Hitlers fis

Våren 1998 bodde jeg i Berlin. Jeg gikk på Freie Universität og skrev på hovedfagsoppgaven min i litteraturvitenskap om vitnemål fra Auschwitz, hvor jeg forsøkte å utfordre den på den tiden dominerende forestillingen i faget, den som handlet om språkets ustabilitet og forfatterens død. Hva med de bøkene som står forpliktet overfor virkeligheten? spurte jeg, og leste forfattere som Primo Levi og Jean Améry, som begge hadde skrevet om opplevelsene sine fra den tyske konsentrasjonsleiren i Polen. Jeg rettet en anklagende finger mot folk som Jacques Derrida og Roland Barthes, og brukte en annen franskmann, Emmanuel Lévinas, til å fremheve det etiske ved lesningen av denne type litteratur. Oppgaven var ambisiøs, og skoene for store, selvfølgelig, men hva annet skal en 26 år gammel student være enn en fadermorder? I ettertid er det også lett å se hvor tidstypisk oppgaven var. På slutten av nittitallet var den postmoderne æra på hell, og interessen for tekster med nettopp en større forpliktelse overfor virkeligheten, som selvbiografier og dagbøker, hadde begynt å gjøre seg gjeldende både i studentenes prosjektbeskrivelser og i kulturen for øvrig. I tillegg minner hele oppgavens premiss om det Fjord i Dag Solstads Roman 1987 innser idet han er i ferd med å avslutte sin hovedfagsoppgave. Nemlig at han, i en avhandling i historie om Norge på 1500-tallet, ikke vil «oppnå noe annet enn å vise for framtidas historikere min egen tids lenker.»¹

Det er selvfølgelig prisverdig, men også noe lett komisk i å skulle ta et oppgjør med sin egen samtid. Den fanger deg inn uansett.

Den samme våren markerte Berlin at det var gått 50 år siden «Die Luftbrücke», rekken av de amerikanske «rosinbomberne» som kom berlinerne til unnsetning under Sovjetunionens blokade. I forbindelse med jubileet skulle Bill Clinton komme på besøk, og en stor feiring var i emning på Tempelhof, den lille flyplassen med sin storslagne nasjonalsosialistiske arkitektur i sentrum av den tyske hovedstaden. Selv var jeg ikke til stede på arrangementet, men en venn av meg var det, og fortalte etterpå om opplevelsen på en middag i leiligheten i Prenzlauer Berg. For han hadde tatt på ham. Han hadde stått midt i folkemengden idet Clinton gikk forbi, og så hadde han strukket armen ut, og før han visste ordet av det, holdt han den amerikanske presidenten i hånden. En annen venn påpekte at hendelsen minnet om noe Hegel en gang hadde sagt om Napoleon, at den franske keiseren var historiens ånd i egen skikkelse, for hvor enn Napoleon gikk, oppsto historie, og hvis det var noen som i vår tid opptok plassen som verdens mektigste, så måtte det jo være den amerikanske presidenten. Så lo vi og skålte, og gratulerte han som hadde holdt historiens ånd i hånden.

Jeg husker det som en varm vårdag, med åpne vinduer og en Berliner-pilsner i hånden, men fremfor alt husker jeg hvor heldig jeg følte meg, for slik var det å leve mot slutten av det 20. århundret, i slutten av tjueårene, i en europeisk storby fordypet i landets historie, vassende i for store sko, men lykkelige og i vår tid, de årene det var mulig å sitere Hegel på fest og gå i rette med franske filosofer. Men jeg husker også at jeg var misunnelig. Jeg skulle gjerne ha holdt den hånden, og kjent på følelsen av masochistisk glans og glede, av underkastelse og ærefrykt, som ethvert menneske med stor makt utstråler. Men viktigere, og mer konkret: Var det ikke nettopp derfor jeg hadde flyttet til Berlin? Var det ikke derfor jeg skrev om krigen, og gjorde opprør mot forestillingen om at det ikke fantes noe utenfor språket? Jo, jeg ville komme nærmere, jeg ville bli berørt, jeg ville kjenne historiens håndtrykk.

