Det komponerer seg

I januar 2020 publiserte Per Petterson det første kapitlet fra en ny roman i Klassekampens bokmagasin. Men det er ikke den romanen han nå lanserer. Etter én novellesamling, én essaysamling og åtte romaner, som alle klokker inn på rundt et par hundre sider, kommer han i stedet med nesten 450 sider dagboksnotater fra et snaut halvår i 2021. I Mitt Abruzzo, en referanse til forfatteren Natalia Ginzburgs forvisning til den sør-italienske provinsen under andre verdenskrig, kommer vi tett på Per Pettersons eget liv som forfatter – hans eksistensielle kvaler, ADHD-diagnose og forsøksvise korrespondanse med litteraturkritikeren James Wood. Journalen begynner i desperasjon over manglende framdrift på romanen og en følelse av avsondrethet på gården i Høland, etter hvert som koronapandemien lukker landet og Egon-restauranten på Lillestrøm stenger, slik at møtene med kameraten Øivind må avlyses. I tillegg til refleksjoner om litteratur og familie, blir journalen etter hvert en meditasjon over hukommelse og diktning – ført i pennen av en forfatter som er kjent for å bruke personlig stoff i sine prisbelønte romaner. Spesielt romanfiguren Arvid Jansen, som også er forfatter, går igjen i Pettersons bøker og deler mange trekk med ham. Men hva skjer i skrivingen til Petterson når det handler om ham selv, og ikke om Arvid Jansen?

Samtalen fant sted på et møterom i Forlaget Oktober sine lokaler i Oslo sentrum den 4. oktober.

*

OLA INNSET: Hadde du en slags tanke om at dette kanskje kom til å bli utgitt, helt fra starten?

PER PETTERSON: Nei, det hadde jeg ikke. Det var bare for å skrive.

OI: Det var bare skrivetrening, for å komme i gang?

PP: Det er klart at for en forfatter som skriver, og begynner å skrive en viss mengde … Men det var sånne tanker som jeg ikke ville tillate meg. Og du kan ikke gjøre det i begynnelsen av noe du ikke helt vet om du klarer å følge opp, på ærlig vis, for å si det sånn.

OI: Og det er én ting å skrive en sånn journal, men en helt annen ting å faktisk gi den ut?

PP: Ja, det er noe helt annet! Både du og jeg har sikkert lest en del sånne bøker før, journaler, jeg refererer blant annet til Sándor Márai fra Ungarn, som jeg har hjemme, og som jeg synes er litt kjedelig, faktisk. Saramago også, The Notebook. Jeg synes vel stort sett ikke at det har vært så spennende, men de har jo skrevet det, da. Selv om mange av dem har vært utgitt etter deres død, funnet av dattera, liksom.

OI: Ofte kaller man det dagbøker, mens du har brukt ordet «journal», er det noe bevisst skille mellom de to ordene, tenker du?

PP: Jeg har ikke noe imot dagbøker, jeg kjøpte jo Liv Køltzows dagbøker, som går fra 1964 til 2008, så det blir en litt annen greie. På en måte føltes hennes dagbok mer som dagbok enn dette her, kanskje fordi innførslene hennes var kortere. Jeg skrev denne fordi jeg ikke kunne skrive noe annet. Men hvis jeg først skulle gjøre det, måtte jeg gjøre det ordentlig. Bare prøve å være autentisk, være den jeg er, der jeg er, når jeg gjør det. Til min forbauselse synes jeg at jeg greide det.

OI: Når man får en sånn journal i fanget, av en romanforfatter, så tenker man jo at det er dette som er virkeligheten, mens romanene dine er fiksjon. Samtidig tematiserer boka også det at når man husker, og tenker tilbake på fortida si, så dikter man på en måte også.

PP: Ja, man har lett for å gjøre det, i hvert fall. Fordi man liksom komponerer. Hukommelsen er en innmari rar ting. 80 prosent er stort sett veldig feil, eller litt feil. Det er jo det! Bare test med hvem som helst og hold det opp mot fakta. Og det ble veldig fort et poeng for meg at jeg skjønte at jeg husker feil.

