Se for deg en helt vanlig norsk roman. Kanskje er den kritikerrost – «skrevet med autoritet og innsikt, galgenhumor og svart realisme, og med et språk som veksler mellom det praktfullt vulgære og det uforklarlig vakre» – men ikke en såkalt bestselger. Hvor mye har den kostet å produsere? Og hvor mye tjente egentlig forfatteren bak boken? Dette er spørsmål den litteraturinteresserte Vinduet-leser kanskje har stilt seg. Kanskje har vedkommende også hørt om normalkontrakten, bokavtalen og innkjøpsordningen, og tenkt at bokbransjen er en snodig næring, styrt av både kulturpolitikk og markedskrefter, hvor en bok både er en vare og et kunstverk. Så hvordan fungerer egentlig økonomien i en bokutgivelse?
Det finnes ikke ett enkelt svar, for gjennomsnittsromanen finnes ikke i virkeligheten. Men det gjør derimot Sunniva Lye Axelsens Herfra til Hiroshima – den romanen som Stavanger Aftenblads anmelder Sigmund Jensen omtalte i rosende ordelag i forrige avsnitt. Boken ble utgitt av forlaget Tiden i 2019, og er Axelsens femte utgivelse. Det er altså et par år siden boken kom ut og enkelte vilkår vil ha endret seg – den er en såkalt historisk utgivelse – men desto mer vet vi faktisk om hvordan utgiftene og inntektene endte opp. Den vil tjene som et eksempel i denne artikkelen.
Men først: Hva vet vi om økonomien i norsk bokbransje, sånn mer generelt? Nordmenn vil i hvert fall fortsatt kjøpe bøker. Ifølge Kulturrådets årlige rapport «Kunst i tall» hadde norsk litteraturbransje til sammen nesten 6,4 milliarder kroner i inntekter i 2020. Litteratursalget utgjorde 96 prosent av disse, og er dermed den klart største inntektskilden for bransjen. Dette inkluderer litteratur i alle formater, solgt både fysisk og digitalt. De resterende fire prosentene knytter seg til opphavsretts- og fremføringsinntekter. Skjønnlitteratur omsetter mest, og i 2020 var inntektene knyttet til salg i denne bokgruppen på hele 1,3 milliarder kroner.
Men det å produsere litteratur er ikke gratis. Hvor mye koster det egentlig å produsere en utgivelse, og hvordan fordeler inntekter og utgifter seg mellom de ulike aktørene?
Forfatteren
La oss begynne med forfatteren – det hadde tross alt ikke blitt noen bok uten henne. Forfatterens inntekter fra boksalget kalles royalty, og det merkelige ordet stammer fra en avgift på gull og sølv som gruveselskaper i det britiske imperiets tid måtte betale kongefamilien, som metallenes rettmessige eier. Litteraturen er jo også et edelt råstoff, eid av forfatteren, og forlag som er medlem i Den norske forleggerforening har forpliktet seg til å følge royaltysatsene som er fastsatt i når de søker å utvinne litteraturen og selge den som bøker. Det finnes normalkontrakter for ulike typer bokutgivelser, som skjønnlitteratur, sakprosa og oversettelser, og disse er forhandlet fram kollektivt mellom forfatterorganisasjonene og Forleggerforeningen. Ifølge avtalen for skjønnlitteratur får forfatteren utbetalt et forskudd som tilsvarer minst en tredjedel av forfatter-royaltyen for førsteopplaget. I Sunniva Lye Axelsens tilfelle innebar dette at hun fikk utbetalt i overkant av 100 000 kroner i forskudd. Det forteller Kjetil Strømme Jørve, forlagssjef i Tiden, som legger til at satsen er på 20 prosent av salgssummen for hver innbunden bok, 10 prosent av hver pocket og 28 prosent av e-bøkene – i samsvar med normalkontrakten.
