En sann svir

Det er en sær idrett, det er en kjedelig idrett, langtrukken, og som til og med bare et mindretall av folket har sett i virkeligheten, for det er en sport man først leste om, i aviser, og seinere hørte på i radio. Vi veit at den ikke tåler kritisk lys, men hvorfor skulle den trenge kritisk lys, den er jo en sann svir.¹

Skøytesporten var en særegen idrett. Jeg skulle gjerne ha holdt forrige setning i presens, men det er vel på tide å innse realitetene, og betrakte hurtigløp på skøyter som noe historisk passert. Det var moro så lenge det varte, og så får de som dundrer inn i fremtiden i håp om at nymotens konsepter som lagtempo, lagsprint, fellesstart og enkeltdistanser skal være løsenet, ha det så godt. De har fått ødelagt en sport og gjort livet litt fattigere for oss andre, for så vidt i tråd med de endeløse herjingene til de borgerlige barbarene overalt ellers.

Skøytesporten – og da snakker jeg altså om sammenlagtmesterskap, all round – var en særegen idrett, på den måten at man som tilskuer aldri riktig var til stede i øyeblikket. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på at mange, for eksempel i sosialdemokratiets gyldne øyeblikk, kun fikk tilgang på mesterskapene via radio.

Heller på denne måten: 500-meteren hadde sin funksjon i forhold til de tre andre distansene, som enkeltløp betraktet var den jo rimelig intetsigende. Under en 500-meter lå i alle fall mine tanker alltid på 5000-meteren, og likeledes: Under 5000-meteren var det avgjørende hvordan avstanden mellom løperne ble på 1500-meteren, noe som fortsatte inn mot 10 000-meter.

Først på 10 000-meteren var man ordentlig til stede, men ladet med kunnskapen om de tre foregående løp, samt kunnskap om utvalgte mesterskap fra skøytesportens rike historie, som man kunne kjenne til og eventuelt sammenligne med, i min levetid rett nok i en tilstand av resignasjon og oppgitt fortvilelse.²

Alltid på plass, men resignert og fortvilet, og bare delvis til stede: Det er vel dermed en grei påstand at hurtigløp på skøyter var en særskilt moderne sak.

Hvorfor den har falt ut av den nasjonale samtale, er ikke mitt hovedanliggende her, men det kunne være vel verdt et studium. Det har skjedd forholdsvis raskt, for min del var jeg tolv år i 1994, og dermed i rett alder til å la de tre verdensrekordene til Johann Olav Koss fra OL på Lillehammer lime seg fast i hukommelsen, og prege min sjelelige struktur for alltid. 1.51,29; 6.34,96; 13.30,55 – sånn ser mitt indre ut.

Jeg kan neppe ha vært den eneste guttungen som så på sendingene fra Hamar i 1994, og likevel er det ytterst sjelden, ja, aldri, at jeg treffer jevnaldrende som det er mulig å føre en fornuftig samtale om skøytesporten med. Da må man oppsøke eldre folk, de som husker 1950-tallet (Hjallis), eller 1960-tallet (Kupper’n, Moe, Maier, Fornæss), eller 1970-tallet (de fire S’er), fra sin ungdom – heldigvis har ikke alle dødd ut ennå. Men de gjemmer seg godt, og da er det godt at det finnes lett tilgjengelige bøker.

Man kommer selvsagt ikke utenom Dag Solstad i en slik sammenheng. Han turde være kjent, men der mye har vært sagt om Solstad og fotball, ikke minst av forfatteren selv, er det merkelig lite som i alle fall har tilflytt offentligheten om Solstad og skøytesporten.

I hans artikkelsamlinger finnes det gjenopptrykt tre små skriftstykker – «Johnny Höglin», «Om fotball og skøyter» og «Selvbiografi 2.1.1950 – 13.2.1983», fra henholdsvis 1993, 2002 og 2005. Blant romanene er det vel i Roman 1987 at skøytesporten har fått den mest inngående behandling. På bakgrunn av disse skriftstedene lar det seg gjøre å risse opp et skøytesportens system, slik som Solstad – og stadig færre med ham – ser det.

