Tilbake til NALF (del én)

Norsk-amerikansk litteraturfestival (NALF), avholdt første gang 5.-7. september i 2012 på Litteraturhuset i Oslo, ble til på initiativ fra Frode Saugestad (f. 1974) – en «deltids-DJ, musiker, Diesel-butikksjef, ekstrematlet og motorsag-konkurranseutøver», ifølge det amerikanske kvartalstidsskriftet The Paris Review. Saugestad var nylig kommet tilbake fra et forskningsopphold på Harvard-universitetet, og tok på seg – i samarbeid med daværende Vinduet-redaktør Audun Vinger (f. 1974) og med støtte fra Fritt Ord – å introdusere Norge for «de stemmene som tar pulsen på et Amerika som vi på mange måter tror vi kjenner, men som samtidig er langt unna og ukjent», ifølge programteksten. Disse stemmene var Lorin Stein (f. 1973), redaktør for The Paris Review; hans venn og tidsskriftets «Southern Editor», forfatteren og magasinjournalisten John Jeremiah Sullivan (f. 1974); forfatteren Donald Antrim (f. 1958); forfatteren og New Yorker-korrespondenten Elif Batuman (f. 1977); Lucas Wittmann (f. 1985), litteraturredaktør i det Newsweek-eide nettmagasinet The Daily Beast; og britiske James Wood (f. 1965), New Yorker-kritiker og Harvard-professor, og Fiona McCrae (f. 1959), forlagssjef for Minneapolis-baserte Graywolf Press, som blant annet hadde utgitt Per Petterson i USA. Den norske deltakeren var filmskaperen Joachim Trier (f. 1974).

FRODE SAUGESTAD: Jeg bodde i USA og fulgte jo med på Paris Review. Det var ikke sånn at jeg leste hvert eneste nummer, men de store intervjuene syntes jeg det var kult å lese. Så leste jeg at han [Lorin Stein] hadde blitt ny redaktør, og tenkte at det virket som en kul fyr. Så jeg sendte ham en forespørsel om et intervju – det var et long shot, hvorfor skulle han sette seg ned med meg? – men han inviterte meg til en restaurant i nabolaget til kontoret hans. Så kommer jeg inn der og det første han sier, er: «Har du sett Reprise¹?»

LORIN STEIN (på telefon): Ja, den filmen var en stor, stor greie for noen av oss. Vi hadde en plakat av den hengende på kontortoalettet. Jeg kan ikke komme på noen norsk forfatter jeg hadde lest på det tidspunktet, men den filmen var så mye friskere enn noen amerikansk film av noen annen ung regissør, og den litterære sensibiliteten var så mye mer i berøring med den typen ting vi leste og snakket om.

JOACHIM TRIER (på telefon): Jeg er jo ikke en litterær person. Jeg har ikke noe selvtillit på å skrive. Men det som jeg har vært veldig nysgjerrig på, er hvordan man kan la seg inspirere av romanen som en egen, utforskende fortellerform, uten at man blir mindre filmisk av den grunn. Det var Reprise veldig preget av, den leker jo med litterære grep, på en både komisk og – håper jeg – seriøs måte. Som man gjør når man er i slutten av 20-årene.

FRODE SAUGESTAD: Og så sa jeg til Lorin at Joachim var en god kompis og da fant vi tonen med en gang. Jeg gjorde bare et intervju, en streit profilsak², men etterpå stakk jeg opp til ham og sa: «Det hadde vært gøy å ha en litteraturfestival i Oslo, med en prat mellom deg og Joachim, er du hypp på å være med på det?»

LORIN STEIN: Jeg kjente ikke Frode. Jeg visste ikke hva han var i stand til. Så jeg forholdt meg til det litt hypotetisk, som i at en fremmed spurte: Hvis en filmskaper du beundrer, vil møte deg i Oslo, og jeg betalte for billetten, vil du komme? Vel, jeg antar det. Hvorfor ikke.

