Dette lønner det seg ikke å skrive, tenker jeg. Så derfor skriver jeg det først: I 1969, etter å ha vært bundet til senga i over 20 år som følge av sykdom, reiste dikteren Målfrid Eikemo (1921–1979) seg plutselig opp og kunne gå. Alle omkring henne kalte det et under.
Den lille gressbakken ned mot sjøen ved Askvik kapell, i Alver kommune i Vestland fylke, må være det fredeligste sted på jord. Det er såvidt plass til å hive bilen utafor den smale veien på oversida, i buen som gjør at plassen ligger skjerma fra alt annet på begge sider. Gravplassen ned mot kapellet er også så liten at det er lett å finne den røde steinen med Målfrids navn på. Det er sommeren 2020, jeg har ikke vært i området på nesten 50 år.
Straks skal jeg opp og tilbake i bilsetet, kjøre videre, rundt og opp over E39 til det hvite, avlange vestlandshuset på Bjørndal der Målfrid bodde. Jeg har avtalt med Tom, som har kjøpt stedet, om å få komme og se, og har fortalt ham på telefonen om min egen forbindelse til Målfrid og om det med de nesten 50 åra. Idet jeg svinger av mot det hvite huset med den karakteristiske, lave profilen og dumpa med hagen foran, matcher jeg også bilder jeg har hatt inni meg hele livet med det jeg ser foran meg.
Tom viser seg å være en hyggelig type. Han inviterer meg inn og viser hvor sykesenga til Målfrid sto, og vi setter oss utafor veggen, den jeg har sett så mange fotografier av at det føles som om jeg nå sitter i en fortelling. Da han et stykke uti besøket går og henter en eske etter Målfrid, er det brev og notatbøker som ligger oppi den. Om jeg kjente på fred ute ved kapellet for en halvtime siden, er det vanskelig å la være å grine av glede da jeg åpner den første notatboka og ser hva som møter meg på første side.
Sånne som oss, lissom
Målfrid Eikemo, opprinnelig fra Eknesvåg utenfor Bergen, utga to diktsamlinger på det kristelige forlaget Lunde på 1960-tallet. Liv og Lengsel i 1962, Sangen og Lyset i 1967. Gjennomlyst tradisjonell naturlyrikk med religiøse temaer, kunne man kanskje si, som en start. Da jeg på et tidspunkt nevner «Målfrid i Bergen», som familien vår kalte henne, for faren min, sier han at diktene hennes «ligger for høyt for sånne som oss, lissom». Med «sånne som oss» mener han «vanlige folk», og med «vanlige» mener han oss fra arbeiderklassen i Tune i Østfold. Om vi tar med at Målfrid kom fra et sammenlignbart miljø av «vanlige folk», ser det ut som om han mener at diktene hennes på et vis transcenderer miljøet de kommer fra.
Født 1971. Musiker i The Loch Ness Mouse, skribent, kornbonde og skogsarbeider.
Fotnoter
I den større sammenhengen er vel det som eventuelt kunne gjøre Målfrid Eikemo spesiell, det uvanlige biografiske faktumet at hele forfatterskapet ble til fra sykeleiet i huset hjemme hos foreldra på Bjørndal i Eknesvåg. Og at tekstene, som ofte uttrykker en sterk, naturvendt livsglede og et ønske om «å leve med» i livet der utenfor vinduet, kan leses i lys av det faktum. Diktene er nydelige og ikke flaue å lese i 2022, men de er også veldig tidstypiske. Målfrid Eikemo er ingen «glemt» litterær størrelse, ingen underkjent Arnold Eidslott-type, modernisten som fornyer den kristne lyrikken på samme tid. Det var ingen hundreårsmarkering av hennes fødsel i fjor, bortsett fra den jeg holdt inni meg.
