Mennesket alene stilt overfor eksistensen

Jeg er alene i huset. Det regner. Jeg har vært i København, og mens jeg var borte, har mannen min reist til utlandet. Jeg har mistet tidsfornemmelsen. Jeg bor alene i dagene, subber rundt i huset. Jeg merker at jeg blir mistroisk til tingene rundt meg, til om de har flyttet på seg i løpet av natten. Det er fordi jeg leser Om utregning av romfang, de første tre bindene i danske Solvej Balles planlagte romanverk i syv bind, som hun nettopp har mottatt Nordisk råds litteraturpris for.

Romanen handler om Tara Selter, som blir fanget i den 18. november. I første bind, som er oversatt til norsk av Trude Marstein (Press, 2022), oppdager Tara at den samme dagen gjentar seg, og at hun tilsynelatende er den eneste som vet at hun allerede har opplevd den 18. november. Når katastrofen inntreffer, er Tara i Paris for å kjøpe bøker til antikvariatet hun driver med mannen sin, Thomas. Hun reiser hjem til Clairon-sous-Bois, der Thomas er overrasket over å se henne; hun skulle ikke vært hjemme før dagen etter. Hver dag våkner de opp til en ny 18. november, og hver dag må Tara på ny forklare hva som har hendt. Men etter en stund blir avstanden mellom Tara og Thomas for stor, det har kommet for mange dager imellom dem. Det er da hun flytter inn på gjesterommet. Han vet ikke at hun er der. Hun lytter til de velkjente lydene hans i huset og elsker ham på avstand.

I ett år lever Tara sånn, i en regnfylt novemberdag, mens hun venter på kanskje å kunne springe tilbake inn i den fremadskridende tiden, tilbake til Thomas. I de etterfølgende to bindene oppgir hun imidlertid denne tanken og begynner i stedet å reise rundt i Europa på jakt etter årstider: Hun finner vinter i Norge, vår i Storbritannia, sommer i Spania. Mot slutten av den andre romanen treffer hun en mann som også vet, og i den tredje romanen slår hun seg sammen med ham, de blir flere, de blir en liten gruppe av mennesker som er fanget i den 18. november sammen.

En av de dagene jeg går alene rundt i huset, ringer jeg Solvej Balle. Hun sitter i huset sitt på øya Ærø, syd for Fyn, omgitt av kasser med bind fire i romanserien. Boken utkommer den 18. november i Danmark.

KRISTIN VEGO: Jeg har lest at du har jobbet med denne romanserien i 35 år. Hva vil det si?

SOLVEJ BALLE: Ideen fikk jeg for 35 år siden. Jeg husker at jeg satt en kveld i 1988 og fortalte om denne fjollete ideen til vennene mine. Jeg har gjort research og tatt notater, men det tidligste skrivearbeidet begynte i 1999. Det var da jeg skrev begynnelsen på første bok. Jeg har gjort mange andre ting underveis – fullgjort studiet, fått et barn. Alle de sedvanlige tingene. Jeg har også gitt ut 7–8 andre bøker underveis. Prosjektene mine jobber i bakgrunnen, de bruker lang tid på å finne form.

Jeg begynte å studere litteraturvitenskap i 1984. Siden leste jeg filosofi, og brukte sammenlagt 14 år på bacheloren min. Masteren fullførte jeg i 2018. Hvis man forestiller seg en ledning som er snodd sammen av flere kobbertråder – flere ting som foregår samtidig – da har man en idé om min måte å jobbe på. Jeg skrev en bok om kunstfilosofi som heter Det umuliges kunst. Det startet som et foredrag i 1989 og ble til en artikkel i Vinduet i 1994 ... og utkom som bok i 2005. Jeg ser det for meg som tråder – kanskje ikke røde tråder, men tråder i mange farger – som løper parallelt og sammenfiltret.

Jeg husker at en venninne av meg, den danske forfatteren Christina Hesselholdt, leverte en bok en gang og sa: «Nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive.» Da hadde jeg selv tre prosjekter på gang. Jeg skulle ønske at jeg hadde det sånn selv, at nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive, men sånn har jeg aldri hatt det. Jeg har alltid følelsen av at det er noe som trekker i meg.

KV: Har du planlagt eller skrevet alle syv bind allerede?

SB: Jeg har ikke skrevet alle bindene, men jeg har skrevet på dem alle. Jeg har kanskje 250 sider av bind syv akkurat nå. Sist høst jobbet jeg mye med bind seks. Hver bok er sin egen enhet. Jeg jobber sirkulært. Det er ikke sånn at jeg gjerne vil lage syv bøker, det bare er syv bøker. Jeg har vurdert at dette er syv bøker.

