Om gessælen (del to)

1.

Brøttum, der jeg kommer fra, blir ofte beskrevet som provinsielt, «gokk», «et høl». Det er typisk at den eneste sangen som handler om Brøttum, Gunnar Flodens «Brøttumskantaten», bare beskriver et generisk jordbrukssamfunn. Det finnes ikke nok å si om Brøttum til å fylle en sang, og i mangel av «stoff» trekker komponisten inn nabobygder som Lismarka, Mesnali, Ring og Sjusjøen. I Mjøsa rundt med mor (Samlaget, 2021) beskriver Bjørn Hatterud stedet på en helt ny måte. Hatterud «ser» Brøttum. Han kommer selv fra et enda mindre sted, Byflaten, mens Brøttum alltid tidligere har vært beskrevet med utgangspunkt i større steder. Som Moelv eller det småborgerlige, snobbete Lillehammer. «Brøttum har vore kjend som ei bygd med eit rikt kulturliv, mange komponister og klassiske musikarar, fleire forfattarar og mange organisasjonar», skriver Hatterud. Når det gjelder forfattere, sikter han kanskje til Finn Alnæs fra Bærum, som bodde på et bruk inne i skogen, men bare en gang gjorde seg bemerket (og hatet) i bygda: da han i en 17. mai-tale foreslo at innsjøen Næra skulle brakklegges og dyrkes.

Hatterud oppsøker videre butikken på Brøttum, som også beskrives som spesiell: «Vi har ikkje køyrt langt, men vi liker butikken på Brøttum.» (Hva? Det er en helt vanlig Joker?) «Butikken der har moderne kasser og hyller, men òg restar etter gammal drift i inndelinga av rom, skøytar her og der og anakronistiske innslag. Ein koseleg plass.» At Joker på Brøttum er så annerledes enn andre Joker-butikker, har jeg ikke tenkt på, men tanken skaper stolthet i meg. Ja, slik er det på Brøttum ... unikt. Jeg har hatt et avmålt forhold til Brøttum («æ itte brøtning lenger dætta, vettu», sa en nabo da jeg var innom på 17. mai i 1997, etter å ha bodd tre år i by) – å lese Hatterud gjør meg til brøtning igjen.¹

2.

Hatterud er født i 1977 og er med det fire år yngre enn Matias Faldbakken (og, for så vidt, tre år yngre enn meg selv). Han maner fram en nostalgi over 1980-tallets Ringsaker, barndommens sommereng. Her er de røde og gule slaktebilene fra Hed-Opp, som trålet bygdene og dro med seg forventningsfull spenning, det var slakt, og man kunne i stå i timevis og se på mens blodet fløt utover gårdsplassen. Her er Mengshoel-ferga, som Vazelina Bilopphøggers synger om i «Ferje over Mjøsa». Hatterud skriver nynorsk, som i disse bygdene var fremmed (gessæln omskrev titlene på klassesettene av ordbøker til «spynorsk mordliste»), men i dialoger er dialekten gjenkjennelig: «håkken» «je kjinne», «huggu», «ænnsles». Det slår meg at han står nærmere gessæln enn Faldbakken og meg selv. Hatteruds bror kunne reparere og trimme mopeder, og han gjorde det også for andre gutter i bygda, som må ha gitt en status som også kom broren til gode. Faren deres jobbet dessuten for lastebilfirmaet MAN, og med landbruksmaskiner. Han hadde husmannsbakgrunn og ville kjøpe gård, men moren ville til boligfelt. Hatterud skriver at sju av hans ni søskenbarn bor i Ringsaker. De er altså ekte ringsaksokninger, der jeg selv bare er innflytter (man måtte være brøtning i tre generasjoner for å bli «ekte brøtning»). Likevel fremstår ikke Hatteruds bror som gessæl. Familien virker «æinnsles». Hatterud selv virker å være en slik fyr som leste bøker og kjøpte plater, og han søkte seg mot allmennfaglig på videregående. Disse typene ble aldri gessæler. De begynte å snakke penere, satte seg fremst i skolebussen (gessæln satt bak), og på Brøttum var det som om de i møte med lillehamringene – jentene der med lyst, langt hår og perleøredobber – måtte heve seg over «bygda». De snakket nedsettende om «gøss» (folk fra Gausdal), «rånere» og med det også gessæln.

3.

