Veiviseren

Litteraturgeografi kan være eggende. Situere litteratur i landskap. Tegne inn på kart rutene romankarakterer følger gjennom bylandskapet. Ulysses av James Joyce gir flere ukers arbeid her, Mrs. Dalloway av Virginia Woolf er et annet godt sted å begynne. Litterær geografi har nærmest blitt levebrødet til litteraturhistorikeren Franco Moretti, som for øvrig er broren til Nanni, den satiriske filmkunstneren hjemlandet Italia i dag trolig har mer bruk for enn noen gang.

Men man kan også prøve seg på mer spekulative kart over romaners og romanforfatteres «landskap». Til dagens eksperiment velger jeg meg fire nålevende norske romanforfattere, som alle har vist teoretisk interesse for romanen som form – Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad og Jon Fosse. Da ser jeg for meg at Solstad og Fosse samler inspirasjon med å slappe av i den romantiske vika, mens antiromantikerne Fløgstad og Kjærstad fyker rundt i terrenget på jakt etter ting de kanskje kan få bruk for i en roman. Hva var det Dag Solstad en gang sa om forarbeidet til Roman 1987: Han tok toget til Lillehammer og overnattet på Victoria Hotell og gikk en runde i byen neste dag. Noe sånt. Det var research nok.

Jan Kjærstad leter, og lagrer det han finner. Han har mapper og logger og filer og esker og bokser han kan putte ting i. Alt kan en dag vise seg brukbart. En historie han hører eller en gjenstand han snubler over. Verden er som en uforløst roman, det gjelder bare å finne nøklene, så vil den åpne seg for oss.

Vinduet-redaktør Jan Kjærstad i 1985. Foto: Rolf Chr. Ulrichsen/Aftenposten/NTB 

Dette har jeg lenge tenkt om romanfilosofen Jan Kjærstad: Han står hele tiden på terskelen til noe, forventningsfull, trippende, lik en guttunge. Fra hans tid som redaktør for Vinduet på 1980-tallet husker jeg titler som «Av dagens forfattere forventer vi noe nytt» og «Nå står vi foran noe helt nytt». Denne følelsen av at alt plutselig eller omsider skal åpne seg, bare vi finner en ny måte å fortelle på, klarer å anlegge et ukjent perspektiv, frambringe en ny form. Det gjelder å huske at teknologiske nyvinninger eller inngripende hendelser i samtiden – som internett, sosiale medier, kunstig intelligens, pandemi eller klimakrise – kan inspirere oss til overraskende måter å strukturere romaner på, med potensial til å forandre både oss selv og verden. Vi lever innenfor paradigmer og forståelseshorisonter. For romanforfatteren gjelder det å bryte ut av dem. Kjærstad står ikke på skuldrene til den realistiske romanen, overhodet ikke, samtidig er det nettopp det han gjør, romanens realistiske impuls riktig forstått: Kjærstad forsøker i sine romaner å innfange og uttrykke hvordan mennesket påvirkes av en teknologi som endrer seg i helt rasende fart. Jeg har ment og mener fortsatt at modernismen i romankunsten var en naturlig forlengelse av realismen, at modernismen var realisme med nye midler. Selvfølgelig er Virginia Woolfs romaner mer realistiske enn romanene til George Eliot eller søstrene Brontë. Det er viljen til realisme som driver romankunsten framover. Også for Kjærstad. Det daglige strevet med å forvandle romanen til speil vi kan se våre forvandlede selv i. Han hevder eggende at «Antropologi er narratologi. Det menneskesynet vi har, bestemmer måten vi forteller på.»

Kjærstad er optimist. Han er ikke utopist – jeg tror han er en lettere skuffet sosialdemokrat, litt (eller langt) til venstre i dagens Arbeiderparti (han liker ikke liberalisme, nasjonalisme og populisme) – men i likhet med utopistens er optimisten Kjærstads blikk hele tiden rettet framover: nysgjerrig, spent, håpefullt. Det er som om det faktisk ligger et mulig paradis der framme og venter, måter å leve på vi ennå ikke aner noe om, for ikke å snakke om oss selv som mennesker: Vi er bare skygger av våre mulige selv, fanget av Freud og annen styggedom – ikke i nærheten av å realisere potensialet som ligger nedfelt i oss. Og kanskje er det nettopp i skriften, gjennom fortellingen, gjennom romanen som redskap til å forstå med, at vi kan nå dit. Til det lovede land. Romaner som repeterer gamle former, repeterer jo også gamle verdensbilder. Og holder oss nede. Som en slags trellbundne sinn.