Skøytesportens system (I)

Det første poenget til Dag Solstad, og det gjelder for all sport, er at det er «tomme lidenskaper»: Med det begrepet har han plassert sporten der den hører hjemme, i en sfære som ikke nødvendigvis betyr så mye i den store sammenheng, men som kan bidra til at man gidder å holde på, slik at man kanskje kan få øye på den store sammenheng etter hvert, for å si det slik. Poenget er det samme som hos Jan Erik Vold, når han i et intervju med Niels Chr. Geelmuyden skiller mellom selvfølelse, som Kupper’n kan gi oss, og selvforståelse, der for eksempel Ibsen kan være mer sentral:

Problemet er at hvis vi ikke har selvfølelse, så orker vi ikke stå opp om morran. Det må vi gjøre, for å komme på banen. Først må vi orke vårt eget jeg, før vi setter igang med å forstå det. […] Men selvforståelse er det som skaper høyde.³

I Roman 1987  blir saken forklart slik:

Sport har den fordel at til tross for at den utløser voldsomme lidenskaper, blir det ikke avleiringer av dem, de sitter ikke igjen, de har få ettervirkninger utover øyeblikket. De utløses i en voldsom skuffelse eller i en ekstatisk begeistring, men så inntreffer en matthet, det hadde jeg ofte opplevd etter store triumfer.

Dette, mener i alle fall jeg, er godt sett, selv om jeg for egen del ikke kan slutte meg til det, fullt og helt. Kanskje når det gjelder triumfens matthet, men jeg kan på stående fot regne opp en del nederlag som jeg ikke kan forsone meg med. (Hvorfor i alle dager, for ikke å si helvete, gikk ikke Thomas Alsgaard siste etappe på stafetten i OL 1994!?) Det motsies da også av Solstad i den vakre teksten om «Johnny Höglin», der han 25 år etter OL i Grenoble blant annet skriver:

Vi kjenner oss snytt, og en tristhet bor i oss av den grunn. Vi har vært utsatt for en urettferdighet. Den hyggelige svenske skøyteløperen snøt oss regelrett for Maiers gullmedalje i 1968.⁴

Skøytesporten er en del av livet, men den er ikke livet selv, slik kan man utlegge dette. Det motsatte synspunkt er da også på feil side av galskapen, får en si. Skøytesporten var en sosial, ikke eksistensiell betingelse ved livet i Norge.

Når jeg av og til treffer folk som sier at en fotballklubb er deres religion (oftest er det Vålerenga de mener da), så innstiller jeg meg på at jeg kanskje får vite noe om fotball, skjønt knapt nok det, men i alle fall intet om noe annet.

Et sentralt poeng i Roman 1987 er Fjords begrunnelse for å gi seg i kast med historiestudiet: «Jeg opplevde hvert øyeblikk som absurd hvis det ikke kunne sammenkjedes med noe annet.» Nettopp i skøytesporten var jo hvert eneste øyeblikk uttrykk for en slik historisk sammenheng, men det holder altså ikke å definere eksistensen som fullgjort av den grunn. Tilværelsens mål og mening burde man ikke finne på Bislett. (Men ikke dermed sagt at man må forsverge Bislett og alt dets vesen.)

Atle Næss, i sin essaysamling Askim-Firenze t/r (Idunn Forlag, 1992), både benekter og antyder at sporten fungerer som et religionssubstitutt i Roman 1987:

Det er selvsagt vel firkantet å kalle sporten for religionssubstitutt, men den påfallende plassen sportsskildringene opptar i Roman 1987, er likevel et bevis på at den spiller en erstatningsrolle (…) Grifft (…) blir til Griff (…) velkjent som Kristussymbol.