Født 1995. Kritiker og doktorgradsstipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
Fotnoter
normalkontrakten
Ifølge «Kunstnerundersøkelsen 2013», gjennomført av Telemarksforsking, hadde en skjønnlitterær forfatter i gjennomsnitt 218 000 kroner i årlige, kunstneriske inntekter. Men noen få forfattere drar opp snittet ved å ha veldig mye høyere inntekt enn de fleste andre, og medianinntekten samme år var på skarve 120 000 kroner. Foruten inntektene knyttet til boksalg, må de fleste forfattere derfor spe på med andre inntekter – formidling, konsulentarbeid, eller bare en helt annen «dagjobb». De aller fleste forfattere jobber nemlig ikke med skrivekunst på fulltid, men har andre sideinntekter. Den gjennomsnittlige skjønnlitterære forfatteren bruker syv av ti arbeidstimer på å skrive, men kunstnerundersøkelsen viste at tiden forfattere bruker på ikke-kunstnerisk arbeid er økende.
En annen mulighet er å søke på stipender fra Den norske Forfatterforeningen eller Kulturrådet. Sunniva Lye Axelsen fikk tildelt toårig arbeidsstipend fra Kulturrådet både i 2016 og i 2020. Verdien på dette stipendet ligger nå på 283 210 kroner per år, og er en skattepliktig inntekt. Kanskje kan man regne det nåværende stipendet på inntektssiden til Axelsens neste bokutgivelse, eller se på den som en slags belønning for Herfra til Hiroshima.
Opplaget
Royaltymodellen innebærer at forfatteren tjener mer penger jo mer boken selger. Til forskjell fra musikkbransjens «break even»-kontrakter, hvor plateselskapet må ha dekket inn alle sine utgifter før artisten får prosentandeler av salget, får forfatteren royalty fra første, solgte bok. Tiden oppgir at de trykte 1 600 eksemplarer av Herfra til Hiroshima i innbundet format, og at dette er et vanlig antall for skjønnlitterære utgivelser. Opplaget ble ikke utsolgt, noe som også er ganske vanlig. I 2020 kom boken ut i pocketversjon, i et opplag på 500 eksemplarer. Heller ikke dette ble utsolgt. Utover de fysiske eksemplarene, har 35 lesere kjøpt romanen som e-bok. Boken ble ikke spilt inn som lydbok.
Opplaget distribueres imidlertid ikke kun gjennom salg i butikk. Dersom boken regnes verdig til innkjøp gjennom den statlige innkjøpsordningen, havner også en stor del av bøkene i bibliotekhyllene, betalt for av Kulturrådet. Alle titler som er påmeldt den automatiske innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur for voksne, og som innkjøpskomiteen vurderer til å ha tilstrekkelig litterær kvalitet, skal kjøpes inn. Så godt som alle påmeldte skjønnlitterære titler fra etablerte forlag kjøpes inn. Andre ordninger, for eksempel innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne, er selektive. Dette betyr at taket for innkjøp er forhåndsbestemt, og at komiteen må prioritere dersom det er for mange titler som oppfyller kvalitetskravet. Innkjøps-nåløyet for en sakprosautgivelse er dermed betydelig trangere enn for enn skjønnlitterær bok.
Herfra til Hiroshima ble innkjøpt, og ifølge Kulturrådets betalingstabeller fra 2019 betyr dette at forfatteren fikk en royalty på 87 000 kroner, mens forlaget fikk 125 000 kroner for 703 papirbøker og 27 500 kroner for 70 e-bøker. Til sammen fikk Tiden altså utbetalt 152 500 kroner fra Kulturrådet for denne boken. Den automatiske innkjøpsordningen har store økonomiske konsekvenser, og innebærer også en viss risiko – forlagene får nemlig forhåndsutbetalt forlagsandelen og forfatterhonoraret, og sender fra seg bøkene før Kulturrådet har gjort sin vurdering. Dersom boken ikke blir kjøpt inn, såkalt nullet, må forlaget tilbakebetale disse pengene, uten at bøkene blir returnert til utgiver.
