Ungkarskvinnen (og andre varianter av meg)

Denne teksten skal ikke handle om New York, men det er der den begynner: høsten 2021 flyttet jeg dit, brått og litt henslengt, med én koffert. Det var like etter at jeg hadde utgitt min første roman, og det hadde gått dårlig, dårligere enn man kunne forvente – slik føltes det i alle fall for meg – og jeg var lettet over å være i en annen by, sammen med mennesker som ikke visste noe om det som var skjedd (som var hva jeg hadde begynt å kalle det for meg selv). Jeg hadde til og med giftet meg, for å komme ut av Oslo, ut av Norge, ut av hele den omkringliggende geografien der det ble lest norske aviser, så snart som mulig.

Det var ikke bare å flytte til New York midt i en pandemi, med mindre jeg var formelt tilknyttet noen med en grunn til å komme inn i landet. Det var derfor jeg, den samme morgenen som jeg fikk slakt i en av landets riksaviser, tok toget til Vestby rådhus, der jeg og min visumgodkjente utvalgte ble viet av ordføreren, med to kommuneansatte som vitner. Ekteskapsinngåelsen er en historie for en annen gang, alt jeg kan si for nå er at ansiktet mitt var oppløst da jeg gikk gjennom glassporten på det kjøpesenterlignende rådhuset, jeg hadde ikke rukket å dusje eller ta på meg deodorant og hadde dessuten måttet løpe til toget for å rekke det. Morgenen var gått med til å få trøst av redaktøren min (som i likhet med alle andre jeg kjente, ikke visste noe om giftermålet), men til slutt sto jeg i alle fall der, svett og trist, foran tre ukjente mennesker som hadde pyntet seg for anledningen.

En av de første kveldene etter at vi kom til New York, spiste vi middag med en venn i Chinatown. Det var over ett år siden hun hadde fått seg kjæreste, og det var uvanlig for akkurat denne vennen å ha et forhold som varte så lenge. Så uvanlig var det at jeg forventet å spore en forandring i personligheten hennes. Nå trengte hun ikke gjøre mer enn bare å sitte der, på den andre siden av det mørkebrune bordet, tett inntil murveggen under den dunkle belysningen, med utsikt til alle de overfylte bordene, den billige vinen på karaffel, de velkledde servitørene – «vårt sted», som jeg kalte det, og som hun gjentok og lo av; det var den tredje gangen vi var der sammen.

Om det var forventningen som overstyrte hva jeg faktisk så, merket jeg det ikke. Der og da var jeg sikker på at hun var blitt roligere, mer pålitelig og orientert rundt sine nære bånd. Jeg likte denne versjonen av henne. Og jeg likte kjæresten hennes, som brakte fram denne roen i henne. Det slo jeg fast senere på kvelden, da kjæresten kom og ble med oss videre på en bar, knapt opplyst og akkurat litt større enn «et hull i veggen», som spilte så høy rock at det var vanskelig å høre hva de andre sa. De – fra nå av kaller jeg vennen vår Sofia og kjæresten hennes Ruby – ga oss benken og satte seg på noen vaklevorne stoler på den andre siden av det lave bordet. Og mens de styrte med å ordne noe å drikke til alle, ble jeg sittende og tenke på hva, nøyaktig, som gjorde akkurat dette mennesket til Sofias utvalgte – særlig fordi Sofia alltid hadde vært så sparsommelig med å hengi seg uten alle slags intrikate forbehold.

Ruby: Hun vek ikke fra øyekontakt og kommenterte størrelsene på øreringene mine. Så fine øredobber du har, sa hun, og så et eller annet om størrelsen – et øyeblikk var jeg usikker på om hun flørtet. Hun var kortklipt og gikk med vide jeans, en utvasket collegegenser under en stor bomberjakke. Det var et antrekk som lignet den slumsete stilen som rådet i en viss type miljø på den tiden, men noe med sammensetningen føltes vilkårlig: Først og fremst virket hun uinteressert i klærne hun gikk med og hvordan de tok seg ut. En elevert slask. Et sammenrasket ikon. Og kanskje var det nettopp denne manglende forfengeligheten, tenkte jeg, som gjorde Sofia, som selv var så fanget i alle slags regler om hva man skulle og ikke skulle gjøre, så tiltrukket av henne. Det var noe trygt over likegyldigheten Ruby utstrålte. Noe selvsikkert i å ikke bry seg. Av og til falt hun ut av samtalen og satt og trommet med hendene på låret. Hun var faktisk ikke interessert; hun hadde hoppet av kjøret om «å bli noen» og tatt seg jobb i et teknologifirma, som ikke bare betalte regningene, men dekket helseforsikringen hennes også. Dette var hva pandemien hadde lært henne, fortalte hun meg, neste gang vi møttes.

