Krigens stillhet

«Så kom freden», skriver litteraturhistorikeren Willy Dahl i en oppsummering av den norske litteraturen rett etter krigen, «og så kom bøkene» – mange av dem.¹ I kjølvannet av okkupasjonsårene oppsto en tidligere ukjent hunger etter bøker, slik at forlagenes utfordring ikke var å få solgt bøkene de ga ut, men snarere å få manuskriptene redigert og trykt, så gikk resten nærmest av seg selv. Det er betegnende for situasjonen at en av bestselgerne høsten etter frigjøringen var en diktsamling, Nordahl Griegs Friheten, som kom i et opplag på 70 000. Men dette opplagstallet var på ingen måte enestående, og selv debutromaner som Sigurd Evensmos Englandsfarere (Gyldendal) nådde opp i mer enn 50 000 eksemplarer og ut til enda flere lesere.²

Bokhøsten 1945 rommet hele 645 titler, mer enn tre ganger så mange som i 1939, det siste året med relativt normale tilstander før krigsutbruddet. Den store etterspørselen spilte selvsagt inn, men det viktigste var at mange forfattere satt på manuskripter det hadde vært umulig å utgi under okkupasjonen.³ En annen faktor var at en del skrivere ble bokforfattere da de oppdaget at det de hadde skrevet, også kunne egne seg for allmenheten. «Jeg fikk ikke ro før jeg hadde fått alt ned på papiret», skrev Lise Børsum i Fange i Ravensbrück (Gyldendal, 1946): «Da det lå ferdig, nærmest i brevform, ble det bok likevel.»

Hva var det så de skrev om, generasjonen som hadde opplevd de fem årene som fortsatt står uthevet i norsk historie? Hva slags temaer tok de opp, hvordan forsøkte de å sette ord på det som knapt er til å fatte, hvilke virkemidler benyttet de seg av i forsøket på å skape litteratur av opplevelser så skjellsettende at de nærmest er umulige å fange i skrift?

Selv om mangfoldet av utgivelser favnet svært bredt, er det noen klare tendenser som gjør seg gjeldende. Én ting som ganske fort blir tydelig, er for eksempel at selve den ultimate krigserfaringen – striden – er så godt som fraværende i skjønnlitteraturen. Enkelte kortfattede tilløp finnes riktignok, som i Sigurd Evensmos Oppbrudd etter midnatt (Gyldendal, 1946), men i det store og hele var det i memoarlitteraturen man fant de mer actionfylte kamp- og sabotasjescenene.⁴

Dette gjaldt for eksempel Max Manus’ Det vil helst gå godt (P.F. Steensballes Boghandels Eftg., 1945) og Det blir alvor (P.F. Steensballes Boghandels Eftg., 1946), som med sitt guttebokaktige preg tidvis skaper inntrykk av at krigen var et slags farefullt sportsarrangement. I form skiller derfor utgivelsene til Manus seg til tider ikke nevneverdig fra tyske soldatberetninger fra felttoget i 1940, selv om Manus i motsetning til sine motstandere åpenbart hadde sitt moralske kompass i orden og allerede før krigen argumenterte sterkt imot tyske arbeidskameraters lefling med nazismen og aksept av dens tilhørende jødeforfølgelser.⁵ Det er imidlertid i fangelitteraturen, for eksempel i Børsums bok og i Odd Nansens krigsdagbok skrevet i tysk fangenskap, utgitt i 1946 med tittelen Fra dag til dag (Dreyers forlag), at man virkelig får inntrykk av hva krigen egentlig handlet om, og hva fienden dypest sett representerte, slik det med renskåret brutalitet kom til uttrykk i konsentrasjonsleirene.

Som stortingspresident C.J. Hambro bemerket i De første måneder (Aschehoug, 1945), var ikke krigen først og fremst en politisk strid, og heller «ikke en konflikt mellem to forskjellige ideologier eller forskjellige oppfatninger av statsstyret. Det er noe langt mere dyptgående. Det er en krig mellem to motsatte moraloppfatninger», en altomfattende, kompromissløs kamp som mer enn noe annet var med på å gi den andre verdenskrig dens helt særegne intensitet.

Det er da også nettopp dette kraftfeltet, som berørte alle aspekter ved menneskenes liv i samtiden, også i det tyskokkuperte, men på overflaten ofte nokså rolige Norge, som utgjør hovedtemaet for skjønnlitteraturen i perioden. Selv om den ytre spenningen danner bakteppet, er det i menneskenes indre at raset går.

Dette gjør at diktningen ikke overraskende evner å nå dypere enn historieverkene med hensyn til den allmennmenneskelige erfaringen, men denne distansen til begivenhetenes gang gjorde også at diktningen tematisk kunne ta opp problemstillinger historiefaget egentlig kun de siste årene har begynt å behandle. Historieskrivningen i perioden var gjerne opptatt av storpolitikken og frontlinjenes bevegelser, og selv om disse overordnede trekkene ved krigen altså mer legger rammene for diktningen enn utgjør et egentlig tema for den, er det interessant å lese for eksempel Hambros memoarer opp mot Aksel Sandemoses roman Det svundne er en drøm (Aschehoug, 1946), da særlig med henblikk på opptakten til det tyske angrepet på Norge.

