Den blå perioden

La meg begynne med en anekdote: En marsdag for tolv år siden, i foajeen til Bergen Kunsthall, spurte jeg Jan Erik Vold om jeg kunne få legge hånden min på hodet hans. Han lente seg fremover, og jeg trykket håndflaten min mot det krøllete, grå håret. Jeg holdt den der en stund før jeg trakk armen tilbake, og vi gikk hvert til vårt uten å si noe mer. Vold skjønte nok med en gang at jeg spurte nettopp fordi han selv har skrevet, i et dikt fra den folkekjære samlingen Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968), om sorgen han følte over at han aldri turte spørre Tarjei Vesaas om å få ta på skallen hans.

Helt hvorfor jeg ville imitere dette diktet, skjønner jeg ikke, men utgangspunktet må ha vært en tanke om at det var en måte å vise ham hvor høyt jeg satt pris på forfatterskapet hans på. Senere har jeg skjønt at den lille gesten like gjerne kunne fremstå morbid for Vold: en påminnelse om tiden som har gått siden han selv skrev om Tarjeis skalle, en påminnelse om at jeg var ung og han var gammel, at jeg skulle bli igjen og han skulle bli borte.

Det var mens jeg gjenleste Volds elegiske samling Sorgen. Sangen. Veien (Gyldendal) fra 1987 at jeg plutselig innså hvor enkelt det optimistiske, nesten naive, språket til Jan Erik Vold kan snus til noe melankolsk. Eller egentlig trengs ikke bildene i diktene å vendes på engang, det melankolske er til stede også i den Vold vi kjenner best, men som en understreng, noe som gir dybde til lykken han er kjent for å skrive om. Selv i det kanskje mest kjente Vold-diktet, «Tale for loffen» fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja, finnes det et melankolsk stikk. Diktet handler om følelsen av å spise varm loff rett fra brødposen med fingrene, men midt i diktet blir Vold nostalgisk og lengtende: «[…] – hva min mor / kunne ha sagt i sakens anledning / er glemt, levende tilbake / står loffens varme innside». Det er bare et lite drypp av alvor her, et glemt minne av en mor, men dette dryppet er viktig for at diktet ikke skal ramle helt over i det komiske.

Men Sorgen. Sangen. Veien er noe annet. Det første diktet i samlingen åpner med en scene: «Solen tar en tenkepause». Det andre diktet i samlingen åpner med en påstand: «Så stort er mørket. At det rommer oss alle. Uansett hvor trangt vi sitter». Det tredje diktet åpner med en gjentakelse – «Sorgens ambulanse. Sorgens ambulanse. Sorgens ambulanse» – og slutter med å hevde at «Gleden er et komma». I Sorgen. Sangen. Veien har melankolien tatt steget inn i forgrunnen.

Når jeg leser denne samlingen, slår det meg også hvordan Volds rykte, Volds skygge om man vil, alltid henger over bøkene hans. Ufrivillig dukker stemmen hans opp i mitt hode mens jeg leser. Det er en stemme jeg absolutt elsker, men det er også en stemme som forvrenger disse diktene. Jan Erik Volds opplesningsstemme understreker det humoristiske og toner ned alvoret. Med denne stemmen kommer ikke disse diktene til sin rett, de må leses med en annen stemme.

Det er en annen Jan Erik Vold i denne boken, både litterært og biografisk. Han har ikke bare valgt seg en annen stemme, en annen maske så å si, han har også et annet utgangspunkt for å skrive dikt i 1987 enn han hadde i 1968. Dette er noe han flere ganger viser leseren, blant annet i nøkkeldiktet «Vann og emalje», hvor han har lagt inn en liten biografisk referanse:

Toget
styrter
gjennom det grønne. Sorgen kommer
senere

som en dresin. Dager
uker
år. Ufattelig
at hun er i jorda, hun som

ville
til Venezia, lære mer om
vann
og emalje

For den siste underlige linjen, hva gjør den der? Hva refererer den til? Hvem er denne kvinnen som, da hun var i live, drømte om å reise til Venezia for å lære om emalje? Med denne strofen inviterer Vold til en slags biografisk lesning. Jan Erik Volds første kone, kunstneren Sidsel Paaske, arbeidet med nettopp emaljekunst, noe som nok var kjent for mange av hans lesere i 1987. Og det er minnet om henne som stiger frem i denne teksten, blant dikt om ansikter av jord og om jentebarn som blir henrettet. Den lille referansen er et nikk til oss lesere. Akkurat som i Mor Godhjerta skriver Vold også her ut fra livet som omgir ham, men for Jan Erik Vold i 1987 er livet et annet.