KV: Det er Tara Selter selv som skriver sin historie, hun fører en slags dagbok. Jeg opplever stemmen og tonen hennes som ganske stabil, den føles ikke som et lappeteppe, selv om deler av teksten er over 20 år gammel?

SB: Det er blant annet Tara Selters stemme jeg har ventet på alle disse årene. Det føles som om jeg har måttet stemme et instrument underveis – eller flere instrumenter. Jeg måtte ta innover meg dette fiktive universet, så jeg kjente det. Huset der Tara bor, for eksempel: Jeg vet hvor elementene kommer fra – hagen, rommene og møblene. Men det er hennes univers. Jeg har en masse deler, Tara Selter har bare de delene jeg har gitt henne. Taras verden er stabil, mens min er et stort rot. Jeg måtte samle en verden som hun kunne eksistere i. Jeg er universholder for henne.

KV: Har Tara vært med fra begynnelsen?

SB: Som en kontur, ja. Men navnet fikk hun først ... for 24 år siden. Romanen er personbåret. Det var snakk om en kjærlighetshistorie fra ganske tidlig av. Men personene var silhuetter. Jeg hadde en følelse av å ha tatt bilder som ennå ikke var fremkalt – dette var altså i tiden før det fantes digitalkameraer. Jeg måtte passe meg for ikke å begynne å skrive for tidlig, for da kunne ikke bildene ligge i fremkallervæsken og tre frem.

Jeg føler at jeg har en reisekamerat i Tara Selter. Det er mange ting som jeg kan oppleve på en annen måte fordi Tara er med. Erfaringen av å bli eldre, for eksempel – jeg tenker på det som research. Fordi Tara blir eldre, særlig i de senere bøkene. Jeg har ingen problemer med å bli eldre. Jeg kan ikke komme videre i teksten før jeg har blitt det!

Når man skriver, henter man inn ting fra verden, fra litteraturen og fra livet. Skriver man på en bok i 2–3 år, da vil de tingene som faller tilfeldig inn i boken, komme fra en begrenset periode, fordi man skriver i en begrenset periode. Skriver man på noe over lengre tid, er det mye mer som kan komme tumlende tilfeldig inn og avleire seg i teksten. Beskrivelsen av parforholdet, for eksempel – mens jeg har skrevet bøkene, har jeg vært gjennom noen stykker av dem, ikke sant?

KV: Det må ha vært fantastisk å skape en fiktiv ramme for ditt eget univers og så sitte og dikte opp: Hva kan skje? Det er jo veldig mye humor i romanen, selv om grunnpremisset er ganske alvorlig. Som for eksempel at noen gjenstander blir værende hos Tara, mens andre ikke gjør det. Hun må trene opp tingene til å bli. I bok tre er det en kvinne som forsøker å bake et brød, men melet forsvinner fra deigen i løpet av natten.

SB: Noen ganger har jeg hatt det så morsomt! Jeg har rykte på meg for å være ganske alvorlig. Men det er først når det kommer munterhet inn i bildet, at noe blir interessant for meg – også de alvorlige tingene. Jeg er interessert i de stedene der fiksjonen knirker. Fra starten av har jeg akseptert at jeg ikke kan få alt til å gå opp. Jeg er en illusjonsmaker. Man må bare skjule sporene. Det er en øvelse i å bevege seg gjennom et rom uten å ødelegge for mye. Jeg føler fortsatt ikke at jeg er på sikker grunn.

KV: Når jeg leser, godtar jeg universet i en sånn grad at jeg begynner å tenke gjennom forskjellige scenarioer: Hva skjer om man blir gravid denne dagen? Hva skjer om man dør? Samtidig leser jeg romanen som en eksistensiell undersøkelse. Jeg legger kravet om å få tingene forklart litt på hyllen.

SB: Det er stor forskjell på hvor mye forklaring folk ønsker seg underveis. Jeg må forsøke å holde balansen. Jeg liker å ta hjernen med inn i prosjektet. Man må bruke rasjonaliteten sin. Det er spennende for meg. Det er en måte å tenke på som man normalt bare har lov til i filosofien. Teksten er et forsøk på å la kjærligheten og logikken, eller vitenskapen og det levde livet – disse tingene vi pleier å plassere i forskjellige bokser – fungere sammen.

KV: Filmen Groundhog Day kom ut etter at du fikk ideen til romanen, men før du begynte å skrive. Jeg ble også minnet om filmen Se dagens lys, basert på en roman av den danske forfatteren Svend Åge Madsen.