I flukt med feilstavingen av etternavnet til nederlandske Henk van der Grift – som Næss altså skriver Grifft og Solstad Griff – kunne man jo også reflektert over at den (australskfødte) kanadiske skøyteløperen Paul Enock av Solstad konsekvent kalles Enok, som vi kjenner fra første Mosebok som oldefaren til Noah. Enok var fra før syndefloden, og «vandret med Gud i tre hundre år» (5,22). Og hva med dette: Paul Enocks kone het Eva. Hva er det forfatteren egentlig prøver å si? Etter syndefallet, men før syndefloden, er Enok m/frue et herlig symbol på … ja, hva skulle det ha vært? Ligger det en nøkkel her? Vel, ikke til en dør som jeg finner eller ønsker å åpne. Roman 1987 innledes med en beskrivelse av hvordan helten Fjord frigjorde seg fra religionen, en prosess som gikk relativt raskt og smertefritt – det får vi rett og slett tro ham på, og ikke tvinge ham inn i et mønster som kler ham dårlig.

I møtet med Kristelig Skolelag opplever Fjord «et naturlig alvor, med gleden som underlag», og dette må jo være like skremmende som det lyder. Heller da bivåne den middelmådige skøyteløperen Bjarne Larsen, som aldri slo igjennom, «men vi er der, vi har fulgt ham, ikke med nytelse, men med alvor.»

Her er det to slags språk som støter mot hverandre, det finnes ikke noe naturlig i et skøyteløp, det er kunstig tvers igjennom, meningsløst, det kan ikke erstatte en lovsang til Herren, og det er heller ikke en slags ironisk tvist på en gudstjeneste. Skøyteløp tilhørte en sammenheng som var meningsløs, men ikke derfor uten verdi.

«Enok» var slik mange aviser faktisk skrev etternavnet til kanadieren, så også Dagningen, avisen hvortil den unge Fjord kommer som journalistlæring.

Den delen av livet som kan utgjøre skøytesporten er for Solstad definert ved historisk interesse og tallkunnskap. Som det heter i Roman 1987: Å være skøyteentusiast er å være «... spekka med kunnskaper om skøytehistoria og at man har sansen for tall». Særlig det siste er det grunn til å understreke, i den Bislett-sentrerte artikkelen «Selvbiografi 2.1.1950 – 13.2.1983» skrives det rett ut: «[Jeg] utviklet en særegen metode for å regne ut skøytepoeng, som gjorde meg til en ekspert på utregning av de tall som når alt kommer til alt, er den formel som helt nøyaktig angir skøytesportens sjel.»⁵ På de påfølgende fem sider beskrives så denne metoden, en passasje som anbefales sterkt hvis livet skulle fortone seg noe grått.

Dessverre er metoden ikke brukbar lenger, etter at man begynte med hundredeler (på 1970- tallet en gang?) er den blitt like forgangen som skøytesporten selv er blitt. Det burde også nevnes at man først begynte med tidspoeng i 1929, før det var det plass-siffer som gjaldt, altså at resultatlistene ble lagt sammen, ikke de oppnådde tidene, dividert ned til 500-meter-tider, men fortsatt var vinneren den med lavest poengsum.

«Skøytesportens sjel» har den fordel at den har oppstått i historien, men dessverre den ulempen at den dermed også kan forsvinne, ulikt for eksempel den «sjelen» som de borgerlige barbarene sikkert tror de har.

Helt særegen for Solstad er for øvrig metoden ikke, den står presist beskrevet i skøytekommentator Finn «Niff» Amundsens vidunderlige bok fra 1954, Stjerner på bølgelengde, s. 155ff. Det utelukker ikke at Solstad kan ha uttenkt den på egenhånd, han har i alle fall tydeligvis hatt glede av den. I Uskrevne memoarer forteller han at han underholdt seg selv og andre med å spørre folk etter 1500-meter-tider, og så øyeblikkelig regne om til tidspoeng: «Jeg drev og brifet med dette på gata i Sandefjord […] et bravurnummer.»⁶

Dette er ikke tenkelig i dag.

