Fotografens skygge i fotografiet

I 1996 ga den franske forfatteren Annie Ernaux ut en tynn liten bok kalt Journal du dehors, som fikk tittelen Exteriors da den ble utgitt på engelsk i 2021. Boken består av knappe hundre sider med observasjoner fra et annet Paris enn det vi vanligvis blir presentert for i litteraturen – overhørte samtaler på pendlertoget mellom Paris og dens forsteder, i supermarkedene og over handlevognene. Men Ernaux ønsket å gjøre noe mer enn å notere ned hverdagslige øyeblikk fra livene som leves mellom den franske hovedstaden og Cergy-Pontoise, den sammenslåtte «nybyen» hvor hun fortsatt bor. Hun ønsket å skrive fotografisk om alt det hun omga seg med. Som det står gjengitt i etterordet til den illustrerte og redigerte utgaven av boken, som utgis av fotobokforlaget Mack Books denne måneden:

I have sought to describe reality as through the eyes of a photographer and to preserve the mystery and opacity of the lives I encountered. 

I nyutgivelsen har det fotografiske fått enda mer plass, Ernaux’ ord har blitt plassert side om side med faktiske fotografier, hentet fra arkivet til det parisiske fotomuseet MEP (Maison Europèenne de la Photographie). Boken har blitt omgjort fra en liten samling tekster til en ekte fotobok, innbundet og med god papirkvalitet, mye luft og ingen sidetall, og kun en tredjedel av det opprinnelige manuset intakt.

Exteriors. Annie Ernaux and Photography, som den nye bokens undertittel lyder, begynte med den britiske skribenten og kuratoren Lou Stoppard, knappe ett år før Ernaux mottok Nobelprisen i litteratur, høsten 2022. Stoppard var overrasket over at ingen hadde tatt den franske forfatterens intensjon mer bokstavelig og stilt ut tekstene hennes som fotografier. For Stoppard ble bokprosjektet, og en tilhørende utstilling ved MEP, «et forsøk på å analysere Ernaux i en kontekst som beveget seg utenom litteraturen». Ernaux har selv uttrykt en viss avstand til litteraturens verden i bøkene sine, noe som kommer direkte til uttrykk i En kvinne (opprinnelig utgitt i 1987, på norsk i samleutgaven Far / En kvinne av Gyldendal i 2021), hvor hun nevner at hun «ønsker på sett og vis å holde meg under litteraturen».

Tekstfragmentene i Exteriors er korte, men utgjør hoveddelen av boken. Ernaux' bilder i form av ord beskriver overkjørte katter langs veien, for eksempel, eller en hjemløs mann som klipper neglene sine på en full metro, mens resten av passasjerene later som ingenting. Hun skriver flere ganger om hjemløse, om hvordan oppførselen deres tyder på at skillet mellom offentlige togvogner og private hjem er utvisket, samtidig som de er bevisst skillet mellom dem selv og andre reisende. Hun forteller om en syngende, blind mann på metrostasjonen Saint-Lazare, som takker høylytt ut i løse lufta hver gang noen slipper en mynt i koppen hans, mens folk flest går i en stor bue rundt ham – inkludert Ernaux selv. Jeg forestiller meg at notatboken har vært en sentral del av hennes forsøk på en høflig uoppmerksomhet i slike situasjoner. Hun følger med på omgivelsene samtidig som hun ser vekk. Det hender ikke nødvendigvis så mye, men så handler det kanskje like mye om øynene som observerer disse små øyeblikkene.

La femme aux gants av Dolorès Marat. Faksimile fra Exteriors. Annie Ernaux and Photography.

Fotografiene kommer innimellom tekstene, og er tatt av både anerkjente og relativt ukjente fotografer, i storbyer rundt om i verden, gjennom de siste hundre årene. Paris: Metrostasjoner i sort-hvitt av Johan van der Keuken og drivhusene i Jardin des Plantes av Luigi Ghirri. Tokyo: Utstillingsvinduer med halloween-masker av Daido Moriyama og høyhælte føtter av Mika Ninagawa. St. Petersburg: Kvinner i rulletrapp av Ursula Schulz-Dornburg.

I ett av «bildene» sine beskriver Ernaux skribleriene på veggen ved en parkeringsplass – «INSANITY», «I LOVE ELSA», «IF YOUR CHILDREN ARE HAPPY THEY ARE COMMUNIST» – etterfulgt av menneskene og hendelsene utenfor matbutikken Franprix. Ramset opp blir disse beskrivelsene som et slags langstrakt bilde, og får meg til å tenke på scener i en film – mer spesifikt den scenen i Michael Hanekes Code Unknown (2000) som følger en (fransktalende) krangel som utspiller seg på gaten, og kameraet såvel som scenen forflytter seg bortover fortauet, ettersom konflikten utvikler seg og flere blir involvert. Utdraget i boken slutter med Ernaux som kjører mot solnedgangen på motorveien ut av byen. Selv om intensjonen er å skrive bilder, sitter jeg igjen med følelsen av at Ernaux’ fragmenter beveger seg over flere øyeblikk, og til slutt minner mer om noe cinematisk.

