Monsteret våkner

Kunstneren Tove har et problem. Hun søker å fange «dypet i eventyrene», det «groteske og ville», ut fra en forestilling om at eventyrene handler om «alt som rørte seg under overflaten i en kultur. Det ingen snakket om, men bare fornemmet, gjorde de om til skapninger og handling.» Men hvordan skal hun fange denne villskapen uten å redusere den til en illustrasjon av et motiv? Hvordan kan kunsten hennes nærme seg tingen i seg selv?

Jeg ville at tegningene skulle lukte, stinke, flyte, blø, vri og vende seg. Men jeg hadde ikke fått det til. Jeg sa til meg selv at det var tegningens skyld. Formen, altså. Streken rammet inn noe, lukket det, og da ble alt kontrollert og rasjonelt. Men det var bare unnskyldninger. Hva hadde ikke Goya fått til med tegningene sine?

Som den som har lest Morgenstjernen (2020), den første boka i det som nå foreløpig har blitt en trilogi, vet, går det ikke så bra med Tove. Allerede der ble hun psykotisk og innlagt, alt fortalt gjennom ektemannen Arnes perspektiv. I Det tredje riket er det stort sett det samme tidsforløpet som fortelles, men denne gang som opplevd via Tove selv. Her ser vi henne gå i oppløsning nærmest i real time. Hun er åpenbart ikke noe pålitelig vitne.

Likefullt er spørsmålet Tove stiller til sin egen kunst poengtert nok – og minst like viktig for Knausgård som for henne. Det hjemsøkte ham i Min kamp, en romanserie som nesten for enhver pris søkte å kaste av seg fiksjonsmasken for å komme i kontakt med det autentiske, noe som betød noe. I morgenstjerneserien, idéromaner der en ny stjerne en dag viser seg på himmelen og forrykker grensen mellom liv og død, har problemet fått ny aktualitet. For hvordan skriver man en idéroman som ikke bare belyser et tema eller illustrerer en filosofisk problemstilling, men som puster og lever i lesernes indre som en egen, fremmedartet ting med stor gravitasjonskraft? Sagt på en annen måte: hvordan unngår man at den nye stjernen som har dukket opp på himmelen aller mest forblir en påstand?

Toves bekymringer aktualiseres også et annet sted i romanen, i en helt annen sammenheng: som et tegn på utroskap. Politimannen Geir og kona hans, Helene, sitter på kaia i Bergen og deler en pose ferske reker da Helene plutselig spør ham hvorfor han egentlig er sammen med henne. Fordi jeg elsker deg, svarer Geir, men Helene tillater seg å tvile. «Må jeg bevise at jeg elsker deg», spør Geir frustrert. «Nei,» svarer Helene, «[d]et holder å vise det. Men sånn at jeg føler det.» Hun ser tegnene på kjærligheten hans, men hun føler den ikke. Da han lener seg frem for å kysse henne, avviser hun ham ved å insistere på at hun slett ikke vil ha «kyss som en illustrasjon».

Helene har, for ordens skyld, helt rett. Geir har også en annen kjæreste, Elisabeth, som ikke vet om at han er gift, og som gjerne vil bli fridd til. Det er lite som tyder på at han helt vet selv hvorfor han holder på som han gjør – den ene kvinnen er ikke kvalitativt mye bedre for ham enn den andre. Spesielt ulike er de heller ikke. Geir gjør det tilsynelatende mest som en øvelse i overskridelse, og fordi han hittil har sluppet unna med det. Men ordningen synes å skaffe ham vel så mye slit som glede – noe som i teksten antydes ved at han kjæler for en råtten tann som åpenbart burde trekkes.

Knausgårds nye romanserie har med andre ord endelig satt i gang en refleksjon rundt sine egne begrensninger og muligheter. Jeg tolker det som et tegn på modning. Da Morgenstjernen først dukket opp i 2020, var det naturlig å lese den som en flukt fra det eksistensielle alvoret og de høyst reelle menneskelige omkostningene som preget Min kamp-prosjektet, inn i et litterært univers med et langt kraftigere sikkerhetsnett. Ikke bare var det nå snakk om ren fiksjon, vi møtte – og møter – også et sett lett gjenkjennelige sjangerkonvensjoner: ritualdrap og demoner i skogen, porter som åpner seg til dødsriket, galskap og stemmer i hodet som inngang til kunstnerisk skaperkraft og demonisk besettelse, rare lyder fra naturen (kalikalikalikalik!), samt dauinger som spankulerer rundt og vet mer enn oss vanlige dødelige. Disse konvensjonene trekker også nødvendigvis den nye romanserien i retning av nettopp illustrasjonen: ikke kjærlighet, men tegn på kjærlighet. Ikke virkeligheten, men det uforpliktende tankeeksperimentet.

