Ikke vær en gomp

Moren min er en heks. Det mente hun i alle fall selv, da hun i 1992 ble Norges første kvinne med doktorgrad i malmgeologi. Hun var blitt en klok kone, en kvinne med enorme kunnskaper på et særs mannsdominert felt. Trolldommen hun behersket, var evnen til å observere og lese og reflektere og skrive: å tenke noe, lage noe – og legge dette noe fram for verden. Slik trolldom, visste hun, kunne true maskulin makt. Så hun kjøpte seg en button med påskriften «Jeg er en heks».¹

I dag tar hekseriet opp i seg andre verdier. I alle fall i enkelte kretser. Da VG for to år siden – ett år etter at D2 hadde spottet trenden, såklart – meldte at det har blitt «trendy å være heks», fortalte to selvutnevnte trollkvinner at livsstilen for dem handlet om «å manifestere et bedre liv og et bedre selvbilde»; såkalt manifestering er en slags åndelig øvelse, et forsøk på å endre den fysiske verden med tankens kraft.²

Dragningen mot ritualer og trylleord kan altså henge sammen med et ønske om å trygge seg selv, kanskje også om å skape seg selv, med bestemte identitetsmarkerende gjenstander, snarere enn om å skape nye tanker eller kunstverk. Faktisk har krystallglitrende, røkelseståkete videoer med emneknaggen #witchtok nesten 47 millioner visninger på det sosiale mediet TikTok. Muligvis skyldes hangen til mystikk også en voksende lengsel etter livstyngde, etter noe «egentlig» bak hverdagen, i takt med det kollektive tapet av kristentro. I dette stadig mer sekulariserte Vest-Europa har jo det trolske blitt ufarlig: Barn vikler Galtvort-skjerf om halsen mens de flirer av Harry Potters umagiske gompefetter Dudleif Dumling (min utheving). Det gjorde jeg i sin tid også, så absolutt, skepsisen min mot dagens hekseri handler mer om ametystestetikkens risiko for et essensialistisk kjønnssyn: å løfte fram det kvinnelige som vakkert er vel og bra, men å mystifisere det? Som om intuisjon og villskap kun hørte til i femininiteten, som om naturnærhet og maskulinitet var ulike domener? Da vil jeg heller være dumme Dudleif.

Da vil jeg heller lese om hvor lite okkulte trolldomsanklagede kvinner og menn i virkeligheten var, og hvor brutalt 1600-tallets rettsvesen behandlet dem. To av høstens nordiske romaner tar for seg rettssikkerhet og kjønnet vold i tidlig nytid. Tore Renbergs Lungeflyteprøven – allerede hyppig omtalt – leses i det følgende først og fremst opp mot danske Olga Ravns nettopp utgitte Voksbarnet, ei fortelling om Danmark-Norges trolldomsprosesser. Hekser som forventer ei bok som dufter røkelse og skimrer fiolett, om folk som «lærer å elske seg selv», vil bli skuffet.

Voksbarnets ironi – og, som vi skal se, radikale grep – er at ingen trolldomsanklaget kvinne selv tar ordet. I stedet er jeg-figuren ei dukke laget av bivoks, en slags skandinavisk voodoo-figur. Vekselvis presist bildeskapende og rytmisk suggererende forteller dukka historien om en gruppe kvinner – blant dem hennes eier, Christenze Kruckow – som alle bærer navnet til historiske personer som ble rettsforfulgt for trolldom på Nordjylland ved 1600-tallets begynnelse. Dermed forsvinner aldri egentlig hekseriets kollektive aspekt, selv ikke når pengesterk mannsmakt splitter gruppa. Rettsprosessene mot Christenze Kruckow og andre trolldomsforfulgte kan nemlig anses som «en række opgaver, et arbejde til byens folk», mener kongens fotsoldater, før de torturerer kvinnene til å angi hverandre. Slik synes Voksbarnet å ville vise hvordan oppløsning av feminine fellesskap inntraff samtidig med, og la til rette for, opphopning av kapital – dette skjer mens Christian IV sendte «skibe mod Tranquebar og Finmark», mens Danmark-Norge seilte med skuter «fyldt med kroppe i lastens mørke». Men hvorfor det? Hvorfor henter romanen fram en epoke befolket av rike menn som splitter og hersker?