Da feiret vi en bursdag på en russisk bar, med liveband og dansere i midten av lokalet (og som miljøet deres besøkte som en slags spøk på den tiden – dette var før invasjonen av Ukraina). Hun sto nært og kikket meg rett inn i øynene, ikke insisterende, men med et granskende blikk. Hvorfor ikke være trygg? spurte hun. Hvorfor ikke begrense jobb til noe man gjør for å overleve økonomisk? Så kunne man gjøre hva man ville ved siden av. Hun hadde gitt opp å søke etter noe større. Hun hadde fått seg hund og tilbrakte helst kveldene hjemme med å se på tv.

Hva så hun på på tv? spurte jeg.

*

Noen måneder tidligere hadde jeg selv begynt å se på tv. Kanskje begynte sammenbruddet allerede da, om sammenbrudd er det riktige ordet. Slike ord er uansett bare noe man tar i bruk så snart man er ute av det, som om man bruker ordet for å gjøre seg ferdig, ramme inn perioden som avsluttet, stadfeste for seg selv at man er over i noe annet. Men kanskje været jeg allerede da at noe var på vei, et eller annet som skulle komme, kanskje var jeg med på å framskynde det selv. I tiden før jeg reiste, hadde jeg i alle fall ligget på senga og fråtset litt i denne tilstanden. Ikke ved å se på tv, sånn generelt, men reality-tv spesielt: episode etter episode av fenomener jeg tidligere hadde tenkt ikke var noe for meg. Eller som jeg var bekymret for at nettopp var for meg, og som jeg derfor måtte holde meg ekstra godt unna. Nå ble uroen jeg følte inni meg, heller litt dempet av å se de menneskelige dramaene som utspilte seg på skjermen. For var det ikke på akkurat denne måten, i den grumsete overgangen mellom tilgjort og ekte, mellom å spille en rolle og å være seg selv, at jeg forsøkte å finne en balanse, en slags aksept?

Og likevel: Da Ruby fortalte meg om The Bachelor, at hun og Sofia satt hjemme om kveldene og så på dette programmet, stusset jeg. The Bachelor, eller Ungkaren, som programmet heter på norsk, forbandt jeg liksom med stedet der jeg vokste opp og tidlig 2000-tall. Jeg husket hvordan jeg hadde sett de første sesongene på en skurrete TVNorge-kanal, og jeg må ha latt meg engasjere av kjærlighetshistoriene som utspilte seg, for distinkte bilder dukket øyeblikkelig opp: lipgloss og glatte skuldre i stroppeløse kjoler, limousiner og en bestemt type mann i dress (en karikatur av en kjekkas, slik han ble portrettert på starten av totusentallet: kortklipt og med bred kjeve, høy og muskuløs). Og ikke minst rosene, jo særlig var det rosene jeg husket, nærklippene av dem og den gotiske symbolikken i dem – kanskje hadde røde roser forfulgt meg siden den gang, som et gufs fra fortiden.