For det er selvsagt artig at det kanskje løper en vaskeekte djevel rundt på Fløyen i disse nye romanene, men særlig engstelig blir man jo ikke. De færreste av Knausgårds lesere vil klare å lese disse tropene som annet enn hevdvunne plottredskaper som tillater forfatteren å sette i gang en serie refleksjoner rundt emner som opptar ham. I den første romanen var det også vanskelig å fri seg fra inntrykket av at de mange karakterene var plassert nøyaktig der de var mest fordi forfatteren trengte å etablere det mystiske ritualdrapet – og oppdagelsen av at alle de andre døde slett ikke ville ligge stille – som bokas grunnsituasjon. Få av episodene levde i kraft av seg selv. Også der de strebet mot det ville og frie, forble de merkelig instrumentelle og tamme.

Og på papiret er det lite nytt i Det tredje riket, som altså er tredje bok i serien. Vi er tilbake nøyaktig der vi slapp for to år siden, med Morgenstjernen. Det er de samme to dagene som dekkes nå som den gang, utover et lite innstikk fra dag tre. Stil og metode ligner. Nå som da møter vi ni ulike fortellere som alle gir sin versjon av begivenhetenes gang. Men der Knausgård lot ektemannen Arne fortelle om Toves sammenbrudd i Morgenstjernen, er det altså Tove selv som forteller her, og der vi i første bok fulgte presten Kathrine, som møter en død mann og bestemmer seg for å ikke vende hjem til familien etter en jobbreise, er vi her hos hennes frustrerte ektemann, Gaute, i tillegg til Kathrine selv. Karakterer som liksom har spøkt i kulissene før, får også egne kapitler, mens andre dukker opp for første gang. De lange essayistiske utlegningene Knausgård ellers er så glad i, er kuttet ned til et minimum.

Hadde Det tredje riket dukket opp som seriens andre bok, og ikke den tredje, ville man knapt hatt grunn til å lee et øyenbryn. Såpass sømløs er overgangen. Likevel liker jeg denne nye romanen langt bedre enn jeg likte den første. Grunnen er utvilsomt bok nummer to i serien, fjorårets Ulvene fra evighetens skog, en mastodont av en roman der over 400 sider var viet det nokså ordinære hverdagslivet til en viss nitten år gammel begravelsesagent in spe, Syvert Løyning fra Arendal, anno 1986.

Kritikerne var generelt litt i stuss over hva de skulle gjøre med fullt så mye Syvert, som tilbringer mesteparten av sin raust tilmålte tid med å steke fiskekaker og ta seg av lillebroren sin, når han da ikke spiller fotball eller prater med jenter på telefonen. Da foretrakk man heller romanens andre del, den idérike, men i mine øyne langt tørrere og mindre givende russlandsdigresjonen, der vi følger forskeren Alevtina og hennes fascinasjon for sopp og skogens bevissthet. For meg var Syvert Løyning noe av en genistrek. Han var, kort sagt, det som skulle til for at jeg igjen skulle klare å forelske meg i Karl Ove Knausgård. Hadde Knausgård skrevet fire hundre sider til om Syvert, der han prøvde ut nye fiskeoppskrifter, og tenkte på nakne jenter, ville jeg vært all in. Syvert Løyning illustrerte ikke en døyt. Han var bare Syvert – fra minutt til minutt. Det var mer enn nok, og akkurat det denne idéspekkede apokalypsen trengte for å finne en sårt tiltrengt likevekt.  

I en smått legendarisk London Review of Books-anmeldelse av den engelske utgaven av Morgenstjernen tidligere i år, påpeker Patricia Lockwood at mye av gleden og frustrasjonen ved Knausgårds prosa – «precisely the punishment that lovers of Knausgaard’s work enjoy» – ligger i hvordan han forplikter seg på virkeligheten uansett hva han skriver om. Om noen drikker kaffe, må koppen vaskes opp etterpå. Om noen er i butikken, må vi være med når de betaler for varene. «There is never a jump cut. He would die», konkluderer Lockwood, og kobler denne tvangstankeaktige tilnærmingen til skriving med et av Min kamps grunnleggende spørsmål: «Hvorfor skulle man leve i verden uten å kjenne verdens tyngde?» Da må man også være fullt ut tilstede i den. For Lockwood er dette nøkkelen til å forstå Knausgårds karakterer, som alltid er på vei, men som aldri helt kommer frem.

For det finnes utvilsomt forfattere som er mer presise og poengterte enn Karl Ove Knausgård, og dessuten flinkere til å fange tilværelsens mange paradokser. Men på sitt beste skaper Knausgårds romaner et rom og en tilstedeværelse det er overraskende godt å være i – og å vende tilbake til. En god venn påpekte i sin tid at å lese Min kamp var det nærmeste han hadde kommet et slags litterært vennskap, en form for langvarig samvær. Selvsagt var Knausgård dust innimellom, men det var jo alle han var glad i. Knausgård var noen man kunne diskutere med over tid. 