Jeg vet ikke hvor mange andre som har det sånn, men jeg har alltid tenkt at jeg har noen stoffområder i meg, et par, kanskje, som er der uten at jeg har gjort noe for at det skal skje, og som jeg burde få gjort noe med mens jeg lever. Og at hele grunnen til å skrive også henger sammen med dette stoffet. Kall det at jeg føler jeg kunne hatt noen nøkkeltekster i meg. Kanskje cirka to. Jeg sier ikke at det nødvendigvis blir sånn at jeg får dem til, men at jeg har det liggende klart, og at det mer er opp til meg selv om jeg får skjerpa meg til å gjøre noe med det. Jeg skyldte en gang litt på almanakknotatene om alt det øyeblikksviktige jeg skulle rekke sånn i det daglige, at de hindra meg i å få begynt. Men uansett: Den ene teksten skulle ha handla om Målfrid.
Er ikke det i så fall litt rart, siden hun døde før jeg hadde fylt ti, og jeg kanskje ikke egentlig kan si at jeg kjente henne noe særlig? Kan man ha en slags venn, som til og med blir viktigere og viktigere, på det grunnlaget?
Gerda og Målfrid
Det første jeg ser da jeg åpner notatbøkene etter Målfrid ved husveggen hennes, er et ungdomsbilde av ansiktet til bestemora mi, Gerda. Bøkene er fulle av tekster sendt fra henne, og dikt og dagboksnotater fra Målfrids liv. En stor del av dem handler om det livslange vennskapet mellom de to og vitner ikke minst om viktigheten av skrivingen i seg selv for dem begge.
«Første brev var 1sept. 1938», noterer bestemor et sted, og det vil i så fall si at hun var 19 og Målfrid 17. Ingen er helt sikre, men de fleste tror kontakten oppsto gjennom det kjente kristne barnebladet Blåveisen. De to ungdommene griper tak i hverandre med en gang og produserer hefter fulle av dikt og tanker og lever med i alt det som skjer med den andre. Målfrids språkføring er noe for seg selv. Man vet ikke helt hvor prosaen slutter og lyrikken begynner.
Fra 1942 står det side opp og side ned i Målfrids gule notatbok med skildringer og naturbeskrivelser fra turer hun gjør i omegnen, blant annet med dampbåten DS «Oster», innover til støtta etter dikteren Olav Nygard i Modalen eller til Eikemo. For Målfrid blir skrivinga, formidlinga av verden slik hun opplever den på papir, selve hovedaktiviteten.
Et sted har Målfrid gått inn igjen i boka i ettertid og lagt til med rød penn: «Dette ble min siste tur til Eikemo.» Det blir etter hvert mer rødt. Målfrid ser venninnene rundt seg starte andre livsløp enn hun kan. Ifølge hennes søster Olbjørg på 94, som jeg treffer dagen etter besøket hos Tom på Bjørndal, har også Målfrid en kjæreste i ungdommen. Men det blir vanskelig å binde seg. Notatene fra åra 1945–47 viser hvordan Målfrid selv blir pasient. Hun plages av revmatisme, har lange strekk med livstruende høy feber og er ukevis til behandling. Om de to venninnene fra hver side av fjellet skal møtes fysisk, er det altså Gerda som må overvinne avstanden. På denne tida er dette antakeligvis også å pushe de materielle forutsetningene som en enkel, førerkortløs arbeiderklassefamilie fra Østfold har, noe drømmene i brevspråket på begge sider gjenspeiler.
«Er det her Eikemo bor?» roper en stemme endelig en sen kveld i 1947. Målfrid skriver fire sider lysende prosa om vennskap i notatboka fra det første møtet med Gerda, etter at Gerda, hennes mann Karl og et middels stort reisefølge, inklusiv min fire år gamle far, den kommende diktskeptikeren, og barn nummer to, oppkalt etter Målfrid, har tatt seg over fra Tune i en Dodge med innhyra nabo som sjåfør. Målfrid er klar over at det nok aldri blir noen østlandstur på henne, men dette at Gerda faktisk kom, var noe uforståelig stort for dem begge. De to venninnene poserer ute på bilder. På alle senere turer, til ut 60-tallet, er Målfrid fotografert sengeliggende.
