Nok en australiareise

Reisen som litterært tema er like gammel som litteraturen selv. Odyssevs’ reise hjem fra Troja foregikk parallelt med en indre reise som gjorde at han ble en annen enn den han hadde vært. Odyssevs kom hjem igjen, men hva med alle de som ikke reiser tilbake, enten fordi de vil bosette seg et annet sted, eller fordi omstendighetene tvinger dem til det? Denne påskeferien tilbrakte jeg hjemme, som Penelope i Ithaka, alene med mitt yngste barn. Hun jeg noen ganger kaller min bedre halvdel, tok med seg vårt eldste barn til den andre siden av jorda, slik at den ene halvparten av familien vår var i Norge, den andre i Australia. Slike dårlig planlagte og altfor korte reiser til land som kalles «The Antipodes» på engelsk, kan man bli nødt til å gjennomføre når man har bosatt seg på det som nesten er antipode-punktet – den diametrale motsetningen – til der man selv vokste opp, men som også er området ens egne forfedre en gang reise fra, for aldri å komme tilbake til igjen. Min kone er australsk, av irsk og britisk avstamning, og nå er hennes mor alvorlig syk.

Mens jeg var alene, etter at ettåringen var lagt, leste jeg Jessica Au, en av Australias mest omtalte nye forfattere, i hvert fall innenfor det smale skjønnlitterære segmentet som vi i mangel av et bedre utrykk kan kalle «kvalitetslitteratur». Au tematiserer nettopp det å vokse opp et sted, men å ha en eller annen slags bakgrunn fra eller røtter et annet sted, samtidig som man gjerne vil reise til et helt annet sted, det være seg fysisk eller metaforisk. For hva annet kan man egentlig skrive om dersom man er australier?

Romanen Cold Enough for Snow, som ble utgitt i 2022, var første vinner av The Novel Prize, en ny pris for upublisert litteratur på engelsk, som skal deles ut igjen i 2024. Det er det britiske forlaget Fitzcarraldo, det amerikanske forlaget New Directions og det australske forlaget Giramondo som står bak prisen, og vinneren er sikret sampublisering i alle de tre landene. Lille Fitzcarraldo, først og fremst kjent i Norge som Jon Fosses forlag, har gitt ut ikke mindre enn fire av de siste nobelprisvinnerne i litteratur (Annie Ernaux, Olga Tokarczuk og Svetlana Aleksijevitsj i tillegg til Fosse). New Directions backkatalog er på sin side nærmest som en leksikonartikkel over den litterære modernismens gjennombrudd å regne, mens Giramondo blant annet gir ut den stadig mer omsvermede australske eremitten Gerald Murnane, i et land hvor den smale litteraturen (som likevel vinner Nobel-priser) har langt lavere status enn hos storebrødrene USA og Storbritannia.

Australias majoritetskultur er sterkt preget av etterkommerne etter britiske kolonister, lykkejegere og straffanger. De hvite australiernes brutale behandling av urfolkene – inkludert massakrer, etnisk rensing og nokså vellykkede forsøk på å utslette det som er noen av verdens eldste kulturer – er blitt lagt lokk på og fortrengt gjennom flere generasjoner og utgjør et dypt traume i det australske samfunnet. Men det har også kommet andre innvandrere til Australia, spesielt etter den andre verdenskrig. Da kom grekere og italienere i stort monn, og på 1970- og 80-tallet begynte stadig flere innvandrere fra ulike deler av Asia å dukke opp på kontinentet.

Fortelleren i Cold Enough for Snow er vokst opp i Melbourne, med en mor som har utvandret fra Hongkong. Bokas rammefortelling består i at fortelleren har tatt med seg sin mor på en reise til Japan. Imellom beskrivelser av aktivitetene mor og datter gjør sammen på ferien – besøk på ulike kunstgallerier og parker i Tokyo, en til tider strabasiøs fottur på landsbygda – får vi høre om fortellerens oppvekst i Australia og hennes forhold til sin kantonesiske innvandrer-mor.