I programmet skal noenogtjue kvinner flytte inn i en stor, Toscana-inspirert villa i fjellene utenfor Los Angeles, for å konkurrere om hjertet til én mann (omvendt i Ungkarskvinnen). De får ikke betalt – det er det kun hovedpersonen som gjør – så mange av deltakerne har måttet si opp jobben, bruke sparepenger eller ta opp lån for å være der. I seks uker skal de bo på rom med de andre deltakerne og kle seg i overdådige kjoler med utsøkte snitt, gå på single dates, group dates og cocktail parties. Og etter hvert som ukene går, skal de fleste av dem sendes hjem. Av deltakerne som får bli, kan det virke som at ungkaren har utviklet følelser for flere av dem. Det er ikke alltid sant: Noen ganger kan man se at han egentlig foretrekker én, men på grunn av klippen, forsvinner ofte denne favoritten i bakgrunnen. Det er en del av oppgaven, en del av jobben til ungkaren, å utvikle et troverdig forhold til flere – selv de gangene han har bestemt seg. Det er et planlagt og nøye regulert polyamorøst regime, som så skal ende i et tradisjonelt frieri og forlovelse. Klokka tikker: Stevnemøtene avsluttes ofte med en romantisk middag, men paret har ikke lov til å spise maten på tallerkenen. Tiden er satt av for kvinnene til å fortelle «sin historie». Så skal de møte hverandres familier og tilbringe en natt i fantasy suites (der kameraene ikke får bli med, men må forlate paret liggende på senga, før et siste klipp, filmet utenfra bygningen, viser gardinene som blir trukket for, lyset som slukkes). Et eget vokabular er utviklet for programmets ulike trinn i prosessen med å forelske seg: «I’m falling for you» kommer først, deretter «I’m in love with you» og til slutt «I love you». Kvinnene som er igjen til slutt, er nødt til å si at de er in love, intet mindre. I siste episode vil ungkaren uansett slå opp med én av dem. Og så, etter en liten pause, skal han gå ned på kne og fri til den andre.

Da Ruby fortalte om dette, forsto jeg det som en slags spøk: et skeivt par som satt hjemme og så på et program som livnærte seg på heterofile troper. Det var underholdning, en måte å få tiden til å gå på, ikke fri for den blaserte holdningen som hadde spredt seg etter Trump: en flukt fra en virkelighet som kunne demotivere og fremmedgjøre mange i hverdagen, til en tv-skapt «virkelighet» som i alle fall var åpen om anførselstegnene på hver side av den.

*

En av de siste sesongene som var sluppet på den tiden, var med Matt James, den første svarte ungkaren noensinne. Han ble introdusert mens han hoppet tau i bar overkropp. Samtidig som han trente, kunne man høre ham fortelle om seg selv: Han vokste opp i et kristent hjem med sin mor og bror, hadde en vellykket jobb som eiendomsmegler og jobbet med utsatte barn på fritiden. Nå ønsket han noen å dele livet med.

Det var hele 32 kvinner som skulle konkurrere om Matt. En av dem var Katie. Hun steg ut av limousinen i en lyseblå, paljettdekket kjole, og holdt en arm på ryggen mens hun introduserte seg for ungkaren. Så avslørte hun hva som skjulte seg i hånden: en dildo hun hadde gitt navnet MJ, til ære for ham (Matt James). Hun hadde brunt, mellomlangt hår og en litt nasal stemme, og grunnen til at jeg nevner akkurat stemmen, er at hun var en type som – på tross av sin beskjedne, underkommuniserte skjønnhet – mange åpenbart kunne la seg irritere av. Stemmen var bare kanalen for irritasjon: Hun snakket kanskje for høyt, eller boltret seg for mye med sin sexpositivisme, hun var litt «masete», ville noen sagt. Alle disse anklagene kunne man enkelt forestille seg, og grunnen til det var at hun var direkte, uredd og en anelse moraliserende, og dessuten så overbevist om sin egen rettferdighetssans at hun kom til å følge den, selv når hun ble foraktet for det. Slik hun skulle gjøre så snart det ble konflikt blant kvinnene i huset.