Av førsteopplaget på 1 600 bøker, havnet altså 703 eksemplarer av Herfra til Hiroshima i biblioteker over det ganske land. En annen andel av opplaget som ikke når butikkene er såkalte frieksemplarer. Omtrent 155 eksemplarer av romanen havnet ikke i butikkene. Forfatteren fikk noen av disse, og resten ble sendt ut som leseeksemplarer til presse, bokhandlere og mulige andre litterære influensere.
Salget
Etter å ha trukket fra bøker til bibliotekene og frieksemplarer, gjensto litt over halvparten av førsteopplaget tilgjengelig for salg. Ifølge «Kunst i tall»-rapporten foretrekker folk flest fortsatt å streife hyllene i en tradisjonell bokhandel – hele 80 prosent av salgsinntekter knyttet til skjønnlitterære utgivelser fant sted over disk i 2020.
Hvor stor bit sitter egentlig bokhandlerne igjen med av kaken? Medlemmer i Bokhandlerforeningen og Den norske Forleggerforening følger bokavtalen (tidligere kalt bransjeavtalen). Norsk bokbransje er nemlig unntatt konkurranseloven på noen punkter, av kultur- og språkpolitiske hensyn. Det er rett og slett så få mennesker i landet vårt, at et bokmarked som bare kunne tilby de svært få norske utgivelsene som er direkte kommersielt lønnsomme, ville se ut omtrent som den ene papphylla de har med bøker på Obs-butikker av tilstrekkelig størrelse. Derfor får forlagene en betydelig subsidie i form av momsfritak, samtidig som bokavtalen regulerer fastpris, skaffe- og leveringsplikt, samt litteraturabonnementer. Dette er ordninger som sørger for at bokhandlere som tegner et av disse abonnementene skal «tilbys førsteeksemplar til fast rabatt samt en fast sortimentsrabatt». De aller fleste bokhandlere har minst et litteraturabonnement.
Helt konkret er 373 bokhandlere i Norge påmeldt et av abonnementene som omfatter skjønnlitterære utgivelser for voksne som er påmeldt innkjøpsordningene. Disse abonnementene gir bokhandlerne så mye som 70–74 prosent rabatt på den faste utsalgsprisen for det første eksemplaret de, i henhold til abonnementet, tar inn av boken. Det betyr altså at svært mange bokhandlere tar inn ett eksemplar av de fleste nye bøker, men også at de nokså sjelden kjøper inn flere enn det de har fått til sterkt redusert pris. Utover rabatten på førsteeksemplaret forhandler hvert enkelt forlag individuelt med bokhandlerne om innkjøpsvilkår. Dermed er det vanskelig å fastslå akkurat hvor stor andel bokhandlerne får for resten av boksalget. Kilder i forlagsbransjen som Vinduet har snakket med, oppgir imidlertid at det kan ligge på mellom 40 og 60 prosent, og at andelen som handler hos bokhandlerne er økende. Her er det også verdt å nevne at de to største bokhandelselskapene i Norge, Ark og Norli, er eid av henholdsvis Gyldendal- og Aschehoug-konsernene, slik at økt inntjening hos bokhandlene på bekostning av forlagene ikke nødvendigvis merkes i disses overordnede konsernregnskap.
I tilfellet Herfra til Hiroshima betyr det dermed at romanen ble sikret distribusjon over hele landet, og at minst 373 eksemplarer ble sendt ut til bokhandlerne. La oss for regnestykkets skyld anta at alle disse ble solgt ut til fastpris, som i dette tilfellet var 389 kroner, og at bokhandlerne i snitt fikk 72 prosent rabatt på disse eksemplarene. I så fall vil bokhandlernes salgsinntekter være på 104 470 kroner, mens resten, 40 627 kroner, gikk til forfatter og forlag, som fordelte disse pengene i henhold til normalkontrakten. Siden et forskudd allerede var utbetalt for en tredjedel av opplaget på totalt 1 600, ville man med disse 373 eksemplarene og de 703 som gikk til bibliotekene nå ha kommet i en posisjon hvor forfatteren fikk nye utbetalinger på 20 prosent av salgssummen for hvert eksemplar.