Ingen geografisk enhet er i denne sammenheng viktigere enn boligfeltet. Slik Hatterud beskriver, vokste boligfeltene på 1970- og 80-tallet fram som en ny måte å bo på i bygdene. Man tok storgårdenes jord, bygget dem ut med tomter og gatelys og ga med det plass til en klasse lønnsmottagere som var uavhengig av bøndene. Slik flyttet også min egen familie i 1986 fra leid hus på gård til det nye boligfeltet Mæhlumslykkja, ei «lykkje» (løkke) adskilt fra gården Mæhlum. Vi tok dermed del i den langsomme bevegelsen som Inge Krokann beskrev i Det store hamskiftet i bondesamfunnet.² Bygdene hadde vært i gårdenes vold. Husmenn leide jord, de hadde arbeidsplikt hos bonden, bygdene var basert på selvforsyning. Samfunnet var paternalistisk. I Ringsaker ble dette skildret av Alf Prøysen. Tenk bare på det fortettede øyeblikket der en kvinne av lavere rang blir bedt opp til tango av «hæin Gunnar på Mo», (selveste Mo), og hvordan dette er så stort at hun må bøye seg ned, liksom virke uinteressert, passiv, late som hun roter litt i veska si («og det lyt skje fort»). Men det skjer altså over mange tiår en endring, et hamskifte, som historiker Tore Pryser kaller en overgang fra standssamfunn til klassesamfunn.³ Katalysatoren var markedsøkonomien. De som jobbet på gårdene, fikk nå avtalt lønn, ikke bare mat og ly. Med lønn følger frihet. De kunne kjøpe jord, var ikke lenger husmenn, men småbrukere. De kunne til og med flytte til byen, ta jobb i industrien. Spesialisering og teknologisk utvikling ga nye typer arbeidsplasser. Bøndenes handelsmonopol ble avskaffet, og på bygdene kunne man snart finne kjøpmenn og selgere. Det ble kjøpt og solgt traktorer og maskineri. Med det ble det mindre behov for dagarbeidere. Det oppstod industri rundt skogsdrift, meieri, slakteri, sagbruk og videreforedling av treverk. Rundt dette igjen oppstod behov for funksjonærer, betjenter, kontorister. Den sosiale statusen du var født med, var ikke lenger avgjørende. Folk i bygda kunne skape seg liv, bygge hus, på boligfeltet.

Man kan dermed si at boligfeltet var arena for en uklar maktsituasjon, forårsaket av en ny, aspirerende gruppe mennesker. Bøndene var fortsatt definerende. De eide jordene, skogene, de fleste husene, de tok naturlig ansvar i bygda. Et etternavn fra en av gårdene tilkjennega status. Samtidig hadde en bygd som Brøttum flere «poler», noe som ga seg utslag i at folk handlet i tre forskjellige butikker. Arbeiderbevegelsen valgte én butikk, bøndene en annen. Industrialiseringen rundt byene gjorde det lett å få jobb, ikke bare innen industri direkte tilknyttet landbruket, men også på hjørnesteinsbedrifter som ferdighusprodusenten Moelven Brug og den mekaniske bedriften Ring Mek. Trailerne, blinkende med «bred last», fraktet stadig nye Moelven-hus ut til boligfeltene, der det vokste opp små hekker og hager rundt dem, og fotballøkker, veier, hvor sønner av den nye klassen snart syklet rundt med apachesyklene sine. De fikk piggsveis med langt nakkehår (hockey-), de gikk med seilersko og steinvasket dongeri. De brukte ord som «mæssom», «ratt» og «mige», tapetserte gutterommene med plakater fra Topp og Okej av Sabrina og Samantha Fox og dro på epleslang om kveldene. Hvilken musikk hørte de på? Matias Faldbakken skriver i Vi er fem om kassetter med Slayer, Manowar, Saxon, Misfits, Hüsker Dü samt Axl Rose/Guns N’ Roses og «November Rain», men gir en spesiell status til Metallica-albumet Kill ‘Em All. Jeg ville lagt til Alice Cooper, Twisted Sister og Smokies «Living Next Door to Alice», som ble sunget med voldsom kraft, og hva med Bonnie Tyler – «Total Eclipse of the Heart», «Bitterblue». Poenget er at denne massen av gutter sent på 1980-tallet tok mopedene fatt, kjørte rundt i bygdene og drev generell faenskap mens de utgjorde en masse, en flokk, kalt gessæln.

4.

Mopeden var en forlengelse av gessælens identitet og en arena for mestring og vennlig konkurranse. Det er stille om kveldene i slike bygder, og en gjeng kunne stå på Maxi kiosk og grill og høre en motordur på flere kilometers avstand, gjenkjenne lyden og fastslå at «dætta æ ’n Bernt». En diskusjon kunne oppstå. «Nei, dætta æ ’n Frank.» Nå ble det lyttet. Var det mopeden til Bernt eller Frank man hørte nærme seg? Hvem viste seg som den mest kyndige lytteren? Slik en orkesterleder kan høre unoter i enkeltstemmer i et orkester, kunne de beste mopedlytterne diagnostisere mopeder og foreslå justeringer bare ved å høre små ulyder i motorduren. Å, alle disse timene som gikk med til å diskutere de ulike merkene, fordeler og ulemper ved Yamaha DT sammenlignet med Honda MT og Suzuki TS, eller bare hvordan sistnevnte skilte seg fra en TS-X. Dette kontrastert mot de små mopedene. Den bygdetullingaktige Corvetten, den narraktige PX-en og den liksom feminint «elegante», men ubrukelige Suzuki FZ.