Det var særlig en av dem, en kvinne som ankom med krone på hodet og kalte seg for dronning, som skapte ubehag. Navnet var selvfølgelig Victoria. Dronning Victoria. Hun nølte ikke med å kalle de andre kvinnene for «hore», be dem om å reise hjem hvis de syntes det var vanskelig å være der, eller kommentere tørt da de faktisk dro: «Søpla kastet seg selv». I neste øyeblikk kunne hun snakke «sårbart» til ungkaren om hvordan de andre kvinnene behandlet henne (og anvende de samme ordene som kunne blitt brukt om hennes egen oppførsel: «manipulerende», «giftig», hun følte seg «mobbet», og så videre). Det gikk som det måtte gå: Oppførselen til én ubehagelig person ble til allment ubehagelig stemning, og på den måten klarte Victoria å skape splittelse blant gruppen av kvinner. Katie følte at hun måtte gjøre noe. Hun gikk til ungkaren, som akkurat da sto ute i hagen og snakket med tv-produsentene. Det var kveld og mørkt ute, og lyssettingen av samtalen mellom dem virket improvisert. Katie advarte om hva som foregikk i huset når han ikke var der. Også hun kalte det «mobbing», «et giftig miljø» og dessuten «flokkmentalitet» – alarmord som på grunn av misbruk og overforbruk hadde mistet sin umiddelbare effekt. Men Katie hadde noe konkret å tilføye: Det var satt ut rykter om noen av deltakerne, og enkelte av dem så alvorlige, mente hun, at det kunne ødelegge livene deres (og selv om hun ikke sa det, var det tydelig hvilket rykte hun siktet til: at en av dem var eskortepike). Matt sto og strøk henne over skuldrene mens hun snakket, men det merket hun ikke: Hun var for oppskjørtet, for utålmodig etter å fortelle, oppfordre ham til å ta tak i problematikken neste gang alle var samlet.

Og jeg nærmer meg nå, så raskt jeg kan, selv om jeg er redd det ikke går raskt nok til at jeg skal få fortalt hva som var så viktig med dette.

For det viktigste var ikke at de «slemme jentene» ble sendt hjem, og at Katie fikk bli. Eller at Victoria og hennes allierte, i møte med den uventede motstanden, mistet kontrollen og ble karikaturer: gråt og nektet, med sammenbitte kjever, for å ha gjort noe galt, låste seg inne på do og skjelte ut de andre deltakerne, kom med anklager som virket mer og mer rablende, mer og mer avslørende om hva de forsøkte å skjule. For snart skulle også Katie bli sendt hjem. Det var ikke hun som skulle vinne hjertet til ungkaren, slik det generelt ikke var hun som pleide å vinne. Til det var hun både for mye av noe og for lite av noe annet, og denne nestenheten hadde hun lært seg å leve med. Noen frydet seg da hun ble sendt hjem. Eller så var det min frykt for at de gjorde det, som fikk meg til å tørke tårene sammen med henne da Katie hulket hjerteskjærende i limousinen på vei bort fra huset. Parasosialisering, kalles det – når man begynner å identifisere, eller i alle fall sympatisere, med en person som ikke aner at du eksisterer. Der og da trodde jeg det var alle mot én, at taperen tapte igjen, og derfor følte jeg at støtten var nødvendig, både som motvekt og som opposisjon.

Det var først da sesongen var slutt, at jeg forsto at det ikke bare var jeg, men majoriteten av tv-titterne som hadde lagt sin elsk på Katie. Det var hun alle tenkte på som «ekte» og som ble tilskrevet «gode intensjoner». Det var hun som ble valgt til å være den neste Ungkarskvinnen.

Og det må være dette jeg var så glad for: ikke bare Katies oppriktighet – eller hva jeg antok var oppriktighet – men å forstå hvor mange mennesker der ute som faktisk var enige om hva som var hva. I virkeligheten ville det spilt seg ut annerledes, tenkte jeg. Det følte jeg meg sikker på: Da ville en type som Victoria, den mest beregnende eller dominerende, den mest skånselsløse herskeren av det sosiale spillet, evnet å skape tvil om skyldspørsmålet, om hvem som egentlig var den manipulerende og når og hvor og hva som var sagt av hvem. Men nå, fordi alt var filmet, fordi kameraene hele tiden hadde vært til stede og opptakene var klippet og vist på tv, fantes et publikum der til å gjøre den endelige vurderingen – av hvem som var de gode og hvem som var de onde. Og dette betydde, trodde jeg akkurat da, at jeg ikke trengte å være så bekymret for denne tv-sjangeren eller andre former som tuklet med virkeligheten, ikke trengte å bli urolig hver gang jeg så et ungt menneske bli eksponert foran kamera.