Incidents #5 av Henry Wessel. Faksimile fra boken.

I hennes bok Årene (Gyldendal, 2008) tar hvert kapittel utgangspunkt i bilder fra et familiealbum, slik verdenshistorien gjennom forfatterens levetid beskrives med utgangspunkt i det personlige og hverdagslige. Her viser hun hvordan et familiealbum kan romme kald krig og kapitalisme. I Den unge mannen (2022) reflekterer hun rundt sitt forhold til en yngre mann gjennom de materielle omstendighetene som på samme tid tar henne tilbake til sin egen ungdom og gjør henne bevisst på at hun er en aldrende kvinne. I Exteriors er bildene utelukkende fra offentlige rom, inkludert tv-skjermer og avisforsider. Ernaux behandler det fotografiske nærmest som et sosiologisk studium, hvor matbutikker og metrostasjoner fanger de sosiale såvel som økonomiske forholdene som former virkeligheten. Som hun skriver:

I believe that desire, frustration and social and cultural inequality are reflected in the way we examine the contents of our shopping trolley or in the words we use to order a cut of beef or to pay tribute to a painting: that the violence and the shame inherent in society can be found in the contempt a customer shows for a cashier or in the vagrant begging for money who is shunned by his peers – in anything that appears to be unimportant and meaningless simply because it is familiar or ordinary.

Lou Stoppard skriver at hun vendte tilbake til denne passasjen mange ganger under redaktørarbeidet. Men den gjengis kun i etterordet, i likhet med flere utdrag fra originalmanuset hvor Ernaux reflekterer rundt eget prosjekt, i form av sporadiske sitater blant Stoppards refleksjoner. Flere ganger tenker jeg på hva jeg har gått glipp av ved ikke å ha lest Exteriors i sin helhet, men bare Stoppards redigerte utgave, som presenterer boken i form av utvalgte fragmenter. Er ønsket å kutte bort delene av boken som befinner seg rundt bildene Ernaux skriver frem, og gi rom for at ordene virkelig skal behandles som bilder? Som videre gjør at fotografiene og ordene snakker mer direkte, og med samme språk? Da gir det også mening at Stoppards essay ikke kommer som en veiledende introduksjon foran i boken, men heller som en ettertanke etter at du har sett deg gjennom bildene, fanget med ord eller kamera, som to sider av samme sak.

Après l’incendie, Les Olympiades, Paris 13e av Claude Dityvon. Faksimile fra boken.

I Ernaux’ fragmenter er det alltid mange ting som skjer samtidig, noe jeg synes Stoppard reflekterer godt i sitt bildeutvalg. I fotografiet Après l’incendie, Les Olympiades, Paris 13e (1979) av Claude Dityvon ser vi, gjennom en glassdør, flere scener utspille seg: En dame er på vei ut, mens en gruppe mennesker kikker opp og en brannmann passerer dem. Det ser ut som det står noen bak kvinnen i forgrunnen, men når jeg ser nærmere etter, får jeg heller inntrykk av at dette er et speil på innsiden, og at jeg ser en mørk refleksjon av damen på vei ut i dagslyset, sammen med refleksjonen av fotografen på siden i det han tar bildet. Dørene og vinduene deler ikke bare bildet opp i flere ruter, som om de ulike personene opplever øyeblikket på hver sin måte. Det er også utydelig – det blir nesten utydeligere desto mer jeg ser på det – hvem som befinner seg på innsiden og utsiden av døren.

I etterordet skriver Stoppard om forventningene vi tillegger tekst og fotografi som separate formater. Kan du se en tekst? Kan du lese et fotografi? Objektivitet, narrativ, virkelighet – representerer fotografiet eller språket virkeligheten mest presist? Og når Ernaux skriver som gjennom øynene på en fotograf, kan vi si at hun lager bilder mer enn hun skriver? Stoppard siterer også akademikeren Akane Kawakami, som beskriver Ernaux’ tilstedeværelse i Exteriors «lik skyggen til en fotograf i fotografiet». I flere av bokens bilder kan vi nettopp skimte fotografen som en refleksjon, en skygge – eller simpelthen ane personen på andre siden av kameraet verden ses gjennom – mens vi blar oss videre til Ernaux' ord på neste side.