Turene over fjellet til Målfrids sykeværelse fortsetter. Også Gerda og Karls senere barn utvikler en tett relasjon til «Målla» så lenge hun lever, herunder onkel Åge, som etter hvert skal bli en kjent kristen predikant. Gerdas fotoalbum er ikke spesielt systematiske, så jeg må gjette meg til antall besøk utifra hvem som er med, hvilke telt som slås opp i Bjørndal-hagen, og hvilke biler som er skrapt sammen til reise, det fototekniske ved fargene eller hvor gamle barna er. I mellomtida blir Målfrid forfatter av to diktsamlinger. I en reportasje om henne i bladet Ut i All Verden høsten 1961, i forbindelse med debuten, forteller Målfrid om hvordan hun den sommeren ikke hadde vært ute på ni år, men at hun ble båret ut for å ligge og se på himmelen. Hun sier til bladet at himmeltonen sanses for sterkt, så hun må ligge under et tre for å holde ut.
«Under skjedd hos Målla», har bestemor Gerda skrevet utenpå konvolutten med brevet fra Eikemo-familien i 1969. Det er Målfrids storesøster Signe som skriver på kortet inni: «Så har dere vel hørt om det store under som har hen[d]t med tante Målla. Det er så ufattelig at vi kan enda ikke riktig tro det.» Målfrid er på sykehuset for behandling. Legene har gitt henne beskjed om at hun nok aldri vil få kraft igjen til å løfte seg bort til en stol. En tirsdag reiser hun seg opp. Begynner å gå rundt i Bergen, shopper. «Jeg går fra glede til glede», skriver hun i et brev og er selv like forundra som alle andre over sitt nye, unge liv. Hun går til kirken og folk gråter når de ser henne.
Fra turen i 1971 lager Gerda et organisert album («Reisen til Eikanger»), lagt opp med daterte notater fra hver dag. Det som har hendt siden sist, er likevel for stort, så på et punkt bryter hun kronologien og legger inn før- og etter-bilder, med forklaringen:
1ste bilde: Slik var det hos Målfrid sist vi var hos henne. Undret har skjedd. (Se bilde nr. 2 og nr. 3.) Bilde nr. 2: Mor Eikemo, Gerda og Målfrid på Bjørndalen utenfor Målfrid’s hjem. Der hun har ligget syk i over 20 år. Nu er hun frisk.
Nå er det ei ny tid. Målfrid følger besøket sitt for første gang inn til Bergen by, da de reiser. Og slik fortsetter det i nesten ti år. Hun får farge, ser sunnere ut, reiser vidt rundt og leser opp og synger, forteller at hun nesten ikke har sovet på grunn av alt hun må rekke, hun høster inn fra hagen, og «siste tur til Eikemo» ble ikke siste likevel.
Livets scene
Underet betyr også at Målfrid kan få oppfylt noe annet hun aldri trodde skulle skje. I 1977 kommer hun over til oss på Østlandet. Jeg husker dager med Gerda og Målfrid i samtale i campingstoler ute, dager med Målfrid på tur. Bestemor gjør også et opptak av Målfrid som resiterer dikt og synger med en underlig lys og optimistisk stemme, en sang som, når den først er plassert inn i en, ikke kan u-høres igjen, som noe bare Målfrid kunne bidra med, men også full av alt det gjenkjennbare i livsholdninga jeg levde i. Og det tror jeg faren min ville sagt seg enig i også, selv med all sin skepsis til ting som ligger for høyt, og selv om han ikke ville knytta den til meninga med skriving, sånn Gerda og Målfrid gjorde, og jeg selv egentlig gjør.
