Mikroanmeldelser (desember 2021)

Dypt vann
Patricia Highsmith
Roman, 196 sider
Gyldendal, 1959

Strategien bak denne månedens valg har vært skamløs forfølgelse av personlig smak. Jeg har ikke tatt så mye som et salsatrinn utenfor komfortsonen, noe som muligens begrenser utvalgets egnethet som siste-minutts idiotsikre julegaver. Om du derimot har en person i livet ditt som aldri får nok av elskverdige forstadsmordere, upassende seksuelle affærer, høysensitive pamper og hjerteknuste eks-bloggere med penge- og rusproblemer, som du ikke vet hva du skal gi til, så er dette guiden for deg!

Et av plottene jeg alltid har vanskelig for å motstå er «ektefeller som forakter hverandre og/eller ønsker å drepe hverandre» (med mindre paret viser seg å være hemmelige agenter eller spioner; jeg foretrekker personlig fremfor geopolitisk motivert agg). Iris Murdoch er en mester innen sjangeren. Det er også Patricia Highsmith. Som så mange andre bøker om tilfrosne ekteskap, utspiller hennes Dypt vann seg i de amerikanske forstedene. Her kunne Vic Van Allen levd et rolig og tilfredsstillende liv, med sneglene han holder som kjæledyr, det lille trykkeriet han drifter og gode naboer, hadde det ikke vært for kona Melindas utallige og offentlige sidesprang, som han i årevis har vært taust og i overkant høflig vitne til. Ikke nok med at hun bedrar ham, hun gjør det med en elendig rekke av middelmådige, bablende idioter, som Van Allen er tvunget til å sosialisere med i eget hjem og på nabolagets fester, med et påklistret smil om munnen og et hat som, når det omsider bobler opp fra de kalde dybdene, får voldelig utløp.

Dypt vann ble først utgitt som Deep Water i 1957. Den norske oversettelsen fra 1959, for tiden ute av trykk, er gjort av Inger Hagerup, som nå – i tillegg til å ha forsynt min barndom med dens fineste rim og sanger – har latt meg vite at den alt right-populariserte fornærmelsen cuck på norsk er hanrei. En filmatisering regissert av Adrian Lyne, mannen bak Farlig Begjær og Uanstendig forslag, med Ben Affleck i rollen som Vic Van Allen, blir etter sigende tilgjengelig for strømming i 2022, så hvis du eller den du har kjær vil rekke å lese boka uten Afflecks oppsyn på netthinnen (om jeg ikke allerede har ødelagt den gleden), bør du skynde deg med å kjøpe boka fra et av landets antikvariater.

Self-Portrait
Celia Paul
Memoarer, 224 sider
Jonathan Cape, 2019

Da misjonærdatteren Celia Paul treffer Lucian Freud, er hun 18 år gammel og elev ved det prestisjetunge kunstakademiet Slade School of Fine Art i London. Han er nesten førti år eldre, en etablert og beundret kunstner, som – etter å ha forført henne – forteller begeistret om hvordan Rodins elsker Camille Claudel ga opp egen karriere for å vie seg til rollen som billedhuggerens muse. Når Freud maler Paul, som han gjør flere ganger, føler hun seg som en pasient eller et lik.

Litt overfladisk kan man si at Self-Portrait tilhører en memoarsjanger som også inkluderer Samtykket av Vanessa Springora og Samliv med Picasso av Françoise Gilot, der muser for kjente kunstnere bryter fri fra blikket som har holdt dem fastlåst og gir sin versjon av forholdet. Samtidig – og naturligvis, kanskje – har Paul lite til felles med de nevnte kvinnene foruten relasjonen til en mann mer berømt enn henne selv. Det er ingen bitterhet å spore. Hun reflekterer lite, hvis noe, rundt aldersforskjellen og maktbalansen mellom dem, men den kommer likevel til syne i flere skarpt skildrede scener fra det ti år lange forholdet, som resulterte i sønnen Frank.

