Propag-AND-a?!

Tidligere denne måneden var det 50 år siden general Augusto Pinochet gjennomførte et statskupp i Chile, som førte til at landet ble underlagt hans militærdiktatur frem til 1990. 11. september 1973 stormet en hær ledet av generalen det chilenske presidentpalasset La Moneda i hovedstaden Santiago. Etter å ha holdt en avskjedstale på direktesendt chilensk radio, hvor man kunne høre lyden av skuddsalver i bakgrunnen, tok president Salvador Allende sitt eget liv.

I dagene som fulgte statskuppet, ble tusener av Allende-sympatisører og andre venstrevridde chilenere torturert og myrdet, deriblant den verdenskjente visesangeren Victor Jara. Flere så seg nødt til å flykte fra Chile. To av dem som måtte i eksil, var skribenten Ariel Dorfman og sosiologen Armand Mattelart. Argentinskfødte Dorfman, som var oppvokst i New York, ble chilensk statsborger noen år før Allende i 1970 ble verdens første demokratisk valgte marxistiske president og utnevnte ham til «kulturell rådgiver». Året etter, «på ti febrilske dager», skrev Dorfman, sammen med belgiske Mattelart, som var forskningsprofessor ved det katolske universitetet i Santiago, en knappe hundresiders pamflett kalt Para leer al Pato Donald («Hvordan lese Donald Duck»), utgitt av universitetsforlaget i Valparaíso og på engelsk i 1975 som How to Read Donald Duck: Imperialist Ideology in the Disney Comic. Her argumenterte de for at Disney brukte Donald Duck & Co. til å spre imperialistisk, kontrarevolusjonær og kapitalistisk propaganda i Latin-Amerika. Etter at det nye diktaturet lanserte en kampanje for å «utslette den marxistiske kreften i Chile», ble pamfletten deres brent på bokbål.

I boka Donald-landet (2012) hevder journalisten og tegneseriehistorikeren Øyvind Holen at «barksismen» (etter den høyt elskede Donald-tegneren Carl Barks) i «utformingen av det moderne Norge har […] spilt en viktigere rolle enn marxismen.» Det første Donald-bladet kom til Norge omtrent på samme tid som Marshall-hjelpen kom fra USA. Gjennom Andeby fikk nordmenn et innblikk i Den amerikanske drømmen, med alt hva det innebar av materialistiske goder som tv og privatbil, og vi ble introdusert for erkekapitalisten Skrue McDuck. Akkurat som i Norge har Donald Duck hatt en spesiell plass i hjertene til chilenere. Selv om den hissige anda aldri har vært spesielt populær i sitt hjemland USA, målt mot for eksempel Mikke Mus, har figuren levd videre i andre lands kulturer gjennom tegneseriebladene, lenge etter at Disney sluttet å lage animerte kortfilmer med Donald i hovedrollen.

I Chile var nok konflikten mellom barksismen og marxismen mer uttalt enn i Norge. Ifølge Dorfman og Mattelart var den korte tiden landet hadde under Allende en svært fruktbar tid for kreative krefter i landet, og man jobbet iherdig med å skape et kulturliv som kunne konkurrere mot innflytelsen fra borgerskapet og USA. I How to Read Donald Duck gir forfatterne uttrykk for at de er fullstendig klar over at essayet deres vil kunne bli oppfattet som et angrep på noe av det chilenerne holdt mest kjært, som om de angrep barndommens uskyld i seg selv. Det er nesten et skjær av blasfemi i måten de dekonstruerer aspekter de mener er problematiske ved livet i Andeby: Maktforholdet mellom barn og voksne, by og natur, mann og kvinne. De gransker det nærmest totale fraværet av foreldre (i Andeby har man nesten utelukkende tanter og onkler) og arbeiderklasse i byen, og påpeker at tilsynelatende alle i Andeby jobber i servicesektoren og andre tertiærnæringer. Ved at Disney unnlater å vise noen som jobber med produksjon og foredling, mener Dorfman og Mattelart at leseren slipper å tenke på hvor velstanden deres kommer fra. Ifølge dem er Andeby et slags kapitalistisk paradis, hvor man knapt trenger å jobbe for å forbruke. Til tross for at han hele tiden får sparken fra strøjobbene sine, har Donald alltid råd til det mest nødvendige, og tilsynelatende mulighet til å dra på ferie når det passer ham. Og i Donalds reiser til fjerne destinasjoner (som «Langtvekkistan») kommer, ifølge Dorfman og Mattelart, imperialismen tydelig til syne. Boken trekker frem eksempler på hvordan naive «villmenn» (de er nesten alltid menn) gladelig gir Onkel Skrue dyrebare skatter i bytte mot langt mindre verdifulle gjenstander. Ved et tilfelle får Skrue byttet til seg Genghis Khans gylne krone mot et billig armbåndsur. Det antydes alltid at villmennene ikke vet verdien av det de eier, og at det derfor er bedre at skattene blir tatt vare på i Andeby. Tilbake i Andeby blir gjenstandene omsatt til det som er av virkelig verdi, nemlig penger i pengebingen. 

