Tilbake til NALF (del tre)

Den siste versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival (NALF), på Litteraturhuset i Oslo 8.-10. september 2016, var en varslet avskjed. «Kanskje det er best å gi seg på topp», sa festivalarrangør Frode Saugestad til Dagens Næringsliv allerede før den siste New York-avleggeren av festivalen, i mai samme år. «Man må gi seg på topp», sa han til Dagbladet uken etter, vel hjemme fra New York, etter å ha blitt kåret til «årets nytenker» av Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen. «Det har vært noen fine og morsomme år, og jeg liker tanken om å gi meg på topp», gjentok han til Dagsavisen, uken før den siste festivalen i Oslo, arrangert som tidligere i samarbeid med daværende Vinduet-redaktør Audun Vinger. Programmet var en slags «best of»-versjon av de fire foregående årene: Paris Review-redaktør Lorin Stein og New Yorker-kritiker James Wood var tilbake, det samme var novelleforfatteren og polyglotten Lydia Davis, som i mellomtiden hadde lært seg norsk ved å lese Dag Solstads slektsroman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 og skrevet et 60-siders essay om opplevelsen til antologitidsskriftet Freeman’s. (Essayet er også samlet i hennes siste bok Essays Two.) Davis skulle delta i en scenesamtale med Dag Solstad, slik hun hadde gjort i New York i 2015, men Solstad måtte avlyse grunnet sykdom. Av de norske paneldeltakerne var forfatter Linn Ullmann og Morgenbladet-redaktør Ane Farsethås tilbake, mens ny deltaker av året var Dagens Næringslivs «På nattbordet»-spaltist og bokanmelder Bjørn Gabrielsen. Nytt av året var også at festivalen ikke lenger var gratis for publikum, men krevde billetter kjøpt gjennom den norske, nettbaserte betalingsløsningen Tikkio. Festivalens offisielle hovedgjest var den britiske, konsekvent sjangeroverskridende forfatteren Geoff Dyer som, påpekte Frode Saugestad, «jobber med mange av de problemstillingene vi er opptatt av i norsk litteratur for tiden – skillet mellom fakta og fiksjon i litteraturen, grensen mellom skjønnlitteratur og sakprosa.» Eller «virkelighetslitteratur», eller «autofiksjon», eller hva Dyer selv har taksonomisert simpelthen som «verken det ene eller det andre».

GEOFF DYER (WhatsApp-anrop): Autofiksjon var en veldig stor del av luften vi pustet inn under festivalen, merket jeg. Det er ikke et begrep jeg opplever som spesielt hjelpsomt, og i alle fall ikke som en ny ting – jeg har selv på en måte drevet med det en god stund, og innsett at innen enhver form for litteratur finner du historiske forløpere. Men dette var jo da Knausgård-manien var på sitt sterkeste. Jeg husker jeg tenkte at hele den Knausgård-greia kunne være en oppskrift på veldig kjedelig prosa i hendene på andre forfattere. En av effektene det har hatt på meg, er at jeg har vendt tilbake til å lese god, gammeldags, streit fiksjon. Men selv om det er en viss slitasje knyttet til sjangeren, er jo ikke akkurat autofiksjonsfeberen over. Det vil ta tid før den har jobbet seg gjennom forlagenes økosystem for, som Covid, har den mange varianter og avarter. Men selve festivalen var i alle fall veldig fornøyelig. Så kort og intens at den aldri rakk å bli kjedelig, og uten noen voldsom distinksjon mellom dem som er på scenen og dem som er i publikum, som er et kjennetegn på en god litteraturfestival, for det skjer ikke ofte. Så jeg var bare glad for å ha kommet inn rett før baren stengte, for å si det sånn.

Geoff Dyer (ikke avbildet i Oslo). Foto: Matt Stuart

AUDUN VINGER: Jeg tror man kan skylde en del av den norske boomen i amerikansk forlagsindustri på de helgene der. Altså, det er det ikke noen tvil om. Det utkommer god litteratur i alle land, men det norske var vel noe disse agentene og forlagene og kritikerne la ekstra godt merke til en periode, og automatisk assosierte med noe positivt og interessant. Manusene ble løfta opp av bunken. Så i stedet for milliarder av kroner på Frankfurt-opplegg, var det noen mailer og et event på min Facebook-side, liksom. Men siste NALF, det følte jeg var litt … det hadde blitt litt corporate med billetter og Tikkio og det var liksom ikke noen stor tragedie at det ebba ut. 

FRODE SAUGESTAD: Jeg kunne godt gjort det i to-tre-fire-fem år til og beholdt den uavhengige edgen, men jeg hadde ikke lyst til at det skulle bli noe jeg gjør, bare for å gjøre det. Jeg kjente at hvis jeg skal fortsette med det her, så må … Jeg kan ikke fortsette med det her. For da blir det ikke noe spesielt lenger. Det skal stoppe nå mens leken er god. Jeg vil bare gi meg mens man enda er på topp.

GEOFF DYER: Det var en vemodig stemning, merket jeg, særlig fordi han gråt hele tiden. Jeg ertet ham litt for det, men det var fint å få ta del i slik en emosjonell stund for ham.

