeid som ofte ikke anerkjennes i kulturen og derfor forblir usynlige – men som stadig flytter små fjell og blir kimer til motstand og transformasjon. 

Hva er det som gjør at vi er på nett, hva gjør at vi forblir på nett, om ikke vårt ønske om å være del av noe felles, om ikke vårt ønske om å bidra og være med på noe – et «noe» som kan være diffust, men som kan endre så mye?

Hvis vi blir værende i det trygge hjørnet, hvis vi bare kritiserer sosiale medier for å bidra til vårt felles menneskelige forfall, hvis vi ikke også bruker vår forestillingsevne som medborgere til å aktivt jobbe for eller delta i andre måter å gjøre det på, har vi egentlig ingenting vi skulle ha sagt.