5.

Det finnes en måte å betone noe på, vise at noe er frakt⁴ eller på en positiv måte ekstremt, ved liksom å rope ut, med lys stemme, den siste delen av et utsagn: «Dætta æ maskiiiiiiiiin!» Dette ble brukt både om kjøretøy og – ironisk, tror jeg – om kvinner.⁵ Her er den første delen av stavelsen, altså a-en i «ma-», vektlagt, som i «bann-an», men det er først i andre del at det spektakulære inntrer, selve utropet, som liksom dras ut i langdrag og med lys stemme som et hvin, «ma-skiiiiin!» Jeg mener denne talemåten også ble brukt om gessæler. «Dætta æ gess-ææææææææl!!» Vi snakker da om en særskilt «frakk» type, nærmest et fenomen, en person som er helt rå. Se for deg en gjeng, samlet med sine mopeder, som observerer en person gjøre noe usedvanlig, og noen utbryter: «Dætta æ gesss-æææææl!» Å bli tildelt slik omtale var positivt. Det vil si, for de voksne var det ikke det, men vi var i opposisjon. Bøndene så heller ikke på dette som noe ideal, de ville beskytte eiendom og så ned på gessæln. I grunnen var slikt verdsatt bare av gessæln selv, samt av oss som stod på utsiden og forholdt oss til deres verdier. Den politiske filosofen Nancy Fraser skriver om hvordan grupper som er marginalisert, danner sin egen mot-offentlighet der de møtes for selv å formulere sine interesser, sine behov og sin identitet, men særlig relevant er nok ikke dette her. Randall Kennedy, jusprofessor ved Harvard University, viser i boken Nigger. The Strange Career of a Troublesome Word hvordan et sterkt nedsettende ord ble vendt til noe positivt ved at gruppen som det var brukt mot, tok det i bruk om seg selv.⁶ Heller ikke dette er helt relevant, «gessæl» var vel ikke egentlig noe skjellsord.

I Matias Faldbakkens Vi er fem finnes en scene der hovedpersonen Tormod Blystad får besøk av barndomskameraten Espen Heggelund. De er nå voksne. Det er lenge siden de har møtt hverandre, og Espen beskriver livet sitt i dag: «På bensinstasjonene rundt i landet står det menn. De putter rekebaguetter og grillpølser i munnen og skyller dem ned med Cola, til alle døgnets tider, hele året. Jeg er en av dem.» Da Espen ankommer boligfeltet der Tormod bor, ser han «med andakt» på huset som Tormod, nå tømrer, har bygget seg. «Espen skar lufta med hånda, ‘dette bør du høre, Tormod. Fy faen, så bra’.» Forfatterstemmen legger til: «tenk, alt dette hadde gessælen fra Råset bygd!»

I denne scenen foregår flere interessante ting. For det første antydes en kontrast mellom det å være gessæl og det å ha bygd et slikt hus. Det er som om dette ikke er forventet av en gessæl. Tormod har slått seg opp, overgått sin «gessæl-het». Han har bygget dette huset, en prestasjon som ikke alle er i stand til å verdsette, og Espen mener derfor at Tormod «bør høre» fra noen hvor stort det er. Videre knyttes stoltheten til en håndverksmessig prestasjon. Tormod har jobbet sammen med faren, som er tømrer, og bygget tilsvarende hus for andre. Gjennom dette arbeidet har han tilegnet seg kunnskap, slik at han er i stand til å bygge et slikt hus helt selv. Han er da bare 22 år. Tomta er byggeplass i månedsvis, «hagen var bare jord, og alt mulig sto stablet under presenninger», kona er skeptisk, hva skal dette bli? Men Tormod lykkes. Bygget reiser seg, i «fin og saklig byggmesterfunkis».

Espen Heggelunds «fy faen» (med et lyst, langdratt hvin mot slutten, kan vi tenke oss) blir dermed en markering av gessælens stolthet over godt håndverk. Det er videre viktig at dette sies mann til mann. På side 174 i boka knytter Faldbakken korrekt gessæln til maskuline brorskap. Han omtaler en lærer, teoretikeren Jørstad, «veike Jørstad»: «De barske gutta, gessælene, hadde han alltid holdt seg unna, brorskap og maskuline samhold var han tvilende til, Jørstad var og ble en forsiktig nerd.»

