Gud hjølpe den, som er gamal!

«Det begynte med at vi leste Draumkvedet høyt, lille julaften», forklarte jeg venninna mi.

På en lun, lokal bistro hadde jeg tatt min andre konjakk i et forsøk på å få bukt med en seiglivet halsbetennelse. Min venninne, som besitter noe av det man kaller «okkult viten», lyttet oppmerksomt mens jeg surret skjerfet tettere om halsen og fortalte om middelalderballaden som opptok meg. Særlig var det én setning som hadde fulgt kjæresten min og meg gjennom romjula og inn i det nye året. Det er et av de mest minneverdige refrengene i Draumkvedet: «For månen skin’e, og vegjine falle så vide».

Av en eller annen grunn later det eldgamle visjonsdiktet av ukjent opphav å ville opp og fram i bevisstheten til oss nåtidige. Erlend O. Nødtvedt lot seg for eksempel inspirere av det i fjorårets diktsamling Olav Nygards seng (Aschehoug). Vidar Sundstøl skriver seg opp mot det i sin lille, nylig utgitte roman Dag fra natt (Tiden), som vi skal komme tilbake til.

Draumkvedet handler om Olav Åsteson, som sovner julaften, for først å våkne opp trettende dag jul. Da drar han rett til kirka og forteller om drømmene han har hatt: Olav har sett «åt heite helvite og ein deil av himmerikje». Men for meg var måneskinnet det viktige, fortalte jeg. For som sagt i balladen, slik ble det i virkeligheten: En stor, perfekt sirkel av en fullmåne kastet sin grønne glorie på den svarte himmelen over oss den romjula, overalt der vi dro, der veiene falt, fra det ene familieselskapet til det andre. Månen dukket ikke bare opp på himmelhvelvingen, men på alle slags tenkelige steder – på en barnetegning fra et tantebarn, i drømme, i et minne, i nok en tekst, i atter en sang på bilradioen.

«Så», spurte jeg venninna mi, «du som kan astrologi … Hva betyr det hvis månen liksom vil deg noe? Hva er egentlig månen?»

Hun nikket, muligens med noe lurt i smilet, og det var som om hun responderte på min helt partikulære erfaring samtidig som budskapet hennes tilfalt hele menneskeheten:

«Månen er spørsmålet: Hvor kommer du fra?»

En gave fra Landstad

Uka etter dro jeg rett til Deichman, hovedbiblioteket i Bjørvika, og lånte alle bøkene jeg fant om folketonesamleren, salmedikteren og presten Magnus Brostrup Landstad (1802–80). Med sine hovedverk Folkeviser (1853) og Kirkesalmebok (1869) er han blant våre viktigste samlere og formidlere av norsk folkekultur, sagn og viser.

Jeg tenkte på folketonene moren min sang da jeg var liten, salmene bestefar spilte på orgelet i kirka. Jeg innså at hvis jeg skulle kunne nærme meg månens spørsmål, måtte jeg se til Landstad. Blant de mest dyrebare skattene han tok vare på, var to nedtegnede versjoner av Draumkvedet, samlet i boken fra 1853. Siden det var her månen først hadde vist seg for meg, syntes det naturlig å følge dens spor tilbake til mannen som gjorde verket tilgjengelig.

Folkloristen Moltke Moe – sønnen til selveste Jørgen Moe – hadde et lignende første møte med Draumkvedet som det Landstad må ha hatt. Det var på ingen måte et møte med en tekst. Ordene og melodien fantes i kraft av en gammel kone. Jeg har dette fra høyskolelektoren og lærebokforfatteren Egil Elseth, som døde 85 år gammel i 2012. Han skrev to av de tre bøkene jeg kunne oppdrive om Landstad på landets hovedbibliotek. I Magnus Brostrup Landstad. Kulturvilje og kristentro (1997) skriver Elseth om Moltke Moes skildring av den gamle kona, kvedersken, som satt «borte ved gruen» og nynnet. Hun hadde fått middelalderballaden muntlig overlevert fra generasjon til generasjon. Ingen kan tidfeste når Draumkvedet oppsto, men det er mulig at det skriver seg tilbake til 1200-tallet. Elseth gjengir hele Moes beskrivelse, mens vi bare skal se på den vakre, talende begynnelsen:

Hun lette med møie de halvglemte vers frem i hukommelsen, og målet som bar dem, var skjælvende og sprukket. Men eftersom mindet klarnet, og stemningen grep hende, fik røsten varme, og de furede, magre kinder begynte at rødme. Det var koralens høitidelighet, salmens inderlighet, ekstasens henrevenhet, av og til som en fjern, dirrende óm av kirkeklokker.

Skildringen av hvordan hukommelsen vekker den gamle til live – i den, og ikke motsatt, rekkefølge: det er ikke hun som vekker hukommelsen, men den som vekker henne – er noe av det vakreste jeg har lest på lenge. Episoden uttrykker noe vesentlig om det å være menneske: at vi kan gripes av noe utenfor oss selv som vi også inngår i. Kall det gjerne historien. «Hvor kommer du fra?»: Svaret på spørsmålet avhenger av hva vi er i stand til å huske, og heldigvis ikke bare som enkeltpersoner. Det trenger ikke å handle om din eller min identitet. Vi trenger ikke å vite alt om besteforeldrene og oldeforeldrene våre eller ta en DNA-test som sporer slektslinjene våre og samtidig spår hvilke sykdommer vi er utsatt for. Det handler snarere om å lytte til noe gammelt som ikke har direkte med oss selv å gjøre. Noe ukjent. Det er ikke (eller bør ikke være) snakk om essensialisme – at dette liksom uttrykker en «evig norsk sjel» eller noe slikt. Sitatet uttrykker simpelthen en opplevelse av at noe gammelt fortsatt kan nå oss. Vi kommer ikke fra en fiksert kultur, men fra minner og erfaringer som har vandret og blitt overlevert, forandret, blitt formet, muntlig, gjennom tider der landegrensene har vært annerledes definert. Kanskje handler det nettopp om å bli fri fra seg selv? Fordi Landstad og Moe nedtegnet versjoner av Draumkvedet, kan den underfulle teksten fremdeles nå oss. Samtidig avhenger arven vi har fått, gaven fra Landstad, av at vi tar den imot og puster nytt liv i den.

Fra Moe til MGP

I tiden etter måneskinnet i romjula, og etter at bøkene om Landstad kom på bordet, har eksemplene på hvor sterkt folkemusikktradisjonen lever, særlig blant unge utøvere, vært en overraskelse for meg. 6. januar, altså trettende dag jul, framførte Malin Alander og Ole Nilssen Draumkvedet på Riksscenen i Oslo. Tårene begynte å trille da strofen «For månen skin’e, og vegjine falle så vide» ble sunget første gang, med Alanders dirrende tilstedeværelse, og de sluttet ikke å renne. Det var som å oppleve noe av det samme som Landstad og Moe! Erfaringen som ble formidlet, virket så vibrerende av liv, nærvær og tid. Fortiden kan faktisk gjennomtrenge nået med en levende intensitet. På et eller annet vis gir det håp. Det vitner om en varighet, som er det motsatte av meningsløshet. «Ekstasens henrevenhet» som den gamle kvedersken ved grua ble hensatt til, virker videre, men kommer fra samme kilde.

En måneds tid senere kjørte kjæresten min og jeg inn i den snøkledde norske fjellheimen for grundigere å undersøke hvordan det gamle blir nytt blant ungdommen. På Hemsingfestivalen i Valdres deltok unge musikere i talentprogrammet FRAMR, etter sigende «det einaste og fyrste i sitt slag for talent innanfor både klassisk musikk og folkemusikk». Her fikk jeg se unge felespillere få tilbakemelding fra erfarne lærere under en såkalt masterclass. Oppfordringene de fikk fra sine eldre «mestre», handlet om å slippe seg ytterligere løs og om å gjøre de gamle slåttene og springerne til sine egne. Man fikk inntrykk av en svært levende, fri og forløst kultur, med et avslappet og kjærlig forhold til fortiden. Mest slående med de unge talentenes felespill var integriteten de hadde som musikere. De formidlet en kreativitet og kunnskap fundert i noe annet enn dem selv. 

