Av
Hanna Stoltenberg

Trippelanmeldelse.
Publisert 18. oktober 2021.

Mikroanmeldelser: oktober

Ny, månedlig spalte: Hanna Stoltenberg anbefaler nye og gamle bøker, ofte – om ikke for enhver pris – av den korte sorten.

Av
Hanna Stoltenberg

Trippelanmeldelse.
Publisert 18. oktober 2021.

In the Cut
Susanna Moore
Roman, 192 sider
Knopf, 1995 (gjenutgitt av W&N i 2019)

Døde kvinner, avkappede lemmer, macho politimenn og overraskende vendinger. Susanna Moores In the Cut er på mange måter tro mot krimsjangeren den opererer i, samtidig som den motsetter seg alle litterære og sosiale konvensjoner. Vi møter Frannie Avery, en skilt engelsklærer i midten av 30-årene, som bor alene i New York. Da flere kvinner i nabolaget hennes blir brutalt drept, vikles hun inn i etterforskningen og etter hvert også i et intenst seksuelt forhold med den enigmatiske drapsetterforskeren (som du for 39,- kan se gestaltet av en ung, bebartet Mark Ruffalo i Jane Campions filmatisering fra 2003 på sfanytime.no, vel bekomme).

In the Cut kom ut i 1995 og var en uventet avstikker i Moores forfatterskap, som frem til da hadde bestått av familiedramaer fra idylliske Hawaii. Da boka ble gjenutgitt i 2019 etter mange år ute av trykk, ble den feiret som en feministisk kultklassiker, en bitende metoo-roman. Hyllesten er fortjent, det er en original, stilsikker og skremmende bok, men på mange måter slår den meg som en motsats til, eller i hvert fall en komplikasjon av, metoo-fortellingen slik den ble dyrket frem i pressen, med sine klare skillelinjer, udyr og ofre. Riktignok beveger Frannie seg gjennom en verden gjennomsyret av seksuell vold og mannlig aggresjon, der det å være kvinne er å være konstant utsatt, innhegnet av frykt, men hele den erotiske og litterære kraften i boka kommer av dragningen hennes mot nettopp denne aggressiviteten, mot egen utsatthet. Når Frannie begynner å mistenke at det er elskeren hennes som står bak drapene, fortsetter hun å oppsøke ham og de truende, avmektige situasjonene der begjæret hennes tar fyr, på samme måte som hun fortsetter å treffe en pågående student etter skoletid og å spise middager med en mannlig venn som regelrett stalker henne. Frannies erotiske liv er uløselig knyttet til det voldelige samfunnet det utfolder seg i; Moore viser hvordan hun manipulerer, bestrir og interagerer med sårbarheten hun tvinges inn i, og det er dette som gjør romanen så komplisert, så god – og veldig sexy.

Territory of Light
Yuko Tsushima
Roman, 128 sider
Penguin Modern Classics, 2019 (først utgitt i 1979)

Sideantall er ofte styrende når jeg velger meg nye bøker å lese. Mitt gylne intervall er mellom 110 og 190 sider. Det finnes så klart mange hederlige unntak, men det skal mye til at jeg gir meg i kast med Franzens nyeste familiesaga eller noe som bedyrer å «spenne over flere generasjoner», når det ligger en smal sak om én persons overfølsomme tankespinn og frister meg. Tykkelse er selvfølgelig et overfladisk vurderingskriterium, men det har fungert utmerket for meg så langt og med sine 122 sider er Territory of Light ett av tilfellene som definitivt bekrefter regelen.

Yuko Tsushima er datteren til den kjente japanske forfatteren Osamu Dazai, som tok livet sitt da Tsushima var bare ett år gammel. Tapserfaringer og mannlig fravær utgjør også noe av kjernen i Territory of Light, som først utkom i 1979. På omslaget av min nyere Penguin-utgave blir Tsushima sammenlignet med Elena Ferrante og selv om det er en utmerkelse som villig deles ut til kvinner som skriver om kvinner, er det mange fellestrekk mellom de desperate mødrene i sistnevntes Svikne dagar og Den dunkle dottera og den navnløse fortelleren til Tsushima. Jeg-personen er nylig blitt forlatt av ektemannen, en selvhenført og indolent teaterregissør, og forsøker å starte på nytt i en lysfylt Tokyo-leilighet sammen med sin to år gamle datter. I løpet av tolv korte kapitler, ofte sentrert rundt et enkelt, sterkt bilde, som et vindu tildekket av netting eller et oversvømt tak, følger vi mor og datter gjennom deres første år på egenhånd, og erfarer de psykologiske virkningene av den intense tosomheten de er overlatt til.

Boka er visstnok basert på Tsushimas egne erfaringer som alenemor i Tokyo på 70-tallet, og selv om forfatterens datter skal ha protestert mot den selvbiografiske lesningen, som hun mener står i veien for romanens samfunnskritikk, er det påfallende hvor kortfattet og fullkomment Tsushima skildrer sosial arv og foreldreskapets skjensler og gleder, en øvelse som ville tatt andre seks bind og mange tusen sider.

Tropismer / Tropismes
Nathalie Sarraute
Oversatt av Elin Beate Tobiassen
Stendal forlag, 2021 (først utgitt i 1939)

Den kjente myten om Kjell Askildsen sier at forfatteren hadde en god arbeidsdag hvis han strøk tre setninger. Om franske Nathalie Sarraute sverget til et lignende motto, er det lett å se for seg at hun hadde mange gode skrivedager. Tropismer, Sarrautes debutroman fra 1939, som nylig er utkommet i en tospråklig utgave nyoversatt av Elin Beate Tobiassen, består av 24 korte tekster, hver av dem et mystisk, vittig og potent drama.

Det er som om Sarraute har ferdigstilt en tradisjonell, realistisk, syrlig skildret middelklasseroman – en sannsynlig bestselger – for så, med stor presisjon og avsky for staffasje, å skjære vekk alle karaktertegninger, miljøskildringer, navn, sammenhenger, tidspunkter og steder. Tilbake står kun det følsomme psykologiske rotsystemet som ulmer og virker under all sosial kontakt og høflig fasade. For å bruke et nåtidig eksempel, fremstår bøkene hennes som en mer ekstrem forgjenger til Rachel Cusks Omriss-trilogi: hos Sarraute ser vi ikke engang omrissene av mennesker, i stedet får vi flyktige glimt av deres usynlige indre prosesser; tropismer, som Sarraute kalte det: «disse udefinerbare, hurtig glidende bevegelsene langs bevissthetens yttergrenser (...) vår tilværelses hemmelige kilde». Begrepet hentet hun fra biologien, der det beskriver hvordan planter reagerer på ytre påvirkninger som sollys ved å trekke seg bort eller strekke seg mot det.

Den franske originalteksten og den norske oversettelsen står side om side. Jeg leser ikke fransk og kan derfor ikke måle de to opp mot hverandre, men det virker overflødig, all den tid Tobiassens norske språkføring er en egen, utsøkt glede. Ekstra bonus for dorske og språkfattige: boka kan enkelt nytes liggende på siden hvis man kun leser oversettelsen på høyre side. (En fransktalende vil dra samme fordel ved å snu seg i sengen.)

Hanna Stoltenberg

Født 1989. Journalist og forfatter. Utdannet litteraturviter. Medlem av redaksjonsrådet til Vinduet. Siste bok: Nada (Gyldendal, 2021).