HAR DU SETT HITLER?

I 1973 ga den tyske forfatteren Walter Kempowski ut en liten bok med tittelen Haben Sie Hitler gesehen?²,  som består av noen hundre små anonymiserte opptegnelser fra vanlige tyskere som så eller møtte Adolf Hitler. Det er en perfekt bok å sitte og bla i, fylt av øyeblikksbilder, av jubel og forakt, av nostalgi og skrekk, av nærgående beskrivelser av de klare blå øynene, av håret og barten, selvfølgelig, alltid barten, i tillegg til den merkverdige gangen og de tørre hendene.

Alle opptegnelsene er anonyme. De eneste opplysningene vi får om intervjuobjektene er når vedkommende er født, og tittel. Av og til står det også bare «Ein Mann» eller «Hausfrau». Dette grepet er med på å gjenskape forestillingen om hvilken størrelse Føreren var, for det fantes jo i grunnen bare et individ i Det tredje riket. Ein Volk, ein Reich, ein Führer, som et av slagordene lød. Folket selv var uten navn, nesten usynlige. Eller som en lærer i boken påpeker: «Når den mannen så på deg, ja, da gikk det gjennom marg og bein.» Likevel er mange av minnene så levende og partikulære at det er vanskelig å ikke la seg berøre av dem.

En husfrue forteller at onkelen hennes tok livet av alle de brune hønene på gården som en slags protest etter maktovertakelsen. En annen husfrue forteller at det fant sted en jojo-bølge i Tyskland i årene 1933 til 1934, en anekdote (jojo i Det tredje riket!) jeg satte et utropstegn ved. En historiker forteller at han kunne se hvordan sminken rant nedover Adolfs ansikt, også det på Tempelhof, på vei til (eller fra?) en tale. En bokhandler forteller om rikspartidagene i 1933, da han som medlem av Hitlerjugend fikk æren av å marsjere forbi føreren. Han svømte i det «allmenne havet av begeistring», som han formulerer det, og så husker han teltene han sov i og den gode lapskausen han fikk, noe han fortsatt gjerne spiser. «Hver gang jeg ser lapskaus på menyen, da spiser jeg det», avslutter han. En kunstmaler forteller om da han i 1932, bare åtte år gammel, møtte Hitler, også det på en flyplass, antagelig et sted i Bayern – for noen roper «Der Hitler kimmt», noe som, etter det jeg kan forstå, er en gjengivelse av den sørtyske dialekten – og før den lille gutten vet ordet av det, griper lederen for det nasjonalsosialistiske partiet ham i hånden. Førti år senere hevder han at han ikke kjente på noen fascinasjon for mannen. Hitler kunne ha vært hvem som helst, sier han, «es hätte genausogut Ebert gewesen sein können», som vel betyr noe sånt som at det ikke var noe spesielt med mannen der han sto i sin lange, lysegrå regnjakke. Han kunne like gjerne vært en mann med navn Ebert.

Hele bokens premiss hviler på den samme observasjonen vi under middagen i Prenzlauer Berg tilskrev Hegel. Å møte keiseren, presidenten eller føreren ansikt til ansikt er som å befinne seg i direkte kontakt med historien. Senere fant jeg stedet der Hegels møte med Napoleon er nedskrevet. Det står i et brev han skrev til en venn, like etter at Napoleons tropper hadde besatt Jena. Han bruker ikke begrepet «historiens ånd», slik vi trodde, nei, det riktige ordet er «Weltseele».³ Georg Wilhelm Friedrich skriver: «Jeg så Keiseren – denne verdensånden – ri ut fra byen for å ta området i øyesyn; det er virkelig vidunderlig å se et slikt individ, som ... brer seg om i verden og dominerer den.»⁴

Det finnes mange definisjoner på historie, men en av dem kan kanskje nettopp være evnen til å bre seg om i verden og dominere den.

