En australiareise

På grunn av kosmiske tilfeldigheter, egne livsvalg, politiske utviklinger og en langt framskreden global pandemi tilbrakte jeg, en norsk statsborger født i svenske Karlskoga, to uker i oktober 2021 bak et vindusglass med utsikt innover i Australia. Av smittevernhensyn hadde myndighetene i delstaten Queensland besluttet å sperre meg inne sammen med resten av familien i et rom i tiende etasje på det falmede Voco Hotel, i bydelen Surfer’s Paradise på den australske gullkysten. Vi var bare 300 meter fra havet, men kunne verken se eller høre det ettersom vinduet vårt pekte innover i landet, mot elver og fjelltopper i the Gold Coast Hinterland. Det er veldig stort, dette landet, og det meste er innland. Likevel ligger alle byene ved kysten, som oftest i det sørøstlige hjørnet, og det er som om hele landet dermed er vendt ut mot havet og mot alt det som ligger bortenfor Australia. Der ute, over sjøene, finnes alt det som mangler i den historieløse og bakstreverske utkanten av verden hvor de har blitt født, tror mange australiere. Både fortid og framtid finnes der ute, tenker de, et sted som er alt Australia ikke er.

I sitt mesterverk The Plains (1982) snudde Gerald Murnane dette bildet opp-ned, og beskrev en rik og avansert innlandskultur som hadde vokst fram bak kystfolkets rygg. For de rike landeierne der inne er strendene som ørkener, og havet intet annet enn «the sheer absence of land». Det var dermed helt i Murnanes ånd at jeg satt der, dag ut og dag inn, og stirret innover mot det kolonistene kalte «Australia’s vast empty spaces». Først baklandet, så bushen, og til slutt enorme the outback. Og når mørket falt på, så jeg kun mitt eget speilbilde, og kunne forsøke å skue innover i meg selv.

*

Gerald Murnane ble født i Coburg, en forstad til Melbourne, i 1939. Han debuterte litterært i 1974 med romanen Tamarisk Row, men oppnådde aldri nok suksess til å kunne livnære seg som forfatter. Etter å ha forlatt prestestudiet ble han i stedet barneskolelærer, skolebyråkrat og etter hvert også skrivekunstlærer på diverse institusjoner i Melbourne. Like før kona døde i 2009 skal hun ha sagt til ham at han endelig kunne forfølge drømmen sin om å forlate storbyen. Han flyttet til Goroke, en plass med cirka 300 innbyggere, 370 kilometer innover i landet.

I en høyst lesverdig reportasje skrevet av Mark Binelli for New York Times i 2018 ble Murnane utropt til «the greatest living English-language writer most people have never heard of». Etter årtusenskiftet har nemlig Murnane fått en viss anerkjennelse, spesielt blant akademikere, som hyller hans intrikate komposisjoner med vakre, kontrollerte setninger og lag på lag av selvbevisste fortellere. Siden det er så vanskelig å få Murnane selv til å komme på arrangementer, ble det i 2017 avholdt en internasjonal Murnane-konferanse i Goroke. Golfklubben var det eneste lokalet i området som var stort nok for konferansedeltakerne, og siden Murnane er medlem¹ der uansett, skal han selv ha stått i baren og tappet øl for deltakerne mens han hørte på foredrag om seg selv.

Det meste av tiden i Goroke tilbringer imidlertid Murnane i et slags skur, hvor han bor, og hvor alle veggene er dekket av arkivskap. De inneholder utkast og notater til bøkene han har skrevet, brev til framtidige Murnane-forskere og et kronologisk arkiv med notater om alt som har hendt ham. Når han ikke henter fram gamle nedtegnelser for å gjøre det han kaller «minneøvelser» (og hvem vet, kanskje også skrive minnene litt om?), spiller han et intrikat spill som han har laget selv. Opptil flere av hovedpersonene i Murnanes historier har denne hobbyen, som består i å gjennomføre imaginære hesteveddeløp. Som barn gjennomførte jeg også for eksempel en lang rekke innbilte fotball-VM utelukkende ved hjelp av blyant og papir, men Murnane har tatt det noen skritt lenger ved å konstruere en hel verden, «Antipode», med ulike byer som alle har ulike hester og kusker, som så konkurrerer med hverandre etter et sinnrikt system kun Murnane kjenner. Han begynte som barn, med klinkekuler, men bestemte seg i godt voksen alder for å videreutvikle hobbyen til et livsprosjekt. Én del av arkivet er satt av til dette spillet, med alt fra kart over landene i Antipode, togtabeller han har konstruert, egenkomponerte nasjonalsanger, 30 år med resultatlister og en slags karakterbeskrivelser av minst 1500 ulike hestetrenere med hvert sitt draktdesign. 