Har Donald Duck og kompani i virkeligheten vært et propagandaapparat for kapitalisme og imperialisme i alle disse årene? Svaret kommer an på hvem som har tegnet ham, i hvilket land han har blitt tegnet, og når. Under annen verdenskrig ble for eksempel Donald-tegnefilmer brukt til å mobilisere amerikanere til å verve seg til militæret, eller til å latterliggjøre nazister. 

Andre tegnefilmer ser imidlertid ut til å være rene protester mot kapitalismens lønnsslaveri, som Donald-kortfilmen The Clock Watcher (1945), som pleier å bli vist her til lands under Disneys årlige julekavalkade. I kortfilmen jobber Donald med å pakke inn gaver på samlebånd mens en nedlatende og innpåsliten sjef snakker til ham gjennom et rør. Ikke bare ødelegger Donald så og si alle gjenstandene han er satt til å pakke, men når sjefen beordrer ham til å jobbe overtid, stormer Donald inn på kontoret hans og gir ham juling. 

Carl Barks har nok også kanalisert mye av sin misnøye med arbeidslivet gjennom Donald. I likhet med anda gikk han fra den ene strøjobben til den andre, før han ble tegner for Disney, hvor han skal ha opplevd å få luselønn og at Walt Disney nektet ham å signere tegneseriene sine med eget navn. Man kan nesten lure på om Skrue McDuck (som Barks skapte), som har for vane å gi Donald og nevøene noen usle slanter for å gjøre drittarbeidet hans, ikke bare er inspirert av Charles Dickens’ Ebenezer Scrooge, men også Disney-sjefen sjøl.

I noen tilfeller er det imidlertid tydeligere at tegneseriebladene har blitt brukt i propagandaøyemed. I forordet til 1991-utgaven av How to Read Donald Duck gir den amerikanske skribenten David Kunzle nyttig kontekst: For Walt Disney var tegneseriebladene regnet som mindre viktige enn de animerte filmene, og dermed ble ikke innholdet i dem kontrollert like sterkt. Bladene var dessuten avhengige av lokale tegnere og trykkere, og kunne tilpasses lokale kulturer i større grad enn tegnefilmene. Kunzle viser til et eksempel på tegneserieruter som er oversatt til spansk for det latinamerikanske markedet, som kan underbygge Dorfman og Mattelarts påstander om propaganda: I en tegneserie med Timmy Gresshoppe har to gribber, som er i ferd med å fange en søt kattunge, fått navnene Marx og Hegel. 

Noen utgaver av Dorfman og Mattelarts bok gjennom årene. Den chilenske originalutgaven øverst til venstre. 

I 1971, samme år som originalutgaven av How to Read Donald Duck kom ut, skrev akademikeren Jon Gisle et essay i Vinduet, hvor han gjør rede for den uformelle forskningsgrenen donaldismen; essayet vokste to år senere til en pocketbok i Gyldendals Fakkel-serie. Her analyserer Gisle Donald & Co. sett fra et norsk ståsted, men han er, som bokens undertittel «En muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden» antyder, på langt nær så hard i klypa som Dorfman og Mattelart. Han konkluderer imidlertid med at historiene fra Andeby lærer oss at man er sjanseløs i møte med kapitalismen (les: Onkel Skrue): «Do­naldismen postulerer at det ikke er noe å gjøre med det kapitalistiske samfunn. Den lille mann har intet annet å gjøre enn å finne seg i sin skjebne.» Nesten ti år senere skulle den britiske statsministeren Margaret Thatcher si noe som klinget likt, da hun erklærte at «there is no alternative» til det frie marked.