JOACHIM TRIER: Selv om jeg ble brukt litt som drahjelp, fordi Reprise hadde hatt et såpass stort nedslagsfelt i amerikanske litterære kretser, er det viktig å vektlegge, i all ydmykhet, at det var en ære å bli spurt. Jeg hadde jo lest Paris Review-bøkene med disse klassiske intervjuene, og synes George Plimpton³ var en utrolig interessant fyr – at han prøver å bli bokser, prøver å bli amerikansk fotballspiller og likevel klarer å si noe om kulturen gjennom det. Hele denne ideen om en freidig intellektualisme som også er fysisk. Jeg er jo gammel skater og så aldri noen motsetning mellom å brekke alle armer og bein og lese Henry James⁴. Mens i Norge har vi hatt en tendens til at enten leser du bøker og hører på rar musikk, eller så driver du med sport.

FRODE SAUGESTAD: I hvert fall så var det utgangspunktet. Så måtte vi ha et navn og jeg visste ikke hva jeg skulle kalle det, så tenkte jeg Norsk-amerikansk litteraturfestival – hvorfor ikke, det er jo det det er. Men det var mange som syntes det var et skikkelig kørka navn i begynnelsen. Folk lo litt, på sommerfester og sånn. Men om folk i bokbransjen ikke likte det, spilte ingen rolle. Og det var de som var de verste groupiesene etter hvert.

De fleste deltakerne ankom Oslo med samme fly fra New York. Elif Batuman fløy inn fra Istanbul i Tyrkia, hvor hun på den tiden hadde et residensopphold ved Koç-universitetet. James Wood kom fra Boston, litt etter New York-delegasjonen.

FRODE SAUGESTAD: Men flyet deres er blitt litt forsinket, og jeg tenkte at James Wood kan ikke stå på Gardermoen i en halvtime og blomstre, så jeg hadde egentlig 35 min. på å frakte dem fra flyplassen til Hotel Continental og vende tilbake igjen. Jeg måtte jo kjøre som faen inn til byen. Da ble jeg stoppet av en sivil politibil – på med blålys, rett inn til siden. Mens alle i bilen min har jetlag og akkurat er kommet til Norge. De skjønner jo ingenting. Hva er det her for slags dude, liksom?

Frode Saugestad.

LUCAS WITTMANN (på telefon): Vi blir dirigert av veien. Frode kommer tilbake. Han sier det ikke er noe problem. Politimannen er en venn av en venn, så han kjører bare videre. Det var et tegn på at Oslo er litt mindre enn New York. Og på at han er litt av en mystery man, Frode, er han ikke? Han kan få ting til å skje.

LORIN STEIN: Jeg tror politimannen kjente familien til kona hans? I alle fall kunne ikke Frode tatt det med mer fatning. Og landskapet mellom Oslo og flyplassen er jo bare helt bisart bukolisk. Så alt var magisk fra første stund.

LUCAS WITTMANN: Og forresten: På flyplassen, da vi sto og ventet på bagasjen, så vi noen svære, sterke menn med store kofferter. Frode forklarte at de var her for en profesjonell motorsagkonkurranse. De var her for å felle trær.

LORIN STEIN: Det var så kuriøst at vi måtte le litt. Og da sier Frode: «Jeg vant en sånn konkurranse en gang.»

FRODE SAUGESTAD: Jeg drev jo galleri⁵ med Bjarne Melgaard på 90-tallet, og han skulle ha utstilling på Moderna Museet i Stockholm. Hva med å lage noen svære jævla totempæler til utstillingen? tenkte vi. Han tegnet og så gikk jeg til Norske Skog og fikk 300 000 i spons. Så fikk jeg tilsendt noen enorme trær opp til Maridalen og opplæring av en motorsagfyr fra Oslo skog- og friluftsetat. Var der oppe med ham hver helg i et halvt år. Til slutt, da jeg hadde fått skåret opp de totempælene, tenkte jeg: Nå skal jeg være med i VM i motorsag. Så jeg drev og forsøkte å kvalifisere meg, men klarte det ikke. Men jeg endte opp med å bli sponsa av Stihl, da. Med den gamle modellen. Stihl 046.

LORIN STEIN: Så vi er altså i en bil med Norges Paul Bunyan⁶ ... For så å bli stoppet av politiet og tillatt å kjøre videre. Fra det øyeblikket, som jeg vil si bare var det første av mange slike øyeblikk, var det ikke lenger noen tvil om at alle historiene Frode fortalte, alt han sa, alle løftene han ga, hvor enn bisarre, viste seg gjennom uavhengig etterforskning å være fullstendig sanne. Men dette var første gang at verden bekreftet alt som Frode hadde antydet om seg selv. Verden i form av lovens lange arm. The fucking police.