SB: Svend Åge Madsen er med i bokens forhistorie, den romanen vet jeg at jeg leste før jeg fikk ideen. Jeg husker at jeg tenkte, da Groundhog Day kom ut, at den gidder jeg ikke å se – den er nok glemt snart! Jeg hadde ikke sett for meg at det ville komme så mange av den typen filmer og serier i årenes løp. I tv-serien Russian Doll befinner flere personer seg i tidsloopen. Det er spennende. Jeg hadde følt meg ganske alene med den tanken: Hvorfor er det ingen som putter flere mennesker inn i loopen? Det ble jeg veldig glad for å se.

KV: Man kunne forestille seg at en annen forfatter ville bli irritert over at andre kom dem i forkjøpet?

SB: Jeg liker denne følelsen av at det er andre som holder på med samme grunnforskning som meg. Disse filmene og seriene har hjulpet meg til å forstå hvilken bok jeg ikke skriver. Jeg skriver ikke en selvutviklingsbok der man er idiot når man starter, og så blir man et godt menneske og kan komme ut av loopen – som i Groundhog Day. Da jeg endelig så den, følte jeg at jeg ble klokere. Noen hadde gått én av de veiene man kunne gå, og jeg kan gå en annen. Det er også en av grunnene til at jeg endte opp med en førstepersonsforteller. Dermed slipper vi å se Tara utenfra. Romanen har ikke en sånn moralsk tilgang.

KV: Jeg har blitt veldig påvirket av boken i disse dagene mens jeg har vært alene hjemme. Jeg fant et eple i kjøleskapet og tok meg selv i å tenke: Er det det samme eplet som jeg spiste i går? Tanken er egentlig ganske skummel.

SB: Det er jo litt uhyggelig med en dag som gjentar seg. Men hvorfor synes vi egentlig det? Tara Selters verden er et veldig trygt univers. Men det er uhyggelig fordi det ikke ligner på den uhyggen vi kjenner. Det som er skummelt i den virkelige verden, er at om to sekunder kan noe fryktelig skje. Den uhyggen har vi lært oss å leve med. Men hvis det samme hendte igjen og igjen: Den tanken synes vi er skummel. Kanskje det er en måte å håndtere uhyggen på, at man dikter opp andre former for uhygge. Det er litt som at man ikke leser krim i deler av verden der de har nok av kriminalitet. Dette er en fremmed form for uhygge som blir gledesfylt for oss fordi den ikke finnes.

KV: Vil du selv kalle det spekulativ fiksjon?

SB: Ja, jeg brukte den sjangerbetegnelsen i den første pressemeldingen. Da jeg debuterte, var det noen som sa at romanen min hadde science fiction-elementer. Det er for meg noe annet. Debuten min var en rom-tid-fiksjon, men den var ikke science fiction. Da jeg hørte begrepet «spekulativ fiksjon», tenkte jeg at det er det jeg skriver. Doris Lessing kalte sine verdensromsbøker for «space fiction». Disse bøkene oppfattes av mange som en parentes i forfatterskapet, men jeg var veldig opptatt av dem på 80-tallet. De foregår på merkelige planeter og i underlige soner. Det jeg skriver, er mer nært. Det er dagligdagse spekulasjoner.

Den norske utgaven av første bind av Om utregning av romfang.

Solvej Balle debuterte som 24-åring i 1986 med romanen Lyrefugl, og gjennombruddet fikk hun i 1993 med romanen Ifølge loven: fire beretninger om mennesket, som ble oversatt til mange språk. Balle ble på 1990-tallet regnet som en av Danmarks fremste yngre forfattere og ble med sin minimalistiske stil ofte omtalt i samme åndedrag som forfatterkollegene Helle Helle, Christina Hesselholdt og Merete Pryds Helle.

KV: Hvordan opplevde du det å bli omtalt som del av en «generasjon»?

SB: Jeg syntes det var fantastisk. Vi ble ansett som en flokk individualister, i motsetning til 80-tallsdikterne, som ble mer forstått som en samlet gruppe. Jeg skrev kortprosa, og var veldig inspirert av den norske punktromantradisjonen og den franske nyromanen, men jeg visste ikke helt hva jeg holdt på med. Da elsket jeg følelsen av at det var andre som holdt på med noe lignende. Jeg vet at noen opplevde minimalismepredikatet som begrensende, kanskje fordi det allerede fantes da de debuterte. Jeg debuterte noen år før disse andre, så jeg følte at jeg hadde vært med på å skape noe.

