Vinduets store leseguide

Simen Sætre, journalist, sakprosaforfatter og Vinduet-bidragsyter:

– Jeg kommer aldri helt over En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869-1965 av Espen Søbye, som ga en tilfredsstillelse lik den man får på kvelden etter å ha gjennomført et anstendig fysisk arbeid, som å hugge ved. Vil man heller ha en tynn, bitteliten bok, velg Z av Pål Norheim.

*

Hanna Stoltenberg, forfatter og medlem av Vinduets redaksjonsråd:

– Jeg har nesten vanskelig for å vurdere franske Emmanuel Carrères romaner som litterære verk, fordi effekten de har på meg, minner mer om det jeg antar er virkningen av crack-kokain. Eller for å si det med Sissel Gran: det er ikke nødvendigvis kjærlighet, det er hekt. Siden jeg leste «sakprosa-romanen» Limonov for noen år siden, der Carrère med sin sedvanlige miks av fiksjon, memoar og journalistikk skildrer det ville livet til den russiske dissidenten Eduard Limonov, har jeg slukt alt som er å oppdrive av (erke)pariserens bøker, inkludert hans mer tradisjonelle romaner, som er gode, men langt fra like medrivende som hybridutgivelsene han har gjort til sin merkevare. Hans nyeste roman Yoga kom nettopp i både norsk og engelsk oversettelse og står øverst på min leseliste i sommer, men om du ikke har lest Carrère tidligere, og har en i hvert fall middels høy toleranse for fransk sjåvinisme, ville jeg begynt med My Life As A Russian Novel, min personlige favoritt. Her veves historien om Carrères forsvunne russiske morfar sammen med skildringer fra en gold postsovjetisk landsby og en intens erotisk affære i Paris.

*

Mattis Øybø, forfatter, forlagsredaktør i Tiden og Vinduet-bidragsyter:

– Det var den sommeren jeg skulle lese Proust. (Kom meg gjennom «Combray»). Det var den sommeren jeg skulle lese Krig og fred (klarte to hundre sider!). Det var den sommeren jeg hadde med 13(!) bøker på et toukers opphold på hytta og kona min la det ut på Instagram og kalte det «optimistisk manns leselektyre på familieferie». «Jeg vil bare ha noe å velge mellom,» forklarte jeg. Hvor mange leste jeg? To? Vi hadde barn på elleve og seks.

Sommeren er tiden for brutte ambisjoner. Men det gjør ingenting. For når har man ellers tid til å late som at man skal lese På sporet av den tapte tid? Eller for å si det på en annen måte: Sommeren er tiden det er mulig å lese en roman, slik romanen var ment å leses, da markedet oppsto blant kvinnene i den øvre middelklassen i England på begynnelsen av 1800-tallet. De måtte jo ha noe å gjøre, de hadde jo så god tid, og hva annet er sommeren enn akkurat det: god tid.

Så i år skal den bedagelige og overambisiøse 1800-tallskvinnen i meg ta med seg følgende:

The Last Days of Roger Federer av Geoff Dyer

Yoga av Emmanuel Carrére

Tøyeneffekten av Bjarte Breiteig

Kairos av Jenny Erpenbeck

Mine menn av Victoria Kielland

One Long Night. A Global History of Concentration Camps av Andrea Pitzer

Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage av Alice Munro

The Road to Wigan Pier av George Orwell

Jeg ønsker henne lykke til.

*

Hilde Susan Jægtnes, forfatter og Vinduet-bidragsyter:

– Jeg glemmer aldri det paniske ansiktet til den franske professoren i faget International Organisations ved San Francisco State University, da hun henvendte seg til klassen og sa: «Nå skal jeg gjøre noe umulig. I løpet av de neste 45 minuttene skal jeg dra dere gjennom hele Europas historie.» Som den eneste andre europeeren i rommet, gliste jeg ved tanken på forspranget jeg hadde på de amerikanske studentene. Men så snart professoren var i gang med sin mitraljøselignende gjennomgang av dannelsen av Europas viktigste nasjonalstater, antok ansiktet mitt fargen til et tuberkuløst gjenferd fanget i et svarthvitt-fotografi. For jeg innså raskt at jeg til tross for min norske utdannelse ikke egentlig kunne en dritt om mitt hjemkontinents svimlende komplekse historie. 