FRODE SAUGESTAD: Jeg sa at jeg hadde noen kontakter i politiet, så dette ordner seg. Men jeg måtte jo bare ta den boten. 4900 kroner. Og så fortsatte jeg i samme fart. Da begynte de andre i bilen virkelig å lure. Men politiet hadde i mellomtiden kjørt av. Det visste jeg vel egentlig.

Norsk-amerikansk litteraturfestival hadde ikke noe særlig markedsføringsbudsjett. Frode Saugestad presenterte kun arrangementet på et postkort med amerikansk flagg i bunn, som ble distribuert først noen dager i forveien. Festivalen ble arrangert i andre etasje av Litteraturhuset, i den mellomstore Amalie Skram-salen, som tar 120 personer. Den første programposten, en samtale mellom Lorin Stein og John Jeremiah Sullivan, hadde simpelthen temaet «Writing in America».

Lorin Stein og John Jeremiah Sullivan.

LORIN STEIN: Jeg tror ikke vi hadde snakket om hva temaene skulle være, og jeg har et minne av å ankomme Litteraturhuset og få det postkortet i hånden og at John og jeg ser på hverandre: Writing in America … Okei. Så hva snakket vi om? Antakelig de samme tingene vi ville ha snakket om på flyet. Vi bare begynte å snakke. Det var rart, å få lov til å snakke om ting som lå våre hjerter nær, men som ingen ville ha spurt oss om å snakke om i Amerika.

FRODE SAUGESTAD: Altså, de titlene tok meg ti minutter. Vi tok det veldig på hælen. «Skal jeg forberede noe?» Nei, bare kom og snakk. Den her var bare to kamerater som tok et glass vin og snakka om hva som er fett med skriving.

AUDUN VINGER: Det er sånt mange av oss drømmer om. En naturlig, intellektuell samtale som er avslappet og skjerpet. Publikum turde å ta ordet og det var for vanlige folk, liksom. Ikke noen forlagsmiddag, ikke noen dealing eller megetsigende samtaler, bare interesserte mennesker.

Audun Vinger, Lucas Wittmann (delvis skjult) og Donald Antrim.

JOACHIM TRIER: Det føltes litt spontant og undergrunn, sånn som Oslo var før i tiden, da ikke alt var så formalisert. Det å få utfordret den norske stereotypien om at intellektuelle er nedstøvede, døve folk, med disse amerikanerne kledd i sine hippe dresser med god vin i hånden og en entusiasme for kunsten … Altså, what’s not to like?

LUCAS WITTMANN: Så mye folk, så engasjert publikum. Det bare føltes som om veldig mye kreativ energi var i det samme rommet.

ELIF BATUMAN (på telefon): Jeg husker det var mye kulere, yngre, mer interessant utseende publikummere enn jeg hadde forventet, som kjente til alle disse vidt forskjellige amerikanske litteratene. Jeg trodde ikke at … Altså, jeg hadde ikke forventet at særlig mange amerikanere ville visst hvem disse menneskene var engang.

Etter det offisielle programmet gikk paneldeltakerne videre ut i Oslo: Til Izakaya og Last Train torsdag, Lorry og klubbkonseptet «Oslo Soul Experience» på Rockefeller fredag. Lørdag startet med Frode Saugestads obligatoriske fellesutflukt til Frognerseteren for rømmegrøtfrokost, før James Woods formiddagsforedrag om Knut Hamsun i Hamsun-salen til Gyldendal.

LORIN STEIN: Den første kvelden dro vi til en japansk-inspirert bar og det ble ganske sent, inntil innehaveren, som var for høflig til å kaste oss ut, skrudde musikken opp veldig høyt, som for å si: Gå et annet sted. Jeg spurte Audun: «Hva er det her for noe musikk?» Han så litt streng ut – eller, han hadde den Audun-looken – og sa bare: «Det er Hawkwind⁷.» Og jeg sa: «Hawkwind?!» Jeg hadde aldri hørt om Hawkwind. Så han la til: «Jeg sier ikke at jeg liker det. Jeg sier at det eksisterer.» Og det ble mitt uoffisielle motto for, vel, mange ting i livet, men deler av festivalen også.