OI: Det gjelder vel på en måte for alle mennesker, men det blir kanskje ett nivå til for deg, siden du har brukt såpass mye av deg sjøl i skrivinga di?

PP: Ja, jeg har jo det, men 80 prosent av det som står i romanene er ikke sant.

OI: Men likevel så er det mange ting der?

PP: Jansen har fått mitt sinn, kan du si. Men siden han er han, så får alle disse tingene en annen type utvikling. Konsekvensen av hva han gjør og tenker blir annerledes enn mine.

OI: Men påvirker det dine egne minner om din egen fortid, det at du har brukt dem til å skrive utifra? Og at du har diktet videre på dem?

PP: Jeg blir jo identifisert med denne Arvid Jansen, da.

OI: Men du gjør ikke det sjøl? Identifiserer deg med ham?

PP: For det første gjør jeg ikke det sjøl, i det hele tatt. Og å bli identifisert med noen er ikke det samme som å være noen. En roman må dikte for å kunne være sannferdig, mens når jeg skriver i journalen, må jeg skrive det som er sant. Ikke i den forstand at alt jeg sier er sant, men at jeg tror det er sant, at det var sant at jeg tenkte det nå, og så kan jeg kanskje sjekke om det egentlig var sant, det jeg påstod da. Men en roman kan ikke være sånn, den må dikte, hvis ikke blir det bare tull. Virkeligheten er jo meningsløs, på et vis, men en roman kan ikke være meningsløs. Da må du dikte, ellers så går det ikke, da får det ikke noen form.

OI: De av oss som er ekstra interessert i bøkene dine får jo nå vite flere fakta om deg og livet ditt, og så skjønner vi kanskje litt mer om hvilke hendelser i livet ditt og hvilke trekk ved personligheten din som har inspirert hva i bøkene dine.

PP: Det er klart, det ser du nok en del steder der. Og det er nok mye i journalen som, hvis man tok utgangspunkt i den og bare var skjønnlitterær forfatter, så var det nok en del der som kunne bli både det ene og det andre, men det har jeg heller aldri tenkt på.

OI: Men så får jo journalen, det påpeker du etter hvert, en slags form, ubønnhørlig, det blir et slags høydepunkt og …

PP: Jajaja, et ubønnhørlig crescendo.

OI: Hvorfor blir det sånn? Hvorfor skjer det? Er det fordi du er forfatter?

PP: Jeg sutrer litt over det også, «fader, begynner det å komponere seg?», det var jo ikke meninga i det hele tatt!

OI: Det komponerer seg, sier du?

PP: Ja det komponerer seg.

OI: Det var ikke du som gjorde det?

PP: Jojo, men du kommer inn i sånn komponeringsmodus. Hvis du har skrevet en del skjønnlitteratur, så kjenner du. Hvis du kjenner etter, så kjenner du jo. Og da vegra jeg meg for det, men samtidig så hadde jeg en kontrakt med meg sjøl. «Du skal skrive det du tenker på, og hvis det er det du tenker på, så skal du bare skrive det», ikke sant.

OI: Du er jo en forfatter som jobber ganske mye på intuisjon …

PP: Absolutt.

OI: Jeg har forstått det sånn at du skriver en åpningsscene, og så må du bare ta det videre derfra?

PP: Ja.

OI: Men samtidig er romanene dine veldig godt komponert. Det sier jo mange. Henrik Langeland brukte til og med Ut og stjæle hester som eksempel på hvordan man komponerer en roman, i boka Fortellekunst. Så hvordan henger dette sammen? Hva er egentlig forholdet mellom intuisjon og komposisjon?

PP: Ja, men han tar jo feil. Spesifikt om den boka, altså. Det har nok mer komponert seg, enn at jeg liksom satt der og … Jeg hadde ingen plan, altså. At det skulle være noe med den andre verdenskrig, det kom et stykke uti, jeg visste jo ikke det. Det var bare det at jeg måtte ha friksjon et eller annet sted, for det er jo bare golden days med far og sønn. Og så tenkte jeg: «Hva er det som er der?» Det var at jeg hadde skrevet, av en eller annen grunn, at «fedrene ikke kunne se hverandre i øya». Så det var et eller annet der, det var gruff der.