Franske Édouard Louis har, sammen med den australske forfatteren Helen Garner, fått gleden av å anbefale Cold Enough for Snow på bokas bakside og skriver at han «sjelden har blitt så rørt av å lese en bok». Foruten bokas betydelige estetiske kvaliteter går det an å forestille seg at Louis er blitt rørt fordi det Jessica Au beskriver, er en klassereise. Samtidig er det en veldig australsk klassereise det er snakk om, for den dreier seg nesten utelukkende om smak. Det var vel for så vidt franskmannen Pierre Bourdieu som viste at sosial klasse kan avleses i smak og kulturelle preferanser, og dette aspektet er i aller høyeste grad til stede i Louis’ beskrivelse av sin egen klassereise og sitt eget forhold til moren. Kanskje er dette aspektet det viktigste også hos Louis, men hos ham spiller det materielle også en tydelig rolle, i hans politiske og agitatoriske skrivestil, men også i beskrivelsene av en oppvekst preget ikke bare av den franske underklassens tenke- og væremåte, men også av fattigdom og begrensede muligheter som følge av økonomiske strukturer.

Så ikke hos Jessica Au, som beskriver en nesten utelukkende mental reise som ung litteraturstudent. På universitetet innvies hun i en overveldende vakker og interessant verden som hun tidligere ikke visste fantes:

Conversation was like a kind of judo, an exercise in constant movement. I felt a small sense of triumph when I was able to talk with them about the right kinds of books and films. And when I was able to say something unique about them, it was like I had won something, a tiny victory. We talked as if we were dancing, and danced until we were delirious. It was all so beautiful, I kept thinking, and perhaps saying out loud too. I could not seem to believe that this world existed, and that I had somehow got entrance to it.

Det materielle ligger likevel der, mellom linjene, og man forstår jo forskjellen på hovedpersonens liv med deltidsjobb som servitør på en kinesisk restaurant og livet til foreleseren hun får lov til å passe huset og hunden til etter at hun har deltatt på en fest og utmerket seg ved å hjelpe til med oppvasken etterpå. Huset framstår som stort og nokså overdådig, men det er først og fremst bokhyllene (og kjøkkenredskapene) hovedpersonen biter seg merke i:

There were recipe books in the cabinets and clean, modern-looking utensils which I had never seen before. Things like a pasta-press, a mortar and pestle or a shallow but heavy pan with a curled handle at each end. Many of the walls contained floor-to-ceiling bookshelves, and these were filled with books. […] I thought what a shame it was I was only staying two weeks; I would have been able to spend months reading my way through all these books, and perhaps then I would be closer to whatever quality it was my lecturer, or the girl in my class, seemed to have.

Det australske ved å beskrive en klassereise først og fremst på denne måten ligger i at forskjeller nesten utelukkende forstås i kulturelle termer i Australia. Landets en gang så fremadstormende arbeiderbevegelse har ikke vært noe slikt på mange, mange tiår, og isteden er det blitt et gjennomkapitalistisk samfunn som hyller «business owners» og «risk takers» i alt fra barneskolen til frokost-TV. Hvis man er fattig i et slikt land, er det først og fremst ens egen feil, og i den grad det i det hele tatt er akseptert å snakke om forskjeller mellom folk, er det nettopp de kulturelle forskjellene man henger seg opp i – ikke de økonomiske. By- og landkonflikter er for eksempel ekstremt brennbart stoff i et land hvor byene er store, men landsbygda er enorm, og selv om motsetningene mellom by og land kan være viktige nok, finnes det åpenbart både veldig fattige og veldig rike mennesker begge steder.

Jessica Au jobber i en bokhandel i Melbourne, og man kan mistenke at hennes hovedperson ligner ganske mye på henne selv. Riktignok vant Au 10 000 amerikanske dollar i romankonkurransen hun gikk helt til topps i, men hun er neppe blitt spesielt velstående av sin relative suksess. Hovedpersonen i Cold Enough for Snow har heller ikke blitt rik, men hun føler likevel at hun er blitt så annerledes fra den gamle moren hun drasser rundt på. Fordi hovedpersonen, gjennom studiene, er blitt innviet i kunstens, filosofiens og estetikkenes edle verden. Ideen om det europeiske som spesielt sofistikert står sterkt i Australia, og det er påfallende at nesten alle kunstverkene og teoretikerne som åpner den unge studentens øyne, er både gamle og europeiske. Dette som en kontrast til det historieløse og brautende Australia, som et sted blir beskrevet som «fullt av skrikende fugler».

