Jon Fosses paraply

Jeg følte en like ufortjent som uforbeholden stolthet. Grunnen var at jeg tilfeldigvis var på vei til akkurat Hardanger, Jon Fosses barndomsland, da Nobelprisen i litteratur ble kunngjort. Jeg skulle gå av bergensbanen på Voss og ta bussen derfra innover fjorden til den lille bygda Ålvik. Dette skyldtes verken predestinasjon (tror jeg) eller ekstrem nerdeoppførsel fra min side (det var ikke slik at jeg hadde planlagt en tur til Hardanger bare i tilfelle Jon Fosse skulle vinne). Jeg hadde tvert imot nesten glemt hele prisutdelingen der jeg satt, på vei til Ålvik for å besøke en nær og god venninne. Vi hadde planlagt å spise kantarellpizza, bake eplekake, sitte ved fjorden og dra på siderfestival i nabobygda. Men fordi en tidligere kollega sendte en melding som indikerte spenning og forventning knyttet til prisen, kom jeg allikevel til å følge NRKs sending av utdelingen på mobiltelefonen, mens jenta ved siden av meg var like klistret til en av Twilight-filmene på sin mobil (jeg kan ikke si sikkert hvilken av dem, men jeg skimtet en kritthvit, glitrende vampyr jeg dro kjensel på). Døra gikk opp og det var Jon Fosse som vant. Gleden løftet seg gjennom kroppen og fylte vogna som et gyllent høstlys, jeg ville juble og blåse ut alle lysene på en gigantisk marsipankake, heise norske flagg i rødt, hvitt og blått – og tenk at jeg, ringe jeg, var på vei til det hellige landet Hardanger! Her vokste altså Fosse opp, i den lille bygda Strandebarm, og landskapet gjennomsyrer mye av diktningen hans. Jeg så opp, på utkikk etter noen å dele gleden med, men ingen møtte blikket mitt. Utenfor vinduet ble imidlertid landskapet vi raste gjennom stadig mer fossesk, mer Morgon og kveld-aktig, for hver kilometer. I mangelen på noen å feire med, skrev jeg gledesstrålende til faren min: «Nobelprisen til Jon Fosse!!! ❤️❤️❤️». Og en ny melding: «Tenk hva paraplyen din er verd nå?»

Kort tid etter kom et bilde i retur opp på mobilskjermen min. Det viste pappa poserende under en paraply, innendørs, med en jordbær-kroneis i hånda. Slik feiret han. Selv gikk jeg rett til kafévogna og kjøpte både kaffe og vaffel. Paraplyen på bildet hadde sølvtrekk på innsiden og var svart på utsiden. Jeg studerte fotografiet fra faren min inngående, for det var flere år siden jeg sist hadde sett paraplyen med egne øyne, langt mindre berørt den. Det er en stor paraply, med mange tette metallstrenger strålende ut fra midten, slik at den ville kunne tilby solid beskyttelse i vær og vind. Dette, kjære leser, var Jon Fosses paraply. Ja, den har rett og slett tilhørt Jon Fosse og vært i berøring med hans geni. Jeg skal komme tilbake til hvordan den havnet i min families besittelse, som et klenodium, en relikvie, en magisk gjenstand, men først må vi videre, til Hardanger, den store forfatterens hjemsted. For her viste det seg å gløde og vokse og triumfere enda sterkere, det som denne lille teksten skal handle om: Ikke «dramatikeren Fosse», «romanforfatteren Fosse», «barnebokforfatteren Fosse», «Nobelprisvinneren Fosse», «essayisten Fosse», «poeten Fosse», men …

Vår Fosse; vår egen Jon! Vår alles kjære Jon Fosse!

Det ytre og det indre 

I og med det litt sleivete utgangspunktet, skal jeg bruke et retorisk knep jeg har stjålet fra akademia. Nemlig å forsikre deg som leser om mine edle hensikter med denne teksten, at det ikke kun er egoistiske og selvforherligende motivasjoner til grunn (i og med iveren etter å beskrive private familiebilder og meldingsutvekslinger i detalj). Min motivasjon er i tråd med det Bernhard Ellefsen skrev i forrige ukes Morgenbladet: «Når Jon Fosse nå har fått Nobelprisen, vil nok mange lesere tenke på hva disse bøkene har betydd for en selv», før han forteller om sitt første møte med forfatterskapet, som bokhandelmedarbeider i tenårene. Ja, jeg er enig, men mer! Min tese er at lesernes personlige forhold til Fosses verk er av en helt spesiell og uvanlig karakter. I denne teksten vil jeg derfor *kremt, kremt* vise noen rent litterære grunner til at det er slik: Hva er det med Jon Fosses skrivemåte som gjør det personlige møtet med tekstene hans så sterkt?