Våren 1998 ble det også holdt en stor utstilling på Det tyske historiske museet på Unter den Linden, kalt «Mythen der Nationen. Ein Europäisches Panorama». Utstillingen ville vise hvordan de ulike europeiske nasjonene betraktet seg selv og, ikke minst, på hvilken måte de gjenga fortellingen om sin egen tilblivelse. Salene i museet var fylt av store romantiske malerier fra hvert land, og det var virkelig påfallende hvor ofte nettopp Napoleon ble fremstilt i seier eller nederlag, som om landene ble til i kjølvannet av hans skikkelse. (Og på mange måter ble de jo det.) Norge var representert med et maleri av Peder Balke, med Eidsvold-bygningen alene i en lysning i skogen, og som nordmann var det lett å nikke gjenkjennende til det bildet fremstilte. Nasjonens tette forbindelse med naturen, nesten som en forlengelse av den, preger jo fortsatt fortellingen om Norge.

Ved utgangen hadde kuratorene satt opp et stort maleri av Anselm Kiefer, fra serien han har kalt Dein aschenes Haar Sulamith. Kontrasten til bildene vi hadde sett kunne ikke ha vært større. I bakgrunnen av det abstrakte maleriet kan man se noe som ligner trær og en åker, men i midten, og helt dominerende, er det malt et svart sår med hvite striper. Øverst i kanten står linjen («ditt askegrå hår Sulamith») fra Paul Celans dikt Dødsfuge skrevet med svart pensel. Dødsfuge har over tid blitt symboldiktet for Holocaust – selve svaret på Adornos påstand om at det er umulig å skrive dikt etter Auschwitz – og med plasseringen mot slutten av utstillingen var det som om museet ville minne oss om hva som hadde hendt i forlengelsen av nasjonens myter og selvforståelse, og som den europeiske fortellingen også bar i seg.

Det var en stor utstilling, imponerende, men da vi kom ut på gaten den vårdagen, begynte vi umiddelbart å diskutere. Kunne man virkelig redusere nasjonen til et spørsmål om myter? Var alt kun en fortelling? Nasjonene fantes jo? Og alle maleriene av keiseren på den hvite hesten sin, bekreftet det ikke bare, intendert eller ikke, en forståelse av historien som en fortelling om store menn? Og, ærlig talt, var det ikke et betenkelig valg å bruke Anselm Kiefers maleri på den måten? Jo, det påminnet kanskje om at nasjonenes myter skapte grobunn for den største forbrytelsen, men oppløste det ikke ansvaret i samme bevegelse? Som om utstillingen til slutt sa: Det var måten å tenke på som bar skylden. Og det var altså ikke bare Tyskland som tenkte sånn, det var hele Europa.

Den israelske forfatteren Amos Oz sier i et intervju: «Skriver man fra et konfliktfylt område i verden, blir alt tolket allegorisk.»⁵ Det samme kan sies om gjengivelsen av fortiden. For hva er den hvite trebygningen i skogshavet i Eidsvold annet enn et allegorisk motiv, satt i spill for å representere hele nasjonen. Eller, for den saks skyld, en diktlinje fra Dødsfuge, ment å skulle bære i seg de europeiske nasjoners endepunkt.

Den store faren i denne hangen til det allegoriske og mytiske, det var vi alle enige om, der vi gikk gjennom Lustgarten på vei til en kafé i Scheunenviertel, ligger i at historien forblir noe abstrakt, noe som foregår et annet sted, noe et menneske ikke egentlig kan settes i forbindelse med, annet enn som passiv tilskuer, en slags søvngjenger, halvt dømmende, hvis liv er betinget av de mektiges valg. Den ene i mengden som berører Bill Clintons hånd er kanskje i kontakt med denne makten, men idet øyeblikket er over, er han ikke annet enn en navnløs i massen, uten rolle i verden.

Eller som et av Walter Kempowskis intervjuobjekter sier det: «I hjertet var han oss nær, og likevel var han langt borte.»

Hvilken plass i historien har de maktesløse? Hvilke navn bærer de? Hvilke erfaringer? Hvilke minner? Hvilken kropp? Hva er igjen av det som fyller et liv? Og videre: Hvorfor er historien så lett å gjøre myte av? Hvordan river vi mytene ned? (Og skal vi det?) Og hva erstatter dem?