Sidsel Paaske døde av en hjernesvulst bare 43 år gammel i 1980, syv år før Sorgen. Sangen. Veien kom ut. Hun og Vold hadde gått fra hverandre lenge før det igjen, men sorgen, den kommer senere, som en dresin, også til poeten som skriver. Og det var nettopp en togtur unna livet i Oslo Vold befant seg da han skrev denne boken, i sin nye hjemby Stockholm. Han var blitt middelaldrende, utvandrer og innvandrer, han var skilt og hadde stiftet familie med en annen, han var far til små barn. Han levde et liv langt unna det som manes frem i Mor Godhjerta, han lignet ikke lenger den unge hipsterpoeten som med letthet beveget seg mellom kjærlighetssorg og byutvikling, som gjorde Oslo til sin egen lille verden. Og nettopp det vil Vold at vi skal legge merke til. Diktet «Portrett» kan leses som et selvportrett og understreker det samme:

En kropp
grodd nærmere
jorda.
Ikke fordi håret

er gråere
blitt. Det er snarere tyngden
av
ingentings

noe som veier
mer. Fossebrus
i ansiktet. Strøm. Bakevje.
Strøm.

Ikke at boken er en navlebeskuende bekjennelse. Jeg mener ikke å påstå at den er en slags norsk utgave av Birthday Letters (1998), Ted Hughes’ siste bok, bestående av dikt skrevet til hans avdøde kone Sylvia Plath, som tok livet sitt 35 år tidligere. Dette er et ganske annet prosjekt. Og selv om Sidsel Paaske kanskje er til stede i andre dikt, i andre små referanser som ikke jeg klarer å plukke opp, er det som virkelig driver boken frem, en mer uavklart, altoppslukende sorg.

Da Sorgen. Sangen. Veien kom, hadde ikke Vold gitt ut en bok med egne dikt siden sirkel, sirkel i 1979. I et lanseringsintervju med daværende A-pressen-journalist Nina Owing, som ble publisert i en rekke norske aviser, sier han rett ut at han prøver å komme seg unna sitt eget rykte og skape seg selv på nytt som poet:

Det er klart «trikk og loff»-merkelappen har vært klebrig. Til tider har jeg følt at folk har villet gjøre meg til en Thorbjørn Egner. Men det er ikke min sak å gå ut og fortelle at jeg skriver mye annet enn Briskeby-dikt. Alle ville ha «Mor Godhjerta» om og om igjen. Men jeg ville ikke at «Mor Godhjerta» skulle bli enerådende i mitt rike.

Vold er ikke interessert i det partikulære ved sin sorg i denne boken, det er en utforskning av sorgen som utsigelsespunkt. Gjennom sorgens briller er verden en annen også for ham. Blant annet har flere dikt i samlingen fått tittelen «Diktet minner om verden», og alle disse handler om krig, henrettelser eller holocaust. Diktene om verden står midt blant diktene om den mer personlige sorgen, som en påminnelse om hvordan melankolikeren ser ødeleggelser overalt.

Diktene i samlingene er skrevet etter et strengt formmønster. Boken består av tre avdelinger med 33 dikt i hver avdeling, alle med tre strofer. Samtidig som dette korte formatet er konsentrerende for Volds stemme, tyr han ofte til gjentakelser. «Det er i disse diktene at Vold har fått mest ut av formatet han har valgt seg, som i «Sorgens ambulanse»:

Sorgens
ambulanse. Sorgens
ambulanse.
Sorgens

ambulanse. Når gleden
er
et
komma, gleden

er et
komma, gleden
er
et komma.

Effekten er at mange av diktene føles klaustrofobiske, de er stengt inne i rammene sine. Formen og meningen snakker sammen, understreker det melankolske i en samling som også rommer ordspill og litt for fikse bilder.

Katalogen til Vold er mangfoldig, men den er ujevn. I de første bøkene fra 1960-tallet var han innom nesten alle tenkelige trender i samtidslyrikken. Da var forfatterskapet stadig i bevegelse, og så godt som alt han forsøkte å skrive, ble godt, eller i det minste interessant. Disse bøkene står igjen som de viktigste. Utover på 70-tallet ble eksperimentene mindre vellykkede, og på sett og vis havnet forfatterskapet hans i utakt med mye av det litterære miljøet, og senere fant han igjen en stemme i mer populære musikalske uttrykk.

Jan Erik Vold er helt klart en av våre største diktere fra det forrige århundret, noe som ofte underkommuniseres. Heldigvis er de fleste av bøkene hans i dag tilgjengelige i pocket. Sorgen. Sangen. Veien og oppfølgeren fra 1988, En som het Abel Ek, finnes også i en liten samleutgivelse fra 2001, som ble gitt den underlige tittelen To blå bøker.