*

Slik Solstad har beskrevet det i «Selvbiografi 2.1.1950 – 13.2.1983», er det via ordet «skøytekonge» at han ble bitt av entusiasmen:

En gutt på 8 ½ år med avisa foran seg på kjøkkenbordet. Han ser på svart-hvitt-fotografier av forunderlige menn i skøytetrikot og lengdeløpsskøyter. Han staver seg gjennom referater og løpsresultater. Han stiller sin far et spørsmål og hans far svarer Hjalmar Andersen, som også lød navnet Hjallis, og faren legger til at han kan bli vår neste skøytekonge. Slik blir man innviet. Steg for steg erobres fortiden, skøytehistorien, for hvis påstanden om at Hjalmar Andersen kan bli vår nye skøytekonge skal ha noen mening, må den begrunnes, og det ble den. (…) Slik ble (…) det særegne og uhyre fascinerende ord «skøytekonge» introdusert for meg (…)

Det kunne kanskje være fristende å spekulere i om den tidlige døden til faren har forsterket eller forskjønnet denne situasjonen for Solstad, men den slags psykologisering burde vi alle holde oss for gode til. For min del er det siste levende minnet av min far, fra februar 2009, at vi så det såkalte «Bøkko-rykket» sammen, deretter falt han i koma og døde i april (uten at det var noen årsakssammenheng her). Men tallene 28,4, 28,4, 27,9 er ladet med betydning, for meg, på en måte som verken trenger analyse eller ettertanke, kun observasjon. Sånn er det.

Solstad har i artikkelen «Om fotball og skøyter» oppsummert skøytesportens system i noen hoggende setninger om sammenlagtmesterskapene, som – bortsett fra OL hvert fjerde år – var det som gjaldt:

500 og 5000 den ene dagen, lørdag, og 1500 og 10 000 den andre. EM og VM. Hvert år. Poengutregningen. Kampen mot klokka. Dette var skøytesportens hemmelige tiltrekningskraft. Ritualene. Skøytehistorikken. Å kunne regne ut poeng raskt var en forutsetning for å være interessert i skøyter.

Som Solstad lar Fjord skrive i Roman 1987, uten slike forutsetninger

... kan et skøyteløp vanskelig bli noe annet enn en kjedelig idrett hvor to og to løpere starter av gangen, i ett par (altså ikke alle på en gang, slik som f.eks. i løpsøvelsene i friidrett), og hvor disse da går, runde etter runde, rundt ovalen, opp til 25 runder, på en 10 000-meter, og hvor stort sett den ene ligger langt foran den andre, så det ikke er noen spenning i hvem som vinner paret en gang, og hvor det ofte til og med er to helt ubetydelige løpere som løper sammen, mens man må vente kanskje i en time på at den beste kommer, og når den beste har løpt, venter man en time til, da kommer utfordreren hans – og det hele foregår utendørs, i opptil femten minusgrader, hvor man står i beksømstøvler, oppå avispapir, og hopper opp og ned, til takten fra den gamle og høyst umoderne musikken som høyttaleren slynger ut, ganske høyt, som om man forsøkte å overdrive lyden av skøytestål som hamres mot isen av de to aktørene som beveger seg rundt banen, runde etter runde.

Så sant som det er sagt. Men noe lignende kan man si om de fleste sportsgrener, man må lære seg logikken i sporten for å ha noe utbytte av den.

Jeg har for eksempel vært i India i lange perioder, og i stadig større opposisjon til de moderne hippiene. Utallige ganger har jeg hørt dem si at de ikke skjønner noe som helst av cricket, med stolthet i stemmen, men at de liker å ta en joint og se på, det skal visstnok være veldig zen. Men cricket består selvsagt av et sett regler, og disse kan læres, og sporten har en rik historie, som kan studeres.

Man må på ingen måte gjøre dette, men det er både kunnskapsfiendtlig og uforskammet å betrakte det som andre forholder seg til i frykt og beven, som et slags latterlig, zen-aktig spetakkel. Sagt på en annen måte: Hvis den eneste redningen for skøytesporten hadde vært at fnisete hippier kunne fått tidtrøyte i hasjtåka, så er det vel like greit at den har forsvunnet.

Skøytesportens system (II)

Disse hippiene, forutsatt at de var i stand til å mobilisere en interesse for noe som helst, kunne  kanskje vært «reddet» for skøytesporten, hvis det fantes en annen inngang til den, enn den solstadske insistering på matematikk og historie. Og det finnes en slik inngang, i alle fall delvis. Eller gjør det det? I OL-nummeret til tidsskriftet Samtiden (1/1994) er trykket et bidrag av sosialantropolog m.m. dr.philos. Stein E. Johansen, med den forlokkende tittelen «Skøytesportens hvite magi – en virtuell mysterieinnvielse». Hos Johansen er et annet vokabularium i spill enn hos Solstad, for å si det svært mildt. Jeg skal sitere ett avsnitt, for å illustrere dette:

Ovalen er et ursymbol på vulva, det sted som omslutter livets fødsel såvel som den seksuelle ekstase. Å gli langs vulvaovalen er å betre hellig grunn; å sirkle seg inn i livets innerste og dypeste mysterium.