DEN ENESTE LÆREMESTER

Det finnes en scene ganske tidlig i George Orwells 1984. Winston har nettopp fått teften av storebrors store løgn, eller kanskje rettere, han har visst om den hele tiden (han arbeider jo i Sannhetsministeriet), men hans resignasjon og likegyldighet er borte. Motstanden er vekket. Han befinner seg på en pub i strøket til proletarene. Selv om denne gruppen utgjør flertallet av befolkningen i Oceania, er de i mindre grad utsatt for regimets propaganda, og nyter derfor en viss tankefrihet, fordi ingen i partiet forventer noe særlig til tanker hos de proletære. Winston har selvfølgelig lest Oceanias offisielle historie, og om dets evige kamp mot Eurasia, men vet samtidig også at historien først og fremst tjener maktens mål. Winston er på jakt etter noe annet, noe som nettopp kan sette ham i forbindelse med fortiden, noe sant å hente kraft fra. På puben kommer han i prat med en gammel mann. Selv er han ikke gammel nok til å ha minner om tiden før revolusjonen og de store krigene, og han spør mannen om hva han husker. Winston vil ha den offisielle historien bekreftet eller avkreftet, han vil ha tilgang til fortiden fra en som var der. Samtalen med den gamle mannen blir en stor skuffelse. Det eneste han får ut av ham er enkeltord og retningsløse fragmenter fra dette ene menneskets liv. «Flosshatt» er et av ordene gamlingen husker, «lakei» er et annet. Orwell skriver: «Winston ble grepet av en følelse av hjelpeløshet. Gamlingens hukommelse var bare en rotete haug av filleting.»⁶

I min utgave av romanen har jeg satt en markant blyantstrek ved denne scenen. Jeg ble rørt av den. For det første på grunn av måten den beskriver konflikten mellom historie og minner på, men for det andre, og langt viktigere, fordi jeg, til tross for Winstons avvisning av den gamle mannens minner, plutselig fikk øye på verdien av denne rotete haugen av filleting. Flosshatt og lakei må ha vært historiske anakronismer selv da romanen ble gitt ut i 1948, for ikke å snakke om hva de var i 1984 eller i 2018, da jeg leste romanen igjen. Likevel var det som om disse fragmentene hadde større verdi enn Sannhetsministeriets overbyggende fortelling.

Kanskje det handler om noe så enkelt som dette: Jeg ble rørt fordi jeg ble satt i forbindelse med et annet menneskes erfaring. Jo, det er en rotete haug, og i tillegg er det også nærliggende å tolke minnene Winston får tilgang til som spor av et annet undertrykkende regime, nemlig klassesamfunnet, som Storebror, i alle fall på papiret, mener å ha avskaffet. Men til tross for dette er flosshatt og lakei ordene som strekker hånden ut fra en annen tid og berører meg, som biter av sannhet i et hav av løgn.

Den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann har sagt: «… erfaringen [er] den eneste læremester. Hvor liten den enn kan være – kanskje vil den ikke gi dårligere råd enn den kunnskapen som går gjennom så mange hender, som er velbrukt og ofte misbrukt, som også er oppbrukt og går på tomgang, ikke er frisket opp av erfaring.»⁷

Høsten 1959 holdt hun en forelesning ved Goethe-universitetet i Frankfurt, der hun snakket om fortolkningsapparatet som omgir enhver lesning av litteratur, som det både gjaldt å lære av og bryte med, for så å kunne stille seg åpen for teksten. Dette er også en innsikt som gjelder for historien. For av og til fremstår den som lite annet enn nettopp kunnskap gjennom mange hender, en fjerdehåndsberetning, ikke ulik slik jeg forestiller meg Sannhetsministeriets historiebøker, men også, hvis vi bruker scenen mellom Winston og den gamle mannen som bilde, historien generelt. Det er nettopp det velbrukte, misbrukte og oppbrukte som minnet om flosshatten og lakeien bryter opp, ikke fordi de representerer en alternativ forståelse av historien, et nytt sett med fortolkningsnøkler, men fordi de er spor av et menneskelig opprør, en trass og en tillit til at vi evner å se det vi ser, og huske det vi husker. Og like viktig, at det også er mulig for disse erfaringene å finne veien til de som kommer senere.

