Den hverdagslige motstanden

Alle butikkene var fulle. Vi la merke til det i løpet av våre første minutter i Ukraina. Vi hadde krysset grensen fra Polen, tidlig i desember, og etter å ha passert gjennom det polske sjekkpunktet og så det ukrainske sjekkpunktet, stoppet vi på en bensinstasjon med en innebygd kafé, og ble overrasket over å oppdage at den var plettfri og velassortert. Det var tre damer i uniform som arbeidet ved den vesle lunsjdisken. En lastebilsjåfør satt ved et trebord og spiste en fersk crêpe.

Alt du kunne ønske deg, var der. Det var kaffe fra Etiopia. Det var potetgull og brus og høykvalitetssjokolade. Det var fersk frukt. Det var brennevin av alle slag. Det var bøker. Det var kaffekrus som feiret det ukrainske militæret.

Jeg kjøpte to sånne krus. Ett var dekorert med den ukrainske logoen, og det andre hadde en illustrasjon av en hånd som kastet en molotovcocktail, ledsaget av ordene «ukrainsk smoothie». Da vi kom tilbake til bilen og vår sjåfør, en middelaldrende ukrainer, så krusene mine, insisterte han på å hjelpe meg med å pakke dem inn, for å være sikker på at de ikke skulle bli skadet i sekken min. Først brukte han tørkepapir. Så, etter å ha vurdert det som utilstrekkelig, gikk han til bensinpumpene og fant en sånn klut som brukes til å rense oljemålepinner, og da han kom tilbake, insisterte han på å pakke inn krusene mine selv. Han ville ikke at de krusene, med sitt gjenstridige budskap, skulle komme til skade.

Jeg forventet ikke at det skulle være rene og velutstyrte bensinstasjoner over hele Ukraina. Jeg forventet ikke at enhver butikk i Lviv og Kyiv skulle være full av varer og godt opplyst og flekkfri. Jeg forventet ikke å kunne kjøpe julepynt med figurer av ukrainske soldater med masker og Sidewinder-bazookaer. Jeg kjøpte en av disse, og toalettpapir påtrykt ansiktet til Vladimir Putin. Over hele Kyiv spiste vi på sofistikerte kafeer og restauranter – mat fra Krym, mat fra Georgia, ukrainsk haute cuisine lagd av en kjendiskokk ved navn Ievgen Klopotenko, som var utdannet fra Le Cordon Bleu og nå ville vise verden at borsjtsj ikke var en russisk oppfinnelse, men ukrainsk, i likhet med så mange ting og folk (Gogol, Bulgakov) som var ukrainske, men hadde blitt kooptert av russerne, så sovjeterne, så russerne. Det måtte bli en stopp på dette.

Jeg tror at vi i Vesten ikke har fått et fullt bilde av livet i Ukraina i krigstid. Det er uendelig mye rikere, mer levende og inspirerende enn vi har blitt ledet til å tro. Byen Kyiv i den første uken i desember var full av biler, pendlere, julemusikk, konserter med levende lys, shoppere. Butikkene var åpne. Neglesalongene var åpne. Kinoene var åpne. Tatoveringsstudioene var åpne. Barene var åpne. En kveld vi satt i en kjellerpub og drakk lokalt sterkøl, kom det inn en stor mann i ukrainsk militæruniform sammen med sin kjæreste, som bar en katteøret tiara. De satte seg ved et lakkert bord, snakket med store øyne og holdt hender, til en annen mann kom inn, med en hund i et bånd. Mannen lot til å være soldatens bror eller venn, og de hadde ikke sett hverandre på en stund. De to mennene omfavnet hverandre, mens hunden, en muskuløs, svart blandingsrase, hvinte og hoppet av glede. Soldaten lente seg ned for å klappe og lekeslåss med hunden før alle til slutt satte seg ned igjen, hunden under bordet, drapert over soldatens fot, hvor den snart falt i søvn. Det var fotball-VM på tv.

Jeg dro til Ukraina som del av en PEN Amerika-delegasjon, i den hensikt å vekke oppmerksomhet om Russlands forsøk på å viske ut Ukrainas historie og kultur. For dette er et hovedelement i Russlands strategi – for å absorbere Ukraina må de overbevise verden, og en prosentandel av ukrainere, om at Ukraina aldri egentlig har vært en separat nasjon, et distinkt folkeslag. Delegasjonen var ledet av PEN-direktør Suzanne Nossel og besto av forfatterne Peter Godwin og Barbara Demick og representanter for PEN-staben i USA og Ukraina. Vi besøkte åsteder for russiske krigsforbrytelser omkring Kyiv, møtte lokale ledere, studenter og forfattere, aktivister og forbipasserende, og vi ble lamslått av det meningsløse tapet av liv som Putin har forårsaket, og samtidig rørt av den uknuselige handlingskraften til hver eneste gjenværende ukrainer vi møtte. Stikk i strid med russisk militærteori gjorde hvert nye angrep, hver nye grusomhet, Ukraina bare sterkere.

Jeg vil fortelle deg om all den elendige lidelsen du har sett og hørt om, men hvis du tillater meg, vil jeg også fortelle deg at Ukraina er en nærmest fullt ut fungerende nasjon som trosser enhver forventning om vilkårene for liv i krigstid. Ikke sånn å forstå at krigen som herjet den østlige delen av landet, ikke var merkbar i hovedstaden. Den var det. Den var det alle tenkte på hele tiden. De ukentlige flyangrepene var i alles sinn. Strømbruddene ble snakket om, nødløsningene ble overveid. Sjefguiden på det nasjonalhistoriske museet fortalte oss at når strømmen går og hun ikke kan ta toget til jobb, går hun seks kilometer gjennom snøen og slapset for å komme til museet, som er tomt. I dagene etter at Russland invaderte Ukraina, tømte de museet for mesteparten av dets 800 000 objekter. Vi besøkte museet, og ble avbrutt av et luftangrep hvor over 70 raketter ble sendt mot Ukraina fra Hviterussland. Mer om det senere. Vi møtte en filosofiprofessor som én gang i måneden kjøper og kjører bruktbiler til soldater som trenger dem for å komme seg til fronten. Vi møtte et ungt par som tar til seg hunder som har blitt forlatt som følge av kampene. Vi møtte en vaktmester på en lokal skole som ga en omvisning – vil gi alle en omvisning – av kjelleren hvor han, hans familie og 350 andre fra deres by ble holdt som gisler av russiske soldater i 28 dager, og hvor 12 mennesker døde. Vi så massegravene bak Andreaskirken i Butsja, hvor ukrainere måtte begrave sine egne – 116 sivile drept i de første dagene av invasjonen. Vi så Banksy-kunstverket på en oppsmuldret, forbrent bygning i Borodyanka. I et bibliotek i Tsjernihiv så vi hullet en russisk rakett hadde sprengt gjennom taket, men i første etasje så vi en gruppe kvinner som fikk opplæring i ukrainsk. Inntil da hadde de bare snakket russisk.

Hvor enn vi gikk, så vi en gjenfødsel av ukrainsk identitet. I 2014 og i oppbygningen til invasjonen hadde russerne forsøkt å forminske det distinkte ved ukrainsk kultur og identitet, hevdet at landet alltid hadde vært del av Russland og ville bli det igjen – at 40 prosent av landets innbyggere allerede snakket russisk som sitt førstespråk. De ønsket å tynne ut, å svelge ukrainsk identitet, å absorbere den i inn Russland slik de hadde gjort igjen og igjen tidligere. Men Putins invasjon har skapt den motsatte effekten: Hver eneste ukrainer vi møtte, lyste av nasjonal stolthet, og alle, fra den første til den siste personen vi snakket med, foraktet Russland med rødglødende raseri. Bibliotekarene og litteraturstudentene ville ikke lenger lese Dostojevskij eller Pusjkin – begge ble betraktet som propagandister for russisk imperialisme. En snødekt kveld gikk vi på en klassisk konsert, fullstappet av velkledde par og familier og noen soldater, også, og selv om musikerne spilte Mendelssohn og Mozart og Bach, var Tsjajkovskij merkbart fraværende. Alt russisk hadde blitt forvist. Russerne da og nå var orker, dyr, medskyldige og snart beseiret. Alle forventet seier over Russland – vi hørte aldri det minste tegn til tvil, overhodet, fra noen – men hva som ville skje etterpå, ble regnet som den vanskelige biten. Hvordan skulle man forholde seg til sine angripere, og til en nasjon av tause russere som muliggjorde invasjonen, etter krigen?

«Jeg kan bare ikke forestille meg det», sa Anna Shcherbiak, en doktorgradsstudent. Hun og kjæresten Andrii Fedotov hadde tatt oss med til en travel restaurant kalt Musafir, startet av flyktninger fra Krym, etter kampene i 2014.

«I 2014», sa Anna, «var det russiske liberale som motsatte seg krigen. Nå er det ingen russere du kan snakke med. Hvorfor føler ikke disse folkene skyld? Jeg vil at de skal anerkjenne dette. Jeg vil at de skal si: Jeg er skyldig.»