Vi skal innom alle de ytre faktorene som gjør at ulike grupper kan kalle Fosse «sin»: Mållaget (som fikk hundre nye medlemmer på én uke etter utdelingen), alle nynorskbrukere, alle norske katolikker og kvekere, alle vestlendinger, alle tørrlagte og ikke-tørrlagte alkoholikere, alle menn med langt hår i hestehale, alle som kjenner noen som treffer denne beskrivelsen, og slik kan vi bare fortsette. Men det som gjør Fosse «vår», handler også om noe mer innvendig, noe som ikke fester seg til ytre identitetsmarkører, men en personlig erfaring i selve leseopplevelsen. Jeg vil gå så langt som å kalle det noe åndelig. Kanskje vil derfor lesere verden over, og ikke bare i fedrelandet, kunne føle en spesiell stolthet og glede over hedersutmerkelsen. For som Bernhard Ellefsen indikerer, er det bare å begynne å snakke med dine Fosse-lesende venner og bekjente, så vil du få alskens fortellinger servert: Fulle av sanselige detaljer og på grensen til private avsløringer av vedkommendes mest intime forhold. Så å si alle som har lest noe av Jon Fosse har, etter det jeg erfarer, en slik historie på lur. Kanskje fikk du en pocketutgave i presang fra en helt spesiell person. Kanskje noen leste et utdrag høyt for deg engang, og at stemmen som leste var vuggende, meditativ og sexy, til tross for – eller på en skrudd måte på grunn av – at språket hadde en eim av bedehus og uvasket 50 år gammel mann (som ikke spiser annet enn kompe og aldri lufter) heftende ved seg. Eller kanskje leseren satt alene og leste i kveldens mulm og mørke, og opplevde de enkle ordene om nettopp mørke og om lys som sanne på en helt ubegripelig måte, at ordene rørte ved noe umiskjennelig indre, sjelelig, ja at vedkommende i selvsamme stund ble vár sitt eget indre på en måte som overrasket.

Bønnen i sin helhet

Mørket hadde også falt på da jeg satte meg i en lokalbuss fra Voss i retning Nordheimsund. Før vi kjørte av gårde, rullet bussjåføren ut bønneteppet sitt på fortauet og vendte seg mot Mekka. Jeg så på ham fra innsiden av bussen, og tenkte at han var modig som praktiserte troen sin så åpenlyst. Jeg lurte på om han hadde lest sin Fosse, han også, om han var fylt av fryd over utdelingen, han også, og hvordan han i så fall ville oppleve akkurat bønnens tilstedeværelse i Fosses bøker, ikke minst i Septologien. Det store romanverket ble ferdigstilt i 2021. Her leser vi om billedkunstneren Asle, og fortellingen gjengis med hans indre stemme, i en flyt der det ikke finnes punktum, en rytme som gjør noe med pusten din, med din egen kropp, mens du leser. Og deler av det du leser, vil være bønner, skrevet ut i sin helhet, noen av dem ferdig formulerte og knyttet til den katolske rosenkransen, et bønnekjede, et redskap å be med, for eksempel latinske «Ave Maria», som avslutter ulike deler av Septologien. Dette er faste bønner, ikke helt ulikt de faste bønnene og skriftstedene muslimer verden over ber med, fem ganger om dagen. Bønnen er av Fosse skrevet ut i sin helhet, og som lesere, innlemmet i språkets rytme og flyt, tar du på sett og vis del i bønnen når du leser den. Du leser at Asle ber, men du leser ikke bare at han ber, du leser også bønnen, i sin helhet, og jeg skal ikke si at «enten du vil eller ikke så ber du», men at du leser en kristen bønn, det er ikke å komme bortfra, akkurat slik en prest leser en bønn høyt under en katolsk messe, de samme, fastlagte ordene, og hvor forskjellig det er fra å be, det vet ikke jeg. Men dette er én måte Fosse skriver seg inn i vårt indre på, gjennom en rytme som møter pusten og forandrer måten vi er tilstede i teksten på. Han når inn til oss gjennom å bruke bønnen som form, et språk for det indre som mennesker over hele verden og til alle tider har gjort til sin mest private, og samtidig delte, uttrykksform.

