Troll og ord

Vinteren 1971 lå Arbeiderbladets teaterkritiker Willy Kastborg – uten selv å være klar over det – tynt an. Han hadde nemlig fått den unge filologen Finn-Erik Vinje i hælene. Tre år tidligere hadde Vinje lansert sin språkspalte i Arbeiderparti-trykksaken, en av de slående mange han gjennom årene skulle komme til å signere. Siden den gang var imidlertid mandatet hans i avisen han hadde debutert i som journalist allerede som tenåring, blitt betydelig utvidet. Ikke bare hadde sjefredaktør Reidar Hirsti forsikret ham om innkjøpet av Vinjes bok Moderne norsk. Råd og regler for praktisk språkbruk (1968) til «alle våre medarbeidere». Hirsti hadde dessuten hyret forfatteren som språklig «huslege» og varslet en «systematisk språksanering» i bladet. Konsekvensen ble så vel forelesninger for redaksjonen som – forbløffende nok – at den enkelte journalist måtte møte til konsultasjon hos språklegen.

«Arbeiderbladets teateranmelder, Willy Kastborg, var frilanser og dermed ikke like tilgjengelig for råd og veiledning», slår statsviteren Per E. Hem fast i sin nye bok, biografien med den betegnende lite kvikke tittelen Finn-Erik Vinje – en språkets mann. Noe slikt kunne en herre med Vinjes appetitt på å få siste ord åpenbart ikke leve med. Etter at doktoren overfor oppdragsgiveren hadde gitt uttrykk for sin misnøye med kritikerens språkføring, sendte sjefredaktøren Kastborg et brev med beskjed om at Vinje «har ytret ønske om å ta en skikkelig prat også med deg». Akademikerens ord må etter Hirstis oppfatning ha hatt formidabel tyngde. Ifølge Hem hadde nemlig sjefredaktøren personlig bedt ham ta Kastborg «under kyndig behandling på tomannshånd». Slik lyder biografens oppsummering av det som skjedde deretter: «Det kan ikke ha vært et særlig heldig møte, for kort tid etter var Kastborg sendt på dør og blitt erstattet av Bengt Calmeyer.»

Den språksvake teateranmelderens sørgelige sorti virker 53 år senere nesten ikke til å tro. Den sjefredaktør som i 2024 hadde pusset språkeksperter på den enkelte medarbeider, ville etter det meste å dømme ha stått i akutt fare for å bli anklaget for trakassering. At Hirsti i det hele tatt hadde tilstrekkelig med omsorg for avisens språkføring til at han engasjerte en ekspert til å skjerpe den, virker i vår tid tilsvarende fremmed. Den som følger med i norske medier, vil nemlig vite at Willy Kastborg har tallrike slektninger i ånden den dag i dag, og at en fagmann som Vinje på ingen måte ville ha hatt mindre å henge fingrene i i 2024 enn i 1971. Dersom han stadig hadde vært NRKs språkkonsulent, slik han var i perioden fra året da han gikk løs på Kastborg, og helt frem til 1991, vil jeg tro at han hadde grått over mange av tekstene nrk.no byr på. I 2009 gjorde han det klart at å lytte til statskanalen ga ham vondt i ørene. «Elevene snøvler som moldvarper, og neste år er de ansatt i NRK», lyder en annen karakteristisk spissformulert Vinje-dom.

Å påpeke journalisters språklige tilkortkommenhet forble en oppgave filologen må ha satt høyt. Sin første artikkel om «språket og dagspressa» offentliggjorde Vinje allerede som tenåring, og hans senere analyser av avisspråket var pionerarbeid. Utover i 1970-årene, da han ble universitetsprofessor først i Trondheim og deretter i Oslo, signerte han også arbeider med titler som Verbalsubstantiv avledet med -else, -ing og nullsuffiks i moderne norsk, især bokmål og Om syntaktisk kompleksitet og språklig akseptabilitet. Det var imidlertid i den brede offentligheten heller enn i akademia at Vinje ble en autoritet – Hem omtaler ham som 1980- og 1990-årenes «språkguru» her til lands. Biografen er vennlig innstilt til sitt objekt og på fornavn med «Finn-Erik» fra bokens første side, men selv han legger ikke skjul på at Vinjes status blant professorkollegene har vært høyst vekslende – og med årene markant synkende. Språkguruens kjendisstatus blant folk flest er noe av det som virkelig er egnet til å forbløffe: Det faktum at en professor i nordisk ble så berømt at han endte på de kulørte sidene til Se og Hør og Billedbladet NÅ – Vinje poserte i 1991 i sistnevnte i selskap med sitt første barnebarn, for eksempel – virker i 2024 på grensen til utrolig. På den annen side forteller det mye om hans sans for å synes – og om hans evne til å formulere seg så folk lytter og forstår.