Fordi kapitalens spøkelse har begynt å gå igjen, tror jeg. Og nå er gjengangeren på TikTok også, for å villede oss til å tro at vi løser problemer individuelt, at vi finner styrke i oss selv, i duftende urter og amuletter som skinner, framfor i det fysiske fellesskap. Ravn vet såklart at det hypervoldelige 1600-tallet er en upresis metafor for vår tid, men sett fra Norge later i alle fall Voksbarnet til å være ei fortelling skrevet i en periode med store økonomiske og kjønnsmessige forskjeller: i bølgedalen etter metoo-bevegelsens gjennomslag, der et fåtall menn i Sveits og Silicon Valley blir rikere og rikere, mens koronapandemien gjorde kvinner mindre likestilte, og én av fem rapporterer å ha blitt voldtatt.³

Men Ravns roman er aldri sint, aldri bitter. Nei, de eneste hekseskuddene Voksbarnet avfyrer, er nyskapende metaforer, sammenpresset betydningsinnhold som eksploderer med stor dikterisk kraft: «De taler i munden på hinanden. Alligevel hører alle det hele. Det går op og ned, som var samtalen en fletning, de flettede sammen i højt tempo (...)» POFF, PANG, EXPLOSIO!⁴ Eller: «Og der var en blæst, som gikk gennem marv og ben, som var hun en hårlok og blæsten en kam.» SVISJ, SVOSJ, VINGARDIUM LEVIOSA.⁵

Kontrasten er ved første øyekast stor til Tore Renbergs Lungeflyteprøven. I vår opphetede krisetid er det unektelig noe formanende i det å bruke 500 romansider på å minne om opplysningsidealer, sindig samtale og faren ved forhåndsdom. Renberg har valgt å legge boka si til slutten av 1600-tallet. Da hadde presteskapet i Sachsen lenge, for å si det med bokas framskrittsvennlige advokat,

hatt det travelt med å brenne hekser og trollmenn, denne primitive uvanen hadde de gudskjelov begynt å legge fra seg, men bare for å forsterke sitt stormløp mot de spedbarnsmyrdende kvinnene.

Dermed kan boka skildre mennene som tenker nytt, som kjemper for rettsikkerheten til Anna Voigt, ei tenåringsjente beskyldt for å ha drept barnet sitt. Advokaten vil bevise at babyen var dødfødt, han legger fram likets organer: lungene synker nemlig i vann. Ergo har de aldri vært fylt med luft, ergo finnes håndfast, medisinsk bevis – leser vi, igjen og igjen. Ja, romanen gjentar teorien om lungeflyteprøven til det kjedsommelige, den insisterer på verdien av bevisførsel, på prinsippet om tiltaltes uskyld til det motsatte er bevist, på forhåndsdommens, gatejustisens, ødeleggende kraft: Om ikke liberale, demokratiske prinsipper ligger til grunn for samtalene våre, har de mest sårbare, sånne som Anna Voigt, like lite beskyttelse som maktas menn.

Men se på meg, er det som om boka roper, jeg er resultatet av tusenvis av timer med research, jeg er tung av historiske kjensgjerninger, jeg kan bidra i samtalen. Og, legger den liksom til, selv om teknologien i vår tid gjør ordskiftet uredigert nådeløst og kaotisk hurtigsvingende, holder det ikke med påstander og anklager. Så vi har tilsynelatende å gjøre med en mannsdominert, rasjonalitetselskende bok. Om Renbergs roman var et menneske, hadde den vært en sånn besserwisser-fyr som, når du skjelver av (berettiget) harme, ber deg om å roe ned, ta en løpetur?