*

Det er ikke vanskelig å komme seg inn i Ukraina. Fly til Kraków eller Warszawa og kom deg på veien. Eller ta et tog. Grensepasseringen tar en stund – omkring to timer – og så er du inne. Det er tusenvis av kjøretøy, og dusinvis av tog, som går inn og ut av landet hver dag. Kjøreturen fra Kraków til Lviv tar fire timer. Til Kyiv tar det syv til. Hotellet hvor vi bodde i Kyiv, Radisson Blu, hadde strøm hele tiden og var fylt av amerikanere og europeere. Det var evangelister fra Tennessee og Alabama, det var katolske prester fra England og Skottland, det var tyske leiesoldater, det var en samling for Dansk Flygtningehjælp. Hver morgen befolket en miks av disse gruppene spisesalen for frokostbuffeten, som var på grensen til ekstravagant. Det var beholdere med pølser og bacon. Det var pannekaker og vafler og stekte poteter i små båter. Det var egg tilberedt på hvilken måte som helst. Det var croissanter, bakervarer, et halvt dusin ulike frokostblandinger. Det var et dusin oster og yoghurter. Det var appelsiner, bananer, kakifrukt, ananas, agurk og paprika. Alt i Ukraina i desember.

Dette ikke sagt for å avdramatisere mangelen man kjenner på ved fronten. Det er bare for å demonstrere den ukrainske motstandsdyktigheten. Russisk aggresjon skal ikke hindre dem i å spise ananas i desember. Den skal ikke hindre dem i å fylle kjøpesentrene med elektronikk. En dag i Butsja, som ble hardt rammet i krigens tidlige dager, besøkte vi et kjøpesenter som hadde all verdens nye tv-er, all verdens nye mobiltelefoner, og som var godt lyssatt og fullt av handlende. Ved siden av lå ruinene av en markedsplass som russiske raketter hadde redusert til forvridd metall. Den, og så mange andre ruiner, minnet om andre verdenskrig – de snødekte steinrøysene, de flammeskadde sementskjelettene av hjem og fabrikker og markeder. Men ofte, ved siden av, var det nye kjøpesentre med sine varer fra det 21. århundre, det var karaokebarer og treningsstudioer for poledance. Det var Uber der. Et steinkast fra nabolag jevnet med jorden av russiske bomber, bygde eiendomsutviklere nye leilighetskomplekser. Nord for Kyiv var anleggskranene overalt. Er ikke Ukraina den mest motstandsdyktige og gjenstridige nasjonen på jord, så vennligst vis meg hvilken som er det.

De fortsetter med sitt.

Soldatene tar toget østover eller kjører brukte biler til fronten, og resten av befolkningen fortsetter med sitt. Skoler må undervise. Lastebiler må frakte varer. Feilparkerte biler må taues vekk.

En ettermiddag så vi en tauebil kjøre opp foran hotellet vårt og, i løpet av tre minutter, fjerne en bil som var parkert for nær en sidegate. Det var det tusende eksemplet på hverdagsliv som pågår som før, og jeg fant det så oppsiktsvekkende at jeg filmet det. De to mennene i bilen så meg filme dem, og de lot til å innse hvor rart det hele virker – å taue vekk en bil midt under en krig – så da de var ferdige, på i underkant av tre minutter – det var virkelig ekstraordinært – vinket de til meg og ga meg tommelen opp idet de kjørte vekk.

De to mennene i bilen så ut til å være tidlig i 30-årene, og å se unge menn taue en bil, og ikke kjempe mot russere, var noe vi hadde blitt vant til. Gatene i Lviv og Kyiv er fulle av unge menn og kvinner i krigsdyktig alder som ikke kriger. Det er friske unge mennesker som lager kaffe på restauranter. Det er friske unge menn og kvinner som studerer ved universitetet og jobber på McDonald’s. Det er unge menn som står vakt foran moderne leilighetsbygninger og gavebutikker. Da krigen begynte, innførte Ukraina et forbud mot at menn mellom 18 og 60 år kunne forlate landet, og alle i vår delegasjon antok at dette betød at byene var mer eller mindre fri for menn i denne aldersgruppen. Men de var overalt.

Tidlig i vårt besøk hadde jeg forsøkt, så forsiktig som mulig, å spørre noen av de unge mennene vi møtte om hvordan de hadde maktet å unngå militærtjeneste så langt. Svarene varierte. En høy, atletisk mann sa han ikke hadde passert den fysiske testen. En annen sa han trodde han var registrert som vernepliktig, men at han ikke hadde hørt noe fra myndighetene. Det var vanskelig å forstå seg på reglene for hvem som måtte avtjene, og når, men her en forenklet versjon: Det finnes en stående hær av yrkessoldater, akkurat som de fleste land har. En stor del av disse soldatene ble trent av amerikanske rådgivere etter invasjonen i 2014 – delvis i påvente av en ny invasjon. I tillegg er det de som meldte seg til tjeneste tidlig i krigen og nå er veltrente og erfarne soldater. Så er det nye frivillige.

Men det er ennå ikke en full mobilisering. Det er ennå ikke den typen verneplikt som sender alle unge menn i krig. Så det er tusenvis av unge mennesker, i gatene i byene og forstedene, som holder på med sitt – arbeider, studerer, jobber i bar. Vi dro til dyrehagen i Kyiv en dag – den er åpen! Midt på vinteren! – og om så dens beboere har en fundamentalt trist tilværelse, er det et universitet ved siden av dyrehagen, og forelesningene var i full sving, med hundrevis av lattermilde unge studenter som stavrer forbi på isete fortau. At det i denne eksistensielle krigen finnes hundretusenvis av unge menn og kvinner som er i stand til å kjempe, men ikke gjør det, er en av de mange kompleksitetene som mange normalt informerte mennesker kanskje ikke er klar over.

Jeg var heller ikke klar over stjerne-restauratøren Ievgen Klopotenko, som jeg nevnte tidligere. Vår gruppe hadde middag en kveld i hans restaurant, kalt Rokiv 100, et treetasjes etablissement, skandinavisk, varmt og rent i interiørstilen, og fylt til randen med stilige gjester på en tirsdag kveld i desember. Da vi satte oss ned, fortalte en av våre ukrainske verter at kokken var veldig kjent og vel ansett. Han hadde gått i lære hos Le Cordon Bleu, han hadde skrevet bøker, var ofte på tv, hadde gitt mat til flyktninger da krigen brøt ut. Vi spiste fiskesuppe og potetmos og galyskhi, alt sammen utmerket, menyen en miks av tradisjonell og leken, med en rett kalt «friterte honningbier». Sent på kvelden bestilte vi biene, og de kom anrettet i en liten, svart bylt av kropper og vinger, med en bikake dandert som et slags tak over haugen med døde insekter. Noen i vårt selskap spiste biene, som ikke hadde noen merkbar smak, og resten av oss bestilte mer musserende vin fra Odesa, og så dukket kokken selv opp.

Han var ung, 35, med en bunt av krøllete, rødlig hår, barbert på sidene. Han var kledd i gul genser, capribukse og knallrøde joggesko. Da han kom ut av kjøkkenet, så alle restaurantgjestene opp, i et øyeblikks ærefrykt. Så holdt han hoff ved vårt bord og fortalte oss om alle måtene russerne hadde forsøkt å appropriere det ukrainske kjøkken på. Borsjtsj er en ukrainsk rett, sa han, og russerne hadde tatt hevd på den. I årevis hadde Klopotenko forsøkt å overbevise verden om at borsjtsj var ukrainsk; han hadde til og sendt en søknad til UNESCO for å få det anerkjent. Mer enn simpelthen å overta ukrainske retter, sa han, hadde russerne opprettholdt en århundrelang krig om krydder. I særdeleshet oregano. Han uttalte det «or-eh-GHAN-o» og snakket i ti minutter, på avansert, men haltende engelsk, om russernes oreganokrig. Det var veldig underholdende, og veldig uventet, å få høre om en krig over en italiensk krydderurt, midt i en dyster ukrainsk vinter.

Ved siden av meg satt forfatteren og filosofen Volodymyr Yermolenko, som om noen dager skulle dra til fronten, i en brukt Mitsubishi han hadde kjøpt til en ukrainsk soldat – en av sine tidligere studenter. Hun hadde studert litteratur i fjor, ved Taras Sjevtsjenko-universitetet i Kyiv. Så vervet hun seg til hæren og trengte en måte å komme seg til frontlinjen på.

«Du kan bli med om du vil», sa han.

Jeg forsto ikke hvorfor han skulle bringe en bil til en soldat. Fantes det ikke kjøretøy for troppetransport?

«Nei, nei», forklarte han. I denne krigen ble ikke ukrainske soldater brakt til fronten med militærkjøretøy eller fly. Nei, for det meste kjørte de selv til fronten. Og i mange tilfeller trengte de kjøretøy. Så folk som Volodymyr, som var for gammel til å kjempe, hadde donert bruktbiler til disse soldatene så de kunne kjøre dem til Bakhmut eller Donbas. Ved fronten ble disse bilene normalt forlatt.