Fem år senere jobbet jeg i markedsavdelingen i Telenor Business, som databasekonsulent i et jovialt og tilpasningsdyktig tverrfaglig team. Teamets største juvel drev med konkurrentanalyse og hadde ph.d. i matematikk. På en jobbmiddag røpet han at han hadde oppdaget løsningen på doktorgradsproblemet sitt i en drøm. Ærefrykten min ble ikke mindre da han avslørte en sterk interesse for litteratur. Flere ganger utvekslet vi anbefalinger, og jeg snurret ekstatisk rundt på den dyre kontorstolen da han namedroppet en av mine store helter – Simone de Beauvoir – men med en tittel som jeg aldri hadde hørt om: Tous les hommes sont mortels («Alle menn er dødelige», ikke utgitt på norsk så vidt jeg kan se).

I fransken på videregående hadde jeg slukt hennes Le sang des autres, et eksistensielt krigsdrama som blander dryppende romantikk, idealisme og storpolitikk med djerv bruk av perspektivskifte (spesielt den detaljerte innlevelsen i mannens kropp og sinn fascinerte meg). Spent bestilte jeg matematikerens anbefaling og slukte den langsomt. Tittelen imponerte meg med sin lekne gravitas: En selvsagt påstand om at vi alle må dø utfordres i romanen av premisset «Men hva om det finnes en mann som ikke kan dø?» Simone de Beauvoirs formmessig ujevne, men originale og innovative roman bruker den udødelige italienske prinsen Raymond Tosca som gretten og emosjonelt tilbakeholden narrativ motor fra hans fødsel i 1279, frem til han møter den ville, vakre og selvsentrerte skuespilleren Regine i Paris på 1930-tallet. Smittet av den unge kvinnens naive livsglede (eller fordi udødelighet er tidenes beste sjekketriks), velger prinsen å plumpe ut med hele livshistorien, og gir henne (og oss lesere) i samme slengen en førstehåndsberetning av sentrale utviklinger i Europas historie frem til mellomkrigstiden. Forfatteren plasserer den i utgangspunktet sympatiske, men i økende grad nihilistiske prinsen sentralt i europeiske familiefeider, politiske intriger, maktkonsolideringer og fremvoksende kolonialisering med eventyrlige, opportunistiske reiser til Nord-Amerika og Kina. Dette er en roman med et storslagent ambisjonsnivå tuftet på overbevisende analyser, utført med forførende innlevelsesevne og stålkontroll på den europeiske historiens mangslungne gang. Ikke den letteste sommerlektyren, men engasjerende og uforglemmelig. Gjør som matematikeren og unn deg et saftig kræsjkurs i europeisk historie!

*

Andreas M. Brændhaugen, San Francisco-basert designer og Vinduet-bidragsyter:

– Science fiction er en bred sjanger, men de kjente historiene faller stort sett i én av to kategorier. Den ene er skildringer fra en framtid så langt unna at forfatteren har frie tøyler til å dikte opp hva som helst, uten at noen kommer til å kritisere den historiske kronologien. I Frank Herberts Dune, som er satt til år 10191, er det ingen som lurer på hvorfor NATO ikke er en del av imperiet til keiser Shaddam IV, for eksempel. Den andre kategorien er historier om en (ofte dystopisk) framtid på jorda som vi kan ane i horisonten, men som likevel er såpass langt fram i tid at forfatteren ikke trenger å svare for seg når verdenshistorien går i en helt annen retning. 100 år pluss framover pleier å være en trygg avstand. Amerikaneren Kim Stanley Robinson har skrevet et par bøker i denne kategorien, et par om Mars-kolonisering, blant annet, men med Ministry of the Future kaster han seg inn i en vanskelig tredje kategori – en framtid som er så nærme at den kanskje allerede har begynt. Romanen starter i Nord-India i 2025, hvor globale klimaforandringer forårsaker en intens hetebølge som tar livet av flere millioner mennesker. Hendelsen får naturligvis globale følger, og boka skildrer hvordan personer fra ulike deler av verden må forandre livene sine – hjelpearbeidere, byråkrater, ingeniører, vanlige folk. Politiske grupper, noen voldelige, mobiliserer mot aktører som blir sett på som ansvarlige for klimaendringene. Verdensbanken blir involvert. Robinson gir globale hendelser en menneskelig målestokk som gjør det enklere å tenke på utfordringene rundt klimaet uten å bli lammet av dommedagstanker, med et kaleidoskopisk format som inkluderer personfortellinger, møtenotater, nyhetsartikler, epost-korrespondanse og vitenskapelige rapporter. Og etter hvert som tonen blir mer optimistisk, er det ikke fordi en gruppe helter kommer til unnsetning, men fordi samfunnet gradvis syr et lappeteppe av pragmatiske, komplekse, og improviserte løsninger. Hvis klimaangst gjør det vanskelig å nyte sommervarmen, er kanskje dette boka du bør åpne.

*

Johan Andreas Trovik, Princeton-utdannet politisk filosof og Vinduet-bidragsyter:

– Da jeg var barn, leste jeg gjerne romaner jeg var glad i mange ganger. Én bok jeg har lest flere ganger enn jeg kan huske, var en bearbeidet utgave av Greven av Monte Cristo av Alexandre Dumas. Jeg fikk den i tiårsgave fra mormoren min, og som mange unge gutter før meg (antar jeg), frydet jeg meg over Edmond Dantés årelange hevntokt. Da jeg i vinter fullførte doktorgraden min og fikk den uavkortede romanen i gave fra en venn, ble jeg minnet på Greven av Monte Cristo. Gaven kom med denne hilsenen: «Dantés setter seg et mål, og bruker årevis på å nå det. Parallellene trekker seg selv.» Det synes jeg var en så artig sammenlikning at jeg i sommer akter igjen å fortape meg i Dantés hevnbegjær, for å minnes mine tidlige tenår – og doktorgradsskrivingen? Tillat deg å gjenoppdage en roman som du var glad i i din ungdomstid! God sommer.

*

Morten Moi, avtroppende skjønnlitterær redaktør i Gyldendal:

– Om man vil bruke sommerlesingen til å bli et mer informert menneske, er Geir Pollens Volga (2021) en bok det er vanskelig å komme utenom. Pollen reiser langs elva fra kilden i Valdaj-høydene nordvest for Moskva til der den munner ut i Kaspihavet, og kretser inn det russiske gjennom punktnedslag i historien, landskapet, malerkunsten, litteraturen, idretten, mytene, menneskene, knyttet til stedene han passerer. Bokas kunnskapstilfang er til å miste pusten av, Pollens blikk er nærværende, analytisk, språket krystallklart.

Det fins bøker som kom og smatt forbi uten at man rakk å stanse ved dem, og som egner seg godt til å tas med i hengekøya eller på svaberget eller ved hytteveggen eller andre steder hvor sommerlesning foregår. Øivind Hånes’ roman Det kan jeg ikke si (2020) er en slik bok. Ikke for stor og tung av fysisk format, men usedvanlig rik i innhold. Det handler om tap og forsoning, om landskapet ved den østfrisiske kysten, om performancekunst og om ønsker om å utrette det umulige. Og så handler det om musikk, om å nærme seg et klaver som lenge har stått urørt, om å spille Bach og Schubert. Og Hånes’ prosa er gjennomsyret av musikalitet, både på språklig detaljnivå og i romankomposisjonen.