I 1973 skulle Chile oppleve at det ikke fantes noe alternativ annet enn å rette seg etter USAs interesser. Noen av Donald-historiene som nevnes i How to Read Donald Duck kan nærmest sees på som en advarsel til land som nekter å samarbeide eller gi fra seg sine skatter og ressurser til kolonimakter. Dorfman og Mattelart trekker frem en tegneserie hvor Donald reiser til «Ytre Kongolia» for å finne ut hvorfor Onkel Skrues forretninger der har gått dårlig. Det viser seg at kongen av Ytre Kongolia har nektet sine undersåtter å kjøpe julegaver. Donald svarer med å kaste kongen, ta over tronen og beordre befolkningen til å kjøpe julegaver igjen, slik at Onkel Skrues økonomiske interesser kan ivaretas. I retrospekt danner historier som denne en uhyggelig parallell til det som skjedde i Chile da Salvador Allende forsøkte å nasjonalisere Chiles kobberressurser, ved å ta dem tilbake fra nordamerikanske selskaper. USA var bekymret for at sosialismen i Chile skulle slå rot og spre seg, og president Richard Nixon beordret CIA til å «make the economy scream». I flere år brukte amerikanske myndigheter store ressurser på å motarbeide Chiles økonomi, undergrave Allendes makt og aktivt støtte militære som var positive til kupp mot presidenten.

Da Pinochet tok makten, demonstrerte han også at det ikke fantes noen alternativ til hans ytre høyre-ideologi. Som Dorfman og Mattelart skriver om militærregimet i forordet til den engelske førsteutgaven av deres bok:

They, using the fascist youth brigades, whitewashed all the singing, many-colored walls of the nation. They broke records, murdered singers, destroyed radios and printing presses, emprisoned and executed journalists, so that nothing would be left to remind anybody of anything about the struggle for national liberation.

I likhet med Pinochet var Walt Disney en ihuga antikommunist; i kongresshøringene om «uamerikanske aktiviteter» i 1947 navnga han en kommunistisk streikeleder i Hollywood og hevdet at han var blitt brakt i vanry av «some Commie periodicals in South America». Han døde riktignok noen år før Allende kom til makten, og det er lite sannsynlig at selskapet hans har vært gjennomsyret av en enhetlig politisk propaganda gjennom årenes løp. De siste tiårene virker det som om The Walt Disney Company har fokusert mer på å drive med sin egen form for imperialisme – hvor de sluker opp det ene filmstudioet eller merkevarenavnet etter det andre – enn å la imperialismen skinne gjennom i produktene deres.

Ariel Dorfman foran presidentpalasset i Chile i 2006. Stillbilde fra dokumentarfilmen A Promise to the Dead: The Exile Journey of Ariel Dorfman. Foto: Films Transit International / The Everett Collection / NTB

Etter kuppet i 1973 flyktet både Ariel Dorfman (f. 1942) og Armand Mattelart (f. 1936) til Frankrike. Mattelart fikk jobb som medieforsker ved Université Paris 8 Vincennes-Saint-Denis, mens Dorfman skulle ende med å returnere til USA, hvor han altså tilbrakte deler av oppveksten. I en skjebnens ironi hadde familien Dorfman flyktet fra USA til Chile på 1950-tallet, på grunn av mccarthyismen og den tiltakende amerikanske antikommunismen. Så drev Pinochets regime ham tilbake. Siden 1985 har han forelest ved Duke-universitetet i Nord-Carolina. Han er også en produktiv forfatter, avisspaltist, dramatiker og dokumentarfilmskaper. Denne høsten er Dorfman ute med romanen The Suicide Museum, hvor han – eller rettere, en romanfigur kalt Ariel Dorfman – vender tilbake til Chile og kuppet mot Salvador Allende. 

Hans mest kjente bok dukker også opp i The Suicide Museum, da en annen romanfigur omtaler Walt Disney som «din venn». «Jeg verdsatte den ironiske referansen», skriver Dorfman, selv om det nok ikke var vennskap han hadde i tankene da han og Mattelart i sin tid avsluttet forordet til den første amerikanske utgaven av How to Read Donald Duck på følgende vis: «Herr Disney, vi returnerer med dette din Duck. Fjærplukket og godt grillet.»