*

The Plains handler om en filmskaper som reiser innover i Australia for å gjøre research til et verk om den rike kulturen til menneskene der. Etter lange dager med reising – «and I cannot even say that at a certain hour I knew I had left Australia» – kommer han omsider fram til en passende by, og føler seg mer velkommen på sitt hotell enn jeg gjorde på mitt:

Late that night I stood at a third-storey window of the largest hotel in the town. I looked past the regular pattern of streetlights towards the dark country beyond. A breeze came in warm gusts from the north. I leaned into the surges of air that rose up from the nearest miles of grassland. I composed my face to register a variety of powerful emotions. And I whispered words that might have served a character in a film at the moment when he realized he had found where he belonged.

Filmen skal hete The Interior, men hovedpersonen forstår raskt at det vil ta ham år, for ikke å si et helt liv, bare å begynne å forstå familiene som bor der ute, deres mytologier, tradisjoner og mangefasetterte besettelse med sine egne skikker og sin egen historie. På forhånd har han fordypet seg i fargesammensetningene i de ulike familienes våpenskjold og tradisjonelle tøymønstre, lest seg opp på rivaliseringene og konfliktlinjene som preger det som virker som et slags føydalt pionérsamfunn, og etter å ha brukt lang tid på å forsøke å imponere noen framtredende plainsmen i den labyrintiske puben i hotellets første etasje, som noen av dem frekventerer, blir han til slutt ansatt hos en av familiene for å studere og skrive i deres omfattende bibliotek. Hvor langt ut i boka man må lese før man forstår at dette har veldig lite med virkelighetens Innland-Australia å gjøre, kommer an på forkunnskapene, men det blir fort nok tydelig at Murnanes skriving om innlandet innebærer å gjøre akkurat det samme som andre australiere gjør når de tenker på utlandet: å drømme seg bort til et annet og mer spennende sted.

Denne nærmest patologiske trangen til alltid å ønske seg bort, og alltid se for seg andre og bedre steder, har Murnane grepet kanskje aller best i novellesamlingen Landscape with Landscape (1985). Den består av seks overlappende historier, alle med en ung mann med litterære ambisjoner, bosatt i Melbournes forsteder, som hovedperson. En av disse skriver novellen «The Battle of Acosta Nui», som blir samlingens tredje historie, og plutselig havner leseren i Paraguay. Eller gjør hen egentlig det? Landet som beskrives, minner lite om innlandssumpen i Sør-Amerika. Egentlig virker «Paraguay» å være ganske likt settingen til de andre novellene: Melbournes støvete forsteder på 1970- og 80-tallet. Hovedpersonen i fortellingen fra Paraguay er i hvert fall overbevist om at han egentlig er australier, og på slutten av 1800-tallet forsøkte faktisk en gruppe migranter fra Australia å opprette et idealsamfunn i Paraguay, kjent som Nueva Australia. Gruppas leder var selv født i England, men migrerte altså videre, over enda flere hav. Det at han visstnok skal stamme fra australiere, innebærer for historiens stusslige hovedperson at han er hevet over paraguayanerne på alle mulige måter. Han drømmer om en gang å «returnere», men er overbevist om at han må holde sin egentlige «etniske» og kulturelle tilhørighet hemmelig for dem rundt seg. Etter hvert som hovedpersonen lar sønnen dø en unødvendig død fordi han ikke stoler på paraguayanske leger, blir det stadig tydeligere at han lider av alvorlige vrangforestillinger, samtidig som man tvinges til å ta hovedpersonens tankesett på et visst alvor.