OI: Dette er ting du bare skriver?

PP: Det falt meg helt naturlig å gjøre det. Og så, etter en stund: Dette er da i '48, og han har hatt en hytte, altså: Det må jo være krigen. Og da ble jeg bare stressa, fordi jeg liker jo ikke research. Det er så kjedelig og ødeleggende, synes jeg. Så da bare lot jeg være å tenke på det, men så bare kom det da det skulle, egentlig. Så det er intuisjon, på en måte, men det komponerer seg jo allikevel, da.

OI: Er det fordi du har lest så mange bøker, tror du? At du har begynt å tenke sånn?

PP: Det kan godt hende, at det kommer inn sånne ting. Det vil jeg tro. Men det jeg har lært meg er at i stedet for å holde igjen, så kjører du på. Du får heller stryke etterpå. Men det du må skjønne er at hvis du skriver en scene, og den går sånn og sånn, så får det konsekvenser. Til å begynne med er en roman veldig åpen, men etter hvert så smalner den, for du må ta konsekvensen av det du allerede har skrevet, og da går du videre på det og så får dét en konsekvens igjen. Og hvis du på en måte er i riktig modus så vil det … ikke gå opp, men det vil komponere seg. Og du må liksom stole på det, da. Og det har jeg lært meg til å gjøre.

OI: Jeg liker måten du sier det på. At det komponerer seg.

PP: Det gjør det! Man snakker om cliffhangere og sånn, men nei: Det bare sluttet der, og så får vi se. Men da gripes det, nå er jeg litt upersonlig, men da gripes det kanskje til slutten på den scenen seinere. Det er selvfølgelig vanskelig å skrive på forskjellige tidsplan, der er tre-fire tidsplan i den romanen, men du får litt tid på det. Huet ditt får litt tid på seg til å gripe tilbake, og så kan det godt hende at det ser ut som cliffhanger, men jeg bare tenker sånn: «Det går sikkert bra.»

OI: Det gjør jo ofte det.

PP: Det gjør ofte det! Og da bare peiser du på, skriver derfra. Ut og stjæle hester er kanskje den letteste boka jeg har skrevet. Det bare kom og kom og kom, den komponerte seg og komponerte seg, og jeg turte å gjøre ting. Du må ha en slags – kanskje en slags sjøltillit.

OI: Det med intuisjon og ærlighet, det går igjen i språket ditt også. I essayet «Stil og språk i klassereisens tid» skriver du om å finne fram et skriftlig språk som ikke blir feil, som ikke blir flaut. Og med det kommer kanskje intuisjonen inn i det også? At det skal føles riktig?

PP: Det er klart at når du går inn i en scene, så vet du ikke helt hvordan du skal gå ut av den før du har kommet dit. Det kan du jo ikke vite, hvis du ikke har komponert den fullstendig på forhånd, og da … Jeg kjenner forfattere som sier: «Boka er ferdig, jeg skal bare hjem og skrive den.». Men sånn har ikke jeg det, og det er derfor jeg, hvis jeg da plutselig detter ut, så kan jeg dette ut i to år. Ikke orke å gjøre noe annet, og sånn var det med Menn i min situasjon. Jeg bare datt ut, og jeg skjønte ingenting. Jeg ble bare sjuk av det, virkelig. Det gikk en sånn evig brann i huet. Det var helt forferdelig. Så ja, to år rett ut av vinduet. Og det har man jo nesten ikke tid til når man nærmest blir pensjonist.

*

OI: Du skriver i journalen at det å bli forfatter var en måte for deg å slippe å ta en klassereise på. At du kunne bli værende igjen der du egentlig ville være, selv om alt liksom lå til rette, på den tida, for at en som deg kunne ta en klassereise?