Hambro beskriver blant annet stemningen i Stortinget den 8. april 1940, som riktignok var alvorlig, men heller ikke spesielt realitetsorientert ettersom ingen av landets fremste politikere syntes i stand til å knytte de mange – og for den som ville se, så synlige – tegnene på en truende tysk fare sammen til et hele. Fortelleren i Sandemoses roman framstår derfor ikke som mindre troverdig når han utbryter: «Åttende april kom, og vi visste at Norge var i krig, jeg møtte ikke én som ikke var fullkommen klar over det. Det er gåtefullt at et medlem av regjeringen kunne våkne natten til niende april og tro at flyalarmen var en øvelse. Malerne og dikterne på Hjørnet [Theatercafeen] var både bedre underrettet og hadde et sikrere instinkt enn landets utenriksminister.»⁶

Det er romaner som Det svundne er en drøm, som strengt tatt er en innfløkt, sjelegranskende kjærlighets- og kriminalroman der handlingen foregår med krigen som bakteppe, som best får fram det Torborg Nedreaas i sin debutbok Bak skapet står øksen (Aschehoug, 1945) omtaler som «krigens stillhet». I novellen «Tre nye dødsdommer igår» beskrives denne særegne stillheten «som et skrik mot den røykgrå himmelen», et bilde som henleder tankene til Gunvor Hofmos nattsvarte dikt «Det er ingen hverdag mer».⁷ Også Sandemose beskriver «en fortærende stillhet» som lot seg kjenne «Tvers gjennom skyting og sirenehyl», og maler fram et bilde av tirsdag den 9. april 1940 som et punkt i tiden kjennetegnet av «En ubehjelpelig gråhet [...] grått, dumt og sørgelig var alt som hendte, fullt av skam».

Da hovedpersonen John Torson vandrer inn mot sentrum av Oslo den 9. april, lar Sandemose ham sette ord på hva det er som har skjedd, på den følelsen han har om noe han først tenker på som «kjedsommelig», før han med fortvilelse skjønner at det ikke er riktig ord, men noe helt annet, nemlig «ødeleggelsens vederstyggelighet som tok humøret fra et ordensmenneske. [...] Det var så humørløst sørgelig at en fikk lyst til å sette seg på fortauskanten og ikke være med på det. [...] Det svarte ikke til noe som helst jeg hadde lest om krig og plutselige bombeangrep. Det hele var så totalt og gjennomgripende annerledes. [...] Det var så merkelig at jeg kjente hvordan det gjorde vondt i hjernen å fatte det».

Nettopp denne annerledesheten finner man både godt beskrevet og kursivert i Sigurd Hoels roman Møte ved milepelen (Gyldendal, 1947), der hovedpersonen med tilnavnet «Den plettfrie» ser seg tilbake og «må tenke: For en underlig tid, den okkupasjonstiden. Allerede nå, et par år efter, forekommer den meg på sett og vis fremmed og fjern. Romantisk – men det vet jeg er løgn – og uhyggelig. Uhyggelig – det er kanskje også en løgn. Men den var så annerledes».

Til tross for at dagliglivet fortsetter mer eller mindre som før, er nemlig alt, absolutt alt, forandret – i den grad at menneskene «pustet annerledes, pulsslaget ble et annet, huden en annen. Jeg skulle tro at hver eneste av kroppens celler, med det grann av sjel den har, visste at landet var i fiendehånd». Dette enorme emosjonelle trykket skapte en konstant angst, men gjorde også at okkupasjonstiden kunne være «en heroisk tid, en besøkelsestid, en fin tid, en lykkelig tid». Konfliktlinjene var på mange måter så enkle og klare, og dermed også lette å forholde seg til, ikke minst hvis man fant fram til meningsfeller og med det kameratskap.

At krigen smadret gamle skillelinjer og skapte nye, gjorde venner til fiender og lot folk finne både allierte og ikke minst spenning i tidligere utenkelige konstellasjoner, kommer også godt fram i Ebba Haslunds debutsamling Også vi... Noveller fra Norge i okkupasjonstiden (Nasjonalforlaget, 1945). Her skildrer forfatteren en verden der det ikke er uvanlig å finne «yngre fruer med eldre, solide ektemenn», der de førstnevnte kan omtales som «ung og pen og anstrengende», samtidig som de sistnevnte kan utbryte ting som «Lille kone, er du svært trett?» uten frykt for å bli slått ned på stedet.

Det gammelmodige ved tidsbildet kan kanskje være lett å latterliggjøre, men Haslund evner å få fram at krigen rammet også i slike hjem. I samlingens avslutningsnovelle «Farlige folk» må for eksempel eiendomsmekleren Joachim Finnsen i hui og hast rømme fra sin «meget pen[e] leilighet, tipp topp moderne, komfortabelt innredet med solide stoppete møbler og tykke tepper på parkettgulvene. Det var indirekte belysning i stuen, elektrisk grammofon med plateskifter, innebygd barskap i veggen».

Finnsen søker tilflukt på Frogner hos ekteparet herr og fru Grill, sistnevnte en 60 år gammel, geskjeftig vestkantkvinne som går med illegale aviser og ikke kan unngå å kjenne på «en hemmelig tilfredsstillelse over at det var så mye forunderlig å oppleve. Visst var det skrekkelig, og visst var hun opprørt. Men hun kunne ikke for at hun nød den prikkende spenningen i blodet».

Også Finnsen er tilfreds der han sitter med kaffe, sigarett og en stiv drink etter å ha rømt fra Gestapo, og i tanken stiger fru Vesla Thiele fram for ham, henne som han hadde truffet tidligere på dagen, ute på gaten. «Det var noe dansende ved gangen hennes, som minnet om en ung veddeløpshest, når den paraderer foran tribunen», og der han sitter, klarer ikke Finnsen fri seg fra en drøm om at han nok skulle ha klart å opptre som hennes ridderlige beskytter, bare han var blitt gitt muligheten.