Det er noe religiøst over den «paraguayanske» hovedpersonens trassige insistering på sin egen «australskhet», og etter et besøk av sykehuspresten står det:

The priests had very little to say about their heaven, their other country, although they assumed they would migrate to it after living rightly in Paraguay. I on the other hand, could have talked endlessly about the glens or the downlands of Australia whose every detail I had mediated on since boyhood. But I could never have claimed I was sure of reaching them, before or after my death. (…) And I thought afterwards that I had wept because I could never explain, even to that kind-hearted man, what I meant when I talked about Australia.

Drømmen om Peter Pans Aldriland, et sublimt sted som man likevel har en slags tilhørighet til, er muligens en dypt menneskelig, religiøs lengsel. Det er ikke utenkelig at den også er ekstra sterk, og får flere lag, hos mennesker og kulturer som har gjennomlevd migrasjon. Når man reiser videre til noe bedre får man også muligheten til å lengte tilbake. Kanskje finnes det bedre stedet vel så mye i selve avstanden, i det store mellomrommet som tillater diktning og projisering.

*

Australia er et rart land. Objektivt sett finnes det mange steder som er mer annerledes fra Skandinavia enn Australia, men nettopp fordi såpass mye virker kjent, blir alt ekstra merkelig – som en uncanny valley stor som et kontinent. Som engelsktalende nybyggerkoloni har landet mye til felles med det USA vi kjenner fra utallige kulturelle produkter: en utbredt «man er sin egen lykkes smed»-tankegang, drive-in liqour stores og brede gater i kvadratiske rutenett, selv i de minste småbyer og boligfelt. I mitt riktignok delvis selvvalgte fangenskap på Voco Hotel reflekterte jeg også over hvordan det kunne ha seg at et land hvor man er såpass opptatt av abstrakte begreper om individuell frihet som man må kunne si at den australske offentligheten er, likevel med en slik letthet kunne ty til rett og slett å sperre folk inne. Det samme paradokset finnes selvfølgelig i det vel så enorme USA, land of the free, som har en større andel av befolkningen sin i fengsel enn noe annet land.

Samtidig er det også noe mer engelsk over dette landet, som fortsatt er underlagt den britiske kronen. De har levninger av en omfordelende velferdsstat kjempet fram av den en gang så fremadstormende arbeiderbevegelsen, de spiser sausage rolls, kjører på venstre side av veien og har bussjåfører med shorts og knestrømper. En engelskmann jeg kjenner omtalte en gang landskapet som «psychedelic Yorkshire». Noen steder ligner det litt på England, men himmelen er stor og blå, fuglene og blomstene har sterkere farger, dådyrene spretter rundt på bakbeina, og det er 40 grader i skyggen.

J.M. Coetzee har skrevet om Murnane at han tilhører den siste generasjonen australske forfattere som vokste opp mens landet kulturelt sett fortsatt var å regne som en engelsk koloni. «Undertrykt, puritansk og skeptisk til utlendinger» er ordene den Australia-baserte sørafrikaneren Coetzee bruker for å beskrive hva det vil si, og selv om jeg på alle måter liker å lese Murnane, ligger det noe vi kanskje kan kalle dypt usympatiske kulturelle og politiske forutsetninger til grunn for hans tenkning og bøkene den kommer til utrykk i. Koloniseringen er det store, historiske bakteppet for omtrent alt som skjer i Australia, og epigrafen til The Plains er et sitat fra den skotsk-fødte «oppdageren» Thomas Livingstone Mitchell: «We had at length discovered a country ready for the immediate reception of civilised man…» Boka kan dermed leses som en slags fabel om hva slags sivilisasjon som kunne ha oppstått i det australske innlandet. Fabel eller ei, det er likevel noe forstyrrende over at et forfatterskap som i en slik grad utforsker Australia og den australske mentaliteten, kan være så kjemisk fritt for omtale av de aboriginske urinnvånerne som ble fratatt landet ved vold og hvis etterkommere lever der i dag som en marginalisert minoritet. De eksisterer rett og slett ikke i dette litterære universet, noe som i og for seg hadde vært greit dersom det ikke også hadde virket som om denne utelukkelsen er det mest naturlige i verden ikke bare for Murnanes karakterer, men også, siden Murnane skriver som han gjør, for forfatteren selv.