Målfrid Eikemo og artikkelforfatteren på campingtur i 1977. Foto: Privat
Det ble mye tapt tid å ta igjen på slutten. Målfrid skriver, men hovedforklaringa til at hennes diktning i bokform stopper opp etter den andre utgivelsen og etter at hun ble frisk, ligger nok i at en av hennes drømmer var å få stelt for mora de siste åra hun levde, slik mora hadde stelt for henne i alle år. Ni år etter tilfriskninga får vi beskjed om at Målfrid er kreftsyk. En kort og brutal behandlingsperiode følger, men hun formidler også at hun nå er ferdig med det hun måtte få til. Hun fikk tatt seg av mora fram til hun døde i 1977, og hun fikk hagen til å blomstre med egne hender. Målfrid Eikemo døde den 7. mars 1979, 58 år gammel.
I det siste kortet til Gerda, fra januar 1979, snakker Målfrid om at hun nå skal hjem og hvile ved «Kjærleikens Hav», hun takker venninna og gleder seg til gjensynet:
Kjære, kjære Gerda! Kan du høyre songen – den vare og fine frå unge år – tonen som song mellom oss gjennom mange år. Alt det me dela fekk mens me vandra vegen på Guds underfulle jord.
Men også for oss andre trådte de to venninnene inn på «livets scene», for å knabbe et uttrykk fra Hannah Arendt, ble til seg selv, gjennom vennskapet og ikke minst skrivinga, med bidrag bare de kunne komme med. Slik ble de også synlig for oss andre. Ordet de selv ville ha brukt om hvordan en slik konkret, håndgripelig distribusjon av gode ting fungerer, er nok «velsignelse».
«Takk for alt vi fikk dele gjennom ungdom og de modne år. Det rommer en hel bok», skriver Målfrid til Gerda rundt juletider 1978, da hun vet det går mot slutten. Uavhengig av det har jeg også selv kommet til at jeg, hvis jeg vil, kan regne alt i fortellinga om dem og meg selv som punkter min egen skriveinteresse går gjennom. Som ei ferdig gave jeg kan dra over i det Word-dokumentet som er mitt eget. Jeg har ikke tenkt å skrive som noen av dem. Men de to damene har altså ordna det slik at hvis jeg begynner, finnes det alltid en slags tone innvendig å stemme etter, en sang eller et lys jeg vil ønske å stå i relasjon til, for å få det rett.
Den andre litteraturen
Nesten hver dag satt jeg på toppen av trappa til annenetasjen i huset til besteforeldra mine og så på forstørrelsen av bildet med Gerda, Målfrid og Målfrids mor i hagen på Bjørndal, altså selve «Etter under»-bildet. Jeg tenkte, eller gjorde ingenting. Hvis jeg ikke gikk til Karl i båtbyggeriet, gikk jeg ned til enda en i ei lang rekke av stille formiddager med bestemor. Skrivemaskinen sto gjerne fast framme på stuebordet. Begge de to venninne viet på ulike vis mye av kreftene de hadde til overs til tankearbeid, i et miljø der dette var sett på som verdifullt. Gerda var veldig stolt av forfattervenninna si, og sånn var det hos oss: Kvinnene skrev.
F.v.: Mor Eikemo, Gerda og Målfrid etter sykeleiet. Foto: Privat
Jeg føler for å justere meg selv litt, og dermed også premisset for inndelinga jeg starta med. Når pappa sier at Målfrid «ligger for høyt for sånne som oss», tror jeg det sier mest om hans eget forhold til lyrikk. Det ble ikke helt riktig, det med at Målfrid «transcenderer miljøet hun kom fra». Det vil si, det at hun hadde gitt ut bøker på ordentlig forlag, gjorde at hun sto ut som noe uvanlig, men i det lavkirkelige Hans Nielsen Hauge-land i Tune i Østfold ble det lest og snakka om eksistensielle spørsmål hele tida. At kvinnene hadde en like framskutt posisjon som mennene, var helt selvfølgelig i det daglige, men jeg skjønte jo senere, da jeg hørte det bli satt ord på, at det hadde mye med nettopp Hauge å gjøre. Jeg kan også kjenne meg igjen i Per Pettersons beskrivelser av et arbeidermiljø som ikke nødvendigvis var anti-intellektuelt selv om det var anti-akademisk. Målfrid sto nok på et vis langt over oss, der hun skrev om «sjelens lysakkorder» og at musikken spiller «senza sordino», med sin sikre og overraskende språkføring, med sin kunnskap om musikk, Goethe, Garborg og Augustin. Men ingenting av dette var flaut, slik som det for eksempel ville ha vært for oss lavinntektsfolk å kunne navnet på en fancy vin.