Med Morgenstjernen var det som om Knausgård prøvde å frigjøre seg fra denne formen for vennskapelig forpliktelse ved å hoppe lynraskt fra perspektiv til perspektiv mens han fablet om demoner. I hvert av disse perspektivene måtte kaffekoppen vaskes, men det fantes alltid en vei ut av den enkelte bevisstheten, og veien ut var også veien inn til en mer konvensjonelt plottdrevet fortelling. Romanen hastet liksom mot et vagt definert mål. Bare unntaksvis interesserte den seg for karakterene sine, som mest av alt illustrerte ulike holdninger til døden. Man begynte å frykte at Knausgård hadde mistet det. Med Det tredje riket har denne frykten langt på vei stilnet.

Riktignok skjer det en slags utvikling. Den tredje dagen inntreffer til slutt, og stjernen slutter å lyse. Men for det meste bygger Knausgård romanserien ut i bredden, snarere enn å haste fremover. Han er tydelig ute etter et slags sosialt volum, et kor av stemmer, ikke etter å løse et mysterium. Og selv om alle disse stemmene er umiskjennelig knausgårdske og liksom flyter frem i tilnærmet likt tempo, fremstår de alle nå som distinkte fra hverandre, knyttet til ulike steder, utfordringer og sinnsstemninger. Man er aldri i tvil om hvem man leser om – noe som kanskje kan synes enkelt og banalt, men som i realiteten er vanskelig å få til, fordi det krever fullstendig tilstedeværelse fra forfatterens side.

Dessuten har et kjent mønster begynt å manifestere seg i de mellommenneskelige konfliktene Knausgård interesserer seg for. Så å si alle karakterene slites mellom omsorg og forpliktelser for familie og det sosiale på den ene siden, og et dypt sug mot noe overskridende, mørkt og vilt på den andre. Det er grunnkonflikten i Min kamp som gjentar seg: kampen mellom behovet for å skrive og være kunstner og helt sin egen, og for å være tilstede for familien og dem man er glad i, og som lider når overskridelsen tar overhånd. Det er Kathrine og Tove som lengter vekk mens de langt mer konvensjonelle ektemennene deres forsøker å holde igjen, det er arkitekten Helge, som frykter at han helt har mistet kontakten med det som gjorde ham til kunstner etter at han giftet seg på ny, det er den rasjonelle legen Jarle som trekkes mot prostitusjon, krystaller og en innsikt i at bevisstheten overskrider rasjonaliteten. Det er politimannen Geir, med sitt inautentiske og umotiverte dobbeltliv, som i løpet av romanen kommer på sporet av det han tror må være djevelen selv. Og til slutt er det også den alltid like virkelighetsorienterte Syvert, som heldigvis dukker opp for å steke fiskekaker – et klart høydepunkt i romanen. 

Disse karakterene er alle ulver fra evighetens skog. Tilsynelatende har de alt de trenger, men suget etter det ukjente sliter i dem og får dem til å handle mot bedre vitende. I Morgenstjernen var det vanskelig å tro på dem. Nå har de begynt å ligne et slags kollektivt Frankenknaus’ monster: et lappeteppe av uensartede deler holdt sammen av et felles begjær. Det burde ikke fungere, men jaggu om ikke beistet har begynt å puste og leve.

Aller best i Det tredje riket er fortellingen om ungjenta Line, som forelsker seg i den mystisk-karismatiske Valdemar og blir med ham inn i det ukjente, som i denne forbindelse vil si en uannonsert svartmetallkonsert i Karlstad. For Line blir denne altoppslukende forelskelsen et møte med det absolutte – et forhold som stiller alt i henne på prøve. For meg er hun en minst like god helt for denne romanen som Syvert Løyning var for den forrige, og det slår meg at de to, hvor ulike de enn er, kanskje også har noe til felles, ikke minst i at de er blant Knausgårds minst intellektuelt anlagte hovedpersoner. De er også begge påtakelig troskyldige. Det Knausgård interesserer seg for ved Line er naiviteten hennes, det uforstilte og åpne, men aldri dumme, som hun møter verden med. Kanskje er også dette noe av det mest tiltalende ved Knausgård selv: en form for åpen og uforstilt søken som aldri synes å stivne. Kynikere er det nok av i Knausgårds univers, men i den nye serien er det som om han har innsett at om noe reelt nytt skal kunne finne sted, trenger romanene hans også sterke karakterer som bæres av en tillit til det gode i mennesket. Kjærlighetsfortellingen om Line og Valdemar er full av mørke understrømmer, men Knausgård glemmer aldri at de først og fremst er to unge mennesker som famler etter mening i tilværelsen, åpne for verden og for hverandre.

Derfor er også skepsisen mot å gi etter for suget fra evighetens skog langt større her enn den var i Min kamp. Bare se på Tove, som søker overskridelsen og det egentlige, men ender i galskapen, der hun blir innviet i de fremmede mysteriene, avskåret fra det sosiale. Om spørsmålene Tove stiller seg langt på vei er spørsmål romanen stiller seg selv, er det likevel som om Knausgård nå sakte har begynt å orientere seg i en annen og åpnere retning. Som karakter forblir Tove nettopp en illustrasjon av kunstnerens dilemma. Syvert og Line er derimot tingen i seg selv.