Noen bøker er mer somrete enn andre. Øyvind Rimbereids Herbarium (2008) er en slik bok for meg. Det gir seg av det sommergrønne omslaget, og av tittelen: sommeren er blomstenes årstid. Men det handler selvfølgelig ikke bare om blomster. Gjennom å betrakte peonen, skogstjernen, syrinen, tulipanen trekker Rimbereid på uforlignelig vis lange linjer på kryss og tvers i historie, i samfunn og i menneskelige erfaringer. Den mest somrete boka jeg vet om, er Arild Nyquists Ringer i et sommervann (1963). En barndomsskildring det lyser sol og varme av. Her er det bare å finne fram fiskestanga, sette seg ved en passende kulp og la tankene sveve av sted på lette sommerskyer.   

Og så er det de bøkene man plukker fram sommer etter sommer og tenker at denne sommeren skal jeg bli ferdig. Slik er det med meg og No Regrets (2012), en essaysamling om musikeren Scott Walker, redigert av The Wire-skribenten Rob Young. Walkers musikk og karrierevei har aldri sluttet å fascinere meg. I midten av 1960-årene var han popstjerne i gruppa The Walker Brothers. Som soloartist mot slutten av det tiåret var han blant de første som sang Jacques Brel på engelsk, deretter forsvant han under radaren for meg, helt til han vendte tilbake igjen i 1984, og fram til 2012 utga fire soloalbum som blir mer og mer kompromissløst avantgardistiske både i det musikalske uttrykket og i måten tekstene er formet på. Tekstene står som abstrakte blokker av ord, Walkers varme barytonstemme bryner seg mot et lydbilde som er like mye støy som klang. Jeg begynner å lese et essay i No Regrets, og så må jeg sette på en plate for å høre det det skrives om, og så blir jeg fanget av musikken – og så var den sommeren over. Men kanskje i år ... 

*

Irene Engelstad, tidligere sjefredaktør for skjønnlitteratur i Gyldendal, litteraturprofessor emeritus og Vinduet-bidragsyter:

– Jenny Erpenbeck er en av mine favorittforfattere, anbefaler alle å lese hennes romaner: Språklig oppkomme, politisk utforskning, vever sammen kollektiv historie med individuelle skjebner og har et sterkt grep om erindringens mange omveier. Ali Smith er en annen favoritt, som utvider min erkjennelse gjennom det lekende språklige arbeidet hun gjør.

Hvis du leser Alan Bennetts En uvanlig leser får du god underholdning og samtidig en intelligent fortelling om hvordan lesningen kan forandre livet – her livet til selve dronningen av England, etter at hun ble en sann lesehest. I sommer vil jeg selv lese Lars Ellings Fyrstene av Finntjern og fortsette min fordypning i Studiebibelen, og ellers være mottakelig for overraskende leseropplevelser.

*

Jonny Halberg, forfatter og Vinduet-bidragsyter:   

– En gang må man lese Bibelen. For meg ble gangen i vår og utover sommeren. Jeg bestemte meg for å lese Bibelen fra «I ...» til «... alle!», altså kronologisk, fra åpningen av Det gamle testamente til slutten av Johannes åpenbaring, for å få med meg oppbygningen, dramaturgien, de eventuelle litterære knepene som brukes for å gi Bibelen tyngden verket har som trosbevis; i Det gamle testamentet via utviklingshistorier, med metaforiske og analogiske nivåer, og plassert, i den grad jeg har kunnskap til det, i en historisk kontekst.

Det gamle testamente er en dobbel genese. Den ene genesen beskriver verdens, eller universets tilblivelse (i to versjoner). Den andre genesen er historien som beskriver tilblivelsen av et «folk», en stamme, et samfunn som først og fremst blir til og bindes sammen gjennom de store prøvelsene de utsettes for og, overraskende nok, de vanvittige plagene andre folk eller samfunn utsettes for, her i første omgang Egypt. Bare fangenskapet i Egypt inneholder nok tankemateriale til et utall essays og verker, for eksempel med sine paradokser omkring hvilke betingelser israelittene får av Gud for å rømme Egypt, siden Gud, hver gang han kaster en ny landeplage over Egypt (som ikke rammer Moses og Israels folk) gjør farao hard og uvillig til å la Israelittene endelig slippe lidelsene de utsettes for.