*

«Det er bare én ting som mangler», sa han jeg hadde giftet meg med (og som jeg faktisk var glad i, om det er noen tvil om det), etter å ha lest utkastet til teksten jeg forsøkte å skrive om Katie. «Hvor er du i dette? Det var eksistensielt for deg å se på, du søkte faktisk noe i det, som du trengte for å komme tilbake til livet. Det må man forstå.»

Jeg måtte stenge leppene for ikke å hogge til og svare: Selvfølgelig var det eksistensielt, sa ikke det seg selv? Jeg opplevde at det sto skrevet der allerede, og var mistenksom til det uttrykte ønsket, hva slags intensjoner som skjulte seg bak ordene, en grådighet? Som om det aldri var nok, hva man ga av seg selv, eller at en analyse var uten vekt eller forankring så lenge den ikke var fulgt av bekjennelse.

Hva ville jeg bli nødt til å fortelle? På et eller annet plan forsto jeg at jeg måtte forklare hvorfor det var blitt så akutt å følge Katies skjebne, og ikke minst hva denne skjebnen fortalte om noe større, kanskje til og med avgjørende, om samfunnet. Men sannheten var at jeg ikke visste. Nei, sannheten var at jeg ante, men at jeg ikke forsto hvor jeg skulle starte, og at jeg forsøkte å skrive denne forklaringen, men den ble aldri enkel nok, og heller ikke riktig nok, og at jeg derfor utsatte å fullføre og bare gikk rundt og fortvilte over den manglende klarheten i veven jeg forsøkte å lage mellom meg og Katie. Jeg sendte fra meg utkastet til redaktøren min, men i dagene etterpå skammet jeg meg så mye at jeg begynte å snakke høyt for meg selv, og dette påtrengende behovet for å rette opp og forstå og finne fram til en versjon av historien som føltes sann og som festet seg, kjente jeg igjen fra noen år tidligere. Det samme hadde jeg gjort etter det som var skjedd.

Det som var skjedd var altså at jeg hadde skrevet en roman. Romanen var en slags satire som kretset rundt litteraturmiljøet, og dessuten rundt en «ung kvinne» og en «eldre mannlig arbeidsgiver». Romanen vekket anstøt i det samme miljøet som den handlet om. I tre riksaviser fikk den ubarmhjertig kritikk. Men, og dette er et viktig men, det var ikke først og fremst kritikken det handlet om for meg (selv om de fleste som har opplevd en «die author die»-anmeldelse – dette treffende navnet jeg senere skulle finne i en bok og nesten smile av, for akkurat sånn føltes det – ville visst hvor hardt den kan ramme).

Nei, for kritikken inneholdt også en enkel konstatering av at alt som sto i romanen var sant, romanen var med andre ord «virkelighetslitteratur», og dette kunne jeg verken helt enkelt motsi eller direkte gå med på. Faktisk var det som om jeg hadde begynt å oppføre meg som en levende etterligning av hun-personen i romanen. Hun var en ung og rådvill kvinne, så da var sikkert jeg det også? I alle fall gikk jeg rundt og følte at det nå var blitt min oppgave, enten å verifisere eller å avkrefte blikkene som møtte meg i etterkant, for eksempel om det var sant at jeg var «blakk» og gikk med «hullete jakke» (jeg la merke til, i tiden før jeg dro, at venner tilbød seg å betale for meg). Folk ble overrasket over å høre at jeg hadde kjæreste, for dette fikk de ikke til å stemme, eller hvordan passet dette med relasjonen som var beskrevet i romanen, mellom en ung kvinne og en eldre mann? Plutselig kunne jeg bli møtt med en ømhet: Hvordan gikk det med meg, sånn egentlig? Dette var blitt hemmeligheten som sto i midten av alle møtene mine: det andre trodde de hadde forstått om meg, uten at de innrømmet hva de hadde forstått, og min skyggeboksing med hva disse tolkningene potensielt kunne være – selv om jeg bare kunne ane, ikke vite, hva de egentlig dreide seg om.