Fru Vesla Thiele er imidlertid blitt arrestert noen timer før Finnsens flukt og befinner seg i en naken fengselscelle, der hun «satte seg på briksen, la benene overkors og forsøkte å se ut som den elegante fru Thiele, dritt overlegen og fullstendig uberørt av omgivelsene». En tysker kommer etter hvert til cellen og verdiger henne knapt et blikk, men slår til henne over ansiktet da hun opponerer mot ham. Imidlertid er det i nettopp det øyeblikket at det over Vesla Thiele kommer «en forunderlig, eksaltert ro. Aldri hadde hun følt seg så overlegen, som i denne stunden. Hun var ikke lenger redd for Gestapomannen. All frykt var blitt borte fra det øyeblikk da han slo. Den brutale pøbelen! Hvor gement!»

Stilt overfor nazismens voldsbruk, finner altså Vesla Thiele en indre verdighet, og på et blunk er hun del av dem blant sin generasjon som med Sandemoses ord vet at «Det er en sjelelig virkelighet de slåss for, og de vet at uten den skal de dø [...] for hva skal du med et liv som bare er en form, når de har stjålet dets innhold? Stjålet? De kan ikke stjele det, men de kan noe som er verre. De kan besudle det».

Og besudle menneskelivet gjorde de så absolutt, nazistene. Akkurat virkemidlene utpensles ikke i den norske etterkrigslitteraturen, selv om nøkterne, og ofte hjerteskjærende, beskrivelser finnes, så som i Lise Børsums bok, der hun beretter hvordan tyske Gestapo-offiserer torturerer henne med benklemme. I motsetning til Max Manus klarer imidlertid ikke Børsum å føle annet enn medynk for sine torturister da hun etter krigen besøker dem i cellene på Akershus festning. Det eneste hun klarer å tenke på, er hvor fattige og golde de er som mennesker, så fullstendig uten håp, menn «som fortjente å sitte her, og som hadde [...] avgrunnen å se inn i», solgt sin sjel som de hadde til en forkvaklet idé og vist seg som menn «som aldri har visst hva det ville si å leve».

Den tyske okkupasjonsmakten levnes i det hele tatt liten ære i den norske etterkrigslitteraturen. Hos Sandemose omtales de tyske soldatene som «støpejernshodene [som] kom og herjet i Norge og gjorde Tysklands navn til en avskyelig lukt», grove mannfolk som kommer marsjerende gjennom Oslos gater skrålende på soldatsangen «Wir fahren gegen Engelland» og opptrer respektløst ved stambordene på Hjørnet. «La det aldri bli glemt at tyskeren viste oss sitt virkelige ansikt, da han trodde han skulle vinne denne krigen», lar Sandemose John Torson utbryte, for på det tidspunktet «fantes det ingen hemning i ham, ingen umenneskelig strek han ikke kunne begå».

Til tross for at det selvsagt fantes nyanser, setter Sandemose her fingeren på et viktig punkt, nemlig at den overveiende delen av den tyske befolkningen i perioden 1933–45 ga sin tilslutning til Adolf Hitler og nazismen, og selv om denne støtten nok kunne ha ulike motiver, var hverken Sandemose eller andre norske forfattere spesielt opptatt av de ulike gråtonene i mørket som var blitt kastet over dem. «Der lever et gammelassyrisk folk i hjertet av sivilisasjonen», konstaterer John Torson. «La oss ta dem til gladiatorer, og ha dem i kaserner hvor de kan få god mat til hornmusikk. Før blir det ikke fred for dem.»

At det er selve mørkets pulserende hjerte som forsøkes fanget inn i deler av litteraturen, kommer også tydelig fram i kapitlet «Dypt under jorden» i Møte ved milepelen, der Sigurd Hoel evner å nærme seg nazismens råtne, kriminelle kjerne av vold med et isnende klart glimt av sannhet:

Et blikk var nok. Dette var verkstedet. Det var her det skulle foregå.
Det hadde visst vært et vaskerom engang i tiden. Gulvet, som var av sement, skrånet fra alle kanter inn mot midten, der det var et avløp med en rist over. På den ene veggen var det en svær vask. En lang rød gummislange hang over kranen, og på gulvet sto det en bøtte. Et svært skap på den andre veggen, og mellom skapet og vasken et stort bord. Der lå apparatene utlagt i rad og rekke, sirlig ordnet på tysk manér. Noen av tingene kjente jeg uten videre, det var gummikøller, stokker og pisker av forskjellig størrelse og lengde. En del av apparatene kjente jeg ikke. Det lå en del ting i blankt metall der også. […]
Det var noe mere, en ubestemt lukt, kvalmende vond. Her hadde mennesker skreket, jamret og grått, her hadde de blødd og kastet opp, her hadde avføringen forlatt dem begge veier, her var de blitt forvandlet fra sterke menn til lallende barn – og alt dette var blitt iakttatt av sløve eller glitrende øyne.
Alle de store ordene om tusenårsriket – til dette var det de kokte seg sammen, dette var stoffet på bunnen av gryten.

Dette var det fienden man sto overfor, dypest sett representerte.

Imidlertid mislykkes torturen i å redusere Den plettfrie til et motstandsløst individ, uten vilje, uten tanke for andre, og henspiller med det på sett og vis til noe Sandemose legger i munnen på John Torson, om at den okkuperte befolkningen «har lært noe nettopp under tyskernes herredømme: Menneskene er bedre enn de selv trodde». Det finnes nemlig «noe som mennesker ikke kan», ifølge Torson: «Før trodde vi nok ofte innerst inne at ethvert menneske var til salgs, bare en fant fram til prisen. Det har vist seg å være løgn.»