LUCAS WITTMANN: Den grøtfrokosten – det føltes litt turistaktig. Jeg minnes at vi spøkte med det. Frode var veldig begeistret og vi var litt sånn: Er dette virkelig noe alle gjør på en lørdag morgen? Og han medga at vel, kanskje egentlig ikke, men her er vi.

FRODE SAUGESTAD: De syntes det var dritfett.

LORIN STEIN: Jeg likte faktisk rømmegrøten og den brune osten … Hva kaller du det? Å, sant. Brun ost.

Lucas Wittmann og Frode Saugestad i Seterstua på Frognerseteren.

LUCAS WITTMANN: Kvelden før hadde jeg gått videre til en klubb med John Jeremiah, så da vi dukket opp på forelesningen til James etter frokosten, var det hele litt intenst. Men auditoriet var så fullt av unge mennesker som ivret etter å høre James Wood snakke om Knut Hamsun at … plutselig tok jeg notater selv også. Så det var en fantastisk miks av sosialisering, fest, uteliv, dype samtaler og intellektuell stimulans. Jeg mener, det var på en måte idealet for hvordan en litteraturfestival burde være.

Den første norsk-amerikanske litteraturfestivalen knyttet sterke bånd, ikke bare deltakerne imellom: Cappelen Damm utga John Jeremiah Sullivans artikkelsamling Pulphead allerede samme høst, året etter presenterte Vinduet Donald Antrims forfatterskap over seks sider, Solum Bokvennen har oversatt begge bøkene til Elif Batuman (utgitt som Idioten og De besatte), Lucas Wittmann har feriert med Joachim Trier, Lorin Stein la siden bryllupsreisen sin til en vestlandsfjord, Fiona McCrae og Graywolf Press har i dag langt flere norske forfattere i stallen og James Wood er blitt en vaskeekte norgesvenn. Men deres karrierer har tatt ulike vendinger, til dels vekk fra litteraturen: Lorin Stein trakk seg i 2017 som Paris Review-redaktør, etter anklager om seksualisert adferd på arbeidsplassen, som ledet til en intern granskning og hans innrømmelse av, da han var singel, å ha overskredet grensene mellom «det private og profesjonelle på måter som, innser jeg nå, var respektløse overfor mine kolleger»; han assisterer i dag venner med bok- og forlagsprosjekter, men ikke i noen offisiell stilling. Donald Antrim mottok i 2013 den amerikanske MacArthur-stiftelsens «genistipend». Neste måned kommer hans første utgivelse siden novellesamlingen The Emerald Light in the Air fra 2014 (utgitt av Pelikanen Forlag i 2016 som Luftens smaragdgrønne skjær), memoarboken One Friday in April: A Story of Suicide and Survival. Lucas Wittmann er blitt debattredaktør i Time. Elif Batuman skriver mindre for The New Yorker enn før, forteller hun, men kommer neste år med boken Either/Or, en oppfølger til hennes semibiografiske universitetsroman Idioten fra 2017. Mens John Jeremiah Sullivan har tilgode å følge opp Pulphead med sitt lenge bebudede historiske sakprosaverk The Prime Minister of Paradise, som han publiserte et utdrag fra i The Paris Review våren 2012. Boken har fått publiseringsdatoen årvisst utsatt og er nå planlagt utgitt i 2023. (John Jeremiah Sullivan besvarte ikke Vinduets intervjuforespørsler.)

LORIN STEIN: Jeg håper den boken kommer ut, men jeg vet ikke. Det er trist å si, men vi har ikke hatt nær kontakt i det siste.

LUCAS WITTMANN: [Leser fra forhåndsomtalen på Amazon av Sullivans bebudede bok.] «Den sanne historien om en ukjent amerikansk kult.» Høres utrolig bra ut, i alle fall.

JOACHIM TRIER: Jeg er bare veldig nysgjerrig på hva han gjør.