På benken i Øvre Tune lå blader som Utsyn, Dag over Norge, Ut i All Verden, Ungdom og Tiden og barnebladene Kom og Se og Blåveisen. Romanen En pilegrims vandring av John Bunyan, han som James Joyce parodierte stilen til i Ulysses, lå i bokskapet ved siden av Målfrids dikt. Søster Olbjørg forteller at Målfrid og faren pleide å sitte og prate om litteratur om kvelden til mora måtte rope at «dagen slutter klokka 12». Faren var også i over 30 år kolportør for A. S. Lunde Forlag & Co, det samme som dattera ble trykt på. Hele Målfrids skrivende liv ligger innenfor disse rammene.
De er kanskje begrensede, lite omtalt eller ansett som uinteressant litterært sett, ofte kanskje til og med av gode grunner, men angikk på et tidspunkt også veldig brede befolkningslag i Norge. Det må være hundretusener som er direkte berørt av denne typen miljøer eller står i deres omkrets.
Et av de største navnene i miljøet var Trygve Bjerkrheim, og dette med «Kjærleikens Hav» i avskjedskortet er noe Målfrid har lånt fra ham. Av hans over 15 000 dikt ble mange til mye brukte sanger i lavkirkelig sammenheng, slik som «Han tek ikkje glansen av livet». Han hadde mye å gjøre med at Eikemo ble en publisert forfatter, etter at hun hadde sendt tekster til bladet Utsyn i flere år mens han var redaktør. Han ble en nær venn. I det private arkivet etter ham finnes et stort antall brev mellom de to, og Bjerkrheim har også viet et par sider i selvbiografien sin til henne. Han oppfordra en noe reservert Målfrid til å samle diktene og ordna den første utgivelsen på Lunde.
Bjerkrheim møtte henne to ganger. Han lagde den allerede nevnte reportasjen for Ut i All Verden i forbindelse med lyrikkdebuten, en slags gonzo-tekst der han skildrer hvordan han reiser ut til Bjørndal og besøker henne etter at en misjonær har sagt at «du må sjå om henne – for ho er heilt uvanleg». Den eneste skikkelige teksten om Målfrid på trykk noensinne. Det siste møtet var på et behandlingshjem i Bergen på slutten.
Faksimile fra Ut i All Verden av det første møtet mellom Målfrid Eikemo og Trygve Bjerkrheim.
Målfrid var 41 da hun debuterte med Liv og Lengsel. Boka har to deler, der de første 22 diktene følger naturen i årstidenes gang fra vår til vinter. De resterende er enkeltstående dikt, ofte med kristelige motiver. Det gjennomgående temaet er, helt i tråd med notatbøkene fra ungdomsturene 20 år før, naturens kolossale skjønnhet og rikdom og hvordan den uttrykker Gud, veldig ofte skildra i musikalske begreper som handler om den «tonen» som synger gjennom alt dikter-jeget sanser:
Jeg lever med i alt der ute (…).
Jeg lever med bak sol-lys rute.
I Bjerkrheims forord står det at «Målfrid Eikemo vil ikkje med desse vare stemningsdikt pretendera ein litterær prestasjon, men – på oppmoding – senda dei ut til helsing til kjend og ukjend, og også på denne måten, sjølv om ho er bundi til senga, vera med.» Skrivemåten er nok et målfridsk ønske, men den er jo litt unødvendig, spesielt i lys av at hennes neste bok viser henne som en bedre lyriker og gjør det tydelig at hun greier det som Gerda og mange med henne aldri helt får til: Hun løfter notatbøkenes og brevenes ungdomsskriverier til et opplagt litterært nivå. Veien fra bok én til bok to viser også et menneske som arbeider med, utvider og klargjør sin poetikk, noe som også gjenspeiles i Bjerkrheim-brevene livet ut.