PP: Ja, det var jo et vindu der, den gangen, som selvfølgelig er der nå også, men nå er det ikke så kollektivt. Akkurat i de åra der så strømmet det masse arbeiderklasseunger og bondeungdommer inn på universitetet. Det forandra veldig mye. Det var en hel gruppe, og det var nytt. Men det kan godt hende at jeg var litt feig. Det vil jeg tro. At det hadde noe med min personlighet å gjøre, som ikke nødvendigvis bare var klasse, at det var en kombinasjon av klasse og det å være meg. Men jeg skjønte aldri helt poenget med å skulle bli ... Altså, jeg var veldig glad i å vokse opp, på Veitvet der jeg vokste opp. Og jeg kom på det nå da jeg skrev om det, om Johansen, naboen, som var dårlig, og så var jeg inne hos ham og da sa han: «Ikke glem vårs 'a, Per.» Og da ble jeg helt fortvila, ikke sant, hva mener han med det? Skal jeg liksom glemme Johansen? Skal jeg liksom sitte på Orientekspressen og dure av gårde? Er det der jeg står? På den perrongen? Og det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle det. Men klassereise var jo å gå på universitetet og bli noe annet enn det foreldrene dine var. Og jeg hadde ikke noe ønske om å bli industriarbeider eller bare avisbud eller vaskekone eller hva som helst, heller. Jeg hadde ikke noen klar forestilling om det i det hele tatt. Og da ble jeg veldig i stuss.

OI: Så allerede i etterkrigstida tenkte man at man skulle ut av arbeiderklassen?

PP: Jaja.

OI: Men poenget var vel at arbeiderklassen skulle få det bedre, ikke at de skulle slutte å være arbeiderklasse?

PP: Nei! Det var jo en sånn gammel greie, det, «ikke hev deg ut av arbeiderklassen, hev deg sammen med arbeiderklassen». Hvorfor skal man liksom si at de yrkene ikke er bra? Men jeg hadde jo ikke lyst til å bli det, heller! Jeg hadde ikke lyst til å bli som fatter'n, og jobbe på skofabrikk og trykkeri. Så jeg syntes nok, mer enn jeg egentlig skjønte da, at det var veldig problematisk. Fordi jeg visste ikke hva jeg ville, bortsett fra at jeg egentlig bestemte meg for å bli forfatter da jeg var 18 år. Og jeg skjønte at det var den eneste sjansen min til å slippe den klassereisen. For du kan være forfatter og være sammen med hvem du vil. For alt er jo stoff, alt ting er interessant. Det er jo ikke så interessant å være sammen med andre lektorer på Blindern? Jeg syntes ikke det var noe særlig forlokkende.

OI: Så forfatteryrket ble en løsning?

PP: Helt klart. Altså, det var selvfølgelig lokkelsen ved å bli det i seg selv. Det fantes noe mystisk der, en eller annen slags magi, som det ble min oppgave å finne ut av. «Hvordan får jeg den tryllestaven», liksom? Men det var også en løsning på den sosiale situasjonen min. For jeg kunne ikke bli han som sitter og roter i grua og er landsbyidioten, heller. Så jeg gikk på bibliotekskolen litt, men så var jeg ml-er, og tenkte: «Ah, okei, de vil at jeg skal proletarisere meg, da gjør jeg det.» Jeg hadde ikke lyst til det heller, egentlig, men samtidig hadde jeg ikke noe valg, følte jeg. Så da jobba jeg fem år på trykkeriet. Men det var ikke verre enn at faren min jobba der. Broren min jobba i etasjen over. Storebroren min kom og jobba der ett år, da han var ferdig med studiene i England.

OI: Når man snakker om ml-tida og sjølproletariseringa … De av oss som ikke var der kan jo få et inntrykk av at det var et litt klovnete opplegg hvor en masse akademikere latet som de var arbeidere fordi det passet med teorien, og fordi de skulle organisere folk …

PP: Ja, men det var det nok også. Klovnete vet jeg ikke, men jeg så en del skjebner. Folk som aldri skulle ha gjort det, som bare hadde en totalfrustrerende opplevelse. For meg var det ikke det, det var folk som jeg kjente.

OI: Men det var andre som var som deg også? Som hadde den bakgrunnen?