Ikke minst registrerte jeg at flere menn, som jeg aldri hadde hatt problemer med og oftere enn ikke hadde ansett som venner, nå lurte på om de burde forholde seg annerledes til meg. Dette forundret meg og underholdt meg nesten like mye som det fornærmet meg, for hva hadde skjedd? Hvem innbilte de seg at jeg var på grunn av det de hadde lest? Og siden det nå var blitt så rart mellom meg og dem, kjente jeg et behov for å uttrykke det motsatte: Ingen måtte være redd for meg! Ingen kunne si eller gjøre noe galt rundt meg! Selv om den samme virkelighetsforskyvningen mellom roman og liv kunne ramme meg også: Da jeg, etter en lang pause, dro på en forlagsfest igjen, ble jeg sittende i en hyggelig samtale med en eldre mann. På et eller annet tidspunkt var de andre forsvunnet fra bordet vårt, og da jeg kikket rundt meg, oppdaget jeg at lokalet begynte å tømmes for mennesker. Det var nesten bare oss igjen. Huff, tenkte jeg, nå var jeg jo hun i boka? For alle andre måtte jeg jo se ut som hun i boka?

Mens jeg ennå var i New York, slapp jeg heldigvis å navigere dette. Og likevel gikk jeg rundt i de skitne gatene og forsøkte å begripe hva som var fiksjon og ikke i romanen min. Det fiktive ved den hadde jeg jo insistert på, selv om jeg følte meg stadig mer i nød for overbevisende argumenter. Ikke fordi de ikke fantes, men fordi forvirringen var nådd et høyere nivå. Den offentlige konstateringen av at dette var sant, hadde hatt tilbakevirkende kraft på hvordan jeg så meg selv: Var jeg faktisk mer som hun-personen i romanen enn jeg selv hadde forstått? Til og med det jeg visste var overdrivelser, dramatiseringer, rent oppspinn, var blitt resirkulert inn i en selvbevissthet rundt hvordan jeg snakket og levde. Hadde jeg et slags ansvar for å leve opp til personen jeg hadde skildret? Eller hvordan var det igjen: at akkurat det, det var meg, mens det andre faktisk ikke var det?

Jeg hadde ingen illusjoner: Det som var et stort indre drama for meg, var lite og usynlig for alle andre. Grunnen til at det traff så hardt, var kanskje at det tok meg til et sted jeg hadde vært tidligere. Første gang jeg følte på noe lignende, var over ti år tidligere. Da var jeg havnet i offentligheten på grunn av en nå muligens glemt kontrovers (og som det er mulig å snakke om nå, nettopp fordi den er glemt). På den tiden var jeg medlem av et band, som jeg nettopp hadde trukket meg fra på grunn av en nominasjon til en pris som var sponset med én million kroner av Equinor, den gang kalt Statoil. Detaljene er ikke viktige, foruten at det var mitt første møte med offentligheten, og noe jeg ikke forsto da, men som jeg smertelig forstår nå, er hvordan den slags oppmerksomhet har kraften til å påvirke, kanskje forandre, ens eget selvbilde, virkelighetsforståelse, til og med retningen på livet. Den gang var det forventet at jeg skulle være en slags representant, ikke bare for miljøsaken, men for kritikk av kultursponsing generelt. Jeg følte meg egentlig for ung og uerfaren til å være en representant for noe. Da det skjedde, holdt jeg meg bare flytende i strømmen som kom mot meg. Jeg hadde ikke lenger noe band, og jeg var heller ikke sikker på om det fortsatt var et hjem for meg i musikken, så da kunne jeg like gjerne være den personen. Jeg forsøkte faktisk en god stund å være den personen, før jeg forsto at jeg var blitt noen på slump, bare fordi det var ønsket av meg: en maskot, et ansikt, en ung kvinne i en offentlig debatt. Å komme seg ut av den kategorien skulle bli en selvstendig motivasjon de neste årene, uten at jeg nødvendigvis forsto det selv: at alt deretter skulle handle om å distansere meg fra rollen jeg var blitt tildelt, ta tilbake den manglende kontrollen jeg hadde følt på – over ikke å vite hva jeg gjorde av eget ønske og hva jeg gjorde fordi jeg trodde det var forventet av meg. I ytterkantene foregikk alltid noe annet: På et eller annet tidspunkt etter at nyheten om bruddet med bandet var ute, for eksempel, var jeg på en musikkfestival. Allerede da jeg gikk inn døra på åpningsfesten, merket jeg hvor mange som løftet blikket og så på meg. Jeg stoppet og ventet et øyeblikk, før jeg snudde og gikk tilbake til hotellrommet. Jeg skammet meg sånn over hva som var hendt, og slutningen jeg trakk om blikkene, var at de mente at det jeg hadde gjort var feil.