Far Martin ønsker sterkt at dattera skal fullføre boka, der tittelen allerede er klar da han dør i 1965: Sangen og Lyset. Da den kommer i 1967, er det dikt både til ham og til mora som steller for henne hver dag. Boka har samme inndeling som den første, med en halvpart som dreier seg om naturen, og en annen del om andre motiver. Den første boka gikk godt. Denne går veldig godt. Neste hele opplaget på 2000 forsvinner første året, anmeldelsene er positive, og den kjøpes inn av Norsk Kulturfond. Hun er blitt en bedre naturlyriker, med mer utvikla bilder:
Som innvigde lys
står bjørkene i ydmyk
stillhet
og lar bladene falle
Alle de stammer
og grener og blad
har vært gjennomsust
av glade-sommerstemmer
(«Høstens Vigilie-Sang»)
«Hva vi enn legger i ordet sekularisering, historisk sett kan den ikke under noen omstendigheter betraktes som en verdsliggjøringsprosess», skriver den sekulære jøden Hannah Arendt i Vita Activa. Altså: Et ikke-religiøst syn på livet gir ikke større interesse for verden. I en Descartes-kritikk skriver hun at det man kastes tilbake til i moderne tid, bare er bevisstheten om vår egen bevissthet. Selv om Arendt bruker ordet «verden», og dermed også sitt berømmelige «kjærlighet til verden», til å snakke om de menneskeskapte tingene vi omgir oss med, er det likevel verdt å nevne et poeng om tilliten til det sansbare både hos dikteren Eikemo og i miljøet hun og Gerda kom fra.
Den kulturradikale linja prøvde jo å selge inn forestillinga om religion som «virkelighetsflukt». Men om vi skal ta disse menneskene på alvor, vise dem interesse, kunne ikke dette ha vært fjernere fra slik Målfrid, Gerda & Co. tenkte. Jeg kjente heller ingen som så det slik i kristenmiljøet, at troen betydde tilbaketrekning, eller at såkalt «indre liv» skulle avvise et ytre. Det var nesten et eksistensielt spørsmål for Målfrid å få brukt naturens muligheter, stelt hagen, fylt huset med lyd, lys, lukt, farge, og alt hun skriver, utstråler samme interesse for verden og erkjennelsen av hvor uforståelig rik den er til tross for daglig, hard erfaring med at naturen i oss også rykker inn og begrenser.
Det ville jo passe klisjeen om det var slik at Eikemo flykta fra hard jordisk virkelighet inn i religionen. Men det lyset som faller inn gjennom vinduene når hun skriver at hun «lever med bak sol-lys rute», er ikke noe spesielt relliøst lys (som folka rundt meg i Øvre Tune brukte å tonefall-tulle når de skulle parodiere de som snakka sånn om tro). Med mindre alt lys er religiøst, da. Og det er jo slik de ser det, på begge sider av fjellet, at det er metafysikken (et ord de aldri ville ha brukt!) som gjør verden ... ikke mer fluffy, men virkelig, at troen er så maks realitetsorientering du kan få. De legger mye i håpet om himmel, men det som kommer der, er lett synlig i det beste her.