6.

På 1980-tallet ble det på Brøttum fortalt en historie om en lærer. Han hadde kjøpt tomt og drev grunnarbeider. En mann kom forbi og slo av en prat, og læreren kommenterte: «Disse maskiiinene er så dyyyyre, man må grave med hakke og spaaaaade». Dette utsagnet ble gjentatt og gjentatt, alltid til stor latter, med lærerens spesielle talemåte og dialekt, han var innflytter. Hvorfor var dette så morsomt? Hvorfor ble denne uttalelsen, ment som en fleip, spredt på bygda og gjenfortalt gang på gang? Noe må ligge i at man ville gjøre narr av autoriteter, en lærer. Noe lå også i dialekten, alt som var annerledes, kunne vris på. Men det er også noe mer. Ved denne uttalelsen hadde læreren vist seg udugelig i møte med praktisk kunnskap. Gjerrighet, det å ikke hyre gravemaskin, kunne i seg selv være grunnlag for latterliggjøring, men mangel på dugelighet var enda større synd. Man kunne mane fram et bilde av denne teoretisk anlagte mannen, som stod der med hakke og spade, kanskje i varmen en sommerdag, iført trang shorts og lærersandaler, og hakket og grov med de svake teoretiker-armene sine, den bleke overkroppen, og trodde han på den måten kunne berede grunnen for et hus. Dømt til å mislykkes. Denne læreren, den «veike» teoretikeren som krevde at vi skulle lære nynorsk og tysk, hadde vist seg ubrukelig i møte med den virkelige verden. Å være teoretiker var virkelighetsfjernt, slik gymnaselevene så ned på gessæln, så gessæln også ned på gymnasiastene, disse forfinede spradebassene som måtte levere bilen på verksted. Alt som smakte av intellektualitet og akademia, ja «skuurn» i det hele, var ubrukelig. Denne holdningen manifesterte seg i min ungdomsskoleklasse, der ingen av de 23–24 elevene valgte å gå allmennfag, det man nå kaller studiespes. Utdanningsnivået i Ringsaker var lavt, men jobb fikk man. Gessælns verdier og stolthet var knyttet til å mekke, snekre, reparere, bygge, fikse. Derfor var det da også tømrer, elektro og maskin og mek som var de egentlige valgene for videregående utdanning.

Hva ligger i dette verdisettet? Et opprør mot elitene, ikke bare knyttet til teori, ikke bare geografisk (opposisjon mot Oslo), men mot alle som tror de er noe. Hatterud trekker inn dette og illustrerer med Ole Ivars-sangen «Du kan kysse meg her», som han leser som en avvisning av både geistlige, intellektuelle og økonomiske eliter.

Man aner videre en stolthet rundt yrkesfagene. En anerkjennelse av deres kompleksitet ettersom de gradvis inneholder mer robotikk, informatikk og programmering. Dette gjør også Faldbakken et poeng av ved å la Tormod utføre så kompliserte beregninger at han imponerer en amanuensis inne i Oslo. «I løpet av en dobbelttime fikset han en glitch i programvaren som styrte de kinematiske kjedene.»

Kanskje var det også noe i det å være selvberget. En gang hadde folk på bygdene vært avhengige av bøndene, nå var de frie og måtte ikke spørre bønder om hjelp. Fagkunnskapen hadde gjort bygdas arbeidere uavhengige. Å bygge sitt eget hus og reparere sin egen bil besørget denne uavhengigheten. Var du teoretisk anlagt, kunne du dessuten være ubrukelig i møte med livet på bygda, om bilen (mopeden) røk eller huset måtte repareres.

Gessælen hadde en gatesmarthet – eller snarere «veismarthet», siden gater ikke finnes på bygda – som verken læreren med hakke og spade eller veike Jørstad hadde, og som de sistnevnte kanskje var redde for. Man skulle ikke sette seg opp mot det gjeldende settet av verdier. Det var således fortvilende da en klassekamerat på en leirskole i 8. klasse ga meg følgende dom: «Du har ikke teknisk sans, Simen.» Jeg manglet «subkulturell kapital», det som var viktig der jeg befant meg. Å gjøre det bra på skolen, være god i fotball, å lese, tegne eller spille, selv det å ha «draget», alt var underordnet idealet om å «kunne skru». Da det hadde gått flere måneder siden jeg fylte 16 og ennå ikke hadde kjøpt moped, spurte en gutt i klassen: «Sitter du og venter på at noen skal stappe en moped opp etter ræva på deg?» Jeg måtte gjøre noe. Straks etter fant jeg en annonse i Dagningen, en Yamaha DT til 3500 kroner i Søre Ål, og ble mopedist.