En oppdagelse for meg var hvor politisert de første Mosebøkene er. Som i Det nye testamentet opptrer en mann i Det gamle testamentet som et bud om den store mannens ankomst: Josef. Josefs historie er et epos i seg selv (og ble da også omskrevet til et stort episk verk av Thomas Mann), og samtidig et klassisk romanprosjekt, med motiver og miljøer man kan gjenfinne i både pikaresken og den franske borgerlige romanen, via Stendahls Rødt og svart og Flauberts Frederick Moureau – eller hos Charles Dickens. Josef er den yngste broren som blir forlatt for å dø i en brønn av sine egne brødre, men ender opp med å bli faraos betrodde i Egypt, og tar sin hevn over brødrene, samtidig som han blir en velgjører for omflakkende hebreere. I de borgerlige romanene er hovedpersonen ofte en opportunist, som får en stilling i de innerst sirkler via forhold til overklassekvinner, og så videre. Slike veier går ikke Josef, tvert imot: Han får sin politiske status i Egypt fordi han er smart, klok, handlekraftig og oppfinnsom – og ærlig. Selv om han etter hvert iscenesetter et spill for å hjelpe/imponere sin slekt i nord, og samtidig klarer å tyne så mye som mulig av korn og andre verdier ut av Egypt, uten å tape anseelse hos Farao eller det egyptiske folket.

Historien til Josef er skildringen av en politisk lynkarriere i den amerikanske ånden: Du begynner med to tomme hender (og dessuten på bunnen av en brønn) og ender opp med å løfte faraos septer, utstede lover og kommandere for at du, fra landet du er en fremmed i, skal redde dine egne, de som avlet deg, til overlevelse. Det er forbløffende å se hvor raskt verden blir til på Bibelens silkeark, men nesten like forbløffende å følge den enormt uthalede lidelsesveien Israelerene ble tvunget til å gå, før de nådde Det lovede land, etter at de var blitt forsikret av Herren, om og om igjen, at de var hans utvalgte folk.

Derfra er assosiasjonene og tankerekkene legio: I hvilken grad er Mosebøkene et bittert hevnskrift fra et folk som følte seg underlegne andre sivilisasjoner i Midt-Østen? Er dette myter med utgangspunkt i skikkelser og hendelser som hadde som funksjon å samle (svake) nomadiske stammefolk til en maktenhet å regne med – ikke minst med strenge moralske påbud som lim? 

Og det er langt å gå, som salig Jahn Teigen sang, også for meg som skal gjennom dette verket i løpet av sommeren.

*

Ole Robert Sunde, forfatter og Vinduet-bidragsyter:

– Den danske oversettelsen (Karsten Sand Iversen) av Ulysses fra 2015, og den nye oversettelsen av Stanisław Lems Solaris (utgitt på Solum Bokvennen i fjor), og den grusomme boken til Filip Müller: Sonderbehandlung. Mine år i krematoriene og gasskamrene i Auschwitz, oversatt av Per Qvale, og det måtte ha vært grusomt å oversette, King Kong-teori av Virginie Despentes, oversatt av Gøril Eldøen, og til slutt Eirik S. Røkkum oversettelse av Eliots Det øde landet, utgitt på det nye og vesle forlaget TRANSFE:R, og så alt av Faulkner.

*

Jenny Moi Vindegg, avtroppende redaksjonssekretær for Vinduet:

– Jeg har et sommerbok-ritual: Hvert år begynner jeg på Inger Christensens Alfabet i juni, eller allerede i løfterike, lyse maikvelder, og hvert år leser jeg meg fra aprikostrær via brombær og cikader, duer og eftersmak til fiskehegrer, grenser, historie og isbjørn¹, og endelig til juni, juni. Juninatten findes! Og så stopper jeg gjerne der, går bare unntaksvis videre til k (kærligheden), har fortsatt aller siste dikt til gode. Slik holder jeg opplevelsen åpen, selvfølgelig, men det er også noe annet som gjør at jeg vegrer meg for landingen etter juninattens løft.