Alt det kjente: det merkelig lyse, optimistiske vesenet, hennes alltid blomsterfylte rom, hvordan hun absorberer og formidler naturinntrykk, hvordan hun lever med tross svært krevende livsforhold, preger Bjerkrheims framstillinger av Eikemo. Den patosfylte høystilsprosaen han bruker om henne på trykk, kjennes derimot nesten uleselig i 2022. Det er i og for seg ingen tvil om at hun var noe utenom det vanlige, et enkelttilfelle, med all sin himmeltone og glede. Men å gjøre henne til en helt eterisk figur passer ikke helt med den morsomme, praktiske personen man også ble kjent med, ikke minst på slutten da hun sprang rundt og det var «venteliste på Målfrid mange stader no», som hun tøysa i et av brevene til Bjerkrheim. Dessuten, selv da hun var syk, tiltrakk hun seg en mengde mennesker som kom til hennes seng bare for å snakke og få hjelp. Altså enda en grunn til å korrigere dette med «dikteren som transcenderer sitt miljø».
Jeg får ei tekstmelding fra en nabo til Eikemo-familien som jeg har fått tips om å kontakte. Han husker at han var med mora si på besøk på Bjørndal som liten. Uten at jeg har sagt noe annet enn at jeg undersøker litt om henne, er den en mer nøktern og bedre biografi enn Bjerkrheims og egentlig det som kunne stått bakpå boka om Målfrid om den hadde funnes: «Ho hadde eit lysande, snilt og godt andlet. Det var som om sola var speila av.» Litt lenger ned: «Då foreldra døydde sto Målfrid opp og det trur eg alle såg på som eit under.».
Epilog om følelsen av å være for lys
Vinduene i det som skulle bli favorittbokhandelen min, var plastra med forsidene av John Fantes 1933 var et dårlig år det året jeg entra en ny verden. Etter Målfrids død flytta vi ut av Østfold. I det nye livet begynte jeg etter hvert å reise til Oslo og kjøpe bøker, musikk og undergrunnstegneserier. Jeg bytta ut Bunyan med Joyce og dyrka fascinert nye interesser. Det kan til og med hende at de som kjente meg i den gamle verdenen, syntes jeg ble litt fjern for dem. Jeg lærte forhåpentligvis med tida et par nyttige ting om litteratur, for eksempel sånt jeg bruker når jeg sier at Målfrids dikt er tidstypiske.
Jeg så ikke da mye sammenheng mellom det jeg kom fra og forfatterne jeg likte, bortsett fra at jeg syntes min favoritt, beatforfatteren Jack Kerouac, hadde noe som absolutt ingen norske forfattere hadde: Tross alle ulikheter var det noe som minna om den jublende verdensinteressen, gjennomstrømminga av religion og den spontane prosaen i arbeidermiljøet hjemme i Østfold. Selvfølgen ved at vi hadde vokst opp med en forfatter i verden, at døra til skriving eller egen skaping sto åpen om man ville, fikk nok likevel tidlig artikulasjon i meg, og også at det skyldtes det kristne arbeidermiljøet og den åpenheten, både for å gå sin egen vei og for å uttrykke sin egen opplevelse av verden, som fantes der.
Jeg starta med smal musikk, fikk gitt den ut der jeg ville, fikk etter hvert også gitt ut tekster i tråd med de nye interessene mine. Jeg kapsla muligens lag av kjølig refleksjon rundt det jeg hadde med i bagen, men etter hvert som jeg kom ordentlig i gang, ble det også tidlig klart at jeg en gang, i det udefinerte «en gang der framme», måtte komme meg til de stoffområdene jeg hadde i meg, lagra opp uten egeninnsats. Kanskje cirka to i tallet, herunder historien om en duo som hadde sendt brev att og fram over fjellet et helt liv og til slutt, metaforisk sett, stappa alt i en stor samlekonvolutt av sang, lys og kjærlighet til verden og stukket under armen på meg, på vei inn i livet.
Det var helt og holdent min egen feil at jeg ikke prøvde mer, fortere. Kanskje det til og med hadde gått bedre enn jeg trodde hvis jeg hadde satsa. Men grunnen til at jeg utsatte og holdt meg til flyten i almanakken, var at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle få tonen jeg kjente inni meg, som altså også må være gjenkjennbare ting for hundretusener i mitt oppvekstmiljøs omkrets, til å passe inn i det man kunne kalle den litterære samtalen jeg så rundt meg.