Nei, Kjærstad er ingen romantiker, han begynte sent å skrive, men siden har skriften tilført livet innhold. Årets utgivelse Menneskets bølger er forfatterens femte essaysamling på 33 år – de foregående titlene har alltid startet med Menneskets og fortsatt med matrise, felt, nett og vidde. Kjærstad jakter på mønstre, forbindelser vi ikke umiddelbart ser. Mønstre kan – i stedet for plott – brukes til å gi en roman form og struktur. Forfatteren kaster lassoen utover vidder og hav, ikke innover og ned i det hersens sjeledypet, der den forhatte psykologiserende romanen romsterer, skrivemåten som fortolker sine karakterer gjennom hva som skjedde med dem i barndommen. Kjærstad er eksistensialist. Mennesket står fritt til å velge, endre seg selv.

For Kjærstad er litteratur=roman. Romanen er monsteret som kan sluke alle andre litterære former det finnes liv i. Så hvorfor bry seg om småformene når det finnes en stor en? Selv sakprosaister kan bare gå hjem og legge seg. Disse forsvinner lett som bare det ned i gapet til den store romanhvalen.

Kjærstad er en sulten leser, og han er en sjenerøs leser: «Uten lesing, ingen skrift». Bokstaver inn, bokstaver ut: «Å skrive en setning. En av livets store gleder.» Han åpner Menneskets bølger med et over 60 sider langt tittelessay om romanen Bølgene av Virginia Woolf, en roman han i årenes løp har lest fem ganger, på både engelsk og norsk. Hver gang lærer han noe nytt – om seg selv, romankunsten, hva et menneske er. Men hvor mange romaner gis fem sjanser av en leser i vår tid, eller bare to, som for en rekke romaner trolig er helt nødvendig?

Essayet om Virginia Woolf er et reiseessay. Kjærstad er en litterær turist, og han liker å situere essays i et fysisk landskap. Han valfarter til steder forfattere har bodd, for eksempel Virginia Woolfs mange adresser i London, og i essayene tar han selv rollen som guide. I sin forrige essaysamling besøkte han huset til Charles Darwin, og da han etterpå vandret rundt i hagen, inspirerte spaserturen ham til formen på denne bokas tittelessay, «Menneskets vidde». Kjærstad skriver helst om bøker som har åpnet noe for ham. Det er kanskje derfor han aldri har vært litteraturkritiker. Han vil ikke være negativ. Han takker Donald-historiene til Carl Barks, oppslagsbøkene Hvem Hva Hvor, Doris Lessing. I sitt årlige kåseri for ansatte og kolleger på Aschehoug, «Kjærstads corner», benytter han hver gang taletiden til å peke på andre retninger for romanen enn den mainstreamen renner i.

Samtidig gir han det tross alt vidtfavnende romanfeltet innimellom kanskje litt for lite kred. Når han på side 48 påstår at «Så langt hadde mennesket som et vertikalt fenomen rådet grunnen; i roman etter roman utforsket vi forfattere det via den tradisjonelle psykologiske dybdeboringen.» Really? Og hele denne kjærstadske grunnideen om at vi, hvert enkelt menneske, ikke bare er én, men mange, at vi er uten faste kjerner, flytende, og så videre – er virkelig denne ideen, også innenfor romankunsten, så sjelden? Et par sider senere heter det: «Hvis mennesket er flytende, tenkte jeg, er det ikke stillestående, men i bevegelse; ikke statisk, men dynamisk.» Dette høres kjent ut. Videre sier han, fortsatt om Bølgene: «Personene er plassert i en form for økosystem. Menneskets relasjoner tar 'det indre menneskets' plass.» Men er det ikke dette store deler av kunsten og litteraturen og bortimot all dramatikk hittil har handlet om, ikke minst hos norske ikoner som Ibsen og Munch: relasjoner mellom mennesker?