Nei. Lungeflyteprøven er mer nyansert enn som så. Boka utforsker årsakene til straffementaliteten, brutaliteten: «Alt handlet om offentlig blamering, og i et samfunn hvor ryet ditt er viktigere enn alt annet, er det lett å forstå at dette var en katastrofe for et menneske og dets familie». Hos Renberg, som hos Ravn, handler det altså om ego og maktkamp, men Lungeflyteprøven synes mer interessert i voldens plass i kulturen, enn i økonomien. Det er fest i byen ved offentlige halshugginger, det er «korguttenes dag, Rettens dag, sangens dag, ritens dag, de gode pengenes dag, dødens dag [...]». Slike teatralske henrettelser – muligvis også karakterdrap, om vi leser ørlite billedlig – har med andre ord en rituell funksjon:

[...] de innledende fasene foregår bak lukkede dører, men alt skal ende i offentligheten, hvor det handler om å statuere et eksempel; vi straffer fordi vi skal gi publikum en advarsel: Gjør du som dette mennesket, vil det gå deg ille.

Skikkelig ille går det så klart med Anna Voigt, tenåringsjenta, henne går det langt verre med enn med bokas pompøse, innbilt-heroiske mannsskikkelser, som ofte føler seg misforståtte, sårede og tidvis kvier seg for å ytre seg, i frykt for sosial utestengning. Fortelleren harselerer gang på gang over disse små, store mennene, som karakteriseres på ironisk, dickensk vis. Ja, Lungeflyteprøvens forteller er en dukkemester av den gamle sorten, en som skuer ned på sine perfekte miniatyrer og beveger dem dit han vil, med kontrollerte bevegelser.

Slik er ikke Olga Ravns forteller. Dermed er vi framme ved Voksbarnets radikalitet.

Ravns voksbarn er jo det motsatte: ei dukke som gir liv til ekte, døde mennesker. Fortellingas tradisjonelle hierarki er snudd opp ned, makta ligger hos en gjenstand, som later til å ha i seg ukontrollerte trolldomskrefter. En slik fortellerinstans åpner for nesten mystiske passasjer:

Svalen holder en sten i sin mave, en gastrolit er, hva det er, og dog samtidig en amulet, sagnomspunden som voksbørn. Stenen, som er på størrelse med en linse, kan placeres i øjenkrogen på én med sygdom i øjet, og så vil stenen klistre til øjeæblet og forsvinde op under øjenlåget og medføre en øjeblikkelig lindring; tårer smører stenens vej over slimhinden, der er intet ubehag, og svalestenen kan siden fjernes og anvendes igen på andre.
Svalestenen er hul og derfor meget skrøbelig, den er lysegrå i kanten, mens selve hulningen er mørkt lilla med spredte prikker.
Hvad havde den at sige mig?
Et mørkt værelse under jorden.
Det var det eneste, den sagde.
Det var hverken godt eller dårlig, det var helt uden moral.

Slike sekvenser er stedvis i overkant ugjennomtrengelige. Samtidig understreker denne typen partier det visjonære aspektet ved å fortelle, hvordan det å skrive er å hente nye, uventede bilder ut av løse lufta. «[N]oko rørleg og dermed levande – må bli ‘gripe av handa’ som er utstyrt med ein blyant», skriver Elena Ferrante i et essay om skriving i Innanfor margane. Skrivekunst er altså tryllekunst; den italienske mesteren bruker til og med verbene «bli handfast», «manifestere seg». Så de er ikke helt på jordet, all verdens ametystbeundrende trollkvinner som tror på tankens kraft. Samtidig skiller magien i Voksbarnet seg fra dagens hekseri på ett vesentlig punkt. Trolldommen er hele veien knyttet til den fortellende voksdukka, til barnets intuitive domene. Villskapen er nesten kjønnsløs, ikke bare feminin.

Slik løper Ravns akutte, originale og poetisk potente roman om skaperkraft og samhold sammen med Renbergs rike, ivrige argument for en demokratisk samtale. Til meg synes jeg de sier, begge to: Tenk noe, skap noe, og legg dette noe fram for fellesskapet. Ikke vær en gomp. Såpass skylder du Christenze Kruckow. Såpass skylder du Anna Voigt. Og moren din.