To blå bøker, altså to triste bøker. Det må være tanken, må det ikke? Det finnes en påstand om disse bøkene, i det å samle dem under denne tittelen, og på sett og vis også en påstand om forfatterskapet for øvrig: Utgivelsen understreker at disse bøkene henger sammen og skiller seg fra de andre diktsamlingene. Og at de er blå, på en måte resten av forfatterskapet ikke er. Og det er heller ikke vanskelig å si seg enig i denne påstanden. De to bøkene bryter stillheten etter sirkel, sirkel, men er samtidig noe helt annet enn både de politiske diktene som preger forfatterskapet fra 90-tallet og jazzplatene han senere har spilt inn. De to blå bøkene står igjen som et kort mellomspill i forfatterskapet.

I de to blå bøkene minner Vold kanskje mer om forfatterne og musikerne han har vært med på å løfte frem, enn han gjør på seg selv. Han er bluessanger i disse diktene; han er alvorstynget på måter som minner om Gunvor Hofmo; han er mystiker på måter som ligner Tomas Tranströmer.

Samtidig er de to bøkene ikke like. Mens Vold i Sorgen. Sangen. Veien utforsker sorgen som posisjon, handler En som het Abel Ek om veien ut av sorgen. Om hvordan kjærligheten overvinner den. Formmessig er dette også en helt annen bok. Det er et slags episk dikt, om Abel og hans elskede Omega fra Sverige. Også denne boken er fylt av en særegen voldsk melankoli. En melankoli som både er alvorlig og samtidig nesten latterlig. Som i diktet «Rommet»:

Vel, ett
tonn
sorg
veier ikke mye, når

sorgen
er av
dun. Men fyller et helt
rom.

Også i boken om Abel Ek viser Vold seg som den nyskapende poeten han kan være på sitt beste. Han makter å få det nyenkle språket til å kle de underlige karakterene Abel Ek og Omega. Språket er mytisk, nært, og det er helt klart melankolsk. Men det fremstår ikke like gjennomarbeidet som i Sorgen. Sangen. Veien. Litt kjennes det som om han har hastet seg videre med å skrive i et språk han ennå ikke helt mestret. Når jeg leser de to bøkene etter hverandre, føles de som rester av en mulig større bevegelse i forfatterskapet, mot et mer melankolsk og mytisk landskap, en bevegelse som brått tok slutt da Vold i stedet fokuserte på politiske dikt utover på 90-tallet.

Jeg skulle gjerne sett at det fantes mer enn to blå bøker fra Jan Erik Vold. Følelsen er at det finnes et potensial i dette materialet som aldri helt fant sin form, at Jan Erik Vold arbeidet med finne opp sin egen stemme på nytt, noe som åpenbart en gang var viktig for ham. Hvorfor han forlot prosjektet, kan jeg bare spekulere på: Kanskje gikk han lei, eller kanskje hadde han sagt det han ville si, men jeg sitter igjen med en følelse av at det mest handlet om at samlingene ikke ble som han ville, at det melankolske alvoret ikke ble som det var tenkt. Jeg skulle likevel gjerne sett at disse blå linjene i forfatterskapet hadde blitt trukket videre.

Samtidig har den voldske melankolien fått sitt etterliv, for er det ikke nettopp denne arven etter Vold som poeter som Nils-Øivind Haagensen og Geir Gulliksen plukket opp på slutten av 90-tallet? De skrev begge den gangen i en fortellende, nyenkel stil som på noen måter minner om Vold i Mor Godhjerta, men med et helt annet alvor. Haagensen og Gulliksen var langt mer lengtende og sørgende enn Vold var på 60-tallet, de var mer som Vold på 80-tallet. Hvorvidt de var klar over det selv, aner jeg ikke, men hvor spennende kunne det ikke vært om Vold gikk i dialog med disse poetene, på samme måte som han gikk i dialog med sine samtidspoeter på 60-tallet?

Jan Erik Vold har ikke gitt ut en ny diktsamling siden Store hvite bok å se fra 2011. Men i denne, som i alle samlingene etter årtusenskiftet, bruker han et format som ligner det han brukte i Sorgen. Sangen. Veien. Her er diktene skrevet i tolv avdelinger med tolv dikt i hver, og med tolv linjer i hvert dikt. Og selv om bøkene han har skrevet etter årtusenskiftet ikke først og fremst har vært melankolske, er det noe med denne formen som tvinger det sorgfulle frem. Det foreløpig siste diktet Vold har publisert i en samling, er dette:

CHAPLIN VI ER GLADE

fordi du
er
trist. Vi har halsen i gråten

når du går inn
i solnedgangen. Høstmørket
venter
utenfor, når vi har stukket hendene

i frakke
lommen. Eller under
vår kjæres
arm.

Dette er et lykkelig dikt, om kjærlighet og film og meningen med kunst. Og på sett og vis er dette en kombinasjon av den lykkelige Vold og den mer alvorstunge, men når jeg drømmer om hva som kunne fulgt etter de to blå bøkene, er dette diktet også en påminnelse om at kompromisset ikke alltid er det mest interessante.