ELIF BATUMAN: Jeg husker panelsamtalen jeg hadde med John Jeremiah⁸; jeg har et svært levende minne av den. For han sa noe om skriveprosessen: At når du er inne i den, er det som å løpe over en vakker grønn eng, du har vind i håret og alle sånne flotte ting, men på et tidspunkt innser du at til slutt vil det bare være ord på en side. Underveis tenker du at kanskje denne gangen vil det bli annerledes og kanskje ikke bare ord på en side, men det er det. Jeg tror grunnen til at det festet seg hos meg, er at det er så latterlig, ikke sant? Ingen tror faktisk at de løper over en grønn eng – og likevel! Likevel. Det er et ideal du har om skriving, som ikke helt er det det egentlig er. Og jo mer du skriver, jo mer forsvinner idealet lite grann. Jeg prøver å tenke hvordan det kan tolkes på en måte som ikke er deprimerende … Jeg tror jeg nå er mer komfortabel med at det bare er ord på en side, eller ser flere muligheter for hva ord på en side kan være. Men å skrive er fortsatt en veldig unaturlig ting å gjøre. Så jeg vet ikke. Jeg tenker ofte på den samtalen.

Et potpourri av samtalene ble trykt over 40 sider i vinternummeret av The Paris Review samme år, titulert som «Oslo Talks» på forsiden og illustrert med et stillbilde av Anders Danielsen Lie og Viktoria Winge fra Reprise.

LORIN STEIN: 40 sider! Noe vi aldri gjør! Det var sprøtt. Men vi var overrasket over hvor mye som hadde kommet ut av samtalene – og ikke bare innholdet, men festivalens uvanlige ånd – som var verdt å bevare. Og så forsøkte vi også å fange måten Donald [Antrim] veldig dramatisk og veltalende spilte ut sitt eget ubehag.

Donald Antrim og Lorin Stein.

DONALD ANTRIM (fra samtalen med Lorin Stein på Litteraturhuset, gjengitt i The Paris Review nummer 203): Hva kan jeg snakke om i denne settingen? Bøkene [mine] er ikke her. Hvordan kan jeg snakke på en måte som ville være verdt å høre på?

AUDUN VINGER: Han gikk rundt og var veldig nervøs og følte seg mindre … Han var ennå ikke anerkjent som geni. Men i løpet av helgen fikk han mer og mer selvtillit. Til slutt tok han meg til side og så gikk vi en tur i Slottsparken. Han måtte bare fortelle om hvor sterk opplevelse det hadde vært. Det var den største helgen han hadde hatt.

LORIN STEIN: Og da vi kom tilbake til New York, var det fortsatt tidlig ettermiddag, så Lucas og Donald og jeg tok en drosje rett til en bar i West Village. Det var vanskelig å si farvel. Det hadde vært slik en vidunderlig, magisk tid.

FRODE SAUGESTAD: De ville ikke slippe den der Oslo-vibben. Så ganske kort tid etterpå bestemte jeg meg for at det her kan vi jo gjøre til neste år også.

Anne Fløtaker, Fiona McCrae (i midten) og Lucas Wittmann.

ELIF BATUMAN: Og forresten så sa Lucas Wittmann noe som virkelig irriterte meg. Han skulle snakke om hvordan man kan skrive bøker som lykkes i Amerika⁹, som jeg i utgangspunktet syntes var et ganske kvalmt tema for et panel, og han var fortsatt i 20-årene, så hva vet man egentlig da? Men han rekapitulerte det for meg etterpå, at han hadde fortalt folk i Norge at de behøver ikke å skrive om dysfunksjonelle familier, for vi har allerede det i Amerika, vi har Jonathan Franzen. Jeg så rart på ham. Han lurte på hvorfor. Jeg sa at det må være veldig trist å få beskjed om at de ikke får lov til å skrive om familiene sine, eller noe som helst universelt, for det eneste som fungerer er å skrive om noe som er spesifikt for deres land? Men jeg burde ikke dømme ham; han var bare en kid.

LUCAS WITTMANN: Vel, jeg vil si, og jeg kan ikke ta æren for dette, men like etter at vi dro, etter den første festivalen, var det i alle fall en norsk forfatter som gjorde det veldig, veldig stort i Amerika. Så kanskje mine råd … Kanskje Karl Ove tok notater den kvelden?

I neste del, neste måned: Karl Ove Knausgård kommer til NALF, og NALF kommer til Amerika.