Jo, sånn må det være. Det er kanskje sant at ethvert dokument først og fremst er et uttrykk for sin egen samtid, bundet av dens lenker, slik Dag Solstads Fjord måtte erkjenne (slik min hovedfagsoppgave var det). Men det betyr likevel ikke at fortiden ikke kan vise seg frem, hviske sine hemmeligheter, ta en i hånden og sette seg i kroppen.

SORGENES KONGE

Da jeg var barn sa mamma ofte, mest til seg selv, kanskje, «så heldige vi er», mens hun strøk meg gjennom håret. Jeg stilte meg alltid litt undrende til dette hjertesukket – hva var det som gjorde oss så heldige? Det var først som voksen jeg forsto at det var en rest fra krigen. Da hun var fem ble faren hennes arrestert. Det var i august 1943 under en aksjon mot politiet. (Han var konstabel i Oslo.) I desember samme år ble han sendt fra Grini til konsentrasjonsleiren Stutthof utenfor Danzig, dagens Gdansk. Da han kom hjem, to år senere, ble han innlagt på psykiatrisk avdeling, blant annet på grunn av oppholdet i Polen. Eller, dette siste vet jeg strengt tatt ikke, grunnen til innleggelsen er bare noe jeg antar, for opplysningene er få, ikke minst fordi han, etter at han ble utskrevet, skilte seg og flyttet til England, hvor moren hans kom fra. Tilbake i Norge satt mormor med to små barn, som begge fikk en oppvekst uten faren sin. Mamma var ikke gammel, men følelsen av redsel satte seg. Soldatene i gatene. Alle manglene. Arrestasjonen. Og ikke minst: Den store frykten for at moren skulle falle fra. Hva ville skje med henne og lillebroren hennes da?

Da hun mange år senere strøk sin yngste sønn gjennom håret, var redselen overvunnet, eller kanskje rettere, hun hadde funnet motvekten til den i følelsen av hell. Moren hennes hadde klart det. Landet hadde klart det. Borte var manglene. Hun bodde i et trygt og godt nabolag, vest for Oslo. Barna hennes hadde en far. Det var fred. Så heldige vi er.

«Det vi kaller historie,» skriver Édouard Louis i Hvem drepte faren min, «er ikke annet enn historien om gjenskapelsen av de samme følelsene, de samme gledene gjennom kroppen og tiden.»⁸

Mormor satt ofte barnevakt, og når foreldrene mine skulle ut eller reise bort, sov vi over. For det var alltid plass i den lille leiligheten i andre etasje i blokken på Tåsen, og minnene om den er mange og levende: Oppgangen av kommune-marmor. Den sølvskimrende luken til søppelsjakten der man kunne høre posens fall mot containeren i kjelleren. Den svarte telefonen i gangen med det tunge røret, som for hvert nummer laget en umiskjennelig klikkelyd idet dreieskiven falt tilbake. Smaken av eggedosis, en drikk hun hadde laget, kunne hun fortelle, da freden kom. Badekaret hvor hun tok tiden på hvor lenge vi kunne holde pusten under vann. Og det lille toalettet ved inngangen, hvor det på baksiden av døren hang et kart over Stratford-upon-Avon. (Mormor hadde vært engelsklærer.) Det kartet har jeg fortsatt. Jeg sitter og ser på det nå. I midten finnes en fullstendig anakronistisk tegning over selve byen. Scener fra Shakespeares liv er lagt inn – fødselen, giftemålet med Anne Hathaway, flukten til London, begravelsen – sammen med plasseringen av jernbanestasjonen, bussholdeplassen og kinoen. Kartet er antagelig fra sekstitallet en gang, etter som Royal Shakespeare Theatre danner et slags sentrum, der den ligger ved Avon som strekker seg fra høyre til venstre, et navn teateret ikke fikk før i 1961. Langs kanten av kartet, i en bred ramme, har illustratøren tegnet ulike scener fra Shakespeares mest kjente stykker, seksten i alt, med tilhørende «berømte» sitater, som jeg satt og leste høyt for meg selv mens jeg satt på do. Som denne fra As You Like It, som lå så godt i munnen: 

It was his lover and his lass,
With a hay and a ho and a hey nonino.