Frem og tilbake er lysår lengre enn like langt når to elskende kopulerer. Således beveger også en skøyteløper seg bare tilsynelatende i ring langs den hellige oval; for hver runde utvikles livets drama i en hegeliansk «Aufhebung»-prosess; for hver runde løftes løperen mer opp fra verden omkring, og dras med sentripetal magi nærmere mysteriets sentrum. Den som ser med sine øyne, vil tro at en skøyteløper går i ring; den som ser gjennom sine øyne, vil se at han beskriver en spiral.

Jeg er på ingen måte innenfor sjargongen, så umiddelbart vil jeg si: Dette må da være en fleip? Men det er jo dårlig stil å påstå at alt man ikke skjønner, er en fleip. Det er mulig det ligger urgamle, mytologiske strukturer til grunn for skøytesporten, men jeg tviler på det, og av denne grunn: Faren min var tilstede på Bislett 1965, og fra hva han fortalte om Per Ivar Moes mesterskap, og hva jeg ellers har hørt og lest meg til, er det ikke riktig å si at dette var en sjamanistisk seremoni med speakeren som hallusinerende yppersteprest.

Norges Skøyteforbund (NSF) ble stiftet i 1893, samme år som det første offisielle verdensmesterskapet ble avholdt i Amsterdam (Jaap Eden vant), det er mulig jeg er på villspor, men jeg synes det gir mer mening å gripe til disse forterskede kjennetegnene på moderniteten, som vi alle kjenner til, når man skal forklare hvordan skøytesporten oppsto: Standardisert tid (klokka), fritid, underholdning, differensiering og konsumpsjon er her de viktigste. Ny teknologi og kalde vintre hører selvsagt med, men neppe «sekularisering»: Den «avfortryllede verden» ble vel ikke gjenfortryllet ved hjelp av skøytesporten. Hvis så er tilfelle, foreslår jeg at sivilisasjonens sammenbrudd nå bør bringes til sitt logiske sluttpunkt.

*

To ganger har jeg snakket med Dag Solstad, jeg skal ikke påstå at jeg har vært særlig edru (akevitt, akk o ve), men på T. Singer-festivalen 2019, på Notodden, husket han selvsagt 1500-meteren til Roald Aas  («2.20,4»⁷) Seinere på kvelden sa han disse bevingede ord fra scenen: «Alle bøkene mine er skrevet opp mot skøytesporten.» Slik står det i alle fall i min notatbok, men jeg får ta forbehold, ikke akkurat en avholdsmann som har kludret dette ned, 31.08.2019. Det var vel ikke akkurat en avholdsmann som fremsa ordene heller, får vi si.

På den festivalen var det rimelig nok T. Singer det handlet om, men jeg har ikke klart å fatte interesse for sleggekast, som delvis blir beskrevet i den romanen. Det gjorde vel heller ikke Singer, mens derimot Fjord i Roman 1987 er eksplisitt i sin sportsfascinasjon.

Men hva handler Roman 1987 om? Den handler i alle fall ikke om skøyter. Rett nok gis det en forholdsvis utførlig skildring av den nitriste skøytesesongen 1962, en passant nevnes skøyterevolusjonen 1963 og EM i Inzell 1969 (Fornæss/Verkerk), men det er også alt. Om romanen handlet om skøyter, er det i så fall merkverdig at 1970-tallet ikke nevnes med et ord, det er ingenting som tilsier at Fjord ikke fulgte med på de fire S’ene, og han måtte vel også kommentert Rolf Falk-Larssen i 1983, på et eller annet vis (men neppe Bjørg Eva Jensen i 1980). Men det lar altså Solstad ham ikke gjøre.