Kjøreturen til Kherson ville ta Volodymyr om lag ti timer. En venn av ham skulle følge etter og kjøre ham tilbake. De tok denne turen en gang i måneden. De hadde donert åtte biler allerede.

Jeg ville bli med. Jeg noterte nummeret hans.

Vi forlot alle Klopotenkos restaurant og gikk ut i den kalde, snørike Kyiv-natten. Noen av bygningene var mørke. Noen lyste sterkt. I sentrum av byen var det vanskelig å skjønne seg på hvem som hadde elektrisitet, når og hvor. Alle hoteller og større restauranter lot til å være upåvirket av strømbruddene. Alle sivile vi møtte, forholdt seg imidlertid til lange strømbrudd – fire timer, åtte timer. Ofte svarte de seint på e-poster og unnskyldte seg med at de hadde vært uten strøm siden dagen før. Ikke at noen klaget. Ingen klaget. Det var alltid folk, millioner av dem, som hadde det verre. Vi skilte lag med alle som hadde kommet til middagen – studenter og forfattere, aktivister og filosofer.

Neste dag skulle mange av dem til Kharkiv, en dagstur, for å overvære begravelsen til Volodymyr Vakulenko, en politisk aktiv forfatter av sakprosa- og barnebøker som hadde sluttet seg til den ukrainske kampen. Han var blitt kidnappet fra sitt hjem og hadde vært savnet i måneder. Til slutt, da russerne trakk seg tilbake fra Kharkiv, ble liket hans funnet. Før det ble identifisert av hans familie, var det kjent som Lik 219. Han hadde blitt skutt to ganger og forlatt i gata.

*

Den neste ettermiddagen dro Peter Godwin og jeg tilbake til det nabolaget. Et par kvartaler fra Klopotenkos restaurant ligger Ukrainas nasjonalhistoriske museum, en staselig grå bygning i romersk stil, og nå omgitt av sandsekker. For å varme oss – det var tolv kuldegrader og føltes kaldere – gikk vi inn. Lobbyen hadde blitt omgjort til en utstilling av nylige artefakter fra den russiske invasjonen – gateskilt perforert av kulehull, en gjennomskutt barnepute. I den opplyste trappeoppgangen bortenfor hovedetasjen hadde granatsplinter og biter av russiske bomber blitt hengt i taket, en bekmørk installasjon av rustet stål.

En guide kom bort. Hennes navn var Svitlana. Hun hadde trange jeans og en oransje vest i juksepels. Vi spurte henne om vi kunne se resten av museet. Hun fortalte at det meste av museet var tomt, at det mest dyrebare av dets 800 000 artefakter var gjemt bort, for å unngå å bli plyndret av russiske styrker. Vi spurte om vi kunne se resten av museet uansett. Hun ringte museets pressemedarbeider, og etter et par minutter med intens samtale fikk hun tillatelse til å gi oss en omvisning.

«Men billettselgeren er ikke her ennå», sa Svitlana. Hun ba oss om å vente, så vi satte oss ned på en benk i lobbyen, ved siden av to ukrainske kvinner som så ut til å være i 70-årsalderen. De var pakket inn i svære dunjakker og gummistøvler.

Så kom Svitlana bort igjen.

«Jeg beklager», sa hun. «Det er et luftangrep. Vi må gå ned.»

I Kyiv nå om dagen er det vanligere at luftangrep blir kommunisert med smarttelefoner enn med sirener. Vi fulgte henne ned i kjelleren.

Der hadde en gruppe eldre museumsverter klynget seg sammen i et teppebelagt rom som ble brukt til undervisning av barn. Vi satte oss sammen med Svitlana i en tilstøtende gang, som var sterkt lyssatt og dekket med grå fliser.

Gangen var uoppvarmet, så vi beholdt jakkene på. Vi spurte hvor lenge luftangrep vanligvis varer.

«Noen ganger en time, noen ganger to», sa hun.

Hennes fulle navn var Svitlana Slastennikova. Hun var i 30-årene, med blondt hår, et hjerteformet ansikt og et oppriktig vesen. Fingerneglene hennes var rødlakkert og matchet mobildekselet hennes. Sittende framoverlent på en benk åpnet hun en app som sporet russiske raketter i luften.

Hun lagde en klikkelyd med tunga. «Å, det er ille», sa hun.

Teknologien er nå så avansert at ukrainske borgere kan vite, mer eller mindre i sanntid, hvor de russiske rakettene kommer fra, og omtrentlig i hvilken retning de går. I dette tilfellet hadde Russland nettopp skutt opp 70 raketter, på vei mot ulike steder over hele Ukraina. Formodningen var at de var rettet mot kraftstasjoner og ment å lamme landets elektrisitetsnett. Vladimir Putins nyligste strategi har vært å slå ut kraftstasjoner midtvinters, i håp om å bryte ned moralen til ukrainere flest.

Så langt har ikke denne strategien lyktes.

«Mine venner og jeg spøker om det», sa hun. «Hjemme organiserer jeg alt husarbeidet i timene jeg har strøm.» Hun og ektemannen, en lege som driver en privatklinikk, kjøpte nylig en omformer som lagrer strøm når kraftnettet ikke fungerer. «Jeg er klar for å være uten elektrisitet, men ikke for å være en del av den russiske verdenen, skjønner du?»

Svitlana ble født i 1986, «Tsjernobyl-året», sa hun. Hun har jobbet på museet i 13 år, men arbeidet har blitt mer presserende siden 2014. Da russerne invaderte Donbas og annekterte Krym, ville ukrainere lære mer om sin historie som folk, uavhengig av Russland. Fordi hun opplever at så mange ukrainere, og utenlandske besøkende, er forvirret over hva som er Ukrainas historie og hva som er Russlands, skrev hun – og oversetter nå til engelsk – en forelesning kalt «Ukrainere vs. russere. Hvorfor er vi ikke ‘broderligeʼ nasjoner?» Den beskriver Ukrainas egen historie, århundrer bakover. «Vi er ikke det samme folket», sier hun. «Etnisk sett er vi totalt forskjellig fra russerne.»

I årevis hadde Svitlana ledet omvisninger inne i museet, men umiddelbart etter invasjonen i februar 2022 stengte ledelsen bygningen. Før krigen hadde museet sysselsatt omlag 300, men rundt 20 prosent av staben forsvant da krigen begynte, og har ikke returnert siden. Nå, på en gitt dag, kan mellom 50 og 70 kuratorer, guider, arkivarer og andre medarbeidere være på plass, sier hun, og de må gjennomføre sitt pedagogiske oppdrag selv om mange av museumsobjektene er lagret vekk.

«Nå for tiden», sier hun, «har vi forelesninger, forelesninger, forelesninger.»

Samtidig som Putin har gjort sitt ytterste for å viske ut ukrainsk identitet. Troppene hans har ransakt museer og kirker, bombet skoler og kulturhus og har fôret russisktalende ukrainere i okkuperte områder med en konstant diett av propaganda som hevder at ukrainere er russere og alltid har vært det. Før invasjonen i 2022 trodde til og med Svitlanas egen mor på noe av budskapet som kom fra Moskva.

«Da russerne først invaderte i februar», sa Svitlana, «fortalte moren min meg: ‘Om en måned vil vi være del av Russland.’ Jeg sa til henne: ‘Du er gal.’»

Dette er en del av generasjonskløften i Ukraina. De som vokste opp i Sovjet-tiden, er ofte mer positive til russisk kontroll, mens de som vokste opp etter Ukrainas uavhengighet, i 1991, ofte ser til Europa, ikke Moskva, som sin fortid og fremtid. Den voldsomme motstanden fra de ukrainske troppene, og grusomhetene begått av russiske soldater, har sjokkert mange eldre ukrainere.

«Moren min, da hun så hvor ville disse russerne er», sier Svitlana, «da skiftet hun mening. Slike forbrytelser, begått i det 21. århundre? Nå vil hun ikke være en del av Russland.» Hennes mor, lik millioner av ukrainere, snakker både russisk og ukrainsk flytende. Men mange mennesker velger nå å snakke ukrainsk, selv om de vokste opp med å snakke russisk.

Svitlanas telefon plinget igjen.

“Å nei. Dette er ekte», sa hun. Appen hennes hadde flere detaljer nå. Rakettene var tilsynelatende på vei mot mål over hele landet: vestover mot Lviv, Ternopil og Khmelnytskyj, sørover mot Kryvyj Rih og nordover mot Kyiv.

Peter og jeg fikk nå tekstmeldinger fra venner i Ukraina som sa at vi måtte komme oss i sikkerhet. De siste ukene hadde faren vært størst i nærheten av transformatorstasjonene. Folk som bodde i nærheten kunne bli truffet enten av selve raketten eller, mer sannsynlig, av et fragment av raketten etter at det ukrainske militæret hadde beskutt den i luften.

Men mens vi hadde snakket med Svitlana i kjelleren, beveget museumsarbeiderne seg opp og ned i trappene, tilsynelatende uten bekymringer for rakettene i himmelen. En renholdsarbeider hadde vært travelt opptatt med kjellerens to toaletter; hun hadde ikke tatt en pause siden luftangrepene begynte.