Men så er da det store spørsmålet – hvorfor ble folk likevel nazister? Hvorfor valgte nesten et helt folk, men også tusenvis av nordmenn, ondskapen framfor humanitet, hvorfor gikk de inn for et diktatorisk styresett i stedet for hevdvunne demokratiske prinsipper, og hvorfor ga de sin tilslutning til en forkvaklet idé om verdensherredømme i den grad at de også aksepterte voldsbruken og den nakne maktutøvelsen som et middel for å realisere denne ideen?

Det er slike spørsmål romaner som Møte ved milepelen baler med, og det er tydelig at forfatteren strever med å finne klare, enkle og tydelige svar: «… det fins tusen former for landssvik, og […] motivene kan være ti tusen», skriver for eksempel Hoel og lar deretter Den plettfrie vurdere livsløpet til sju bekjente som valgte feil side under krigen. De hadde levd sine formative år i en tid da, som Sandemose konstaterte, «psykoanalysen grodde som villest», og for å skjønne hvorfor enkelte i hans omgangskrets kunne bli nazister, innser Den plettfrie at han også må undersøke seg selv og sin egen historie.

Han vender derfor tilbake til ungdommen, til jentene han kjente da, og særlig én av dem, Kari, som i løpet av en eneste kveld og natt nærmest er alt det en kvinne kan være for en mann, og som romanens hovedperson likevel svikter – ikke bare én, men to ganger, rett etter hverandre. Første gang da han fylt av den elektriske energien hun har skapt, en magnetisk kraft som kan merkes på mils avstand, benytter nettopp dette hun har inngitt ham til å finne seg en annen kvinne. Senere, og enda mer fatalt, svikter han henne på nytt da han – etter at hun har tatt ham tilbake igjen – utviser den særegne og utpreget mannlige formen for ynkelighet det er å ikke ville vedstå seg ansvaret for det som kunne blitt deres felles barn.

Imidlertid innhentes Den plettfrie av skjebnen. Det viser seg nemlig at Kari, i motsetning til det han hadde trodd i mer enn 20 år, faktisk fødte barnet deres kort tid etter at hun hadde giftet seg med legen og den senere nazisten Carl Heidenreich, en gutt som i 1943 er blitt en ung mann, prikk lik sin kjødelige far: «Det var meg selv jeg så. Meg selv fra ungdomsårene.» Det er bare det at sønnen står ikledd hirduniform og taler på et torg i en norsk småby med ekte ideologisk overbevisning; senere skal han delta i arrestasjonen av sin far og være med på å overlevere ham til tortur ved sin stefars hender.

I Møte ved milepelen vektlegger Hoel derfor betydningen av det personlige valget, og da ikke bare stilt overfor fenomener som nazismen og den tyske okkupasjonen, men kanskje særlig «[i] den alle muligheters tid vi kaller ungdommen», som Hoel like godt omtaler som «kjærlighetstiden». Svikt ikke kjærligheten, er den sentrale, allmenngyldige lærdommen romanen insisterer på å få fram, for gjør man det, da svikter man ifølge Hoel alt og «blir [...] til ulykke for deg selv og andre».

Nå skal det vel sies at ikke alle ungdommelige (eller senere) bommerter nødvendigvis må føre inn i nazismen, men det kan være liten tvil om at Hoels budskap fikk en ekstra gjenklang, formidlet som det var i kjølvannet av en tid som nettopp viste betydningen av det personlige valget, ikke minst i omstendigheter der det ikke alltid var like enkelt å gjøre det rette eller overskue konsekvensene av egne handlinger.

Betydningen av det personlige valget spiller da også en stor rolle i Odd Bang-Hansens roman Ringen rundt brønnen (Tiden Norsk Forlag, 1946), en bok som gjør et forsøk på å forstå hvorfor noen ble nazister og andre ikke, ved å anlegge ti ulike personers perspektiv på samme hendelse, der en hirdmann er funnet drept. I tillegg får Bang-Hansen fram en hel del detaljer ved hverdagslivet under krigen, så som den kvalmende lukten av hjemmeavlet tobakk i en tid da nesten samtlige røkte, samt også hvordan noe så prosaisk som matpakker endret seg fundamentalt i okkupasjonstiden: «De var annerledes enn før, de var større. For brødet var tykkere skåret, ellers falt det fra hverandre i smuler, kålrabiskiver og sildekaker tok større plass enn førkrigstidens tynne geitost.»

Også i Ebba Haslunds noveller finner vi en rekke referanser til mat og tobakk, da gjerne til fisk eller hermetikk, kaffesurrogat og festmat i form av kaninstek, mens en «svartebørssigar» er egnet til å plassere røykeren sosialt. Slike små beskrivelser skaper en særegen koloritt som de større og mer eksistensielle spørsmålene bøkene tar opp, spilles ut foran. Så også i Bang-Hansens Ringen rundt brønnen, der forfatteren lar forfølgelsen av den jødiske befolkningen i Norge få en framtredende plass. Den unge NS-mannen som er blitt drept, Stein Sture Tuft, har nemlig mistet livet fordi han har gjenkjent sin tidligere nabo og kamerat Sam Simonsen og kalt ham «Jødefan», noe som er farlig, og da særlig fordi Simonsen er involvert i motstandsarbeid under dekknavnet «Haraldset».