Man kan si at Roman 1987 på mange måter handler om «Norge». Den handler om Fjord, en dannet mann fra Norge, født på begynnelsen av 1940-tallet, man kan lese boken som et generasjonsportrett, kanskje. Den handler om «å forstå hvorfor vi i det hele tatt lever» (s. 272), om en «rastløs […] jakt på Lykken» (s. 12), og selv om dette konseptet ikke blir nærmere definert, ligger det vel i nærheten av Fjords beskrivelse av 17. mai-feiringen som nyslått student: «Sjølsagt ville jeg aller helst ha hatt fitte […].» (s. 145)

Det ovenstående er noe av bakgrunnen for at det kan være vanskelig å få tak på Fjord. Han er opptatt av både fotball og damer og skøyter, og mye annet,  men det ligger ikke til grunn en fast karakter, Fjord er ikke «hel ved», og takk og lov for det.

Men Roman 1987 utspiller seg delvis under skøytesesongen 1962, et år der skøytesporten var i krise, noe som han vanskelig kan unngå å bli berørt av. En ung mann, uten dame, med alle sine komplekser, som heller ikke har skøytesporten å la seg oppløfte av – det er dette det handler om, ikke skøytesporten i og for seg.

Tilbake til Paul Enok

Vi ser det greit i beskrivelsen av Paul Enock (1934-2013) (som han altså egentlig het). I Roman 1987 handler det ikke om ham, men om hvordan den unge Fjord gleder seg over at en eventyrer har dukket opp. Hadde romanen satt seg fore å beskrive Enock, kunne den vanskelig hoppe over resten av året 1962. Enock satte en uoffisiell verdensrekord på 3000 på Hamar (4.37,2, senere underkjent), ivrig sekundert av sin vakre kone, fru Eva, og ble en slags mediayndling.

Sent i november 1962 var han på trening i Sverige, og for å sitere fra Arbeiderbladet 22.11.1962, «på vei hjem til Vålådalen i sin lille bil da han plutselig glemte den svenske venstretrafikken, skar over på høyre side og frontkolliderte med en større lastevogn.»

Sverige gikk som kjent over til høyrekjøring først i september 1967, men at kollisjonen skyldtes en plutselig forglemmelse, høres for min del ut som en uærbødig, nærmest frivol årsaksforklaring (Enock var jo australsk, og således vant med venstrekjøring?). Særlig i betraktning av at hustruen hans døde i ulykken, og han selv ble hardt skadet.

Vi kan jo tenke oss hvordan en slik ulykke hadde blitt behandlet i avisene i dag (jfr. f.eks. Vibeke Skofterud), men i den sosialdemokratiske virkeligheten på begynnelsen av 1960-tallet er det ennå ikke blitt et fullt intimitetstyranni. Det er denne virkeligheten den unge Fjord forholder seg til, Enock er i avisene i kraft av sin posisjon som skøyteløper, og det er nettopp i denne posisjonen han er interessant for Fjord, ikke som sørgende enkemann eller lignende. I en NTB-melding, som avisen Nordlys gjengir på selveste julaften 1962, heter det in extenso slik:

Den kanadiske skøyteløperen Paul Enock som sist vinter gikk verdens hurtigste 3000 meter på tiden 4.37.2 på Hamar er nå kommet tilbake til Mjøsbyen. Dessverre kan jeg ennå ikke ta fatt på treningen på grunn av benbruddene, men jeg håper så smått på å komme i gang om tre ukers tid, sier Enock, som halter ennå. Går det som jeg håper, skulle det være mulig å delta i noen løp på slutten av sesongen. Enock håper på å komme med i verdens-mesterskapet i Japan neste år. Ellers satser jeg stort på de olympiske leker i Innsbruck, sier han, og legger til at han syntes det er bittert at det internasjonale skøyteforbund ikke godkjente rekorden hans på 3000 meter.