Et lignende problem gjør seg gjeldende i Murnanes tematisering av den engelske puritanismen som påtales av Coetzee. Igjen er ikke problemet nødvendigvis at kvinner gjennomgående beskrives som begjærsobjekter, og at Murnanes mannlige hovedpersoner omdanner sin kulturelt tillærte skamfølelse over eget begjær til noe som definitivt nærmer seg kvinnehat. Problemet er heller at enhver forståelse av disse nokså velkjente og dyssosiale mekanismene virker å gå over hodene på ikke bare karakterene, men altså også forfatteren som skriver om dem. Det er kanskje en slags naivisme å spore hos den ellers så sylskarpe Murnane i hvordan enkelte ting tas fullstendig for gitt, men det er i så fall en naivisme som bare kan eksistere fra en privilegert posisjon som den på mange andre måter nokså uprivilegerte Murnane også må sies å ha. Dette gjør ikke forfatterskapet dårligere, men muligens litt mer ubehagelig.

Utsikten gjennom 14 netter i hotellkarantene. Foto: Ola Innset

Da vi endelig slapp ut av karantene, dro jeg til storbyen Brisbanes største bokhandel for å få tak i flere bøker av Murnane enn de jeg hadde lest på hotellet. Etter å ha lett lenge uten hell, måtte jeg til slutt spørre en ekspeditør om de ikke hadde noen bøker av den australske forfatteren, som jevnlig blir nevnt som en mulig kandidat til nobelprisen. Jeg måtte stave navnet for ekspeditøren, som etter å ha tastet det inn i datamaskinen kom fram til at de hadde én bok, men at den stod under «nonfiction». Man kan ønske seg bedre betegnelser enn det norske begrepet «sakprosa», men den implisitte påstanden i «nonfiction»-begrepet om at en sjanger kan defineres av at det som står i boka ikke hevdes å være usant, forekommer meg heller ikke å være særlig tilfredsstillende. Etter et 1990- og tidlig 2000-tall hvor Murnane stort sett drev med imaginært hesteveddeløp, skal det riktignok sies at han etter utgivelsen av Barley Patch i 2009 har beveget seg bort fra alt som minner om plott-dreven fiksjon. En ting er memoarboken Something for the Pain fra 2015, hvor Murnane ikke lenger later som han skriver om noen andre enn seg selv, men velger å framstille sin livshistorie utelukkende gjennom anekdoter knyttet til hesteveddeløp (faktiske hesteveddeløp i det virkelige Australia). Et annet utrykk for ferden bort fra karakterer som er tynt forkledde utrykk for Murnane selv, finner vi i utgivelsen Border Districts fra 2017, som består av drøyt hundre tettskrevne sider uten avsnitt og uten noen egentlig handling.

På mange måter er Border Districts et destillat av hele forfatterskapet, hvor de samme temaene – landskap, farger, hesteveddeløp –og mange av de samme bildene kommer tilbake, igjen og igjen. Siden det som nevnt ofte er tynt med handling i mange av bøkene, står utfordringene i kø for illustratørene som leies inn av småforlagene som gir ut Murnane, med talende utslag som at både min australske utgave av Landscape With Landscape og min britiske utgave av Border Districts har varianter av farget glass som omslagsbilde. Måten vi, eller strengt tatt Gerald Murnane, ser verden på, gjerne gjennom vagt fargede glassruter ikke ulike det møkkete vinduet jeg kikket ut på landskapet gjennom under mitt fangenskap på gullkysten, kan sies å være emnet for alle Murnanes bøker. Dermed kan alle bøkene, og særlig Border Districts, ses som en slags sakprosa om mentale bilder, og om hvordan det å se på verden egentlig er å lese den. Som om selve livet var litteratur, en slags fiksjon som vi skaper kontinuerlig i hodet vårt.