Det er altså dette siste, og ikke identifikasjonen av Simonsens jødiske bakgrunn, som gjør at den lokale hjemmefrontlederen bestemmer at Tuft må tas av dage. «Haraldset er kommet oppi noe dritt», sier lederen, «og jeg tror vi får en grisejobb en av dagene.» Det at Sam Simonsen er jødisk, har mindre betydning, for «det er vondt å se det, særlig nå når [barberen] fikser ham opp en gang i uka og steller på håret hans».

Eller som barndomsvennen Reidar Holt, som i gymnas- og studietiden alltid hadde lengtet ut og nå gjennom krigstjeneste på bombefly virkelig hadde fått reise, i den grad at han har så hjemlengsel at han i London går i bokhandlene og kikker på bøker om Norge, sier det: «Sam var jøde han. Vi tenkte aldri på det, for han så ikke slik ut.»

For øvrig beskrives Sam Simonsen som en stødig, konfliktsky kar som kom fra et kunstnerhjem, og som den lokale hjemmefrontlederen gjerne vil beholde i motstandsarbeidet: «Da de skulle stemple ‘J’ alle sammen, fikk [Sam] beskjed om å la være, og da de andre dro i høst, tok vi bare og fløtta litt på’n.» I forkant av likvideringen av Tuft reflekterer Sam over valgenes betydning, samt sin egen jødiske bakgrunn, og hvorfor Stein Tuft er endt opp med å bli hird og nå skal dø som følge av det.

Selv om Bang-Hansen ikke kommer fram til noen entydige svar, stiller han viktige spørsmål, og i romanen I denne natt (Tiden Norsk Forlag, 1947) forsøker forfatteren å følge opp ansatsene i forgjengeren, dog med litt blandet resultat. Utgangspunktet for oppfølgeren er tre menn som alle har et godt øye til den samme kvinnen – serveringsdamen Eva, som jobber på kafeen de frekventerer. Under en diskusjon om ulike folkeslag, blues, antisemittisme og så videre, kommer mennene inn på aksjonene mot de norske jødene høsten 1942, og læreren Gvarv reagerer på fordommer hos forretningsmannen Zellner.

Gnisningene som oppsto mellom de forfulgte og hjelpeapparatet under flukten 1942–43, tas også opp, og tredjemann, den tidligere motstandsmannen Sveen, uttaler da følgende: «Ikke har jeg noe mot jøder, jeg er vel ingen nazist, men fy fan til spetakkel vi hadde med dem i to og førr, da de skulle over grensa i en fyk og en fei! [...] Kom draende med skinnkåper og høyhælte sko. Penger hadde de massevis av, og smykker og ringer og greier!»

Bang-Hansen lar Gvarv ta kraftig til motmæle, og innenfor rammene av en roman tar han dermed opp et særdeles omstridt tema, som det strengt tatt skulle gå flere tiår før historieskrivningen begynte å behandle, og som fortsatt på langt nær er ferdig utforsket – noe de siste års debatt om hva hjemmefronten visste om nazistenes jødeforfølgelser, har vist med all mulig tydelighet. Kort tid etterpå kommer Zellner med en antisemittisk tirade, som Gvarv forsøker å parere med at han knapt kjenner en eneste jøde, noe som viser seg å stemme. Til slutt presenterer Gvarv så opplysningen som liksom skal velte det hele for Zellner: Eva, som alle de tre mennene begjærer, er nemlig jødisk – hvorpå Zellner går hen og dreper henne påfølgende formiddag, i et avslutningskapittel som attpåtil er titulert «Pogrom».

Selv om avslutningen dermed blir noe overtydelig, er det interessant at Bang-Hansen tok opp disse svært følsomme temaene i sine utgivelser rett etter krigen. Han var riktignok ikke den eneste forfatteren som gjorde det, for både Ebba Haslund, Aksel Sandemose og Torborg Nedreaas nevner forfølgelsen av jødene og/eller den framtredende rollen konspirasjonsteorien om «jødeplutokratiet» spilte i nazistenes propaganda og ideologi, men da kortfattet, som del av krigens koloritt. I Sigurd Evensmos Englandsfarere blir derimot forfølgelsen av jødene trukket fram noe mer inngående og på en måte som illustrerer hvordan den nazistiske okkupasjonsmakten her handlet i strid med både krigens regler og menneskelig medfølelse og anstendighet.

Mens hovedpersonen i Englandsfarere, arbeideren Harald Silju, rett nok er en dødsdømt fange, er hans forhold til sine fangevoktere av en slik art at han selv da han stilles opp mot en murvegg dagen før han skal henrettes, kan smile og riste på hodet til noe en Gestapo-mann sier til ham. Med de jødiske fangene er det annerledes: «De må skrape [is i luftegården utenfor vinduet] med fingrene, og neglene rives av. Så jages de rundt i de trange båsene mens tyskerne står på brua over gården og ler av dem og brøler at de skal synge. Og mens de løper, synger de om seg selv og roper om seg selv at de er mordere og svin, og da ler tyskerne enda mer.»

På den måten får Evensmo fram at for tyskerne var jødene ikke bare Nazi-Tysklands dødsfiender, de skulle ydmykes fullstendig – og i siste instans utryddes, noe som igjen gjorde at den jødiske minoriteten i Norge befant seg i en situasjon helt uten sidestykke da nazistenes jødeforfølgelser tiltok med en ytterligere, fatal omdreining høsten 1942.