Her har det skjedd et eller annet med måten massemedia opererer på, som sikkert kunne vært tematisert eksplisitt i Roman 1987, men det ligger i alle fall der som en undertekst, og dirrer.  Det er nettopp dette – uærbødige, frivole, frekke – som Fjord oppdaget hos seg selv mot slutten av sitt første opphold i Lillehammer, og som ble den direkte foranledning til at han sluttet som journalist. Jfr. også Elias Rukla i Genanse og verdighet (1994), med sine øl og små akevitter:

Selv ikke overfor døden stanser man lenger opp, og tenker seg om. Besinner seg, viser litt ydmykhet, stiller et par av de elementære spørsmålene ethvert menneske må stille seg, hvis ikke alt, i selve utgangspunktet, skal være at det er samma faen alt sammen.

Men det er altså ikke i skøyteverdenen at disse spørsmålene skal stilles, Enok er skøyteløper, dermed er alt sagt.

Finn Thorsen-epoken

Mindre dramatisk, men ellers på ganske samme måte, er det som skrives i romanen om Finn Thorsen. En del plass vies til den såkalte «Thorsen-epoken», og med det menes den lille uken som gikk fra landskampen mellom Norge og Sverige til og med første dag av EM på Bislett (3. og 4. februar 1962).⁸ Thorsen ble uoffisiell vinner i sammendraget i landskampen, og løftet seg dermed opp «dit hvor våre største forhåpninger alltid slumrer urolig, mens de higer etter å bli vekket.» (s. 101) På 5000-meteren under EM åpnet han i et morderisk tempo, men sprakk etter 3000 meter, «og siden kom han aldri igjen,» som skrevet står. (s. 102)

Og dette stemmer jo i den forstand at Thorsen la opp som skøyteløper etter sesongen 1962, men det var for å konsentrere seg om fotballen. Til sammen ble det 48 landskamper for Norge, og han ble utover 1960-tallet både serie- og norgesmester for Skeid, noe som Fjord i 1986 antakelig er fullstendig klar over, men igjen: Roman 1987 handler ikke om Finn Thorsen. I denne delen av romanen er det ynglingen Fjord som gestaltes, og det er liten grunn til å tvile på at dette er en presis beskrivelse: «Jeg så plutselig så forunderlig lyst på framtida, ja, jeg var i en oppadstigende rus, og gikk så langt som å skrive i mine kommentarer foran EM på Bislett at vi kanskje nå øynet konturene av en ny skøytekonge.» (s. 102)

Avsluttende sukk: Skøytekongens abdikasjon

«Skøytekonge» er et ord, det vil si et dikt, og det lar seg analysere ganske på samme måte som «høyrebølge» er underkastet en presis behandling av Georg Johannesen.⁹ Felles for begge er at de vanskelig lar seg oversette til andre språk (andre likheter kunne også vært nevnt). Johannesen skrev, tidlig på 1980-tallet, at «uttrykket ‘høyrebølge’ har ‘Norge’ som signifikat og seg selv som signifikant.» Svært enkelt forklart betyr dette at et ords innhold ikke nødvendigvis samsvarer med ordets uttrykk. Sier man «høyrebølge», så har man i grunnen bare sagt «Norge».

To tiår tidligere kunne man erstattet «høyrebølge» med «skøytekonge». Man kan jo for eksempel reise ut i verden, finne seg en pub, og begynne å mase om speed skating kings, så skjønner man fort at man er en gammeldags norsk nordmann fra Norge. Det er i alle fall min erfaring.

Men som vi vet, «Norge» er et omskiftelig konsept, og det vil aldri mer komme en ny skøytekonge. Slike forutsatte en sosialdemokratisk orden, som er så besettende beskrevet i Roman 1987, i all sin uforståelighet. 

Skøytekongene ble skylt ut i nyliberalismens giftige hav av høyrebølgen. Dette havet består ikke av vann, men av de borgerlige hippiebarbarenes piss. Vi er sørgelig langt unna Fjords sosialdemokratiske forventning høsten 1961: «den første is var observert på små vann inne i fjellheimen, en is så sprø at den ville briste ved den første berøring, men som for meg betydde at det var på tide å tenke på den kommende skøytesesong.» (s. 88)

Det er høst 2021, isen har lagt seg i fjellheimen, skøytesesongen er allerede i gang, man må lete godt for å vite dette. Ikke at det er mye å rope hurra for, jeg er stadig resignert og fortvilet.

Men hva nå?