For å gi et slags eksempel på hvordan dette foregår, selv om det er nesten umulig å sitere fra ei bok hvor setningene henger så ekstremt tett sammen som Border Districts, prøver jeg med dette utdraget, fra da forfatteren får overrakt et kaleidoskop i gave, som er kjøpt på en reise i Virginia, og dermed nettopp har vært gjennom en lengre passasje om hva han assosierer med den amerikanske staten:

Surely my image-Virgina appeared to me for a moment while my friend’s wife was presenting me with my kaleidoscope and while I was putting on a show of gratitude and preparing to look through the instrument, but surely I also failed at the time to notice that my mental scenery, so to call it, was not an integral landscape but an assortment of image-fragments not unlike those brought into view by means of a kaleidoscope. (While I was writing the previous sentence, I wondered how soon after the events there reported did I discover how much if what I was used to calling thinking or remembering or imagining  was no more than my bringing into the range of my mental vision such coloured shapes and fragments as those behind the place-name Virginia.)

I Murnanes kompliserte, men nøye utmeislede prosa skjer ting ofte utrolig sakte. En liten observasjon kan føre til mange titalls sider med Proust-aktige minnestrømmer og meditasjoner over hva det egentlig vil si å betrakte noe ved hjelp av en menneskelig hjerne. Den nitide registreringen av tilsynelatende uviktige småting er imidlertid ikke et forsøk på å skape en slags hyperrealisme à la Knausgård, og det blir aldri kjedelig. I stedet er det som om alle de små tingene som omgir oss, og ikke minst måten vi observerer dem og dikter med dem på, gis viktighet og tyngde på et vis som er både opplysende og inspirerende.

*

Border Districts ble i sin tid lansert som Murnanes siste utgivelse, et slags farvel. Men den ene boka de hadde i nonfiction-avdelingen hos Dymocks Booksellers i Brisbane var en helt fersk utgivelse kalt Last Letter to a Reader (2021). Den ble nylig utgitt i USA, med fargede glasskår på omslaget, men den jeg holdt i hånda sittende på huk mellom reoler av ikke-fiksjon, hadde et nøytralt omslag med bare tekst. Boka inneholder ett nyskrevet essay om hver av de 15 bøkene han har gitt ut, inkludert denne «siste». I teksten om Border Districts omtaler Murnane den som nettopp fiksjon, en tekst skrevet av en «implied author», med en hovedperson som er forfatter. Mot slutten av Border Districts mottar denne antydede forfatteren et brev fra en annen forfatter som inviterer ham til å bli med i en gruppe forfattere som skal flytte inn i et hus med fargede glassruter, for endelig å oppdage «the true place of origin of the images of fiction». 82-årige Murnane gjør det tydelig i sitt retrospektive essay om boka at han synes dette er «an impressive passage of fiction». Han skriver også:

I freely admit to re-reading certain passages from my books simply in order to be impressed by them and to find in them more meaning than I had previously found and much more than I had been aware of while I first wrote the passages. (…) Sometimes, like the implied author of my book, I feel while reading fiction as though I know what it would be like to know the essence of a person. (This is a mere paraphrase and a simplification of my text.) And sometimes, like that same author, I feel as though the part of me that thus feels is my own essence. (This is another paraphrase and simplification.)

Gerald Murnane har aldri flydd, aldri reist utenfor Australia, og med et par små unntak i senere år for å motta litterære priser har han heller aldri forlatt hjemstaten Victoria. De ekstremt strenge australske karantenereglene, som innebar at vi måtte sperres inne i 15 dager for å kunne besøke et alvorlig sykt familiemedlem, vil han ha merket lite til. Istedenfor å reise utover har han gravd seg ekstremt langt innover i sin egen navle, og det er han til en viss grad klar over selv også. Arkivet over alle hans minner, og ikke minst hesteveddeløpsspillet han har skapt, skal gis til et bibliotek eller en stiftelse etter hans død. Sammen utgjør livsverket en intens selvstudie som det er umulig å ikke bli fascinert av. I sitatet over skriver han om det å kjenne et annet menneskes essens, men det er formulert slik at det først og fremst handler om hvordan det ville ha vært å «føle som om man vet hvordan det ville ha vært» å gjøre dette (kjenne et annet menneskes essens). Murnanes underliggende ønske om å bli sett og forstått står i en interessant kontrast til hvordan han, i sin litteratur, egentlig virker uinteressert i andre mennesker som måtte omgi ham. Det blir kanskje en overdrivelse å si at han har gjort oss andre en stor tjeneste med sin introspeksjon, men det er ikke tvil om at man kan lære noe av å følge Murnanes reise innover.