Vi hørte raske fottrinn i trappene. En gruppe mennesker styrtet ned, to voksne og en tenåring i en genser dekket av ansiktet til Johnny Depp. De hadde vært utenfor og hadde søkt dekning i museet. De gikk inn i det teppelagte klasserommet og satte seg ned ved en tavle med en håndskrevet tidslinje for Ukrainas historie.

På nettet kunne vi se bilder av familier som samlet seg i Kyivs undergrunnsstasjoner. Stasjonene, som ble bygd i Sovjet-tiden i påvente av atomkrig, er blant de dypeste i verden – noen så mye som 100 meter under gatenivå. Jeg spurte om Svitlana trengte å sjekke med sin ektemann og deres barn. Nei, sa hun. Hun hadde allerede fått beskjed på telefonen om at de var i dekning. Barnas skole hadde en kjeller de tok i bruk ved luftangrep.

«De begynte å øve før invasjonen startet», sa hun. «Jeg likte det ikke. Jeg tenkte det var skremmende for barna, å få dem til å gjøre disse øvelsene.» Som så mange ukrainere trodde ikke Svitlana at invasjonen faktisk ville finne sted – selv ikke da 100 000 russiske soldater hadde samlet seg ved grensen.

Sønnen hennes er tolv, og datteren er fem, og nå er de vant til øvelsene. Barna leker mens de er i dekning. Ved begynnelsen av invasjonen tok Svetlana med ungene vestover i et par måneder, men nå som krigingen har forflyttet seg til østfronten, er hun fornøyd med å være i Kyiv. For hver ukrainske seier har flere av byens innbyggere returnert fra sine tilholdssteder andre steder i Europa og i den vestlige delen av landet. «Jeg kan ikke forestille meg å bo i Polen. Bo i en gymsal», sa hun. Hennes mann, som alle menn mellom 18 og 60, nektes å forlate landet uansett.

Svitlana sjekket telefonen sin igjen.

«Eksplosjoner rapportert i Vinnytsia», sa hun. Dette var sørvest for Kyiv. Hun la ned telefonen sin. Hun fnyste av den russiske strategien. Ved hjelp av Telegram hadde hun vært i stand til å se russiske talkshow – disse surrealistiske programmene hvor eksperter forklarer krigen i et tv-studio som minner om settet til Det svakeste ledd.

«De sa de måtte fortsette å ramme disse elektriske målene fordi de vil at folk skal stå opp mot myndighetene og styrte dem. For å bli kvitt Zelenskyj. De vil at det skal være som Maidan», sa hun, og refererte til den ukrainske bevegelsen som i 2013–2014 presset på for nærere relasjoner til EU, noe som resulterte i regjeringens fall. «Det er galskap. De forstår oss ikke.»

Tenåringen i Johnny Depp-genser og foreldrene hennes dukket opp og fikk på seg jakkene igjen. De fant veien opp trappen og forlot bygningen. Luftangrepet pågikk fortsatt, men ukrainere er bare villig til å sitte stille en viss stund. Peter og jeg takket Svitlana og dro omkring klokka to, en time inn i angrepet. Dagen var klar og kald, og etter hvert fyltes fortauene opp med fotgjengere. Butikker og barer var åpne, og det var praktisk talt ingenting som tydet på at Kyiv var under angrep. Hvilket byen var.

Senere fant vi ut at over 60 av mer enn 70 raketter hadde blitt skutt ned av ukrainske styrker. De titalls rakettene som fant sitt mål, kuttet strømmen i minst seks regioner: Zjytomyr, Sumy, Zaporizjzja, Dnipro, Tsjerkasy og Kharkiv. Dette var det sjette massive angrepet på infrastruktur siden 10. oktober, og ville ikke bli det siste. Fire sivile ble rapportert drept, noe som tok det totale dødstallet til over 6500, inkludert mer enn 400 barn.

Idet mørket senket seg, gikk vi ned i den nærmeste undergrunnsstasjonen og steg på rulletrappen. Vi ble fraktet i en foruroligende hastighet, gjennom en betongtunnel, nedover i jordens indre, mens triumferende skilt møtte oss til venstre og høyre – barnetegninger av ukrainske soldater. Da vi omsider nådde togplattformen, hadde vi forventet at den ville være tom, eller full av familier i dekning på stedet, men i stedet så vi et par dusin pendlere som ventet på tog, i kontoruniform, på vei hjem fra jobb.

Så, da de første togene ankom, strømmet et tusentalls ukrainere ut av dem, som vann fra en bristet demning.

Da vi nådde opp til gatenivå igjen, var byens lys slått på, og skinte. En kafé ved siden av togstasjonen spilte «Santa Claus Is Coming to Town» fra en sprakende høyttaler. På en butikkfasade i nærheten sto, med store bokstaver, slagordet «Mot er et ukrainsk varemerke». Vi sjekket klokka: Vi hadde 20 minutter på å komme oss til den andre siden byen. Våre nye ukrainske venner, Anna og Andrii, hadde invitert oss til middag på en anerkjent krimtatarsk restaurant, åpnet av flyktninger etter 2014-annekteringen. Da luftangrepet begynte, hadde vi lurt på om middagen vår ville bli avlyst. Men nei. Da vi ankom, var stedet fullt.

Vi satte oss med Anna og Andrii på de siste ledige plassene.

*

Peter og jeg hadde møtte Anna Shcherbiak et par dager tidligere. Hun hadde lovet å vise oss restauranten sin, Musafir, åpnet av flyktninger fra Krim i 2015. Hun er 27, en doktorgradsstudent med mørkt hår og lyse øyne. Med henne var kjæresten Andrii Fedotov, en krøllete 32-åring med blanke øyne og gjennomsiktig regulering. Mens servitøren, i tradisjonell tatardrakt, ga oss menyer og skjenket vann og vin, snakket vi om det første luftangrepet og hvor rart det var å spise ute noen timer senere.

«Det er surrealistisk», sa Anna. «Vi snakket om det i morges, vi våknet opp uten strøm og sa: ‘Det går bra.’ Du kan ikke la det prege deg. Hvis det gjør det, vil det knekke deg. Livet vi lever nå – det å fortsette å gjøre det vi gjør – er i seg selv en motstandshandling.»

Anna hadde gått på et college utenfor Chicago og tok nå en doktorgrad i strategi og ledelse ved Universitetet i Wien. Andrii fullførte akkurat en mastergrad i sosialt entreprenørskap i Bulgaria – med all undervisning på fransk. Andrii snakker fransk og tysk, i tillegg til engelsk, ukrainsk og russisk. Anna snakker ukrainsk, russisk, mandarin, engelsk og spansk. Hun kan snakke lenge om de tonale forskjellene på mandarin og kantonesisk – hun bodde i Hongkong en stund – og le av at hun lærte seg spansk fordi hun ble forelsket i en kolombianer. Hennes engelsk er nesten perfekt, med et sjarmerende hint av Midtvesten.

De har bodd over hele verden og kunne bodd hvor som helst nå. Men de holder seg i Kyiv til krigen er over. Anna og Andrii eksemplifiserer en spesifikk del av den ukrainske befolkningen – høyt utdannede og verdensvante unge mennesker som, lik Svitlana, aldri har levd under russisk styre og aldri vil akseptere det. Samtidig som deres familiære bånd til Russland er kompliserte. I ekstrem grad.

Annas familie er etnisk ukrainsk, så mange generasjoner tilbake som Anna kan spore det, men mange av mennene i hennes familie har bodd og arbeidet i Russland eller var stasjonert der i militæret. Så selv om deres røtter er i Ukraina, har de beveget seg mellom Ukraina og Russland i generasjoner. Annas bestemor, for eksempel, ble født i Russland, men flyttet til Ukraina etter løsrivelsen i 1991. Hun snakker fortsatt russisk hjemme, selv om hennes barn og barnebarn snakker ukrainsk. «Hun regner seg selv som russisk av etnisitet», sa Anna, «noe som ut fra vår familiebakgrunn ikke er sant. Men hun ville aldri flyttet til Russland. Hun betrakter Ukraina som sitt hjem. Jeg vet det er forvirrende.»

Bestemoren hennes bor nå alene i Ukraina og konsumerer russisk propaganda på nettet.

«Hun ser på YouTube», sa Anna. Algoritmene ledet henne ned i kaninhull med prorussiske narrativer. «Hun spør: ‘Hvorfor står Ukraina imot? Hvorfor skape så mye trøbbel? Kan ikke Zelenskyj forhandle frem noe?’»

Sønnen hennes, derimot – Annas far – ble født i Ukraina og betrakter seg selv som ukrainsk. Som Anna gjør.

Hun og Andrii er kompromissløse overfor russere som ikke har gjort noe for å stoppe invasjonen – som, gjennom sin passivitet og taushet, implisitt støtter den. Hun har en russisk venn som studerer ved MIT (Massachusetts Institute of Technology); han protesterte på krigen fra USA og føler at det er alt han kan gjøre.

«Det er ikke nok», sa Anna og ristet kraftig på hodet. «Jeg risikerer mitt liv ved å være her. Jeg sier: ‘Ikke nok.’ Ikke si det er Putin, ikke si det er det nåværende systemet. Anerkjenn at det er historien – at du har nytt godt av imperialismens friheter.»