Det er nettopp denne akutte krisesituasjonen som er bakteppe for Elsa Dickmans roman Korsveien (Aschehoug, 1946), som nylig er blitt gjenutgitt på Dreyers forlag. Romanens hovedperson Sissel Ullmann er en tjuetre år gammel student, og beskrives som «høy og slank, med vakre gråblå øyne. Det eneste trekk som røpet at hun ikke var av nordisk avstamning, var håret. Det var beksvart, krøllet og rakk nedenfor skuldrene. [...] I de siste årene hadde hun merket at hun gjorde et visst inntrykk på menn». Som romanfigur framstår Sissel Ullmann tidvis som noe selvopptatt, iblant også usympatisk, og selv om forfatteren skriver at dette bare var en fasade, blir man som leser ikke alltid helt overbevist.

Samtidig vitner romanfigurens svakheter om en betydelig livskraft hos forfatteren; det kan være liten tvil om at det er forfatterens egen stemme vi hører når hun skriver at «... hun ville mer enn bare eksistere. Hun ville leve [forf. uth.], selv om livet var fryktelig urettferdig i mange tilfelle». Tanken på faren og brødrenes skjebne etter at de er blitt arrestert, gjør riktignok «at hun bare fikk lyst til å rive og slite og skrike». Andre ganger opplever hun situasjonen som så vanskelig at «Tankene rakk ikke fram». Dette gjør at Sissel bestemmer seg for å framstå som «den gamle, glade igjen da hun snakket og tøyset litt med sine venner», slik at «de godt [kunne] ha trodd at ingenting av betydning var hendt».

Som overlevelsesstrategi er en slik tilnærming umulig å kritisere, men rent litterært gir dette seg iblant slående og ikke alltid positive utslag. Helt mot slutten av romanen blir riktignok effekten at handlingen tilføres spenning, ettersom hovedpersonen under flukten til Sverige ikke virker helt å ta innover seg den høyst reelle faren hun befinner seg i. Litt av grunnen til denne tilstanden er nok delvis hennes reisefølge, hjemmefrontmannen Ivar, skildret som den reneste He-Man, med «en kraftig skikkelse [...] da han snudde seg og så på henne, strålte det en så jernhard vilje ut fra hans sterke blå øyne at hun selv fikk kraft til å holde seg oppe».

Sett opp mot de siste årenes debatt, er det interessant å lese Dickmans beretning om hvordan andre nordmenn forholdt seg til den jødiske minoriteten og forfølgelsen av den. Om situasjonen i Oslo omtrent i starten av november 1942 skriver Dickman for eksempel at «Sissel ble helt varm om hjertet når hun tenkte på hvor snille folk hadde vært mot henne den siste tiden. [...] Det var en enestående velvilje hun hadde møtt overalt».

Sissels relasjon til Ivar står imidlertid i en særstilling, og det ofte ungpikeromanaktige preget kler nok ikke helt den historiske konteksten romanen foregår i, men samtidig har disse partiene en annen funksjon, som går inn i det som framstår som romanens egentlige tema – nemlig forholdet mellom kjønnene, og da særlig kvinnens stilling i ekteskapet. Til tross for det dystre og dramatiske bakteppet nekter hovedpersonen (og i forlengelsen av henne også forfatteren) å reduseres til et offer, men insisterer på å få leve sitt liv som ung, moderne og uavhengig kvinne, uansett hva nazistene forsøker å gjøre mot henne.

Temaet ekteskap står sentralt i samtalene mellom Ivar og Sissel, som kanskje ikke er spesielt litterært vellykkede, men tar opp spenninger som kunne oppstå mellom den jødiske minoriteten og den norske befolkningen for øvrig. Slik Dickman presenterer det, er det imidlertid krigssituasjonen, og ikke det at hun er jødisk og han ikke, som er det egentlige hinderet for at de to kan få hverandre. Riktignok hadde hennes foreldre, som «var moderne på alle andre områder, [...] ennå ikke klart å løsrive seg fra de religiøse tradisjoner», men det kan man altså få inntrykk av at deres datter Sissel tydelig insisterte på å gjøre, hvis det var det hun selv ville og så sant omstendighetene tillot det og hun fant seg «en mann som ikke bare betraktet kvinnen som husholderske og leketøy».

På dette punktet er det for øvrig interessant å lese Korsveien opp mot Eva Scheers bredt anlagte slektsroman Vi bygger i sand (Tiden Norsk Forlag, 1948), som tar opp tilsvarende problemstillinger. Scheers roman forteller om en jødisk familie som emigrerer fra det russiske tsarriket, og i motsetning til familien Ullmann i Korsveien, som i hvert fall under krigsårene får et såpass pragmatisk forhold til jødisk matskikk at selv faren i huset går med på å spise kjøtt som ikke var slaktet i henhold til tradisjonen, er familien i Vi bygger i sand mer opptatt av å holde på det jødiske. Problemstillingene som oppstår, settes på spissen i møtet mellom Feige, en av døtrene i familien, og hennes kavaler Rolf, som undres over hennes tette familieforhold og mener at det jødiske miljøet må integrere seg bedre i det norske samfunnet. «Dere bor i Norge nå, det er blitt hjemmet deres», sier Rolf. «Dere må spre dere mer, jeg kunne ha lyst til å si at dere må veksle kultur [...] det går ikke an å komme videre hvis dere ikke blander dere.»

Feige sier ikke stort til det, men på Theatercaféen ender de med å diskutere hva ortodokse jøder som Feige kan og ikke kan spise, før Rolf etter hvert skifter tema:

– Kunne du tenke deg å gifte deg med en ikke-jøde, Feige?
– Nei, jeg tror ikke det, svarte hun lavt.