I innledningen til en samling av språkspalter fra Arbeiderbladet siterte Vinje i 1972 sin slagferdige forfatterkollega Odd Eidem: «Nordmenn blir alltid sinnssyke når de møter et språkproblem. I grammatikkens eller i norskdommens navn er de i stand til å kvele sin bestemor hvis hun mekrer fram et argument som man ikke er enig i.» Hems bok bygger fra første stund opp under Eidems påstand: Om noe får den tydelig frem hvilke eksplosive følelser språkspørsmål vekker i folk. «Den irriterende språkrefseren som aldri gir seg», lyder en karakteristikk av Vinje allerede på forordets åpningsside, og de sterke reaksjonene som år ut og år inn har fulgt medieutspillene hans, er et ledemotiv i biografien: «Hvordan kan en sånn type vekke så mye forargelse, ja nærmest bli lagt for hat i enkelte kretser?» spør Hem i forordet etter å ha bemerket Vinjes «joviale og interesserte væremåte». Hovedpersonen har måttet tåle å bli kalt så vel sjarlatan som kødd og en meget stor tosk – og å bli anklaget både for å vekke kvalmefornemmelser i leseren og for å være direkte farlig. Slik Hem forteller historien, ble Vinje forsøkt «kansellert» av sine fiender lenge før begrepet ble funnet opp.

Da journalisten Christian Borch i fjor kritiserte NRK-medarbeideres dialektbruk, lokket han ikke bare frem sterke reaksjoner, men typisk nok også referanser til Vinje. Borchs syn var ganske riktig på linje med det den eldre Vinje har stått for. Så sent som i 2020 svarte sistnevnte slik da en reporter i Dagsavisen på besøk hjemme hos ham i Bærum spurte om den pensjonerte professoren ville ha sett annerledes på henne dersom hun hadde intervjuet ham på sin barndoms brede bygdedialekt: «Jeg ville ikke trekke den slutningen at du som dialekttalende var dum, eller at ditt intelligensnivå ikke var særlig høyt. Det ville selvsagt vært en forferdelig og altfor rask slutning. Men la meg si det litt annerledes: Jeg ville kanskje kunne trekke den slutningen at du ikke er noen lesende person, at du ikke skriver særlig mye, at du ikke er vant til skrivekunsten i særlig grad.» For at ikke noen skulle misforstå ham, la Vinje til at han i sin tid hadde «en universitetslærer som sa man kunne bruke rottegift på dialektene», og at denne læreren stod ham nær. Det burde være unødvendig å legge til at den aldrende herrens formuleringer ledet til reaksjoner av typen «en avgått språknisse på beste vest».

Den som bare kjenner den eldre professoren, vil da også trolig bli overrasket av at han i sine yngre år var en entusiast på vegne av samnorsken. «Kjensle», «omsyn» og «heime» var den gang naturlige Vinje-formvalg. Han skrev til og med artikler på nynorsk – og var dessuten politisk aktiv på venstresiden og forfatteren av en hovedoppgave om klassekamp i norsk dramatikk. Rett nok kom Vinje til verden i Bærum (med det mindre språkhistorie-duftende etternavnet Dahl), men faren var en radikal elektriker som forsvarte Stalin helt til 1960, og den syngende moren var oppvokst i Frelsesarmeen. Sammen utstyrte de dessuten sønnen med svensk arbeiderklasseblod. Den unge Vinje skal til og med ha hatt sansen for slangordet «rype», et uttrykk for pen kvinne som i 2024, i likhet med flere andre ord professoren har forsvart bruken av, er blitt ytterst belastet. Gradvis later han imidlertid til å ha blitt mer konservativ både språklig og på annet vis. Vinje endte med å betrakte samnorsken som et sidespor og hisset med årene på seg målfolkene i stadig sterkere grad – ikke minst etter at han tok steget fullt ut og gikk inn for å fjerne sidemålsstilen, kom på vennskapelig fot med sine gamle fiender i Riksmålsforbundet og takket ja til medlemskap i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.

I dagens klima er det åpenbart at argumentene hans for å bevare det såkalte n-ordet for lengst er kommet i miskreditt og ville ha vakt betydelig anstøt dersom han igjen åpnet munnen om saken. I det hele tatt har følelsene – og spørsmålene om identitet som er så nært knyttet til dem – en plass i samtidens offentlighet som ikke passer en rasjonell pragmatiker av Vinjes type. Identitetstvil later på ingen måte til å være noe for sykkelentusiasten fra Bærum, som i 1955 ble norgesmester i bandy med Stabæk og tidlig vurderte å bli gymlærer. Etter å ha skrevet om den eldre Vinjes tanker om personnavn og hans navneforslag til eventuelle ytterligere Ari Behn- og Märtha Louise-døtre – Ikeah Decibel, for eksempel – oppsummerer biografen: «Her som ellers sverget Finn-Erik til det rasjonelle heller enn det emosjonelle.»