I likhet med Svitlana er Anna og Andrii del av en generasjon som ble født inn i en gjenopplivet ukrainsk identitet. I 1997 var Andrii del av det første kullet med barneskoleelever som primært fikk undervisning på ukrainsk og ikke russisk.

Foreldrene hans, som er oppvokst i Odesa under sovjetisk styre, følte seg frigjort da Berlinmuren falt, og begynte å reise omkring. De bodde en stund i India, hvor faren gjorde forretninger, og hvor begge foreldrene ble buddhister. Andrii er oppvokst i Odesa med å snakke ukrainsk hjemme, russisk på gata og lekeplassene og både ukrainsk og russisk på skolen. Buddhismen passet imidlertid ikke overens med hans verdenssyn.

«Buddhisme handler om å være utenfor situasjonen» sa han, «og jeg liker å være i problemet.» Med et mål for øye om å være med på å bygge opp Ukrainas sivilsamfunn, tok han en master i sosialt entreprenørskap i Bulgaria. Medstudenter kom fra Canada, Benin, Senegal, Elfenbenskysten og Haiti. «Vi lærte vel så mye av hverandre som av kursundervisningen», sa han.

Nå jobber Andrii for GIZ, et tysk byrå som har forsøkt å hjelpe mindre byer i Ukraina med overgangen fra sovjetiske, toppstyrte administrasjonsformer til mer lokal kontroll – for slik å skape et sivilt samfunn som er motstandsdyktig mot kolonisering. Da invasjonen begynte i 2022, ble arbeidet deres satt på pause. De lokale ordførerne og administratorene de hadde støttet gjennom flere år, havnet raskt i russernes søkelys. Noen ble fengslet, noen drept. De fleste flyktet vestover.

Forrettene våre ble servert. Krimtatarsk mat bærer i seg et ekko av Middelhavet og Balkan – kebab, oliven, aubergine, yoghurt, hummus. Jeg bestilte Djengis Khan-tallerkenen, en tokilos miks av lam og biff og kylling – altfor mye for én person. Jeg spurte om de ville ha med noe hjem, men Anna og Andrii er vegetarianere. Anna er, i alle fall. Andrii forsøker.

Kanskje de hadde en hund? spurte jeg.

Ikke for øyeblikket, sa de. Men etter at krigen begynte, har de tatt til seg en rekke hunder fra fronten.

«Vi har en spøk her», sa Anna, «og det er at du ikke er journalist i Ukraina, hvis du ikke har blitt bedt om å ta med deg en hund tilbake fra frontlinjen.» Soldater finner hunder i gatene eller forlatte hus – noen ganger fortsatt i bur – og forsøker å koble dem med journalister på vei tilbake til Kyiv.

Restauranten var i ferd med å tømmes. Klokka var nesten ni, og Kyivs portforbud i krigstid er elleve. Personalet måtte rydde, stenge og komme seg hjem mens togene fortsatt gikk. Mens vi avsluttet måltidet, snakket vi om hva som ville skje etter at krigen var over – om det noen gang kunne – om det noen gang kan bli siviliserte forhold mellom de to landene.

Anna ristet på hodet.

«Jeg kan bare ikke forestille meg det. Før, da jeg dro utenlands og hørte det ble snakket russisk, tenkte jeg: Ok, vi har et språk felles. Jeg vet ikke hvor du er fra – kanskje Kasakhstan, kanskje Ukraina – men det er allerede et forbindelsesledd. Nå fins det ikke et forbindelsesledd lenger. Når folk nå spør om jeg snakker russisk, svarer jeg nei.»

*

Grusomhetene er for ferske.

To timer unna Kyiv ligger en liten by ved navn Yahidne. Før invasjonen bodde det omkring 400 mennesker der. Den ligger like ved hovedveien som forbinder Kyiv med byer i nord og til slutt med Hviterussland. Denne hendige beliggenheten gjorde den til et russisk mål.

3. mars 2022 omringet russiske soldater byen på alle kanter. De sparket inn dører og førte innbyggerne til den lokale skolen, hvor de ble holdt fanget. 350 menn, kvinner og barn ble samlet sammen i skolens kjeller og tvunget til å bli der, uten varme eller elektrisitet, de neste 28 dagene.

Jeg burde understreke at denne historien er blitt fortalt før. Journalister har vært i byen. På kjøreturen til Yahidne nevnte noen dette, at historien om Yahidne har blitt «endevendt». Til en viss grad er det sant. Associated Press og Reuters har skrevet artikler om hva som skjedde der. På samme tid er ikke ofrene for krigsforbrytelser fornøyd med en håndfull beretninger. De er villige til å vise besøkende hva som hendte, i håp om at historien vil bli viden kjent, og at det kan sikre at gjerningsmennene blir stilt til ansvar. Så uansett om du har hørt denne historien før eller ikke, vil jeg fortelle den igjen.

En iskald morgen møtte en mann ved navn Ivan Polguy oss utenfor en lokal barneskole. Før krigen var han vaktmester der. Ivan er en solid bygd 62-åring, med rosa fjes, blå øyne og hvalrossbart. Han var kledd i olabukse, arbeidsstøvler og en skinnjakke med lammeullskrage. Det var tolv minusgrader ute, og pusten hans viste seg som grå gufs. Den svarte ull-lua var dratt stramt nedover hodet hans, men han bar ikke hansker.

Den russiske invasjonen ble innledet 24. februar, men Yahidne hadde nok ikke forventet å bli en del av konflikten. Innbyggerne antok at den russiske hæren ville fortsette forbi byen deres, på vei mot Kyiv. Men om morgenen 3. mars ble byen rystet av artilleriild og stridsvogner.

«Himmel og jord sto i brann», sa Ivan. «Så kom soldatene ut fra skogen.» Med sin bare hånd pekte han mot skogen nord for byen – høye furutrær, denne dagen overstrødd med snø.

Vaktmesterens telefon ringte. Det var en mild, tynn lyd. Han snudde seg vekk for å ta den. En katt, svart med hvite poter, pilte forbi og smøg seg under et lekestativ med en rusten huske. Han snudde seg igjen og fortsatte.

Menneskene i byen forsøkte å flykte, sa han, men de russiske soldatene blokkerte alle fluktveier. De som prøvde å komme seg ut på motorveien, ble skutt. Så gikk soldatene fra hus til hus, deaktiverte biler og kommunikasjonsverktøy. «De tok ut batterier og kuttet opp hjulene», sa Ivan. «De konfiskerte telefoner og datamaskiner.»

Flesteparten av ukrainerne som bor i Yahidne, ble ført til kjelleren på den lokale barneskolen. Russerne malte ordene «Barn inne» på skolen, for å hindre det ukrainske militæret i å angripe posisjonen deres. Byens innbyggere ble brukt som menneskelige skjold.

De neste dagene satte russerne opp artilleriposisjoner, kommunikasjonsstasjoner og rekvirerte de fleste husene. De sov der og plyndret alt av verdi. Yahidne ble brukt som russisk base for et angrep på Tsjernihiv, en mye større by, og et springbrett til Kyiv.

Jeg spurte hvor mange russere som var i byen.

«Jeg kan ikke engang forestille meg antallet», sa han.

Han førte oss tilbake til skolen. Det var en stor, firkantet grøft i skolegården. Russerne hadde gravd den ut, og soldater hadde blitt stasjonert der for å hindre fangene i å forlate skolen. Nå var den fylt med søppel og dekket av snø.

«Det var snikskyttere på taket også», sa Ivan og pekte mot toppen av skolebygningen, en lang, treetasjes konstruksjon i hvit murstein. De fleste vinduene var spikret igjen. Han ledet oss til kjelleren.

Trappenedgangen var mørk og overfylt med dekk og gamle klær som tøt ut av ødelagte pappesker. Vi kom ned til en smal gang som forbandt kjellerens fire rom. Tre av dem, vanligvis brukt som lagringsplass, var ikke mer enn huler av betong.

«Hele kjelleren dekker 195 meter», sa han. «Det betød en halv meter per person.» Det var omkring 50 barn blant fangene.

Det var ingen elektrisitet i kjelleren, verken da eller nå. Lommelyktene våre lyste opp de klamme rommene. Kleshengere var huket til vannrørene som gikk langs taket. Under okkupasjonen hadde det blitt hengt opp laken i vaier for å skape en form for skille mellom rommene og gangen. De som fikk være i de små rommene, var ansett som heldige; de hadde litt mer rom og mindre risiko for sykdom.

Det siste rommet var mer gjennomført, på størrelse med et klasserom, med linoleumsgulv og tapetserte vegger. Den største gruppen fanger ble holdt her – 136 voksne og 39 barn. Ivan var her med sin kone og deres to barn. Han viste oss fire små metallstoler som sto mot hverandre, to og to. Ingen kunne bevege seg. Det var for mye folk. De fleste voksne kunne ikke legge seg ned – det var ikke nok plass. «Vi sov stående», sa han.