I eksempelet er det imidlertid ikke tatt høyde for at det ikke nødvendigvis er slik at alle førsteeksemplarene ble solgt, og at noen av bøkene også kan ha blitt solgt til nedsatt pris. Et annet særpreg ved den norske bokbransjen er nemlig at bokavtalen fastslår at det maksimalt kan gis 12,5 prosent rabatt til kunden på fastprisbundne bøker frem til og med 30. april året etter. Det er dette som ofte kalles fastprisavtalen, og den innebærer at Herfra til Hiroshima minimum kunne selges for 340 kroner i butikk fram til 30. april 2020 – etter denne datoen var det fritt fram for salg og nedsettelser.
Redaksjonsarbeidet
Før en bok i det hele tatt havner i salgshyllene, har forlagene en rekke produksjonsutgifter. Disse fordeler seg i all hovedsak over tre kategorier: redaksjonelle kostnader, rettighetskostnader og tekniske kostnader.
Det kommer neppe som et sjokk at den største redaksjonelle utgiften knyttet til en bok er redaktørens arbeid. Det er en utgift som ikke er helt enkelt å fastslå, fordi forlagsredaktørene er fast ansatte og ikke lønnes basert på prosjekter. Forlagssjef Kjetil Strømme Jørve forklarer at det ikke er uvanlig at en redaktør arbeider med ti til tolv titler i året. Dermed kan man si at én bokutgivelse tilsvarer omtrent ett månedsverk i redaktørarbeid. I tillegg legger forlagets PR- og markedsansvarlig også ned en del timer – Jørve antar omtrent et halvt månedsverk – i tillegg til at andre i forlaget også bidrar. For en romanutgivelse anslår han derfor at forlagets totale interne redaksjonelle kostnader havner på mellom 100 000 og 150 000 kroner. Dette varierer nok også fra forlag til forlag, men la oss for enkelthetens skyld gå for gjennomsnittet, 125 000 kroner, i vårt regnestykke.
I tillegg kommer eksterne redaksjonelle utgifter. I forbindelse med utgivelsen av Herfra til Hiroshima betalte forlaget 2 500 kroner for en konsulentuttalelse, som er en ekstern manusvurdering. I tillegg må en bok gjennom manusvask og korrekturlesning for å kvalitetssikres, og dette tilsvarte henholdsvis 6 500 og 3 500 kroner. Til slutt måtte utgivelsen selvsagt feires. Tiden opplyser om at de vanligvis bruker 3 000–4 000 kroner på lanseringsarrangement. La oss gå ut fra at Sunniva Lye Axelsen ble feiret med velfortjent brask og bram, og at prisen landet på det høyeste anslaget.
De anslåtte totale redaksjonelle utgiftene for Herfra til Hiroshima havnet dermed på 141 500 kroner. I tillegg hadde forlaget såkalte rettighetskostnader. Den største utgiften var omslagsdesign, inkludert til e-bok, noe forlaget betalte 12 000 kroner for. Da boken kom ut i pocketutgave, måtte de også ut med et gjenbrukshonorar for dette, som tilsvarte 6 000 kroner. I forbindelse med boken ble det også tatt et forfatterportrett som kostet 4 000 kroner. Totalt tilsvarte dette 22 000 kroner i rettighetshonorarer.
Tekniske kostnader
Når det gjelder de faste tekniske kostnadene, betalte Tiden omtrent 4 000 kroner for ombrekk, altså tilpasning av manuset til trykk, og 1 500 for klargjøring av omslaget. I tillegg brukte de et sted mellom 5–10 000 kroner på katalogproduksjon, annonsering, sosiale medier og lignende. La oss for regnestykkets skyld si at denne markedsføringen landet på 7 500 kroner.