Riktig holdeplass

Da bussen hadde stanset ved en fergekai, lå Hardangerfjorden og lyste i mørket, enda det ikke var stort med lys igjen på himmelen for vannet å speile. Fjellene ruvet mørke og mettede opp på alle kanter langs de trange veiene da kjæresten min ringte. Mens bussen kjørte videre, snakket vi ivrig i vei om Fosse. «Vår Fosse!» utbrøt jeg, og fortalte om paraplyen til pappa, om hvor stolt og glad jeg var. Jeg snakket også om en rekke andre personlige ting man kanskje ikke burde snakke om på bussen, med lyttende ører både foran og bak, før vi avsluttet samtalen fordi jeg begynte å bli bekymret for å miste stoppet mitt. Et øyeblikk etter at vi hadde lagt på, snudde kvinnen i setet foran meg seg og så alvorlig på meg.

«Jeg kunne ikke la være å overhøre samtalen din, og den har ikke jeg noe med», sa hun, og jeg skammet meg. Ouff, nå hadde jeg altså blitt den personen på bussen, hun som jeg ellers pleier å sende olme blikk, det uforståelige mennesket som hensynsløst og uten blygsel invaderer alle andres auditive rom. «Beklager så mye,» sa jeg, «beklager at jeg forstyrret deg!» «Nei, nei,» sa kvinnen, det var ikke det, forklarte hun, og så var den alvorlige minen forvandlet til et strålende smil: «Jeg ville bare si at jeg gikk på skole med Jon Fosse! Og dette er helt fantastisk!»

Medpassasjeren min var nemlig fra Ålvik, dit jeg var på vei, men hvor det ikke finnes noen ungdomsskole, slik det heller ikke finnes i Strandebarm, bygda der Fosse vokste opp. De måtte begge derfra ta turen inn til Øystese, der de gikk i samme klasse. De hadde begge hatt sine meningers mot, og kunne begge ta ordet under en diskusjon i timen, fortalte hun. Det var også her i Øystese kvinnen hadde møtt sin ektemann – og han kjente Fosse enda bedre, for de hadde spilt i band sammen! Jeg gratulerte og gratulerte, og gleden sto i taket de siste tre minuttene før jeg gikk av på riktig holdeplass og ble møtt av min venninne, som også elsker Jon Fosses bøker, og som hadde tappet sider fra litersdunken hun hadde kjøpt av en lokal eplebonde over på flaske og satt kaldt, for at vi skulle feire. Det er et lite land, Norge, og en av grunnene til at Fosse kjennes som «vår», er utvilsomt også dette: Han er et helt vanlig menneske, som noen har gått på skole med, eller som du kjenner noen som kjenner noen som har pratet med en gang, og han svarer varmt og hyggelig hvis du sender ham en mail. For stikk i strid med sitt fåmælte rykte, er det mange som bærer vitnesbyrd om Jon Fosses store vennlighet, avslappethet og manglende divanykker. «Mon tro om Jon Fosse aner at folk sitter slik, over det ganske land, og skåler for ham og alt han har gitt oss», sa vi, der vi satt og drakk eplesider. Skål for vår alles kjære Jon Fosse!

Den nye kapellanen

Neste dag striregnet det i Hardanger, og tåka lå så tett at fjellene var gjemt. Vi trosset uværet og gikk de få meterne opp til bygdas bibliotek – med åpningstider fire timer hver fredag, fire timer hver tirsdag,om jeg husker riktig. Ingen bannere var hengt opp, men den blide bibliotekaren lo gledesstrålende mot oss og viste stolt fram Fosse-hylla. Jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av henne, men lovet dessverre at jeg aldri skulle publisere det noe sted. Fire Fosse-bøker hadde allerede blitt revet bort denne morgenen, og etter at vi hadde tatt oss en liten runde i regnet før vi kom tilbake for å låne Melancholia I, var utlånstallet oppe i sju. Ikke dårlig for en filial i Ålvik som nesten aldri er åpen. Resten av dagen tilbragte vi som planlagt med å nyte høstens goder, og ellers lese litt i boka vi hadde lånt. Det var fint å ta det litt stille og rolig, ettersom det dagen etter var planlagt full fres med Siderfestivalen. Været snudde over natta, og da vi ankom Øystese strålte sola og liksom glødet i kinnene til det blide, allerede lett sider-berusede bygdefolket og bøndene som solgte varene sine på marked. Målprisen skulle også deles ut under festivalen, en pris som Jon Fosse selv var mottageren av i 2012. Dessverre gikk selve utdelingen oss hus forbi, så min venninne og jeg stilte oss i kø for å kjøpe bonger til sidersmaking, i håp om at vi kunne ta noen glass og komme i snakk med noen som hadde fått med seg begivenheten, og mon tro om det var noen linje fra Fosse og fram til nå. Vi satte oss på de ledige plassene vi fant, ved siden av et par kamerater, kanskje var de i 60-årene, på Fosses egen alder, og de hadde mange bonger. De kunne fortelle at Målprisen hadde gått til en lokal bedrift, og at de syntes det var veldig mye bedre enn om den skulle gått til en privatperson. Da jeg likevel brakte Fosse på bane, var slusene åpne, selv om ingen av vennene vi hadde fått til selskap, hadde helt sansen for ham. Hans E. Kinck derimot! Kinck var også fra Strandebarm, der Fosse er fra, informerte han som satt ved siden av meg. «Jeg ELSKER Kinck!» utbasunerte jeg. «Ja, og han tok strandebarmingene på kornet», fulgte min nye venn opp, «som i 'Den nye kapellanen'». «Genialt,» fortsatte jeg, «men tror du ikke dette er en arv Fosse også forholder seg til og viderefører?» Min sidemann ristet oppgitt på hodet: «Nei, jeg har aldri kommet inn i hauet på den mannen!»