Selvsagt har Finn-Erik Vinje – en språkets mann for lengst skapt debatt i nynorskorganet Dag og Tid. Også i hvilken grad den lever opp til betegnelsen biografi, kan diskuteres. Vinjes oppvekst får – i tråd med sjangerens konvensjoner – god plass. Etter at hovedpersonen gifter seg, i 1960, handler boken derimot nesten utelukkende om hans offentlige liv. Like mye som Vinje selv spiller det språket han ga alle kreftene sine til, hovedrollen i fremstillingen. Først i etterordet fikk jeg med meg at Vinje ikke levde alene etter at han rundt 1990 skilte seg, for eksempel. (Lisbeth Larsen, samboeren hans fra 1996, opptrer imidlertid også tidligere – på et av den rikt illustrerte utgivelsens fotografier.) I forordet bemerker Hem denne prioriteringen, men begrunner den knapt. På den annen side etterlater boken ingen tvil om at det er først da den voksne Vinje trer frem, at stoffet får kraft og egenart.

Mannen Morgenbladet i hans glansdager døpte «en PR-kåt sprog-kverulant», er nå blitt 88 år, men har samtalt med biografen og stilt private biografiske nedtegnelser til rådighet for ham. Den omfattende medieomtalen og hovedpersonens trykte bøker er imidlertid vel så viktige kilder. Formmessig er Finn-Erik Vinje – en språkets mann en vekst- og fallhistorie. Etter gradvis å ha bygd opp sin med årene allestedsnærværende posisjon blir Vinje så det han selv har kalt «uvenn med alle». Uvennene markerte seg stadig tydeligere i det offentlige ordskiftet og beskyldte professoren – blant mye annet – for å drive hatsk propaganda mot nynorsken og dialektene. Vinjes skiftende og kompliserte forhold til institusjonen som nå heter Språkrådet, understreker stridbarheten hans. Med Hems ord endte han som en «ensom profet».

Som avsnittene ovenfor antyder, byr biografien på mange både interessante og underholdende opplysninger. Til den som er fascinert av det norske språket og samfunnet som påvirker det, kan Finn-Erik Vinje – en språkets mann anbefales. Det fargesprakende objektet til tross er det derimot ikke tale om noen språklig sett fargerik og oppfinnsom biografi. Hem deler på ingen måte sitt objekts talent for tabloide formuleringer, og at forlaget ikke har brukt mer penger på språkvask og korrekturlesing av en biografi om et liv i de korrekte setningenes tjeneste, er påfallende. Jeg har vondt for å tro annet enn at hovedpersonen ville ha funnet en hel del å sette fingeren på. Enten det er tale om hendelser i oppveksten eller om Facebook-krangler, går biografien dessuten for ofte i detalj. Jeg undres også over måten Hem har bygd opp boken på. Rett nok begynner den i barndommen og slutter i alderdommen, men i bokens sentrale partier bidrar de stadige temaskiftene til utallige hopp frem og tilbake: Hem går ikke av veien for å bevege seg mellom tiårene på en og samme side. En tydeligere kronologi ville trolig ha gjort teksten lettere å henge med i og redusert «litt av hvert om Vinje og språk»-preget.

Omstridt eller ei: Det livsverket og den utholdenheten som trer frem i Hems kapitler, er umulig ikke å bli imponert av. I tillegg til journalistspråket har Vinje gitt seg i kast med byråkratspråket, bibelspråket og det juridiske språket. Heller ikke bokanmeldernes prosa har gått fri: «Vidar Kvalshaug har en skavank som ikke er ubetydelig for en litteraturanmelder: Han kan ikke skrive», hevdet Vinje i 2011. At en herre som åpenbart har yndet å formulere seg slik, skaffet seg tallrike fiender, er ingen overraskelse. Den Vinje Hem tegner, later i det hele tatt til å ha villet gjøre nøyaktig som han ønsket – og så lenge det passet ham. Både ekspertrollen professoren hadde i NRK-radioprogrammet Språkrøret fra 1974 til 1989, og den språkkonsulentjobben i samme institusjon som han mistet et par år deretter, ville han helst ha fortsatt i til han gikk av med pensjon. Vinje fulgte uansett med i tiden: Selvsagt begynte «en lektoral pedant og besserwisser», som Dag og Tid en gang døpte filologen, tidlig å blogge. Også utgivelsen av Sjærlighet og sjøttkaker i 2012 illustrerer at «vår alles norsklærer» på ingen måte hadde sluttet å bry seg om kulturens forfall selv om han var blitt pensjonist – snarere tyder mye på at han med årene ble mer outrert i sine ytringer. At Norges mest kjente professor i språkvitenskap skulle få en biograf som slett ikke har tatt til følge hvor Skriveregler (1973), Vinjes mest solgte og utholdende bok (tiende utgave er på vei ut i disse dager), påpeker at komma skal settes, må smerte en styringsglad folkeopplyser og -refser av hans kaliber.