Eller denne fra Richard II:

You may my glories and my state depose,
But not my griefs, still am I King of those.

Å være konge over sorgene sine var noe jeg kunne kjenne meg igjen i. For jeg var et følsomt barn, jeg tror jeg ikke kan si det på noen annen måte, og redd for nesten alt. Redd for å ta telefonen. Redd for mørket. Redd for å snakke med de voksne. Redd for å trekke i snoren på bussen. Men jeg var ikke redd hos mormor.

Det hendte at jeg tisset på meg, ikke så ofte, men det kunne jo bli for mye brus. Halvt sovende, halvt våken, først det varme, så det kalde. Den skamfulle erkjennelsen, og ropet: «Mormor, jeg har tisset på meg!» Så kom hun, tok meg ut på badet, vasket meg og ga meg tørre klær. Og så sovnet jeg igjen. Beskyttet. Elsket. Så heldige vi er.

POLITIKK MED ANDRE MIDLER

Ayad Akhtar er også heldig. I 2020 ga den amerikanske dramatikeren og forfatteren ut den selvbiografiske romanen Homeland Elegies⁹, som jeg har tenkt mye på siden jeg leste den. Foreldrene hans innvandret til USA fra Pakistan på 60-tallet. Begge var utdannet leger, og arbeidet også som det i sitt nye hjemland. Sønnen deres ble født i 1970, og vokste opp i Brookfield, et trygt og godt nabolag vest for Milwaukee i Wisconsin. Han var en følsom gutt, og intelligent, og fikk etter hvert den aller beste utdannelsen. Omtrent halvveis i romanen forteller han om den morgenen i september, for nå ganske nøyaktig tjue år siden. Høsten 2001 befinner Ayad seg i New York. Etter å ha sett tvillingtårnene falle på tv, kommer han seg til et sykehus på Manhattan for å gi blod, men det tar ikke lang tid før han blir konfrontert med hvordan han ser ut. «Ingen vil ha ditt jævla arabiske blod,» roper en mann i femtiårene i blå skjorte mot ham i køen utenfor sykehuset, før han fortsetter: «Vi burde ha tatt livet av dere alle sammen, da vi hadde sjansen.» Andre i køen kommer Ayad i møte, og forsvarer ham, men halvhjertet, det er en uvirkelig dag, og det var jo muslimer som kapret flyene, var det ikke? Mannens aggresjon er så sterk, og den plutselige frykten så overveldende, at Ayad tisser på seg. Så løper han. Gjennom de tomme gatene finner han til slutt tilflukt i en bruktbutikk for Frelsesarmeen. Han kjøper en ny bukse, og skifter, men det er et annet kjøp i den samme butikken som senere vil få større konsekvenser for ham. På et lite stativ ved disken henger det nemlig noen halskjeder med små kors. Ayad er muslim, eller foreldrene hans er det i alle fall, noe som gjør det vanskelig for ham å definere seg som noe annet. Likevel kjøper han et av korsene, og fester det rundt halsen. I ukene og månedene som følger er dette hans beskyttelse, slik han ser det, det er korset som stopper blikkene, og omdanner hat til anerkjennelse i de andres øyne. Han er jo en kristen.