Senere ble det omtolket til at minimalisme var damer som skrev om hus og hjem. Jeg ble aldri nevnt i den sammenhengen – på det tidspunktet var verdien av de litterære aksjene mine helt i bunnen. Jeg ble skrevet litt ut, for jeg passet ikke inn der, i «hus og hjem»-minimalismen. Men det var noen år da jeg følte at vi var flere som var sammen om noe. Jeg tar fortsatt kortprosaformen veldig alvorlig. Denne formen som mange synes er for merkelig eller for tett, for meg er den ikke noe jeg føler trang til å ta avstand fra.

KV: Man merker det i romanen. Kanskje er det fordi jeg vet at du har den bakgrunnen. Selv om romanen er i syv bind, leser jeg den som en slags kortprosa, særlig første bok: Taras opptegnelser, de små, fortettede avsnittene. Det finnes en slags kortprosaessens i romanen?

SB: Det føler jeg også. Det jeg har funnet i arbeidet mitt med kortprosaformen, er noe jeg har tatt med meg videre. Dette arbeidet finnes i hver eneste setning.

KV: Jeg leste nylig Inger Christensens Azorno, den romanen er fylt med gjentakelser og variasjoner. Jeg forestiller meg at du må være opptatt av henne?

SB: Absolutt! Det er en dykkermetafor i romanen min som er en direkte hilsen til Azorno. Men jeg har vært interessert i henne fra starten av. Debuten min handlet om en kvinne på en øde øy som har med seg Inger Christensens diktsamling Alfabet. Og så er det alltid – i alle bøkene mine – noe med aprikoser. Taras forkjærlighet for aprikosmarmelade er et nikk til første setning i Alfabet: «Aprikostrærne finnes».

KV: En kvinne på en øde øy – det ligner jo på Tara Selters situasjon. Det må være en grunnforestilling som tiltrekker deg?

SB: Det er kanskje det som interesserer meg aller mest: Mennesket alene stilt overfor eksistensen. Men samtidig er det sosiale en forutsetning. Hele bok fire i serien handler om fellesskap.

KV: De siste ti årene har du gitt ut bøkene dine på eget forlag. Hvorfor det?

SB: Jeg følte at det store forlagsmaskineriet var ganske brutalt. Jeg fikk veldig mye oppmerksomhet for første bok. Men jeg skrev en type bøker – «mikrobøkene» mine – som ikke hører hjemme på store forlag. Og så blir de makulert etter to år! Jeg hadde denne følelsen av å ha satt noe til verden – som romanen min Frydendal – og plutselig fantes den ikke lenger. Jeg kunne ikke engang få et eksemplar selv. Det syntes jeg var absurd. Det føltes feil. Da startet jeg eget forlag.

Det er fantastisk å kunne bestemme alt selv. Jeg kan lage bøkene svanemerket. Jeg har alltid drømt om å lage bøker uten anmeldersitater og uten strekkoder. ISBN-nummeret står inni. Men nå setter distributøren et stort klistremerke bak på bøkene med strekkoden, så jeg må finne på noe annet ... kanskje et lite, diskré klistremerke som er lett å få av. Jeg vil vinne over strekkodene! Men jeg ender nok opp med å gi meg, jeg ser jo poenget.

KV: Hva betyr navnet på forlaget, Pelagraf?

SB: Det er et av navnene for det tegnet¹ som ligner på en omvendt P; det er egentlig en C med to streker, som i gamle dager – den gangen man skrev på pergament – markerte et linjeskift. Det var for dyrt å sløse bort pergament på blanklinjer. Da satte man inn dette tegnet. Det er en pause, og så begynner noe nytt.

KV: Det er mange ting som har endret seg de siste 35 årene. I ditt liv eget liv, selvfølgelig, men også i verden. Teknologien er veldig annerledes nå enn på 80-tallet. I romanen har Tara en mobiltelefon, men etter at tiden går i stykker, er den ikke helt pålitelig. Det er ikke alltid den fungerer. Opplevde du det som en berikelse eller en begrensning å måtte gjentenke deler av romanen i takt med den teknologiske utviklingen?

SB: Helt konkret måtte jeg bytte ut et vekkeur. Men det fungerte ganske bra. Det har mest vært en berikelse. Det er noen ting jeg har måttet tenke gjennom, men mye av den nye teknologien har gitt næring til historien. Det er ganske smart å ha et kredittkort, for eksempel, om man er i Taras situasjon.