Alfabet kom ut i 1981, og er komponert rundt to systemer: alfabetet, selvfølgelig, men også Fibonaccis tallrekke, den hvor hvert tall er summen av de to foregående – 0, 1, 1, 2, 3, 5, 8, 13, og så videre. Christensen begynner der utvidelsen begynner, første dikt én verselinje på a (i sin helhet: «abrikostræerne findes, abrikostræerne findes»), b-diktet to verselinjer, c-diktet tre, sånn rulles en stadig utvidelse i gang, en besynging av verden gjennom benevning.

Det åpner med verdens byggeklosser, med planter og grunnstoffer², så en kime av liv. Cikade, et insekt! Og cerebellum, lillehjernen, menneskelig tilstedeværelse. I d-diktet slår en menneskelig bevissthet for alvor inn, diktet er samlingen som mikrokosmos, fem verselinjer akkurat nok til svimlende kast:

duerne findes; drømmerne, dukkerne;
dræberne findes; duerne, duerne;
dis, dioxin og dagene; dagene
findes, dagene døden; og digtene
findes; digtene, dagene, døden

Her er verden vi inngår i og de vi deler den med (dis, duer). Her er det beste og verste i oss, det nysgjerrige og skapende (drøm, dikt) og det ødeleggende (dreping, dioxin). Og en plutselig temporalitet – vår bevissthet om tida som forløper og den uunngåelige konsekvensen av det, mer skal ikke til for å innlemme livets gang: Først dagene, så døden. Heldigvis diktene underveis.

E-diktet antyder et nå i denne tida, peker bakover med eftertanken og framover med eftertiden. F hinter om samfunn og dets svakheter («fejlene findes, de grove, de systematiske»), g inviterer til å spørre hva som skal til for å finnes: finnes grensene? Både ja og nei. Grusomhet finnes, dette ordet ikke hos Christensen, men hver juni byr på en litt annen kontekst å lese diktene i. Som alltid får de meg til å tenke på miljø, men i år klinger det 1981-aktige ved dem langt mer aktuelt: frykten for atomkrig, fortvilelsen over at vi evner å ødelegge alt, ikke bare gradvis, men eksplosivt. På stor skala, og på mindre, i år leste jeg om geværerne og gerningsstedet dager etter skytingen i Texas.

Innen vi når j-diktet, teller Fibonacci 89 verselinjer (et hurtigvoksende omfang som gjør at Christensen må runde av sitt alfabet med bokstaven n). I-diktet har sådd første spor av tvil, en forsikring om at det som finnes vil finnes (underforstått: også i framtida), noe som selvsagt straks gjør oss mistenksomme, hvorfor dette behovet for å forsikre? «ilten³/ især, vist vil den findes, vist/ vil vi findes, ilten vi indånder findes». Det gjør den, det gjør vi, men vi aner skyggen av et hva hvis ikke, menneskene i Alfabet er som nevnt lite tillitsvekkende forvaltere av hverandres og klodens liv.

Heldigvis kommer j-diktet og redder oss fra skjørheten, her finnes det hele igjen, den svimlende, surrende juninatten, jorden på sin rute gjennom melkeveien, hjertefeil og hjertegress og jordbær, jubel ikke nevnt, men følt i hver linje. «Aldrig var jordklodens hældning så dejlig», skriver Christensen, og aldri var diktlinjenes svev så fjetrende, «aldrig de zinkhvide nætter så hvide,/ så værgeløst opløste, mildt ioniserede/ hvide, og aldri usynlighedsgrænsen så næsten/ berørt»!