Mange år senere, i begynnelsen av et kjærlighetsforhold til Asha, en kvinne han kan se en fremtid sammen med, bor han fortsatt i New York. Halskjedet med korset henger nå ved speilet på badet i den lille leiligheten i Brooklyn, som et minne. Asha legger merke til det og spør hva det skal bety, og Ayad forteller om den dagen, mest som en morsom historie, egentlig, om en uvanlig tid. Det er først idet han er ferdig at han virkelig forstår konsekvensene av hva han har innrømmet overfor henne. «Det kunne jeg aldri ha gjort,» sier hun. Selv brukte Asha og familien hennes flagget som beskyttelse. Som alle andre hang de det utenfor døren sin, som en forsikring om sin lojalitet og plass i det amerikanske samfunnet. Men å gå med et kors rundt halsen? Selv for en sekulær muslimsk kvinne, født og oppvekst i Amerika, er det et utenkelig valg.

To måneder senere er forholdet over. Sviket Asha ser i Ayads handling er umulig for henne å se bort fra. Da går hun heller tilbake til sin amerikanske ungdomskjæreste.

Blyantstrekene er mange i utgaven min. For scenen er rystende og rik, og kan leses på så mange måter. Identiteten finner deg, enten du vil eller ikke, enten du er en del av den eller ikke, og er den samme identiteten en brikke i krigen, som det å være muslim i USA i årene etter 11. september 2001 må sies å være, så vil også krigen finne deg.

Édouard Louis skriver: «Hvis man ser på politikk som et system der noen mennesker bestemmer over andre, der individer lever innenfor et fellesskap de ikke har valgt selv, da er politikk skillet mellom grupper som lever et privilegert, begunstiget, beskyttet liv, og grupper som er mer utsatt for død, forfølgelse, mord.» Krig er som kjent politikk, bare med andre midler. Vi burde ha tatt livet av dere alle sammen, da vi hadde sjansen.

Det å være norsk var også en brikke i krigen en gang. Grunnen til at morfar ble arrestert var at han nektet å skrive under på en lojalitetserklæring til NS-regimet. Under aksjonen mot politiet 16. august 1943 («Aktion Polarkreis», som den ble kalt) ble alle konstablene i Oslo brakt inn til kasernen i Kirkeveien. Skrev de ikke under, ville de bli skutt, det var trusselen. Av nesten 700 politimenn var de til slutt seksten som nektet. Morfar var en av dem. Konsekvensene av den avgjørelsen sildrer fortsatt gjennom kroppen i vår familie. For frykten er historie. Skammen er historie. Sorgen er historie. Lettelsen. Den stråler fra et lite kors på brystet på en muslim. Den stinker fra en livredd amerikansk manns våte bukser. En mor alene med to barn. Et barns redsel. Smaken av eggedosis. En sovende gutt i tørr pysjamas i en leilighet i andre etasje i en blokk på Tåsen.

You may my glories and my state depose,
But not my griefs, still am I King of those.

HISTORIE NEDENFRA

Eric Hobsbawm skriver, i sitt essay «On History from Below»¹⁰, at folket i lang tid var nesten fraværende i historiefaget. En av grunnene til dette er at det er vanskelig å finne kilder, i alle fall før de store massebevegelsenes tid. Det er først da folket for alvor blir en kraft å regne med, og dokumentene mulige å studere. Det finnes unntak, selvfølgelig, særlig knyttet til folkelige opprør som revolusjonen i Frankrike, men hverdagen, slik den har fortonet seg for det overveldende flertallet av befolkningen, har vært vanskeligere å få øye på. Med andre ord, påpeker Hobsbawm, er spørsmålene Brecht stiller i sitt berømte dikt – «Hvem bygde Theben med de syv portene? Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?» – typiske for det 20. århundre. I tillegg finnes det noen store metodiske utfordringer knyttet til historie nedenfra, ikke minst i delene av den som er nødt til å basere seg på vitner.

Historikere generelt er skeptiske til minner, og med god grunn, for mennesket husker jo som regel feil, eller så husker vi ulikt. Mine minner om våren 1998 i Berlin er annerledes sommeren 2021, når dette skrives, enn de var for ti år siden, og min venn som møtte den amerikanske presidenten husket ingenting om samtalen om Napoleon og Hegel, da jeg spurte ham for noen dager siden. (Men det skjedde, jeg vet det!) Men viktigere for denne skepsisen er at minnet påvirkes av at man vet hvordan historien gikk, og dermed kan plassere seg selv i forhold til den.¹¹ Av den grunn legger historikerne naturlig nok større vekt på samtidige dokumenter, på brev og dagbøker, politiske vedtak og offisielle papirer.

