Av
Simen V. Gonsholt

Essay. Publisert 26. april 2024.

Av
Simen V. Gonsholt

Essay. Publisert 26. april 2024.

Simen V. Gonsholt

Født 1980. Redaktør for Vinduet. Siste bok: Kunst og gress. Artikler om fotball 2011–2022 (Tolvte Mann, 2022).

1. *

Slående mange av tekstene nevnt i denne artikkelen er kjent under flere navn eller overskrifter, noe som kan skyldes at amerikanske magasiner som regel setter tittel og ingress, snarere enn artikkelforfatteren, i første omgang.

2. *

Faktisiteten i journalistikken hans er siden blitt plukket såpass mye fra hverandre at det kanskje er litt rart å snakke om ham som «skoledannende», men om kanskje ikke presseetisk sett, så i den forstand at veldig mange andre siden ble inspirert til å oppsøke et sted eller miljø de var predisponert for å mislike, og skrive masse om det, og/eller også i den forstand at (i alle fall alle amerikanske) magasinjournalister med vage litterære ambisjoner siden uvegerlig skrev «i skyggen av ham», som John Jeremiah Sullivan foreslo i sin anmeldelse av den posthumt utgitte, uferdige romanen The Pale King i GQ: «… he was one of those writers who, even when you weren't sounding like him, made you think about how you weren't sounding like him.» Og særlig får man nok behov for å skrive seg ut av den skyggen hvis man faktisk skriver en reportasje fra en båt fra samme selskap, for samme magasin, som Lauren Oyler gjorde da hun dro på cruise i regi av Gwyneth Paltrows wellness-bevegelse Goop i fjor. Tidlig i teksten annonserer hun at hun skal «claim the title of David Foster Wallace for girls; his reputation as both a misogynist and an author beloved by misogynists meant it was just sitting right there this whole time, waiting for anyone with grammatical flexibility and the courage to try. […] The point, remember, is not to imitate DFW, but to occupy his place—in a female way. [….] Anyway, I am getting paid about 50 percent more than DFW was, even adjusting for inflation, which is a win for us girls.»

3. *

Omdøpt, da den først ble antologisert i A Supposedly Fun Thing I'll Never Do Again (1997), til «Tennis Player Michael Joyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Limitation, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness».

4. *

Det tidlige materialet, derimot, hadde han ikke sans for. Som han sa da «Strange Currencies» fra Monster kom på radioen i bilen med David Lipsky, per Although of Course You End Up Becoming Yourself: «This doesn’t sound like them – cool.»

5. *

I dette tilfellet siterte han en annen kilde, «some great essay somewhere», som var skrevet av hans husgud, Harvard-skrivelæreren og kulturfilosofen Lewis Hyde.

6. *

Kanskje ikke like fyndig, men min favorittpassasje fra intervjuet: «For me, the last few years of the postmodern era have seemed a bit like the way you feel when you’re in high school and your parents go on a trip, and you throw a party. You get all your friends over and throw this wild disgusting fabulous party. For a while it’s great, free and freeing, parental authority gone and overthrown, a cat’s-away-let’s-play Dionysian revel. But then time passes and the party gets louder and louder, and you run out of drugs, and nobody’s got any money for more drugs, and things get broken and spilled, and there’s a cigarette burn on the couch, and you’re the host and it’s your house too, and you gradually start wishing your parents would come back and restore some fucking order in your house. [...] And then the uneasiest feeling of all, as we start gradually to realize that parents in fact aren’t ever coming back – which means ‘we’re’ going to have to be the parents.»

7. *

Også kjent under originaltittelen «Perchance to Dream: In the Age of Images, a Reason to Write Novels» og siden omdøpt til «Why Bother?».

8. *

Til David Lipsky: «I don't know what it is. She's simultaneously so erotic and so human and she can't sing all that well, and she's got that squeaky quality. I don't know what it is but there's something – I can't say anything interesting about it.»