Selv synes jeg at de fargerike fuglene er noe av det flotteste og aller mest iøynefallende med landet jeg nå har familie i. Men alt som for meg er spennende og eksotisk med det antipodiske, har en tendens til å framstå som ukultivert og direkte dumt for australiere som føler de har havnet på feil side av kloden og drømmer om et annet og bedre sted. Selv den europeiske kulda og noe for oss så banalt som skjerf, hansker og andre vinterklær, forstås gjerne som noe litt avansert og fint i det glohete Australia. Tittelen Cold Enough for Snow antyder dette, men Jessica Aus hovedperson tar altså med seg moren til Japan, et sted som for henne virker å inneha noe av den samme opphøyde mystikken som Europa. Kanskje skal det til og med bli «kaldt nok for snø» mens de er der. Her kan man også ane en distinksjon mellom det varme, kaotiske og glorete Hongkong, som jeg-personen var på familiebesøk i som barn, og Japan som en slags zen-versjon av det idealiserte og kjølige Europa.

Ønsket om å innlemme moren i finkulturens mer sofistikerte kunstutrykk er hjerteskjærende. Vi forstår at dette er viktig for hovedpersonen, og at hun vil vise det fram for sitt opphav, men hun er også belærende og tidvis svært lite forståelsesfull overfor den gamle moren. På et museum som viser tekstilkunst, blir hun skuffet over at moren ikke har hatt den samme opplevelsen som henne:

I asked her if she had seen the fabrics and she said that she had seen a little of them, but had become tired, so was waiting here. I wanted for some reason to speak more about the room, and what I had felt in it, that strange keenness. Wasn’t it incredible, I wanted to say, that once there were people who were able to look at the world – leaves, trees, rivers, grass – and see its patterns, and, even more incredible, that they were able to find the essence of those patterns, and put them to cloth? But I found I could not.

Å reise fra sine røtter – det være seg fysisk, til den andre siden av jordkloden slik fattige briter og irer gjorde på 1800-tallet, eller slik kvinnen jeg har giftet meg med gjorde for snart tjue år siden, eller «bare» kulturelt og mentalt, slik både Édouard Louis og Jessica Au ser ut til å ha gjort – er ingen lett sak. Er det en selv som har sviktet det stedet og de menneskene man kommer fra, eller er det de man har reist ifra som er bakstreverske og burde ta seg sammen? Jeg innser at spørsmålet blir feil stilt, men jeg forstår frustrasjonen som oppstår når den kantonesiske moren ikke engang gjør et forsøk på å forstå viktigheten av kunst og estetikk; og det er tilsvarende fortvilende når min australske svigerfar ikke vil skaffe hjelp fra hjemmesykepleie fordi slike tjenester i Australia er privatdrevne og ofte fulle av svindlere. Det er vanskelig nok å forholde seg til mennesker som man opplever som grunnleggende annerledes fra en selv når de ikke er ens nærmeste familie. Jeg kan bare forestille meg hvordan det blir når det er snakk om ens eget opphav.

For meg blir dette først og fremst et spørsmål om å forestille seg noe, her jeg sitter et par kilometer fra området hvor jeg selv vokste opp, og bare noen hundre meter fra huset min egen mormor vokste opp i. Men både klassereiser og migrasjon gjør denne tilstanden av fremmedgjøring fra ens egen bakgrunn stadig vanligere. Vi blir selvfølgelig alle litt forskjellige fra foreldrene våre, men å lytte til annen musikk enn dem og kanskje stemme på et annet parti er tross alt ganske annerledes enn å bli del av en helt annen kultur enn den man vokste opp i, kanskje på et helt annet sted. Det er mye som tyder på at dette kan være en brutal opplevelse, men det er også i ferd med å bli veldig, veldig vanlig. Denne følelsen av rotløshet kan få langt mer dramatiske konsekvenser enn Jessica Aus stillferdige prosa. Siden verden endrer seg så raskt, gjennomfører vi slike reiser alle sammen, om ikke fysisk og mentalt, så definitivt i tid. Alle disse reisene – australiareiser for noen, klassereiser for andre, flukt og fordrivelse for stadig flere – ikke visste vi at de var selve det moderne livet.