Med utgangspunkt i spørsmål som disse tror jeg det kunne bli utbytterikt å lese Kjærstads romaner opp mot hans egne essays: Tenke høyt om hvorvidt romanene klarer å forløse og innfri forfatterens fornemmelser og forhåpninger og enorme ambisjoner på romankunstens vegne. Alle de vidløftige og framoverlente tankene om hva en roman er i stand til å utrette: Klarer Kjærstads egne romaner å bryte lydmuren? Klarer romanene hans å slå seg fram til den andre siden? Gir romanene kunstneriske svar på idérikdommen essayene fyrer seg opp med? Her ligger det opptil flere masteroppgaver og doktorgrader og venter. Menneskets bølger er et godt sted å begynne: Kjærstad deler ut flere nøkler til sine egne romaner i årets essays.

I det forklarende forordet skriver Kjærstad, i selvforsvar, at det kanskje ikke er mange som sitter og venter på ei bok med essays og artikler om «hva jeg per i dag mener om litteratur og det samfunnet vi lever i.» Men selv liker han å lese slike bøker av andre forfattere, fordi: «Hvis jeg får noe ut av de skjønnlitterære bøkene en forfatter skriver, blir jeg også nysgjerrig på hva han eller hun tenker i forlengelsen av disse bøkene. Kanskje får det attpåtil fiksjonene til å stå frem i et klarere lys.» Nemlig!

Kjærstad er forbilledlig klar, og jeg er ofte enig med ham. Jeg er enig med ham i flere av betenkelighetene knyttet til autofiksjon og etikk, selv om han her skyter med harselerende hagle, og treffer alt og ingenting, i stedet for rammende og presist. Jeg deler mildt sagt også hans skepsis til kritikeres beundring for enhver roman som har en velskrevet stil, uten at de spør seg hva stilen i akkurat denne romanen brukes til. Mye av dette prisbelønte skjønnskriveriet er potemkinkulisser i romanhylla. Priser har selvfølgelig også Kjærstad fått, og takketalen han holdt da han mottok Det Norske Akademis pris, en tale han vier den psykologiske realisten Sigurd Hoel – en av Kjærstads erkefiender – er sjeldent fint løst.

På en måte har Jan Kjærstad, med sin store tro på fortellingen, fått det akkurat som han vil, for i strømmingens tidsalder handler alt om story, story, story. Men alt handler også om innhold, innhold, innhold, og det er her Kjærstad setter inn skytset: Ifølge hans tenkning er det nemlig måten det fortelles på, formen en fortelling får, som avgjør. En fortelling er nettopp ikke bare en fortelling. Kjærstads krav til skjønnlitteraturen er at den må få oss ut av vanetenkningen: «De virkelig store forfatterne utvider virkeligheten for leserne.». Her blir Kjærstads essayistikk effektiv medisin mot vår tids måte å omgås romaner, film og tv-serier på. For Netflix-veggen, der den pumper innhold mot deg, strekker armene ut etter deg, for å dra deg inn i de levende bildenes galakser, prøver nettopp å viske ut forskjeller, innbille oss, helt på grensen til en framtidig fascisme, at det i hovedsak finnes én måte å fortelle på, en hovedmåte, som innholdsprodusentene ønsker å gjøre deg avhengig av. Derfor gir de deg ingen tid til ettertanke, ingen tid til spørsmål. De kunne jo være kritiske! Du skal ikke tenke selv, men forbli en tom beholder, som strømmetjenesten fyller med innhold. Derfor pumpes en ny film eller tv-serie mot deg før rulletekstene på den forrige er ferdige. Bare dette overgrepet, denne visuelle volden, mot integriteten til verket du nettopp har sett: Legge annen bråkete lyd oppå, så kutte, før filmen er slutt.  

Det har gått opp og ned for Kjærstad de siste par tiårene, han har møtt motstand, men han har vist seg som en stayer, ikke gitt seg med sine ideer. Den norske debatten om hva en roman kan utrette ville vært mye, mye fattigere uten Jan Kjærstads bidrag gjennom 40 år. Til neste år runder forfatteren 70 år. La oss feire ham for artiklene og essayene allerede nå.