Nå visste jeg ikke hva det var meningen at jeg skulle gjøre, annet enn å holde meg unna: bli på den andre siden av Atlanterhavet og skamme meg, skyve fortellingen om mitt nye liv i New York som en polstring foran meg. Men det Katies skjebne skulle fortelle meg, trodde jeg, var at selv på tv, selv i en tv-sjanger som ikke bare viste fram, men også grep inn i virkeligheten, var det mulig å bli ved sin fortelling og ikke miste seg selv.

*

Katie skulle begynne sin reise som Ungkarskvinnen. Hun ledet gruppen av menn med integritet og klarte raskt å sende hjem deltakerne som ikke var der av «de riktige grunnene». Enkelte vonde erfaringer hjemsøkte henne, og dette bød hun på, den grunnleggende tvilen på om «prosessen» skulle fungere – om det var mulig å finne kjærlighet på et tv-program. Til tross for dette fikk hun fort god kontakt med to av deltakerne: Greg, en ung og følsom mann med nittitallsfall i håret og rutete flanellskjorter, som hun konstant måtte gi bekreftelse for at han ikke skulle bli for usikker på seg selv. Og Michael, en godslig alenepappa, som av og til virket å være den eneste voksne i rommet (de andre deltakerne hadde begynt å kalle ham «dad»). Men Michael forlot programmet, på grunn av en telefonsamtale fra sønnen, som åpenbart trengte ham hjemme. Og i en av de siste episodene dro Greg. Like før hadde han sagt til Katie at han var «in love», men nå var han såret over at hun ikke hadde sagt det samme tilbake. Han var kommet til hotellrommet hennes, blitt ført til sofaen og satt med våte øyne og ruskete stemme og fisket etter en kjærlighetserklæring, aller helst at hun skulle avblåse resten av programmet og dra derfra med ham. Katie så alvorlig og kjærlig og litt moderlig på ham. På sin egen måte forsøkte hun å bekrefte hva hun følte, selv om hun ikke brukte akkurat ordene han ønsket seg. Samtalen eskalerte til diskusjon, som så endte med at Greg stormet ut av huset. Katie løp etter ham, men etterpå satt hun alene igjen på bakken. Hun snufset vilt, før hun reiste seg brått og sa at hun var ferdig. Jeg er ferdig, gjentok hun, før hun forsvant ut av kamera.

Neste gang man så henne, var det en annen Katie. Til nå hadde man som tilskuer følt at det hun sa, var det hun mente. Selv da det ble vanskelig, var hun i kontakt med seg selv og turte å vise det. Denne ærligheten hadde man verdsatt fra første stund ved henne. Man – eller jeg – hadde beundret hvordan hun, på tross av antydninger om gamle sår, kunne være så åpen, både mot mennene i huset og foran kamera. Nå smilte hun innbitt og insisterende. Hun snakket som om alt var greit, men jeg trodde ikke lenger på det hun sa. Hun ønsket så gjerne å virke upåvirket av avvisningene og hvilken vending sesongen hadde tatt – en sesong det strengt tatt ikke ga noen mening å fullføre, nå som de mest lovende kandidatene hadde forlatt programmet. Og muligens fordi hun forsto det, forsøkte hun desto mer å late som. Det ble nesten ukomfortabelt å se på: Hun var ikke lenger følelsesmessig tilgjengelig, verken for seg selv eller for seerne. Men hun nektet å stå igjen som den forlatte kvinnen på kamera, følte nok at hvordan det «så ut» var for vondt å bære. Så hun gikk videre med den eneste gjenværende deltakeren i programmet, en mann som var kommet sent inn og som hun dermed ikke var blitt ordentlig kjent med, en mann som håpet de var ment for hverandre, særlig fordi de delte dette med sexpositivisme (noe man kunne se på Katie at hun ble litt ubekvem av, da han sa det på den måten). Hun sto der på en provisorisk platting midt i naturen, i sin dypgrønne, skinnende kjole, og løftet hånden mot munnen da han gikk ned på kne og fridde til henne. Hun virket rørt over talen og begynte å gråte – men den første gangen jeg så på, måtte jeg skru av episoden før den kom til frieriet. Jeg taklet ikke å se verken på selvtapet eller på forsøket på å skjule det. Sett igjen nå, flere år senere, som et løsrevet klipp, kan det nesten virke som en lykkelig slutt: at det var sånn det skulle bli, at det hele tiden var meningen at det skulle bli de to.