Med det er kvelden over, og de går hver til sitt; Feige vil aldri komme til å gifte seg, men hun forblir venn med Rolf, som respekterer hennes beslutning.

På et overordnet nivå gir de to bøkene ulike inntrykk av den norske majoritetsbefolkningens holdninger til den jødiske minoriteten, til deres skikker og tradisjoner, men også av hvordan det jødiske miljøet i Norge forholdt seg til det norske samfunnet for øvrig. Etter alt å dømme bygger begge bøkene på reelle, norsk-jødiske erfaringer innenfor det som framstår som et bredt spenn, og gir dessuten sterke vitnesbyrd om den umulige situasjonen de norsk-jødiske kvinnene befant seg i høsten 1942, etter at deres ektemenn, fedre, brødre og sønner var blitt arrestert.

«Familien trengte henne», heter det for eksempel om Feige, som av den grunn ikke kan flykte. Selv der fluktmuligheten tilsynelatende står åpen, finner mange valget for vanskelig til at de klarer å ta det, noe som kommer svært godt fram i en hjerteskjærende scene der unge Ruth og hennes mor Chaie (Feiges søster) diskuterer hva de skal gjøre etter at mennene i familien er blitt arrestert:

Hvis du blir drept, så er det min skyld, fordi jeg ikke vil flykte. – Hvis jeg flykter og pappa blir drept, så er det min skyld. – Jeg vil ikke være flyktning. Jeg vil ikke leve på nåde! Jeg er norsk, hører du det! Jeg er norsk! Jeg vil være i Norge! Norge er mitt land! De kan da ikke kaste meg ut av mitt eget land? Kaste meg ut av hjemmet mitt? Det er mine gater jeg går i, det er min by! Tyskerne kan ikke kaste oss ut herfra, det går ikke an. De kan ikke drepe oss! Men så svar da, mamma. Kan du ikke si noe... Mamma! Skrikene hennes gikk over til vill gråt.

Dette partiet får bedre enn noe historieverk fram de fryktelige dilemmaene den jødiske befolkningen i Norge sto overfor, og viser på en meget god måte romanformens fortrinn med hensyn til innlevelse og gjengivelse av stemningen som hersket under slike dramatiske omstendigheter som den tyske okkupasjonen av Norge. Vi bygger i sand er da også en svært vellykket roman, og det eneste egentlig svake partiet i boken er slutten, der forfatteren lar arrestasjonen av Feige og hennes mor Golde foretas av to pur unge statspolitimenn, «Pene gutter, gutter som aldri ville drømt om å gjøre noe galt». Likevel opptrer de to guttene både voldelig og kriminelt (de stjeler) og gir dessuten inntrykk av å vite om den skjebnen som skal bli jødene til del.

Alle disse faktorene spilte selvfølgelig inn under aksjonene mot den jødiske befolkningen i Norge, og i motsetning til Bang-Hansens I denne natt forsvarer da også Scheers framstilling kapitteltittelen «Pogrom». Litterært er imidlertid svakheten at forfatteren har samlet for mange ulike trekk fra litt for mange gjerningsmenn i et kortfattet konsentrat til at framstillingen blir troverdig – noe som er synd, for her er det stoff å bygge sterke scener på, også med henblikk på å skape litteratur og ikke bare som en beskrivelse av en svært dramatisk historisk hendelse.

Akkurat på dette punktet lykkes Torborg Nedreaas bedre i sin behandling av et annet ømtålig emne knyttet til krigstiden, nemlig de såkalte tyskertøsene, det vil si norske jenter og kvinners forhold til tyske soldater og offiserer. Også dette er et emne som først ble tatt opp til seriøs historiefaglig behandling fra slutten av 1990-tallet, og som var svært omstridt i samtiden.

Slik sett kjennetegnes Nedreaas’ valg av tema i sine debutnoveller i Bak skapet står øksen av stort mot. Det gjør også hennes litterære tilnærming, ved at hun i noveller som «Kvinnlinger II» og «Achtung, gnädiges Fraülein» får fram at kjærlighetsforholdene som oppsto mellom ofte purunge norske jenter og tyske militære, kunne ha ulike bakenforliggende årsaker og også få tragiske konsekvenser. De rappkjeftede ungjentene på 12–13 år i «Kvinnlinger II» ser imidlertid ut til å klare seg relativt godt, tross sine utfordringer, og skryter av matvarene de har fått tak i fra tyskerne de har besøkt.

Gymnasiasten i «Achtung, gnädiges Fraülein» går det dårligere med. Hun har hatt et kjærlighetsforhold til en motbydelig tysk offiser og ender med å bønnfalle ham, på sine knær, om å ta henne inn til seg igjen ettersom hun ikke har noe annet sted å gå. Ved slik å anlegge ulike perspektiver evner Nedreaas å få fram nyanser og trekk ved de livsavgjørende konsekvenser som kunne bli skjebnen til flere tusen norske kvinner som ikke brøt loven i noen juridisk forstand, men som likevel kunne rammes av en moralsk dom som i noen tilfeller kunne vare livet ut og være hard nok til at de forlot landet for godt.