PP: Absolutt. Mange av dem, og til og med noen som kanskje ikke var arbeiderklasse i utgangspunktet, ble jo veldig bra tillitsmenn. Absolutt, det førte til noe. Men tenkningen var: «Hvis ikke arbeiderklassen kommer til oss, må vi gå til arbeiderklassen.» Altså, retorikken rundt det var helt håpløs. Og hvis du ser på det i dag … til og med hvis du leser Gymnaslærer Pedersen i dag, det er jo en veldig fin bok, men det krymper seg i meg, som har vært der.

OI: Du er kanskje ikke av dem som har snakket aller mest om ml-bevegelsen i ettertid, men det var en stor del av livet ditt?

PP: Det rare for meg var at jeg var arbeiderklassegutt, og grunnen til at jeg meldte meg opp på en sånn studiesirkel da jeg var 19 eller noe, det var fordi jeg hadde lest Sartre. Frihetens veier, du må ta et standpunkt, du må velge. Du kan ikke bare bli stående på perrongen når toget går, du må velge å være med på ett eller annet, du må engasjere deg. Og jeg gikk i klassen til Kai Askildsen, som var ml-er, og Henrik Scheele, skuespilleren, han var ml-er, og Terje Tvedt var ml-er. Så det var jo det nærmeste å gripe til da.

Og så var det jo … Altså, 60-tallet ble i stigende og stigende grad politisert. Bernt Hagtvet … han snakker jo aldri om hva som skjedde på den tida! Vietnam-krigen raste, det var kolonikriger i hele Afrika og Latin-Amerika og Sørøst-Asia. Verden var på så jævla full fart. Revolusjonen på Cuba var ti år siden, maks, og Che Guevara var en helt. Og støttebevegelsene for FNL, frigjøringsfronten i Vietnam, var veldig sterk i Skandinavia. Det var en livsform, nesten. Jeg husker, i et av de hardeste, mest steinharde ml-åra, i '75, jeg skulle ned og gå i 1. mai-tog, og kvelden før hadde jeg sett på TV at det siste helikopteret letta fra hovedkvarteret i Saigon. «Vi greide det», sa jeg. Vi greide det. Og vietnameserne sa jo takk for støtten. Jeg ble kjemperørt.

Når Bernt Hagtvet ikke klarer å snakke om det, når han ikke kan snakke om at USA teppebombet Kambodsja i tre år ... Det var dette som bragte oss inn i ml-greiene. Men det ble ganske corny, da. For det var jo ikke veldig frihetlig. Jeg mener mye av det samme som jeg mente den gangen, men den partikulturen var ikke kul. Hvis du mente sånn og sånn i ml-bevegelsen, fikk du en kommissær, ikke sant, som skulle forklare hva den rette linja er, med et smil.

OI: Men dere fant dere i det?

PP: Ja. På mange måter gjorde vi jo det. Det var som å være medlem av en skikkelig sekt, altså. Hvis du meldte deg ut – i en sånn liten periode, '75, '76, '77, hvor det var veldig sånn venstre-venstre-venstre ­– da ble du kanskje skilt, og mista kameratene dine. Og da måtte du begynne et nytt liv. Så det var litt sånn Jehovas vitner på den måten. Det var ikke bare å melde seg ut. Plutselig kunne ikke kona di snakke med deg, for hun gikk på partimøter, og kunne ikke snakke med deg om det hvis du ikke var medlem. Skjønner du? Så man skal ikke undervurdere det store engasjementet som var der, av helt logiske, verdenshistoriske grunner, men samtidig ble det som egentlig var veldig frihetlig, ganske trangt.

OI: Det er kanskje ikke tilfeldig at du ikke skrev noe før litt etterpå?

PP: Jeg skrev noen dikt som kom i Profil, men jeg ville nok ikke syns at det var veldig kule dikt i dag. Og for meg å debutere på 70-tallet? Det var helt umulig for en som var sånn som meg. De andre gutta gjorde det allerede, Tor Obrestad, Haavardsholm, Dag [Solstad]. Dag var jo over dette, han kunne skrive Arild Asnes, og alle radikalere løp beina av seg for å bli sånn. Mens Dag hadde skrevet boka, han visste jo hva han gjorde. Dag hadde alltid kontroll på et vis, med hvem han var. Han var helt med og samtidig hadde han distanse. Hvis ikke hadde han ikke kunnet skrevet de bøkene, de er jo intelligente, de skjønner hva de driver med. Arild Asnes er en veldig god bok. Synes jeg. Men det er en corny bok, den er liksom fra et annet sted.