Katie forble forlovet i noen måneder, så ble det slutt. En stund virket hun sint på alt og alle: Da deltakerne skulle møtes igjen på en direktesendt episode med publikum i salen, angrep hun Greg, den unge, følsomme mannen som hadde dratt på slutten av sesongen. Med stramt foldede hender satt hun på trygg avstand fra ham i sofaen, anklaget ham for å være en skuespiller som ikke bare skjulte skuespillerutdanningen sin, men som også hadde spilt en rolle gjennom hele sesongen – at han ikke egentlig var beskjeden og følsom, slik han utga seg for å være, men en selvsikker fyr fra New Jersey som visste godt hvor kjekk han var. Enn så lenge var hun fortsatt forlovet: Jeg er veldig lykkelig, forsikret hun både Greg og publikum om, men det var vanskelig å tro på det hun sa. Like etterpå ble hun sammen med en annen deltaker, en av dem hun hadde sendt hjem i andre episode. Eks-forloveden anklaget henne for utroskap. Så tok det nye forholdet slutt, og Katie begynte med standup.

*

Det var lenge siden tiden i New York, men snart skulle vi flytte dit igjen. Kanskje var det derfor alt plutselig var tilbake: tiden jeg hadde sittet foran tv-en og forsøkt å forstå, hva som var virkelig og ikke, hvilke følelser, relasjoner og situasjoner det var mulig å tro på. Denne øvelsen i å skjelne det ene fra det andre var ikke oversiktlig eller selvforklarende eller engang særlig enkel, men noe jeg brukte tid på og som ofte gjorde meg i tvil om egen dømmekraft. Det var sikkert en del av oppgaven som tilskuer: å lete etter hva, om noe, som var troverdig blant alt det konstruerte, noe som føltes sant i den redigerte eller til og med iscenesatte virkeligheten. Men etterpå hadde jeg følt meg mer forvirret enn noen gang. Ikke minst av at jeg var blitt så glad av å se på Katie, når det endte som det gjorde. Kynisme virket som den naturlige endestasjonen, den eneste kloke holdningen i en verden hvor framstilling av virkelighet var blitt like vanlig som virkeligheten i seg selv. Man kunne ikke håpe på noe «ekte» i et realityprogram, alt var bare juks og underholdning og et risikabelt spill uansett, der kjærlighet bare var én av mange ting som lå i potten. Men jeg burde visst bedre: Det fantes nok en versjon av virkeligheten som skilte seg fra historien man ble fortalt om virkeligheten. Men for dem som fikk søkelyset rettet mot seg, fantes også en tredje variant – der virkeligheten ble til i dialog med betrakteren; de som tittet og vurderte og bedømte ut fra hva de innbilte seg at de forsto. Dette forvirrende forholdet mellom virkelighet og «virkelighet», og så virkelighet igjen, hadde jeg allerede brukt mange år av livet mitt på å forstå. Ingen virkelighet lå fast i møtet med andres blikk, et helt liv kunne spille seg ut i den utvekslingen. Akkurat på den måten er en realitydeltakers forhandling, med seg selv og omverdenen, ikke nødvendigvis så ulik erfaringen til en forfatter som blir formodet å skrive virkelighetslitteratur.