Men de største utgiftene var avhengige av størrelsen på opplaget. Forlaget oppgir å ha brukt om lag 18 000 kroner på selve trykkingen av de innbundne utgaver av Herfra til Hiroshima. Da pocketutgaven ble produsert, kostet det 13 000 kroner, i tillegg til en kostnad på cirka 5 000 kroner knyttet til tilrettelegging av sats og omslagsbearbeiding i forbindelse med denne. Samlet sett utgjør disse tekniske kostnadene i regnestykket Tiden har for Herfra til Hiroshima 37 500 kroner. Da er det ikke regnet med frakt, som forlagssjef Jørve anslår at utgjør rundt 8–10 prosent av netto omsetning, ei eller lagring hos Forlagssentralen, en bedrift eid av Gyldendalkonsernet, som sørger for lagring og distribusjon av bøker. Om du noen gang har fått en bok i posten, er sjansen stor for at den er sendt fra Forlagssentralens gigantiske lager på Ski.
Marked og kulturpolitikk
Lagerarbeidere, sjåfører, trykkeriansatte, bokhandlere, korrekturlesere, redaktører og forfatteren selv – alle legger ned ulike mengder arbeidstid i det som til slutt blir en bok som står i hyllen din. Og i realiteten er det langt flere arbeidshender involvert i prosessen: En bok er tross alt også avhengig av produksjonen av trærne som papiret er trykket på og metallene i harddisken i PC-en den skrives på. Erkjennelsen av dette leder også til større spørsmål, som for eksempel: Hvordan ser en romans klimaregnskap ut?
Når det gjelder inntektene fra boken, skal alle skal ha sin del av kaken. Hvor stor andel hver sitter igjen med, er et spørsmål om hvor mange eksemplarer som selges over disk, men i høy grad også om kulturpolitikk og kollektive forhandlinger. Dette ser vi i eksemplet vårt: Anslagene viser at forlaget før lagring og frakt hadde omtrent 212 500 kroner i utgifter knyttet til utgivelsen av Herfra til Hiroshima, utenom royaltyforskuddet til forfatteren. Pengene fra innkjøpsordningen dekker inn ikke mindre enn 70 prosent av disse utgiftene, noe som illustrerer hvor viktig statlig økonomisk støtte er for den momsfritatte forlagsbransjens inntjening.
Bokbransjen påvirkes også av teknologiske utviklinger. Selv om e-bøker ikke har slått gjennom i like stor grad som mange trodde da de ble introdusert, har strømming av lydbøker vist seg som et stadig mer populært litterært produkt. Forfatterorganisasjonene og Forleggerforeningen ble senest i fjor sommer enige om en felles strømmeavtale, etter nesten to år med langdryge forhandlinger. Da Herfra til Hiroshima ble lansert i 2019, ble den ikke utgitt som lydbok, men det ville den nok blitt i dag – mye tyder på at stadig flere skjønnlitterære utgifter vil være mulig å lytte til mens man tar oppvasken fremover. Bare det siste året har det kommet flere nye strømmetjenester på markedet, med de største forlagene på eiersiden. Man kan ane en forventing om at strømmemarkedet er i ferd med å eksplodere. «Kunst i tall»-rapporten viser at inntektene fra lydbøker og e-bøker i snitt har vokst 13 prosent årlig fra 2013 til 2019. I 2020 gikk inntektene imidlertid ned 15 prosent fra året før.
Enn så lenge dominerer fortsatt den fysiske boken kjøpt i en fysisk bokhandel. Men føringene som legges for bokbransjen er stadig oppe til forhandling. Dette ser vi for eksempel i pågående mediesaker om enkelte norske forlags praksis med avtalestridig nedsettelse av forfatterens royaltyprosent når en bok selges på ulike former for salg. Nå er et nytt forslag til boklov på trappene, og litteraturens materielle strukturer er på dagsorden også i regjeringskorridorene.
Vinduets serie om «litteraturens materielle strukturer» er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