NRK-serien Trollstemt, om norsk folkemusikk, bærer bud om noe av det samme som Hemsingfestivalen synliggjorde: Også her møter vi unge mennesker som har forstått det modernisten T.S. Eliot forstod, riktig nok på litteraturens vegne: I kombinasjonen mellom «tradisjonen og det individuelle talent» kan det oppstå noe nærmest magisk. Denne anelsen later til å ulme med begeistring i det brede lag av befolkningen.

For Gåtes seier i norske Melodi Grand Prix setter også noen gamle krefter i sving. Låten «Ulveham», som skal representere vår nasjon i Eurovision Song Contest 2024, er basert på en gammel kulokk i tillegg til en middelalderballade. Av denne grunn måtte sangen omskrives før finalen fordi «MGP er en sangkonkurranse for originalskrevet musikk» (min kursivering). Kravet vitner om et originalitetsbegrep der ordet «nytt» oppfattes som synonymt med «nyskapende». Det synes paradoksalt hvis man setter på en hvilken som helst spilleliste med ny populærmusikk på Spotify. Det finnes velsignede kreative gullkorn i strømmen, men mye av «det nye» føles også som en evig gjentakelse av det samme. (Jeg hører at dette kan lyde reaksjonært og konservativt. Kan det være du, kjære bestefar, organisten, som taler gjennom meg?) For all del: Vi må jo skape, og det meste helt fra bunnen av, men må alltid det gamle brennes ned til grunnen for at det nye skal slippe til?

La huset brenne ned

Den svenske kirkehistorikeren Joel Halldorf skriver i den nylig oversatte Bokens folk. En sivilisasjonshistorie fra papyrus til piksler (Verbum) om overgangen fra muntlig til skriftlig kultur. Han begynner på Jesu tid og henviser til litteratur- og kulturprofessor Walter J. Ong, som mente at det er veldig vanskelig for oss å forstå menneskene i kulturer forut for skriftens inntog. Muligheten for nedtegnelse har i så stor grad formet våre måter å tenke og huske på. «Men at forskjellen er vanskelig å forstå, betyr ikke at vi skal la være å prøve», skriver Halldorf. «Og kanskje er det lettere å forestille oss det i dag, siden vi lever midt i overgangen fra trykte bøker til skjerm […] Den erfaringen skaper en resonansbunn i oss som kan hjelpe oss å forstå andre historiske overganger.»

Kirkehistorikeren skriver engasjert og kunnskapsrikt om bokhistorie, og med en tydelig kjærlighet for den fysiske boken. Allikevel innbiller jeg meg at det må finnes en slags frihet i det ikke-nedtegnede, en form for fleksibilitet. Jesus skrev som kjent ingenting – og kanskje kunne han ikke engang skrive, foreslår Halldorf – men én gang i Det nye testamentet står det at han skriver i sanden med fingeren. Episoden kan tolkes som at Jesus demonstrerer at verken den gammeltestamentlige loven eller hans eget budskap er fullstendig fiksert. Tegnene han etterlater seg, er ikke hugget i stein, men vil forsvinne og være åpne for tolkning. Budskapet er formbart og levende.

Samtidig, påpeker Halldorf, kan muntlige kulturer framstå som mer konservative enn skriftlige. I en muntlig kultur er det vanskeligere å tillate seg krumspring og eksperimenter fordi man er avhengig av å huske. Viktig informasjon kan gå tapt i inspirasjonen og innfallets ånd. «Man legger så mye innsats i å huske innholdet at det ikke er noe særlig krefter til overs for innovasjon», skriver han. Skriften kan derimot muliggjøre «utvikling og forandring».