Selv om vår nye Øystese-venn ikke så noen sammenheng mellom Kinck og Fosse, pekte han på den, og den finnes definitivt. Og slik pekte han på enda en av faktorene som gjør at Jon Fosse oppleves som «vår»: En tilhørighet til en norsk, litterær tradisjon, farget av norske landskaper, lys, hvordan sesongene arter seg, og ikke minst språklig, nynorsken, men ikke bare nynorsken, norsk språk, med tilknytninger til hvordan vi har snakket og tenkt i dette landet, langt tilbake i tid.

Skal helst gløymast

Så, så, det var den lange reisen til og fra Hardanger, og jeg håper jeg har belyst noen helt konkrete måter Jon Fosses forfatterskap har det med å ta bolig i menneskene på. Men det er noe som ikke kan opplyses fullstendig, som er dunkelt – men påtagelig, og som derfor har sin rettmessige plass. For hva er egentlig Jon Fosses paraply?

Den kom til oss fordi han glemte den igjen. Jeg hadde intervjuet ham. Fosse hadde først sagt nei, men jeg hadde gjort en manøver og samtidig spurte hans gamle venn Henning Hagerup om ikke de to ville møtes og la seg intervjue sammen, som gamle kjente, om litteratur og om tro, ettersom Septologien (da ennå ikke fullendt) var så full av en blanding av katolisisme og gnostisisme, interesser de to – ved siden av kunsten og litteraturen – hadde felles. Henning Hagerup sa altså ja, mens Fosse sa nei, men da han skjønte at Hagerup hadde sagt ja, snudde han. «Dersom Henning stiller så kan eg òg gjera det,» skrev han, og så en ettermiddag satt vi der, i lokalene til Solum Bokvennen, Hagerup med en øl og Fosse med en cola. Jeg var sikker på at noe helt usedvanlig ville skje. At en engel på et tidspunkt ville skride gjennom rommet. I stedet fniste og flåste de to gamle vennene seg imellom i mange timer, mens jeg satt på sidelinjen og tidvis gjorde halvhjertede forsøk på å peile samtalen inn på det som var dens tema.

Jeg oppdaget ikke den gjenglemte paraplyen med én gang, og skrev så fort jeg ble klar over den oppspilt til Fosse og tilbød meg å komme opp til Grotten med den. Han kunne sikkert ikke tenke seg noe verre, og skrev vennlig tilbake at det ikke var noen fare, siden paraplyer etter bergensk vane «helst skal gløymast». Dermed tok jeg den, og ga den til faren min, som har oppbevart den på sitt kontor, der han tenker og skriver, spiller gitar og leser sin Bibel som den pensjonerte presten han er. Jeg kan ikke si helt bestemt hva Jon Fosses paraply symboliserer. Men den er som dette noe, det som glipper unna og ikke lar seg sette på formel når det kommer til vårt personlige forhold til kunsten hans. Det jeg kan si om Jon Fosses paraply er at den er svart på utsiden, men har en innside av lyst, skimrende sølvstoff. Det er en god paraply, som ville kunne tilby solid beskyttelse i vær og vind. Den vil kunne være utsatt og våt på den ene siden, og trygg og tørr på den andre. Den har ikke noe merke, ingen logo, den kan ha vært dyr eller den kan ha vært billig. Den ble glemt igjen ved en tilfeldighet, uten at Fosse hadde behov for å få den tilbake,  men for oss skattes den som noe dyrebart.