FRODE SAUGESTAD: Da Lydia Davis – som ikke bare er min absolutte favorittforfatter, men altså så søt, snill, god og forståelsesfull – kom tilbake det siste året, og det var den siste dagen, og jeg skulle introdusere henne til å prate med Linn Ullmann … det var så mye følelser. Tårene bare kom. Det var full sal og jeg sto der helt oppløst og måtte bare beinfly ut for å grine. 

LINN ULLMANN (telefon): Det var fint. Jaah. Det var veldig fint. Og Frode Saugestad gjorde jo en kjempejobb. Han klarte å få til det på en helt mirakuløs måte. Han brakte folk sammen. Men det var også en svanesang for det gamle litterære mønsteret som var det store, hvite, mannlige geniet. Jeg mener, den største forfatteren som var der, var Lydia Davis. Men det skulle man kanskje ikke tro, sånn som det var lagt opp – jeg var utrolig glad for den samtalen, men jeg husker ikke det som et kveldsarrangement¹. Det var det hvite, mannlige geniets svanesang. Det var det, altså. 

ANE FARSETHÅS (telefon): Det var og forble jo Frodes festival.

LINN ULLMANN: Altså, jeg har ikke fått nok av mannlige genier. Det finnes noen få som jeg setter stor pris på. Så det er ikke det. Men det jeg vil si er at den festivalen ville ikke sett sånn ut i dag, og det tror jeg kanskje er bra. Man ville hatt andre konstellasjoner, andre navn, andre kombinasjoner av navn – og det ville vært veldig spennende. For hvis man begynner å tenke litt annerledes, finner man frem til forfatterskap og stemmer som man ikke finner med en gang. Det er en bra ting. Man skal ikke sørge over at man må tenke annerledes.

FRODE SAUGESTAD: Jeg hadde jo flere damer med. Men jeg valgte de jeg valgte. Utvelgelsen ville vært annerledes hvis det var noen andre som valgte, men det betyr ikke at den utvelgelsen hadde vært noe bedre.

AUDUN VINGER: Frode har jo en litt passiv-aggressiv tilnærming til livet – det å bevise noe, det er hele hans liv og yrkesliv, det kan jeg si on the record, alle skjønner jo det, at han har mye å bevise og får det jo til også. Men det går en faen i’n, dette skal han klare å gjøre på egen hånd, på sin måte. Slik tenkte vi i starten her også. Det er ganske mye som har endret seg i kulturen siden dengang. Statusen til mannlige intellektuelle fra New York, ikke minst.

LORIN STEIN (telefon): Og våre liv hadde forandret seg, vi var andre mennesker enn vi hadde vært ved begynnelsen av festivalen. Så jeg tenkte antakelig at det var et godt tidspunkt for å gi seg. Men den siste festivalen var også vidunderlig, jeg syntes i alle fall det, for oss som var involvert var det moro hele veien. Så det var på en måte perfekt: Vi syntes det var trist at det var over, men samtidig føltes det som det hadde nådd et punkt hvor vi hadde gjort vårt.

KARL OVE KNAUSGÅRD: Jeg traff noen mennesker som jeg ikke ville truffet ellers. Jeg traff Frode og Joachim Trier og Ari Behn, igjen, som jeg ikke hadde truffet på mange år. Og James Wood, kritiker i New Yorker. Det var først og fremst det som var fint for meg [med festivalen].

JAMES WOOD (telefon): Jeg hadde aldri vært i Norge og alltid ønsket å dra dit, på grunn av min store forkjærlighet for Knut Hamsun. I den grad jeg hadde en idé om Oslo, var det i form av et slags filmsett, som hadde dannet seg i hjernen min, på grunn av [å ha lest] Sult. Jeg hadde en fantasi om å gå rundt i Oslos bakgater, i Knut Hamsuns fotspor, det fikk jeg anledning til, og det var fantastisk. 

LORIN STEIN: Og vær klar over at det er ingenting som Litteraturhuset [i Oslo] i New York. I USA er offentlig støttede kulturhus offentlig på en veldig traurig måte. Det går ikke an å sammenligne engang.

AUDUN VINGER: Det var en movable feast. Man bare snakka og snakka, og ikke noen selvopptatt snakking, men en interessert, sivilisert norsk samtale om skriving og livet. Noen ganger var den på scenen, noen ganger var den på røyketrappa, langs fortauet, ved bardisken, på dansegulvet. Jeg føler jeg tjente noen år med ekstra liv på det. 

Frode Saugestad (t.h.) viser Lorin Stein Oslo sett fra Frognerseteren, under den første festivalen i 2012. Foto: Niklas Lello

FRODE SAUGESTAD: Jeg har fortsatt alle lydopptakene på CD – jeg tok dem opp gjennom miksebordet. Det hadde vært fett å sette av en helg til å høre gjennom absolutt alt. Med en iskald champagne og en god stereo. Bare ligge på sofaen og kose seg.

LORIN STEIN: Det er alltid et øyeblikk, hver september, hvor vi tenker på Norge, Sadie [Stein, hans kone] og jeg. Hver høst kommer det alltid en stund da vi tenker: Er det ikke på tide … Skulle ikke vi ha vært i Oslo nå?

Takk til Alexander Urrang Hauge for å ha vært kurér for spørsmål til Karl Ove Knausgård.