Vi lever, tenker og skaper altså i et spenn mellom frihet og tradisjon, gjentakelser og brudd. Både i dagliglivet og i kreative prosesser tar vi alle aktive grep om hva vi vil bevare, og hva vi må gi slipp på. Jeg oppfatter da heller ikke at det Landstad ville med sin samling av folketoner, og sitt engasjement for fortidsminnebevaring, var å bygge et rigid forsvarsverk rundt det bestående, for evig og alltid. Men han ville forsøke å redde «et gammelt Familie-smykke ud af det brændende Huus». Jeg liker dette bildet: Et lite, vakkert smykke blir bevart, mens det store byggverket rundt det går under. Denne dynamikken finnes også i litteraturen jeg setter størst pris på. Huset som brenner ned, kan være et bilde på historien og tradisjonen, men huset kan også stå for noe mer personlig og individuelt, noe i ens egen arv: idealer du ble oppdratt etter, forventninger du har internalisert. Hvor du kommer fra, og på hvilken måte du skal forholde deg til det.

«Kvenne-Karis vise» er en kjent Landstad-tekst og inngår i en større syklus salmedikteren skrev om «Nesland Kirke». Landstad innviet selv den nye Nesland kirke, som stod klar i Vinje i 1847. Den gamle stavkirken i Telemark hadde blitt for liten til å romme menigheten han var prest for. Hans biograf Egil Elseth skriver at før Landstad hadde rukket å fullføre diktsyklusen, rev myndighetene brutalt ned den gamle stavkirken. For Landstad hadde stavkirken vært et kulturminne. Han så den som «bindeleddet mellom gammel og ny tid». I «Kvenne-Karis vise» følger vi en gammel kones betraktninger om det som går tapt. Hun forteller om kirken hun har vært glad i, og avslutter hvert vers med et hjertesukk: «Gud hjølpe den, som er gamal!» I ordene ligger et vemod over at den som kjenner og er fortrolig med historien, også er den som bærer sorgen når den ødelegges. 

Allikevel finnes det en realisme i «Kvenne-Karis vise» som ikke er romantiserende. Hun må tåle å se det hun elsker, rives bort, og slik er også livet – uten at det betyr at vi ikke skal anstrenge oss for å pleie, vedlikeholde og beskytte. Paradokset er at vi i visse forsøk på å bevare også risikerer å utslette en annen måte å tenke, huske og utøve på. Vi kjenner dette godt fra dagliglivet vårt: trangen til å forsikre oss mot glemselen ved å digitalisere, sky-lagre og sikkerhetskopiere minnegjenstander som brev og bilder. Det er en utrolig verdifull mulighet vi har til å bevare gamle skatter. Samtidig er det en fare for at vi med digitaliseringen distanserer oss fra det originale materialet. Slik kan det også være med vår tilknytning til gamle tradisjoner – når det gjelder både musikk og litteratur: I forsøket på å nedskrive, ivareta og nedfelle en arv nøyaktig kan også noe av vår egen hukommelse og frihet settes på sidelinjen. Dessuten vil jo kvaliteten på restaureringen eller nytolkningen av gamle verk være varierende.

Motoren og målet

Det gikk to fullmåner siden jul, og jeg begynte å bli klar for å besøke venninna mi igjen. Det ante meg at jeg trengte hjelp til å lande denne reisen. Hadde jeg kommet noe nærmere å besvare det som ifølge henne var månens kall? Visste jeg noe mer om hvor jeg kommer fra?