Det er forskjell på spørsmålet om hva som faktisk hendte, og hva menneskene husker, men som vi har sett, betyr jo ikke det at det siste ikke har verdi.

I 1979 ble Dag Solstad spurt av Bonniers Litterära Magasin om hva han vil med det han skriver. Svaret han gir er følgende: «Kaninkjøtt. Smaken av kaninkjøtt. Kaniner i bur. Slakting av kaniner ... Jeg kunne ha gjort mye annet enn å skrive, det er så, men det er noe med disse kaninene i 1941, som jeg gjerne vil skrive om.» På denne tiden jobbet han med romanen Brød og våpen, det siste bindet i trilogien hans om krigen. Litt senere sier han (på tidstypisk AKP-mlsk): «Jeg forsøker å la de enkle svara på de elementære spørsmåla gjennomsyre det jeg skriver.»¹² Hvis det finnes en poetikk jeg kan stille meg bak, så må det være denne.

Jeg finner en oppskrift på kaninkjøtt i bind fem av Norge i krig. «1 kanin, 1 kålhode, litt smør eller fett, 50 gr. mel, salt og pepper. Flå og gjør kaninen ren. Skjær den opp i passende stykker.»¹³ Jeg spør mamma hva de spiste. Hun husker poteter og kål og bær, samt tilbudet om sjokolade fra soldatene i gatene, som hun sa nei til. (Men ingen kaniner). Jeg foretar Google-søket «Hitler’s favorite food», og får flere treff. Sidene forteller at han unngikk kjøtt, særlig under krigen, så menyen besto ofte av salat og ris og erter. Retten som oftest kommer opp er Eiernockerl, som av bildene ser ut som en slags eggerøre. Men visstnok finnes det ikke grunnlag i kildene for å hevde at det var yndlingsretten hans, og årsaken til at retten så ofte dukker opp, er fordi den er blitt et symbol for nynazister som hver 20. april poster bilder av den på sosiale medier for å feire Førerens fødselsdag.

(Det det derimot faktisk finnes grunnlag for, er å hevde at Hitler var glad i melboller av lever.)

I Walter Kempowskis lille bok forteller en glassmester følgende lille anekdote:

Naturligvis, vi presset oss rundt bilen hans, han hadde steget ut, med en avis under armen og hatten på. Og da hendte det ­– det er rart for meg å si det i dag, men jeg husker det godt – og da hendte det, for jeg sto nå ganske tett på ham, at han slapp en fis, man luktet det, ikke sant? Og senere, i årene som fulgte, da han ble enda mer av en berømthet, har jeg alltid tenkt på dette.

Jeg satte en strek ved dette utdraget også. Snakk om å bre seg om i verden og dominere den! Snakk om historie nedenfra! Snakk om historiens ånd! Jeg lo, selvfølgelig, men ble også rørt (igjen). I boken om faren sin beskriver Édouard Louis den ødelagte kroppen hans. Faren er uføretrygdet etter en arbeidsulykke, og sønnen retter pekefingeren mot politikerne som siden har tatt fra ham ytelsene han en gang hadde krav på. «Historien om kroppen din anklager den politiske historien,» skriver han. Slik jeg ser det, gjelder denne anklagen også for minnet om Hitlers fis. Det var derfor jeg lo. Det var derfor jeg ble rørt.

Forresten tok jeg feil når det gjelder det med Ebert. Det er ingen tysk måte å si at han kunne vært hvem som helst på. Antagelig refererer kunstmaleren til den første tyske ministerpresidenten, sosialdemokraten Friedrich Ebert, som ble innsatt i 1919, og satt i stillingen til sin død i 1925. Likevel. Jeg har lyst til å beholde metaforen. For jo, Hitler er også hvem som helst. Akkurat som Ebert. Akkurat som meg.