Personene i romanen, de som sitter fast i tiden, lever i et digitalt univers som ikke helt fungerer. Men sånn er det jo i virkeligheten også. Det er en av de tingene vi prøver å late som ikke er tilfellet. Det digitale er jo egentlig ikke så velfungerende. Noen ting har blitt enklere, så klart. Men i motsetning til tidligere, der vi ville krevd at ting fungerte, er forventningene våre nå stilt lavere. Vi ville aldri tidligere funnet oss i at det plutselig var umulig å betale i butikken. Tenk deg det: Beklager, i dag kan du ikke betale fordi alle myntene har smeltet! Den slags aksepterer vi i dag som normalt, at i dag kan du dessverre ikke betale i butikken. Eller at alle sitter og ser dronningens nyttårstale, og plutselig bryter det hele sammen. Vi har vent oss til uberegneligheten.

KV: Tara tenker på seg selv som et monster som spiser opp verden. Hyllene i butikken blir tomme for de tingene hun har kjøpt dag etter dag. På et tidspunkt besøker hun et flommuseum. Det er vanskelig ikke å tenke på klimakrise når man leser om Taras bevegelser gjennom den 18. november. Er noen av disse tingene kommet til underveis, eller har de vært med fra begynnelsen?

SB: Det er noe merkelig med den øde øya i den første boken min. Sannsynligvis er det en referanse til atomprøvesprengninger. Atomtrusselen var jo veldig nærværende på 80-tallet. Så ideen om at vi lever på et skrøpelig fundament, har vært der hele tiden. Denne forestillingen om at Tara er et monster som spiser opp verden, var også med fra begynnelsen fordi spørsmålet dukket opp: Forsvinner tingene når hun fortærer dem, eller ikke?

I 1999 var jeg på Fanø da det var en veldig kraftig storm. I Esbjerg og Nordby gikk vannet helt opp til havnekanten. På Rømø måtte de hentes i helikopter. Det er en voldsom følelse å stå midt i noe sånt. Jeg har sett mitt eget drivhus bli totalt ødelagt av en storm. Og plutselig kunne jeg dyrke aprikoser på Ærø! Ganske mange også.

Jeg vil ikke si det som den danske dikteren Lars Skinnebach, at hvis man ikke skriver om klimaet, bør man ikke skrive i det hele tatt – men klimaet presser seg på, uansett. Det fremgår heller ikke eksplisitt i romanen at det er klimaet dette handler om, kanskje heller vår måte å behandle verden på, mer generelt.

Jeg har bare fløyet én gang de siste 25 årene. Det er halvt bevisst og halvt tilfeldig; eksmannen min likte ikke å fly. Vi reiste alltid med tog, gjerne med nattog før i tiden. Det var veldig koselig. Og en eller annen grunnbevissthet om at vi må være litt forsiktig, har jeg nok alltid hatt.

KV: Tara reiser heller ikke med fly?

SB: Nei, på et tidspunkt i den andre boken måtte jeg gi Tara en ferge som ikke finnes, den som går fra Norge til Storbritannia. Jeg kunne se på internett at det hadde vært snakk om å gjeninnføre fergen til Newcastle. Jeg tenkte at hvis nordmennene ikke klarer det, da må jeg gjøre det selv!

Men jeg gjør det bevisst, når jeg innfører en fergerute som ikke finnes. Det er en balansegang å velge hva man manipulerer med. Jeg vil vite hva jeg gjør, hvis jeg endrer på virkeligheten. Byen der Tara og Thomas bor, for eksempel, finnes ikke. Flere av de parisiske gatenavnene finnes ikke. Og noen av de bøkene som Tara kjøper til antikvariatet, er oppdiktet.

Det samme prinsippet gjelder for språket. Jeg forsøker å bruke normalspråk, men hvis det ikke strekker til eller er presist nok, må jeg vri på det. Et sted står det om noen bøker at de ikke er «skadet av regnet». Egentlig skal det være «beskadiget», men i henhold til romanens logikk får gjenstandene en annen karakter, bøkene blir menneskeliggjort. Det er en bevisst «språkfeil». Selvfølgelig vil det også være feil i romanen som jeg ikke ser, dem ville jeg endret hvis jeg kunne. Men jeg tror egentlig ikke på perfeksjon, verken i livet eller i litteraturen.

KV: Har du valgt en fiktiv by for å gi deg selv muligheten til å dikte mer fritt?

SB: Det er heller omvendt, faktisk. Jeg hadde opprinnelig sett meg ut en liten fransk by og funnet den i et gammelt skoleatlas. Jeg brukte den som tankemodell. Senere reiste jeg ned dit, men den var helt feil. Jeg så meg om etter en lignende by, men fant ingen. Da fant jeg opp den byen jeg skulle bruke. Jeg liker virkeligheten, men hvis den ikke fungerer, må jeg velge fiksjonen.