Penger snakker

Å skrive og å publisere krever et visst mot. Å skrive noe med den hensikt at det skal leses av andre, er et forsøk på å ta plass i verden. Et forsøk på å rette andres oppmerksomhet mot teksten man har skapt, og derigjennom også mot en selv. Det er en påstand om at man har noe å melde. Hvorfor kommer dette motet som en selvfølge hos noen, mens det sitter så langt inne hos andre?

Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å fremme påstander, at jeg var flinkere til å argumentere, til å snakke for meg og til å stole på at det jeg har å komme med, er verdt å lytte til. Jeg tror på ydmykhet, og å sette seg ned for å lytte til hva andre har å si, har definitivt gjort meg klokere, men på ett eller annet tidspunkt føler jeg at jeg også burde våge å gi andre sjansen til å lytte til hva jeg har å si, til å stole på at også det kan bære i seg et berikende perspektiv. Ikke nødvendigvis fordi jeg er så klok, men fordi også jeg kommer fra en egen plass – innerst inne tror jeg heller ikke at mine meninger er noe dummere enn mange andres.

For eget vedkommende har det å utgi poesi kjentes overraskende lite skummelt. Det å skulle ta plass i den offentlige samtalen, derimot, har fremstått som mye skumlere. Kanskje har det noe med form å gjøre, at jeg tenker på poesien mer som et åpent spørsmål enn som et svar, en påstand?

Kanskje skyldes reservasjonen simpelthen at jeg er feig, sjenert, servil og autoritetstro, konfliktsky eller bare redd for å avsløre egen dumskap? Kanskje ble jeg bare kastet inn i verden med samtlige av disse karaktertrekkene, eller kanskje har det noe å gjøre med hvor jeg kommer fra, familiebakgrunn, eller til og med noe enda større, altså klasse?

På den ene side synes jeg det er ytterst klamt å skulle legge ansvaret på noe utenfor meg selv, det være seg foreldre eller klassebakgrunn, for at jeg ikke er den som er best på å heve røsten. Jeg er en hvit, heterofil mann, og kommer fra en trygg og kjærlig familie. Det har ikke vært overflod, men heller ikke direkte mangel på noe. Mamma har vært flink med de pengene som har vært, og selv om hverken hun eller pappa har høyere utdanning, har det vært et jevnt tilsig av kultur og særlig bøker gjennom hele oppveksten. Jeg har vært skoleflink og sånn sett privilegert. Kanskje kan det være at jeg stort sett holdt kjeft fordi jeg føler at min sak allerede er talt av noen som er i stand til å gjøre det bedre enn meg? Eller kanskje jeg ikke er så engasjert i verden som jeg liker å tro, at jeg ikke bryr meg?

Nei. Jeg bryr meg jo, og av og til vil jeg melde noe. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, og dermed kan jeg av og til også finne det behagelig å skylde på det største: jeg er en mann av min stand. Hverken mamma eller pappa er godt utdannede eller formuende, en er uføretrygda og en er mekaniker. Begge er skilt. De klarer seg greit i livet, men ingen av dem har noe talent i retning av å skulle hevde sin rett, eller heve sin røst. Kanskje er de bare sånn, de også, men jeg kan heller ikke fri meg fra en følelse av at det også har med den større strukturen å gjøre. Klassebakgrunn betyr noe, i seg selv, men også for hvor berettiget man føler seg til å ta plass i verden.

Stundom kan det virke som om det norske sosialdemokratiets selvbilde best lar seg sammenfatte i én enkelt, men manende, bred enighet: velfungerende, velfungerende, velfungerende. Det er vanskelig å være direkte uenig, men fordi samfunnet fungerer så godt for de aller fleste, og fordi den majoriteten det fungerer utmerket for, er så massiv, synes det vanskelig for mange å virkelig ta inn over seg at det også er forskjell på folk. Vi kommer fra forskjellige kår og klasser. Og slik bidrar samfunnets selvgode bilde til å gjøre det verre å falle utenfor. Da blir man nemlig også sittende med en fortelling som den store fortellingen egentlig ikke rommer. En besværlig fortelling. Og alle som har sittet med en slik fortelling, vet at den er mindre ønsket enn en kjærkommen en. Det finnes heldigvis eksempler på at også besværlige fortellinger fortelles, men det koster mer å fortelle dem. 

Det koster.
Alt har sin pris.
Det skal hen få betale for.
Den kjøper jeg ikke.

Språket vårt er gjennomsyret av vendinger som springer ut av transaksjoner, kjøp og salg, for evig og alltid forbundet med en ting: penger. Penger som blir stadig mindre håndfaste. Det kontantløse samfunn har vært oppe til offentlig vurdering, og selv om det ennå ikke har blitt en realitet, synes seddel og mynt for oss å være en saga blott. Man trenger ikke lenger å gå i banken, og skulle man likevel ha lyst til å avlegge rentenistene et besøk, viser det seg raskt at det er lettere sagt enn gjort. I stedet er det nettbankens virtuelle rom som elegant, og alltid tilgjengelig, lar oss få oversikt over egen pengebeholdning. Det er ikke gitt at dette er en forandring til det verre, men det bidrar til at penger i enda større grad fremstår som noe abstrakt. Penger er tall og summer, og blir først materialisert idet vi bruker dem til å kjøpe noe. Sånn har det alltid vært, men tidligere var det noen konkretiserende mellomledd: kontanter, folk. De er ikke lenger der, og det gjør noe med oss og forholdet vårt til penger.

Den konkrete effekten av de abstrakte pengene er likevel tydelig, men her må vi tillate oss ett skritt tilbake: For når vi snakker materielle livsvilkår, synes det til stadighet å ligge et godt innarbeidet premiss i bunnen: Vi er ganske like, alle sammen. Hvis jeg skulle komme til å nevne at jeg vokste opp med skilte foreldre, en uføretrygda mor og en mekaniker-far, og at det derfor var ganske trangt økonomisk, tar det ikke lang tid før den jeg snakker med, nikker og skyter inn at det ikke var så fett for dem, heller. Så viser det seg senere i samtalen at foreldrene fortsatt er lykkelig gift, og begge lærere i full jobb. For eksempel. Det skjer påfallende ofte.

På sett og vis er det noe sympatisk med denne følelsen av at vi er i samme båt. Men det stemmer ikke. Det er ikke sant. Det er forskjell på folk og på hvilken økonomisk bakgrunn vi har. Forskjellene er ikke nødvendigvis perverst store, men de er der. Og de gjør noe med oss.

Og her skal jeg ikke begynne å gnåle om at penger avler penger, at det lønner seg å være rik for å bli rikere og alt det der, det vet vi. Men ser vi bortenfor de materielle livsbetingelsene, som altså ikke er helt like, så tror jeg at det er en vel så viktig ting vi i altfor stor grad glemmer å snakke om: Penger former de mentale livsvilkårene vi vokser opp med, eller under, og dermed i hvilken grad vi føler oss berettiget til å ta plass i verden.

Vinduets serie om «Litteraturens materielle strukturer» er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.