Det kan ikke vare. Allerede i j-diktet gripes vi om anklene, hentes ned til jorden, først bare et øyeblikk før diktet kaster kloden ut i universet og løfter oss igjen, men så igjen med vissheten om at juni må ta slutt (juli så tung som en bombe). J er den første bokstaven hvor verselinjene fordeles på to dikt, i det andre har atombomben allerede for lengst landet «et sted i en fjern/ almindelig sommer», så veldig mange er for lengst døde, en innsikt som slår et dikt-jeg i et kjøkken der hen står og skreller kartofler. Her starter en bevegelse som to av k-diktene fortsetter: kjøkkenet og døden, sistnevnte kryper hver gang nærmere.

Det er her den melder seg, den årlige nølingen, for det å gå videre til k-diktet innebærer å gi slipp. Det åpner med kjærlighet, men så vender fra det som finnes til det som forsvinner, til alle tings forgjengelighet:

kærligheden findes, kærligheden findes
så glemsomt din hånd puttet ind som en unge
i min, og døden umulig at huske,
[…], alt,
mistes forsvinder […]

Husdyr og hunder, oliven og konene som høster oliven, alt forsvinner. Den som tør å lese videre, vil komme til k-diktenes kjøkken, hvor en bestemors nærvær merkes intens selv om hun er borte, et hvor døden skal komme også til en selv en dag man ikke venter den.

Jeg lar som vanlig k-diktene være under skrivingen av denne teksten, trekker heller ned Gyldendal-trappene til lanseringen av Ole Robert Sundes nye roman, Langsom marmor, tredje bind i sorgtrilogien han har skrevet etter sin kones bortgang. Det er selvsagt en dårlig valgt lansering for en som rømmer fra døden i litteraturen, men den rømmingen er i utgangspunktet ganske kokett, og når Sunde leser første kapittel høyt er det perfekt christensensk, en sammensmelting av j og k, post-juni og post-uskyld, midt i den heftigste summende sommeren hvor døden allerede finnes. Og attpåtil i kjøkkenet!

Sommeren var gavmild og sløste med mange insekter. Jeg satt på hyttekjøkkenet i hennes dødsmåned juli, det var alt for varmt og jeg hatet det, hun var død som en sild og det var ikke til å bære, men jeg måtte bære det. Jeg reiste meg opp og gikk bort til det åpne kjøkkenvinduet for å høre på alle lydene fra den varme sommerkvelden.

Sunde kaster seg ut i en beskrivelse av julikvelden og alt i den som vokser og svermer og tygger og klekker, så mye liv, så mye som finnes, og så mye som skal forsvinne. Som i de to foregående sorgbøkene hans er det som om snart blikket, snart tanken forsøker å unnslippe den kroppen som er bare én i rommet, heller enn én av to, den som ikke har en hånd å gripe – flukt i form av assosiasjonskjeder og detaljvelde og observasjon. I Penelope er syk (2017) ville tanken på hun som er døende ubudt melde seg, stemmen hennes hanke ham inn etter sidevis med bygging av tankemur mot sorgen. I Langsom marmors første kapittel finnes vissheten om henne og at hun ikke lever lenger i alt han observerer: «Alt jobbet for å bli fullt av grøde, ikke bare korn og gress, men også i barken på store trær var det veps som la egg som vokste og klekket ut nye veps som andre fugler kunne spise; alt kunne bli spist, og så var hun død, på sin måte fortært av kreft». Flukten fåfengt, man må bare være i det. Bære det.

Så i sommer skal jeg lese Sunde, være i det doble, for hvem prøver jeg å lure, jeg elsker en god sorgbok om sommeren, noe til å skjære gjennom idyllen. Men jeg elsker også idyllen. Anbefaler å lese Christensen, for diktene, dagene, døden, men aller mest for juninatten.

Den opprinnelige tittelen på denne artikkelen («Vinduet er lukket for sommeren») er endret siden publiseringen, for å reflektere at Vinduet ikke lenger er lukket og dessuten at lesetipsene ikke nødvendigvis er sesongavhengige.