Vi lyste rundt i rommet med lommelyktene våre og så spøkelsesaktige gjenstander i grått lys. Små bord og stoler lå strødd. Det var et par barnesenger, malt lilla og grønn. Bakken var dekket av fargeleggingsbøker, aluminiumsfolie, strimler av tøy og grus.

Før russerne sperret dem inne i kjelleren, hadde fangene tatt med seg hva de rakk å få med hjemmefra og i skolens kantine. De måtte rasjonere og dele på denne maten den neste måneden.

«Av og til ga russerne barna litt godteri og vafler, og så tok de bilde av det», sa han – propaganda for å vise at fangene ble behandlet godt.

De yngre soldatene oppholdt seg i første etasje av skolen, og var ofte fulle. «De kunne komme ned og fortelle barna at de fikk lov til å leke med våpnene. De ga dem granater og sa at de fikk holde dem, så lenge de ikke trakk ut splinten.»

Kjelleren var dårlig ventilert, og fangene fikk ikke lov til å gå på do. Ivan pekte på et lite, skapformet avlukke bortenfor hovedrommet. «Vi satte bøtta der», sa han. En dag innimellom fikk en fange lov til å ta bøtta opp trappen og tømme den i skogen.

Men russerne kommuniserte ikke godt seg imellom, og fangene som tømte bøtta ble ofte skutt på av andre russiske soldater, som tok dem for fiendtlige soldater. De trakk seg fort tilbake til kjelleren, hvor stanken av så mange mennesker og av avføring var forferdelig. Sykdommer var utbredt.

«Alle var syke», sa han.

De eldre fangene begynte å dø. «De kunne ha levd i mange år til», sa han. «Her nede var det de som ble gale først.»

Da noen døde, dekket de andre til liket så godt de kunne, og forsøkte å holde likene vekk fra barna. Av og til fikk fangene tillatelse til å flytte kroppene til skogen for å gravlegge dem. Menn bar hvert eneste lik opp trappene og la dem i en trillebår. De stablet to eller tre lik oppå hverandre og trille dem inn i skogen, hvor de gravde grunne graver i den frosne jorden.

Igjen ville russiske soldater skyte på dem om de ikke hadde blitt varslet om at en begravelse hadde blitt godkjent.

Ivan viste oss en håndskrevet kalender på tapetveggen. Når noen døde, ble navnet deres registrert. Totalt tolv døde i kjelleren. Ved siden av kalenderen hadde barn tegnet blomster, hjerter, en marsboer.

«Soldatene sa hele tiden at de snart skulle flytte oss», sa han. «Alltid den neste dagen, så den neste dagen etter det.»

Ironisk nok var det russernes manglende suksess med å ta Kyiv som førte til at byens innbyggere ble sittende i fangenskap. Jo lenger det tok for russerne å avansere sørover, jo lengre ble byen brukt som base.

«Soldatene viste oss propagandamateriale som hevdet at de var i ferd med å vinne», sa han. «De sa at Zelenskyj hadde kapitulert, at de hadde tatt Kyiv.»

Til slutt hørte fangene jorden riste over dem. Så ble det stille igjen. De steg opp fra kjelleren og oppdaget at russerne hadde dratt.

Vi fulgte Ivan opp trappene og ut i den frosne skolegården. Øynene hans var våte og røde. Vi snakket om å stilles til ansvar. Han hadde troen på at gjerningsmennene, i alle fall noen av dem, ville bli identifisert og funnet.

Først nå nevnte han at soldatene som kom til Yahidne, som drepte sivile og okkuperte deres hjem og holdt 350 mennesker fanget, var tuvinere.

Hvordan visste han det? spurte vi.

«De snakket tuvinsk!» sa han, og det brøt ut kollektiv latter. Vi trengte den forløsningen.

Så, mens vi sto ute den iskalde ettermiddagen, gikk vanviddet opp for oss. Tuvinerne er en etnisk minoritet bestående av omkring 200 000 mennesker fra et område på grensen til Mongolia. Historisk og etnisk er de tett forbundet med Mongolia, men i tusen år har Tuva vært underordnet en rekke stormakter – Tyrkia, så Kina og til slutt Russland. Den første store investeringen Russland gjorde i Tuva, i 1960- og 70-årene, var å bygge en rekke asbestfabrikker.

På 1990-tallet forsøkte Tuva å løsrive seg fra Russland, og siden har landet hatt en tilspisset, semiautonom relasjon til Moskva, som blir vanskeliggjort av det faktum at Sergej Sjojgu, den russiske forsvarsministeren, er tuviner. Faktisk blir det å gå inn i militæret betraktet som en av de enkleste veiene opp og fram og ut av fattigdom for det tuvinske folk, som har en gjennomsnittlig årsinntekt tilsvarende om lag 7 000 dollar, en av de laveste i alle russiske oblaster. Tuvinerne er ansett som tøffe krigere og blir ofte sendt på risikable oppdrag, der russerne fra Moskva eller St. Petersburg ikke ville blitt sendt.

Så de ble sendt til Yahidne.

De fleste var unge. De hadde utvilsomt blitt fortalt at erobringen av Ukraina ville være gjennomført i løpet av noen dager. Så de sperret befolkningen i Yahidne inne i en kjeller og plyndret byen. Da invasjonen stoppet opp i Tsjernihiv, skapte det et dilemma for de tuvinske soldatene i Yahidne. De behøvde de sivile som menneskelig skjold, og det mest logiske var å holde dem på ett sted – i skolen. Men de var ikke utstyrt til å brødfø og passe på 350 sivile fanger, spesielt ikke over mye lengre tid enn forventet.

Hver eneste døde i Yahidne er én manns skyld, og det er Vladimir Putins. Han plasserte de tuvinske troppene i Ukraina. Han satte folket i en nåværende russisk koloni, Tuva, opp mot dem fra en tidligere russisk koloni. I blodtåken ble uskyldige mennesker drept av tankeløse unge menn og døde på grunn av unge menns forsømmelser. Og til slutt vil disse unge mennene bli straffeforfulgt for sine ugjerninger og unnlatelsessynder, i en krig de ikke planla. De gjennomførte invasjonen, antakelig i full overbevisning om at suksessen til fortroppen deres ville bety medaljer, forfremmelse, en trygg jobb for dem selv. De kunne returnere til Tuva som helter.

Men de oppnådde ingenting.

Ved slutten av mars hadde de og alle de russiske inntrengerne blitt forvist fra regionene rundt Kyiv, og det var opp til lokalbefolkningen å rydde opp og telle de døde.

*

Mykhailyna Skoryk-Shkarivska, viseordføreren i Butsja, hadde telt.

«For å kunne snakke om krigsforbrytelser», sa hun, «må du i det minste vite de korrekte navnene og datoene og dødsårsakene. Så kan du etterforske.»

Mykhailyna er en effektiv, direkte kvinne i begynnelsen av 40-årene. Hun har sagt ja til å gi oss en omvisning på åstedene for russiske ugjerninger i Butsja, en by omtrent tre mil nordvest for Kyiv, med en befolkning, før krigen, på 53 000. Hun har kort, stråfarget hår, og denne ubarmhjertig kalde desemberdagen hadde hun på seg en sort Calvin Klein-parkas, lyseblå olabukser og hvite joggesko. Noen ganger satt hun på med oss i en van. Andre ganger fulgte hun etter i den frostbitte kompaktbilen sin.

Under den feilslåtte invasjonen av Kyiv, sa hun, ble 1 300 sivile drept, 460 av ofrene i Butsja. Da den russiske fremrykningen stoppet opp i området, måtte den vesle byen bære en disproporsjonalt stor byrde.

«De etterlot døde i gatene», sa hun. «Vi hadde hørt om dette fra Tsjetsjenia, men det overrasket oss å se det her.» Det er viktig å understreke at ukrainerne, særlig eldre ukrainere, forventet at invasjonen ville gå sin gang. De forventet ikke krigsgjerninger. De forventet ikke drap på sivile.

Mykhailyna forklarer dette på nøkternt vis. Hun forklarer alt rett frem, konsist og uten tegn til følelser.

«Du vet, forbindelsene mellom ukrainere og russere var fortsatt sterke», sier hun. Hun nevner de utallige ukrainerne som har familie i Russland, som jobbet eller bodde i Russland. «Men etter tragedien i Butsja forandret alt seg. Vi er ikke brødre eller søstre lenger.»

419 av ofrene ble skutt, torturert eller slått til døde. 39 døde av naturlige årsaker, men selv den klassifikasjonen er sammensatt. Ett offer, en 34 år gammel trebarnsmor, døde av hjerteinfarkt da hun gjemte seg under jorden under et bombardement. En eldre kvinne døde av hjertestans da hun så sin søster bli skutt av russiske soldater.

Mykhailyna er utdannet innen informasjonsteknologi, ikke rettsmedisin. Men jobben med å identifisere de døde har falt på henne.

«Vi har veldig vanskelig for å identifisere menneskene som ble drept og brent», sa hun. «De er bare ‘ukjent person’. Vi vet ikke om det er mann eller kvinne. Vi vet fra vitnesbyrd at denne familien ble drept, men vi trenger teknologi for å bevise det. Det er én ting å vite det fra folket, men en annen ting å stå foran en internasjonal domstol og Gud og bevise det.