Men jeg kunne ikke det. Jeg hadde ikke den basen. Altså: Her er arbeiderklassen i førersetet i ml-bevegelsen, liksom, og jeg var arbeiderklasse, det var ingen andre jeg kjente som var det, stort sett, og jeg kunne ikke debutere som forfatter enda det var alt jeg ville, enda jeg var ml-er. Først når det reaksjonære 80-tallet kom, og ting bare sprakk opp, da var det plass til meg. Faktisk.

OI: Hvordan føles det?

PP: Jeg synes det er helt greit. Jeg skjønner godt at det ikke var plass til meg på 70-tallet, og jeg er glad jeg ikke debuterte da, for jeg ville ha debutert med det jeg i dag vil kalle bismak. Så da jeg kunne skrive om arbeiderklassen i den første boka mi, sånn som den var, så var det noe jeg kunne gjøre først i '87, på den måten.

OI: I et foredrag til Forfatterforeningen, i 2000, sa du at du hadde brukt så mye av livet ditt på å være en person som ville bli forfatter, at det på en måte hang igjen, sånn at nå som du var blitt forfatter, så klarte du likevel ikke å slutte å oppføre deg som en som skulle ønske han var en forfatter.

PP: Det er helt sant.

OI: Hvordan er det nå, da?

PP: Det er kommet litt forbi det nå, men i dårlige stunder så har jeg liksom gjort hele buen. Så nå er jeg på en måte han som var litt forfatter. Skjønner du?

OI: Du stiller strenge krav til deg sjøl?

PP: Ja … Jeg gjør det, men jeg har ikke noen annen måte å tenke på det på. Jeg blir jo litt dårlig av det, for å si det rett ut, jeg blir sjuk av det, og da er jeg ute og bader skikkelig, så det skal en del til. Men when the stakes are high som det heter, så …

OI: Så blir det bra.

PP: Jeg klarer ikke å la være å ha det sånn.

OI: Det er ikke et valg, nei?

PP: Nei, det er ikke et valg. Jeg har jo angst for valg, men jeg kan ikke velge å være forfatter, så hvis jeg ikke får det til, så …

OI: Du har jo fått det til.

PP: Har fått. Er det ikke preteritum du brukte der? Haha. Ja, nei som jeg sier i den første innførselen i journalen så kan jeg ikke klage akkurat. Men the stakes are high, altså, for meg. Den der identitetsgreia, den er tung for meg. Jeg har ikke så mye annet å gå på, egentlig.

OI: Du sier i starten på journalen at du aldri skal skrive roman igjen, men så dukker det opp referanser til et romanprosjekt, Nattsvømmere.

PP: Jo, det var den jeg begynte på, også ble det bare veldig stille. Jeg syntes at det jeg hadde på trykk i Klassekampen var veldig fint. Og så plutselig bare kom det ikke noe luft inn der. Og jeg husker ikke når jeg sluttet å skrive på det, men jeg skrev ikke noe fra februar til januar, ett år. Og da tenkte jeg sånn: «Jeg må bare skrive noe», og det var da den kom, journalen, for det bare fortsatte ikke. Jeg er helt sikker på at det er en roman der, jeg vet at det er en roman der, men jeg orker ikke det nå, ganske enkelt, og jeg vet ikke om jeg kommer til å orke det. Men det er det eneste jeg har, da.

OI: Det er high stakes, ja. Når du bare begynner, og så …

PP: Jajaja. Kona mi leste det, syntes det var fint. Men sa: «Er det det her du skal bruke energien din på nå?»

OI: Det var på grunn av henne?

PP: Ja, det var nok det.

OI: Har du gitt opp et sånt romanprosjekt før, at du har begynt og så …

PP: Aldri.