Den livsholdninga som Gerda og Målfrid sto for, den som kjentes som det mest up-to-date og unostalgisk anvendbare i meg, og som jeg har brukt hver dag i disse 50 åra, og som forblir lik, var den for lys til engang å begynne å tenke på å skrive skjønnlitterært, for en type som meg? For norsk litteratur ville jo helst at det skulle være noe gærent med folk, ville den ikke? Først tenkte jeg at denne følelsen i så fall hadde med det kristne å gjøre, som den jo sikkert delvis kunne ha. Men etter å ha tenkt på disse spørsmålene lenger enn Målfrid lå bundet til senga, lurer jeg på om den først og fremst har med klasse å gjøre.
Det er jo for eksempel all grunn til å spørre seg hvor det er blitt av all gleden, all sangen og alt lyset til Målla og Gerda, om det er så vanskelig så kort tid etterpå. Det er absolutt mulig at det igjen er «dårlige tider for lyrikk», som Bertolt Brecht snakka om for 70 år siden, og at vi er inne i en ny dip. Men det var jo det motsatte av lette liv mine forbilder hadde, og det var slett ikke noe lett liv som lå bak Arendts berømmelige «kjærlighet til verden» heller, for den saks skyld. Vi har det jo på mange måter mye, mye lettere nå, de aller fleste av oss. Jeg syntes å se at hele greia ikke handler om noe så alvorlig, men om en slags estetisk mote i en stadig mer akademisert norsk samtale, sentrert i den kulturelle middelklassens smak. Med det følger selvsagt også en pussighet: Kunne det være slik at folk som var vokst opp med mye mer penger, og som hadde mer kulturell eller teoretisk kapital, syntes at livsholdninga til oss med mindre var for lys? Av rene smaksårsaker? Men jeg skylder ikke på noen andre for at jeg ikke prøvde mer.
Det var ikke noe relliøst lys som åpna seg opp over min Toyota Avensis 2002-modell da jeg heiv bilen utafor veien på oversida av Askvik kapell og fant Målfrids gravstein sommeren 2020, nesten 50 år etter at jeg var der sist gang. Jeg må helt ærlig si at jeg heller ikke da hadde noen seriøs plan om å begynne på en tekst på ordentlig. Jeg ville bare sveipe nærmere minnene, landskapet og menneskene, som en framgang, men innafor rammene av fortsatt utsettelse. Men fordi jeg ble overraska av fred nede ved gravsteinen, føltes det litt som i Rainer Maria Rilkes dikt der betrakteren av en skulptur av en torso kjenner det som at det ikke er ett eneste punkt på skulpturen som ikke ser ham. Diktet konkluderer: Du musst dein Leben ändern, altså at «du må forandre livet ditt». Det finnes ingen annen måte enn å skrive om verden slik man opplever den, så får resten bare gå som det går.
Det betyr at da jeg sommeren 2021 er tilbake i Målfrid-land, har jeg lest brev, sett på bilder, sittet i arkiv i kjellere og levd med Målfrid på ny i ett helt år. Jeg følger rutene i notatbøkene hennes, sparker i mosen over tuftene til hennes første hjem, åpner grinder og kjører inn og snakker med folk. Er til og med inne i Modalen og ser Olav Nygard-støtta, det innerste punktet, omkransa av røde plastrør, armeringsjern og nystøpt betong i noe som må være en pågående oppgradering av området.
Igjen svinger jeg ned til Askvik kapell. Jeg feirer Målfrids 100 år litt for meg selv og tenker på den uventa vendingen det siste året tok, og at en helt ok, litt gammeldags lyriker er blitt en slags nær venn i livet. Det kjennes litt som et under i min egen levetid, faktisk, selv om det ikke kan måle seg med hennes.
Teksten er støtta av Fritt Ord. Fotografier gjengitt med tillatelse fra familien, sitater fra private brev gjengitt med tillatelse fra Norsk Luthersk Misjonssambands Arkiv.