De siste dagene hadde jeg lest to samtidsverk som forholder seg eksplisitt til Draumkvedet, slik det har blitt overlevert og nedtegnet. Erlend O. Nødtvedt er nominert til Kritikerprisen for diktsamlingen Olav Nygards seng, som har et fantastisk utgangspunkt: Nødtvedt har fått tak i sengen til vestlandsdikteren Olav Nygård (1884–1924) og installert den i sitt eget hus. Dette inviterer til et poetisk dypdykk i søvnen, søvnløsheten, drømmenes og nattens verden. Draumkvedet blir da nærmest en uunngåelig referanse for poeten. Men hos Nødtvedt er det Olav Nygård som «heve sovi so lengje». Det er altså snakk om to Olav-er: dikteren Nødtvedt har arvet sengen til og Olav Åsteson fra middelalderballaden. Sammentreffet er heldig for poeten, men gir ikke egentlig noen utvidet mening for meg som leser. Jeg opplever dessverre ikke at Nødtvedt får så mye ut av Olav Åstesons visjoner, annet enn å sitere enkelte glitrende linjer. Jeg klarer ikke å oppfatte noe av den «ekstasens henrevenhet» som har grepet mennesker idet Draumkvedet har blitt formidlet. Kanskje er det fordi balladen oppleves som en utelukkende tekstlig referanse i Olav Nygards seng, en intellektuell lek som ikke forholder seg til hvordan de «halvglemte vers» har fått liv ved å huskes, synges og gjenskapes.

Vidar Sundstøls korte roman Dag fra natt stiller seg på en litt annen måte åpen for at middelalderballaden får virke fritt. Boka handler om en forfatter som kommer tilbake til barndomshjemmet etter morens død. Helt fra første setning tar forfatteren oss med inn i et egenartet rom, der fortid og nåtid møtes. Sundstøl beskriver knirkelyden fra gulvet idet hovedpersonen overfører kroppsvekten fra foten på trammen og over til foten på den andre siden av terskelen. Knirkingen er lyden av noe gammelt: Antakelig har noe forandret seg, flyttet på seg, uten at materialet helt har fulgt med og tilpasset seg. I det nå tomme barndomshjemmet finner hovedpersonen en stor vevnad moren hans har laget. Det er en framstilling av Draumkvedet. Det fineste med boka er at Sundstøl lar bildene og fortellingene være nærværende i det gamle huset. Vevnaden virker, uten å tvinges inn i noen bestemt betydning midt i gjensynet med en fortid preget av sorg og avstand. Det er litt som det gamle «Familie-smykke» Landstad ville redde «ud af det brændende Huus». For her har mye, det meste, gått ugjenkallelig tapt. På bokens aller siste side snakker fortelleren allikevel om morens vevnad som en gave, «sånn Draumkvedet er en gave fra alle de ansiktsløse kvedere og kvedersker som har sunget Olav Åsteson frem gjennom mørket, gjennom århundrene, helt fram til natten i natt i dette huset». Her er det både den lille familiehistorien og den store kulturhistorien som veves sammen.

Men det sto fortsatt ikke helt klart for meg hva jeg skulle hente ut av alt dette, da jeg kom inn døra til min kjære venninne og fant meg til rette i sofakroken.

«Hva har du lært», spurte hun.

«Jeg tror jeg tenkte at det var viktig å beskytte og bevare gamle folketradisjoner», sa jeg. 

«Jeg forholdt meg egentlig veldig konservativt til prosjektet. Jeg følte at månen krevde det. Men det jeg har tenkt på de siste dagene, er at like sterkt som jeg ønsker å kunne se tilbake, kjenner jeg en trang til å bryte ut. Jeg har en slags hjemlengsel, et ønske om tilhørighet bakover i tid, men har også et enormt behov for oppbrudd og frihet.»

Hun nikket interessert og fortalte: «I astrologien er det slik at månen representerer hvor du kommer fra, ikke sant? Men den står absolutt ikke for målet. Å bli værende i fortiden anses som veldig usunt. Du kan tenke på månen som en bil, eller selve motoren i kjøretøyet som vil ta deg dit du skal. Vi bør helt klart forholde oss til hvor vi kommer fra, kjenne månen vår, og på sett og vis få styr på hvordan den påvirker oss.»

Det begynte å demre for meg. Venninna mi så meg dypt inn i øynene:

«Men hvis du vil vite hvor du skal, da må du se til ascendanten!»