Et annet trekk ved «Achtung, gnädiges Fraülein» er at Nedreaas gjør bruk av den indirekte fortellermåten hun senere skulle benytte så virkningsfullt i romanen Av måneskinn gror det ingen ting (Aschehoug, 1947). Med hensyn til både tematikk og framstillingsform skiller novellene hennes seg dermed ut i det som hovedsakelig er en bukett prosa skrevet innenfor en mer tradisjonell, realistisk orientert fortellertradisjon. Enkelte tilløp til symbolikk finnes riktignok, og hvilket potensial dette litterære virkemidlet har for en framstilling av krigstiden, kommer kanskje aller best fram i Nini Roll Ankers roman Kvinnen og den svarte fuglen (Aschehoug, 1945). I starten gir romanen inntrykk av å være en mer klassisk «skrevet i nazistenes fangenskap»-skildring, men etter hvert skjønner man at Roll Anker har et mer utvidet og allment perspektiv, at det er selve krigen i seg selv hun vil til livs. Hør bare her:

Tenk det igjennem, om tanken din har krefter til det. For å nå målene våre kjenner vi ennå ingen bedre vei enn å utslette alt og alle som står i veien for dem. Drepe fellesskapet, gjøre skjønnheten til intet, århundrers vidnesbyrd om geni og evne. Legge øde byer, reist av slektsledds kjærlighet, vilje og tro – jevne med jorden hjemmene, hvor mann og kvinne har slitt og grått og ledd med barna sine, generasjon efter generasjon. Som vi har grått og ledd med våre, mor og far – mor efter mor, far efter far. – For å opnå vår rett. – Og på ruinene – og med slike sinn – tror vi vi kan bygge noe, skape en bedre verden, bli lykkelige!
Slå ihjel de andre. Slå ihjel ... Den eneste veien vi skimter i vårt dype mørke.

«Gi meg tilbake sønnene mine! […] De er mine!» skriker det opp fra boksidene, og man tar seg i å tenke at en slik smerte må være selvopplevd. Det var den kanskje også, om enn ikke på akkurat den måten ettersom Nini Roll Anker var ufrivillig barnløs. Likevel har hun maktet å skildre en krigsstemning som framstår som absolutt troverdig, også da hun fortsetter utbruddet med «Å, grusomme, forheksede verden, å, vanvittige, ville tid! Mot døden og lemlestelsen førte du dem fra første stund, og visste det! Smilte til dem, smilte til mig – med dolken gjemt under kappen. Løftet armen og støtte til».

Etter hvert blir det klart at den omtalte krigen bryter ut tidlig på høsten, og ikke den 9. april 1940, og dermed også at Roll Anker har et skyhøyt ambisjonsnivå. Det er ikke alle romaner som kan karakteriseres som «vis». Denne er nettopp det. Når forfatteren avslutter  med en appell fra hovedpersonen Bett (Beate) til alle verdens kvinner, til «Du som aldri blev spurt om du var villig til å bære dødens sæd frem til krigens høst. Ditt land skal være mitt land. Ditt folk skal være mitt folk» og daterer den «Mars 1942», kan man ikke annet gjøre enn å nikke stille på hodet i et kanskje fåfengt, men ærbødig samtykke.

For hva er det den umiddelbare etterkrigsperiodens litteratur forsøker å fortelle oss, om ikke nettopp dette at noe lignende som det som skjedde i årene 1940–45, aldri må få lov til å vokse fram igjen? Samtidig lar også en yr lettelse seg spore i enkelte av bøkene, over at man har kommet seg gjennom det, tross alt, og at det nå må la seg gjøre å skape en ny og bedre verden. Her finner man ingen frykt for atombomben, i hvert fall ikke direkte uttalt, snarere kommer til tider en nærmest rørende idealisme til uttrykk, for eksempel i Evensmos Oppbrudd etter midnatt, en bok som er svakere enn debuten rent litterært, men som effektivt får fram hvordan krigssituasjonen skapte nye allianser, selv blant tidligere svorne fiender som storbønder og sosialistisk innstilte skogs- og gårdsarbeidere.

«En krig viser menneskene livet», tenker rittmester og storbonde Halvard Torhov da han sitter på dødscellen, etter å ha blitt arrestert for illegalt arbeid han har utført sammen med sine nye alliansepartnere. «Så dreper den menneskene snarest mulig etter oppdagelsen. En merkelig logikk. Det er nå heller ikke slik. Det er ikke krigen som har skapt den nye sammenhengen [forf. uth.], for menneskene har vært i vekst mot den bestandig, og krigen avdekker bare, slik at alle plutselig kan se driften de bærer på innerst inne.»

Like håpefull om en ny og bedre framtid er nok ikke Aksel Sandemoses forteller John Torson, som derimot presenterer en løsning i Det svundne er en drøm, «en fredsresept» som skal fungere som en motgift mot den krig som hadde rast i Europa siden 1914: «Ingen får lov til å sette barn til verden med noen av sin egen rase eller noen som har forfedre av denne rase. [...] Loven oppheves når det blir vanskelig å finne partnere som ikke har forbindelse med samme raser. Så får vi se hvordan det går.»

At det måtte fundamentale endringer til i verden, synes samtlige forfattere nevnt å ha vært skjønt enige om. Det kommer også tydelig til uttrykk helt i slutten av Sigurd Hoels Møte ved milepelen, der Den plettfrie retter en appell til menneskeheten om at den må åpne øynene og innse at nazismen ikke utelukkende var noe som tiltalte noen andre, men også bygde på strukturer som, enten vi liker det eller ikke, kan finnes igjen som del av oss selv.

«Våkn opp!» heter det på romanens aller siste side:

Vi må løse det nå! Vi må se det nå! Vi må forstå det nå – ellers forstår vi det aldri, ellers oppstår det samme en gang til, større og verre enn forrige gang. Og da våkner en sløv, søvnig menneskehet halvveis en dag, gnir seg i øynene og sier: Hva nå da?
Det kan være dagen før verden går under.