Mykhailyna er fra Dnipro, i Øst-Ukraina, men giftet seg og flyttet til Butsja med ektemannen sin, Serhii Shkarivskyi. I 2014 ble han innkalt til de militære styrkene da Russland invaderte Donbas. Han ble drept 19. august 2014, av en snikskytter. Nå oppdrar hun deres syv år gamle sønn Hlib alene.

Hun stilte til valg et par ganger før hun ble valgt inn i Butsjas byråd i 2022. Da invasjonen begynte, flyktet hun og de fleste lokale folkevalgte til Kyiv og videre vestover. 3. mars kom hun og hennes sønn til Zakarpatska, «Det transkarpatiske fylket», deretter til Tyskland.

Lokale ledere som ble igjen, ble ofte drept.

«Ordføreren i Hostomel ble drept», sa hun, «og hans to assistenter.»

Ordføreren i Butsja, Anatoliy Fedoruk, var heldigere.

«De dukket opp utenfor huset hans, og han sa at han ikke var ordføreren, bare personen som passet på huset», sa Mykhailyna. «De lot ham gå. Men de har lister over personer de lette etter, og hans navn var på den listen. Og mange offentlig ansatte og andre nøkkelpersoner i regionen var blitt svartelistet av russerne. De gikk fra hus til hus og lette etter disse folkene. Menn måtte kle av seg og ble sjekket for tatoveringer av en pistol.»

En tatovert pistol kunne indikere at mannen var del av militæret, eller hadde vært – og dermed en trussel mot okkupasjonsstyrkene.

«De kunne henrette en person bare på grunn av tatoveringen. De var veldig godt trent i å kontrollere okkuperte territorier.»

Mykhailyna visste at hun var svartelistet. Hun kom tilbake i april, etter at Butsja var blitt frigjort av ukrainske styrker. Siden har det kommet flere folk tilbake for hver måned, og flere virksomheter har åpnet. Under invasjonen ble det opprettet en «grønn korridor» som sivile kunne flykte gjennom. Butsja-regionens befolkning hadde talt omkring 75 000, med 50 000 i bykjernen. Alle bortsett fra 3700 flyktet under kampene. Av de som ble igjen, var de fleste eldre, og blant de som har vendt tilbake, er de fleste uten barn. Skolen til hennes sønn er fortsatt cirka 40 prosent nettbasert, med studenter som logger på fra hele Europa, hvor de lever i eksil.

«Det er lettere å oppdra barn i Europa», sa hun. «Vi er nødt til å gjenoppbygge området, men det er vanskelig med rakettangrepene.»

Det er også vanskelig å tiltrekke seg og holde på lærere.

«En del IT-, språk- og historielærere har ikke vendt tilbake», sa hun. «Det største problemet er musikklærere. De finner seg gode jobber i Tyskland, i Polen, i Frankrike. De får bedre betalt, de setter opp konserter i Europa, så de trenger ikke å komme tilbake.»

På den annen side, mens en del lokal kultur har forduftet, har globale kulturpersonligheter ankommet.

«Før måtte vi betale store summer for å få store stjerner til Butsja», sa hun. «Nå kommer de på eget initiativ og gir gratiskonserter. Vi har en dobbel situasjon. Færre lokale kunstnere, og det er synd, men vi får også oppmerksomhet fra førsteklasses kunstnere fra hele verden.»

Bono hadde vært der i mai.

«Han spilte munnspill i kirken vår», sa hun.

Hun førte oss til en pulverblå bygning med hvitt listverk. Den lå ved en travel gate og minnet om en landsbykirke, med hvite søyler og store vinduer. Bygningsfasaden var intakt, men resten var jevnet med jorden. På en av de gjenstående utvendige veggene var det malt solsikker, mot en himmel prikket med ovale, hvite skyer.

«Dette var et sovjetisk kulturhus», sa Mykhailyna. «Det var veldig populært i Sovjetunionen å ha store kulturhus i byens industriområder. Det var veldig fint, en veldig god konsertsal, veldig populær blant de som bodde her.»

Hun forsøkte å åpne døren til salen. Det var et par dusin kulehull i glasset, og de hvite plastsøylene til venstre og høyre var pepret med tyngre skyts. Døren åpnet seg ikke.

«Låst», sa hun perplekst. En annen kvinne fra kommuneadministrasjonen som var med oss, sjekket telefonen sin. Salen hadde blitt stengt dagen før – det var ikke lenger trygt å oppholde seg på innsiden. Utenfor bygningen hadde det blitt hengt opp et banner hvor det sto «irpinhelp.com» og en QR-kode.

«Dette var en slagmark», sa hun.

Det hadde vært kamper langs hele gaten. Busstoppet foran konserthuset hadde blitt beskutt med hundre kuler. Det var ti måneder siden. Restaureringen var så vidt i gang, og ikke førsteprioritet for de lokale myndighetene i arbeidet med å holde hjulene i gang. De mest praktiske og profittskapende næringene – butikker, restauranter, til og med treningsstudioer – har vært de første til å åpne igjen. Mykhailyna nevnte en tradisjonell borsjtsj-restaurant som nylig hadde gjenåpnet. «Det var et mirakel. Jeg skal ta dere med dit senere.»

Disse virksomhetene vil etter hvert gi en skatteinntekt som vil muliggjøre gjenoppbyggingen av kulturelle institusjoner. I mellomtiden håper lokale myndigheter at utenlandske sponsorer tar på seg restaureringsprosjekter som dette konserthuset. Derav QR-koden.

Over gaten var en svær Volvo-anleggsmaskin i ferd med å rive ned restene av en bombet boligblokk. Lyden var øredøvende. Trafikken passerte raskt forbi. Det er viktig å understreke at hele tiden, vekk fra fronten, levde ukrainere mer eller mindre som de normalt ville ha gjort. Biler kjørte forbi denne utbombede konsertsalen og ødelagte boligblokken som om det var hvilken som helst annen anleggsplass.

Vi sto utenfor, på parkeringsplassen, og trampet med føttene for å holde oss varme.

«For to dager siden, da det var vanskelig», sa Mykhailyna, «satte vi på et aggregat, og jeg forsøkte å jobbe, og sønnen min var på nettet, for å finne ut hva man skulle gjøre hvis det kom en atombombe. Han er syv år gammel. Og du kan ikke skjerme dem mot disse historiene. De hører dem overalt. Og de er alle sammen klare for kjempe mot russerne. Han hadde lagd seg et våpen og sa til meg: ‘Jeg skal beskytte deg.’»

*

Ukrainerne kommer ikke til å tape denne krigen – i den forstand at de ikke vil bli underlagt Russland, eller at russerne ikke vil komme nær Kyiv igjen. Det eneste spørsmålet er når det vil ende, og hvordan det vil ende. Hvis ukrainerne var villige til å gi opp Donbas eller Krym, ville det vært over veldig snart. Men det er ikke noen sjanse for at Ukraina vil gi opp verken det ene eller det andre. Temaet kom opp i sikkert 50 samtaler jeg hadde mens jeg var i Ukraina, og jeg hørte aldri noen som uttrykte tvil om den saken. Det vil ikke bli noe kompromiss, noen fred, før 1991-grensene er gjenopprettet.

En dag besøkte vår delegasjon den amerikanske ambassaden i Kyiv. Viseambassadøren, Mark Stroh, møtte oss i et stort konferanserom omgitt av vinduer. Han hadde kort svart hår og briller, dress og slips og rynkefrie sko, han var høflig, effektiv og oppmerksom; han nikket og tok notater. Han omtalte seg selv som en «post-konflikt-type», etter å ha tjenestegjort i Afghanistan og Syria. Overfor ukrainerne som var med oss, beklaget han at han hadde til gode å lære seg språket.

Han og resten av ambassadestaben hadde forlatt landet den 13. februar 2022 – elleve dager før invasjonen. Det er veldokumentert at amerikansk etterretning var sikker på at Russland ville invadere, mens Zelenskyj nærmest avviste muligheten – selv mens hundre tusen soldater samlet seg ved den hviterussiske grensen. Stroh vendte tilbake til Ukraina etter at russerne var drevet tilbake fra Kyiv. Han var ikke overrasket av den ukrainske motstanden, ei heller var han overrasket over at Russland undervurderte motstanden.

«Autokratier lærer sakte», sa han.

Mye av Russlands etterretning om Ukraina var fra Sovjet-tiden, sa han, inkludert mange av deres siktemål. En klokkefabrikk hadde nylig blitt ødelagt fordi Russland trodde det var en rakettfabrikk. Uansett om de traff sine mål, var det overordnede målet elendighet. Russerne brukte vinteren som våpen og håpet å utmatte både ukrainerne og det internasjonale samfunnet.

«Russerne føler at de kan flytte mållinjen», sa Stroh. «Kanskje de hekter av seg noen EU-land. Kanskje disse landene blir lei av krigen, av flyktninger. Det er i nabolandenes interesse å forsyne Ukraina med våpen», sa han, altså for å fremskynde krigens utfall.

For de ukrainerne som hadde vendt tilbake, eller som aldri hadde dratt, bisto USA med å gi bedre tilgang til strøm, varme, vann, minibanker. Stroh ønsket å hegne om disse nødvendighetene i hva han kalte «uknuselige festninger» – herdet mot rakettangrep. Mye av denne innsatsen ble gjort gjennom USAID, den amerikanske humanitære bistandsetaten som nå ledes av Samantha Power. Innen desember hadde USA gitt 13 milliarder dollar i direkte støtte som, blant annet, hadde dekket lønningene til ukrainske myndighetsansatte, inkludert lærere og sykehusarbeidere.

Mye av grunnen til at Ukraina fungerer på et såpass høyt nivå, midt i en eksistensiell kamp, er denne støtten. Den ukrainske valutaen er stabil, lønninger blir utbetalt, og økonomien er oppsiktsvekkende stabil med tanke på at landet er under konstant angrep. Men hvor lenge varer det? Det var så mange mennesker i Ukraina som stilte dette spørsmålet, så jeg spurte Stroh.

«Jeg kan ikke begynne å bekymre meg for det», sa han.

Jeg spurte om Patriot-missilsystemet, og til min forbauselse viste han kortene sine. Ved å ikke utelukke det, antydet han – sånn jeg tolket ham, i alle fall – at systemet, som skyter missiler ned fra luften med andre missiler, snart ville bli gitt til det ukrainske militæret. Dette var et stort skritt, og et avgjørende element i å beskytte Ukraina mot russiske luftangrep. Et par dager senere ble dette trekket kunngjort for verden, til høylytt fordømmelse fra Russland. Dette var i en fase av krigen hvor ethvert nytt vestlig våpen som ble lagt til det ukrainske arsenalet, framprovoserte høylytte fordømmelser fra Kreml og vage trusler om eskalering fra deres side – de fortsatte å hviske om å utplassere taktiske atomvåpen og/eller utløse tredje verdenskrig – men de foretok seg ikke noe i den retning. I stedet fortsatte de å krige i gatene og fra skyttergraver og regelmessig sende raketter mot ikke-militære mål over hele Ukraina.

Som ikke gjorde noe for å svekke den ukrainske motstandsviljen.

*

Tilbake i Kyiv, vår siste kveld i Ukraina, gikk Peter og jeg på en stearinlyskonsert. Jeg hadde sett arrangementet annonsert på en «Hva skjer i Ukraina»-nettside og kjøpte billetter som kostet cirka ti dollar. Publikumet var langt mer glamorøst enn man skulle ha trodd. Folk ankom, drakk vin og te i foajeen og strømmet inn i den koselige konsertsalen, hvor hundrevis av batteridrevne lys var dandert på en scene. De tok bilder foran scenen og fant plassene sine. Det føltes som en høytidsstund – gyllent og høytidelig og andektig.

Konserten ble fremført av en fiolinist og en pianist, begge kvinner, som spilte fra ti eller så av den klassiske musikkens standardverker, men selvsagt ikke noe russisk. Tidligere på kvelden hadde Peter gjort en sammenligning med Storbritannia og Irland. Russland og Ukraina er sammenvevd med utallige kulturelle, språklige og personlige bånd, på samme måte som Storbritannia og Irland er det – så mange at de to nasjonene aldri kan bli helt separate eller helt ulike – men det betød ikke at de ikke kunne skilles ad. Det betød ikke at koloniene Ukraina og Irland aldri kunne bli uavhengige og selvbestemmende. Og slik det er i Irlands relasjon til Storbritannia, vil fortidens forbrytelser heller aldri bli glemt av Ukraina. De kunne bli lagt til side av hensyn til forretninger eller familieforbindelser, men i århundrer fremover ville det ligge et undertrykt sinne der.

På konserten lagde en gruppe noenogtjueåringer på bakerste rad for mye lyd og ble hysjet på. Et par kanskje-modeller foran oss, med stramt hår, så konserten gjennom mesterlig markerte øyne. Et par unger halvsov i stolene, men mesteparten av publikumet satt oppreist og klappet hjertelig, og etter konserten gikk de tilbake gjennom den dalende snøen til sine leiligheter og hjem, som kanskje eller kanskje ikke ville være oppvarmet den natten. Ansiktene deres var ubekymrede.

På vei tilbake til hotellet stoppet jeg utenfor undergrunnsstasjonen Zoloti Vorota, en rekonstruksjon av Konstantinopels Gylne port, hvor en gatemusikant spilte en ukrainsk rockesang i mørket. Snøen falt som aske der han spilte, alene på gårdsplassen, mens en og annen kveldspendler hastet forbi med hendene i frakkelommene. Jeg la noen rubler i gatemusikantens tomme gitarkasse, hvor smeltende snø delte plass med et par sedler og mynter og CD-er til salgs.

Jeg stilte meg på den andre siden av plassen, og snart kom det bort en mann i 30-årsalderen. Han hadde ikke lue, ikke hansker. Det tynne brune håret hans var strøket over pannen.

«Liker du musikken?» spurte han.

Jeg sa jeg gjorde det.

Han hadde en lysebrun frakk og dongeribukser. Han holdt en ølboks i hånden og luktet som om han hadde tatt et par allerede. Han spurte hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte ham det, gjorde han en grimase.

«Jeg studerte business», sa han. «Engelsken min … jeg forsøker.»

Han sa at han het Stanislav.

En annen mann kom bort til Stanislav. Stanislav sendte ham vekk med en brysk armbevegelse og en rekke opphissede ord.

«Hobo», sa Stanislav til meg. «Dere har det ordet, hobo?»

Den stramme ånden hans skar gjennom den isende luften. Jeg sa at det var et gammelt ord, men ja, jeg kjente til ordet. Vi sto en liten stund i drivsnøen.

«Jeg er fra Mariupol», sa Stanislav. «Du kjenner til Mariupol?»

Jeg sa jeg hadde lest om Mariupol. Jeg så for meg rad på rad med sortbrente boligblokker. Jeg antok at byen var tømt nå.

«Mine besteforeldre er i Mariupol», sa han. «De vil ikke dra. Jeg ber dem på mine knær om å dra» – han foldet sine ubeskyttede hender i bønn – «men de vil ikke dra. De sier at dette er deres hjem, bla-bla-bla.»

Gatemusikanten avsluttet sin ukrainske sang og begynte på «Last Christmas» av Wham! Jeg fortalte Stanislav at jeg måtte gå, at jeg skulle ta et tog til Polen samme kveld.

«Så du drar?» spurte han. Han så på musikeren og hans tomme gitarkasse. «Så du drar.»

*

Toget gikk fra Kyiv klokka elleve. Da Peter og jeg kom til firesengskupeen vi hadde fått tildelt, fant vi to unge menn i underkøyene. De var ukrainske soldater i uniform, begge tenåringer. De smilte til oss.

Lukten var utrolig. Disse tenåringene hadde ikke dusjet på en stund, det syntes åpenbart, og de hadde antakelig lekeslåss like før vi kom inn. Peter og jeg kastet bagene våre opp og la oss til.

Toget var gammelt, fra Sovjet-tiden, hver eneste flate i stål og malt lilla. Utenfor nærmet temperaturen seg 20 minus, men idet vi forlot Kyiv, satte togvognens fyring inn, og snart reiste vi i en form for rullende livmor – varm og konstant vuggende, full av menneskelig stank.

Soldatene under satt side om side på en av sengene, hvor de lattermildt så på videoer på mobiltelefonene sine. De var på samme tid ufyselige og ekstremt høflige, og jeg var glad for at de var på vei vekk fra krigen, ikke mot den. De fniste og lekeslåss litt mer, og det virket som de aldri ville bli stille. Men da det nærmet seg midnatt, la de seg i sine respektive senger, men de sovnet ikke. De var sannsynligvis på vei hjem på perm og for glade til å hvile.

Peter hadde allerede sovnet, og idet jeg var i ferd med å falle i søvn, hørte jeg en kraftig klirring fra gulvet. Sekunder senere ble jeg prikket på skulderen av soldaten under meg. Hans lytefrie ansikt smilte. «Dine», sa han. Han hadde funnet et par mynter som hadde falt ut av lommen min og ned på gulvet. Jeg takket ham, og vi fant tilbake til våre plasser. Ti minutter senere skjedde det igjen. Igjen samlet han de falne myntene og reiste seg opp og ga dem til meg. «Dine», sa han igjen. Denne gangen tok jeg alt innholdet i lommene og la i ryggsekken. Jeg sovnet uten sengeteppe. Det var tropisk her inne, selv mens frosten satte seg i vinduene, selv mens hastigheten til toget, en overlevning fra Sovjet-tiden, virket uholdbar. Gjennom natten ble jeg vekket av risting eller skrangling, for en kort stund, og hver gang var de to soldatene der, våkne, side ved side, inntil de ikke var det. På en forfrossen stasjon i mørket hadde de gått av, og to kvinner, en mor og en voksen datter, hadde gått på. De hvisket muntert da vi våknet, i grålysningen, susende ubønnhørlig mot vest.