Dette er en historie om besettelse, men selv om den unge Paul i gjengitte dagboknotater insisterer på kjærligheten til Freud og dens opprivende effekt, er det påfallende hvor uengasjerende forholdet fremstår på papiret. Vanligvis har jeg stor appetitt for sladder om navngjetne kunstnere, men her tok jeg meg i å rase gjennom scenene med Freud for å komme til passasjer der Paul skildrer malerier hun beundrer, eller den suverene dedikasjonen til eget arbeid og det asketiske livet hun pålegger seg selv for å verne om det. «Although I was Lucian’s subject, he wasn’t mine,» skriver hun, noe boka langt på vei bekrefter. Jeg hørte først om den via Rachel Cusk, som skrev et strålende essay om Paul i forbindelse med utgivelsen i 2019. Når jeg nå omsider fikk lest Pauls memoarer, slår de to meg som naturlige åndsfeller. Foruten befatningen med temaer som morskap, frihet og det å skape kunst, deler de et anakronistisk, litt humørløst syn på kunstnerkallets moralske plikter, den svale, glassklare prosaen og et åpenbart enestående talent.

The Lifted Veil
George Eliot
Langnovelle, 128 sider
1859

Er det bare meg som trekkes mot gotisk litteratur i julen? Denne langnovellen leser du ut på tiden det tar pinnekjøttet å dampe. Da jeg som fersk litteraturstudent i England fikk valget mellom å fordype meg i Henry James’ eller George Eliots forfatterskap, var The Lifted Veil min eneste erfaring med Eliot og jeg valgte henne i den tro at hun ville være den «morsomste» av de to. At boka er skyld i en så grov feiltakelse, hindrer meg ikke i å elske den. Fortellingen skiller seg fra alt annet Eliot har skrevet, og har mer til felles med Frankenstein og novellene til Edgar Allan Poe enn de sobre, realistiske romanene hun er kjent for. Her finnes ingen fremelsking av pliktetikk eller moralske lekser – det må i så fall være at kvakksalvere og blodoverføringer er en risikabel paring (som riktignok gir full uttelling i litterær form). I stedet får vi servert den korte livshistorien til Latimer, en skrøpelig pamp som forestiller seg at han kan spå fremtiden og lese andres tanker, og allerede i første setning varsler sin nært forestående død. Over de neste 75 sidene følger en uimotståelig cocktail av gotiske ingredienser: mystiske barnesykdommer, sveitsiske kostskoler, manipulerende svigerinner og pseudovitenskap med okkulte følger. En perfekt oppladning til høytiden.

Tripprapporter
Tone Schunnesson
Roman, 169 sider
Norstedts, 2016

Dagarna, dagarna, dagarna
Tone Schunnesson
Roman, 268 sider
Norstedts, 2020

Samboeren min har et favorisert litterært premiss som best kan oppsummeres som «person går i hundene», eller enda bedre: «person går aktivt og systematisk i hundene». Om jeg ikke deler hans begeistring fullt og helt – av samme grunn som jeg ikke liker katastrofefilmer, jeg har ikke nervene til å vente på ødeleggelse – har også jeg en ømhet for karakterer som stadig tar gale valg; relativt velmenende folk som aldri lærer.

Hovedkarakterene i Tone Schunnessons to romaner hører hjemme i denne gruppen. I begge romanene følger vi kvinner som er blitt forlatt av mennene de elsker eller hevder å elske, og som virker å finne en pervers lindring i å ødelegge og ydmyke seg selv. Fortelleren i debuten Tripprapporter har forlatt hverdagen i Malmø, tilbrakt med å onanere for fremmede på internett og se gameshows på laptopen, til fordel for rus og fortapelse i Bangkok. I deliriske fragmenter minnes hun dysfunksjonelle forhold og reiser til Barcelona og Berlin, og skildrer selvdestruksjon med en følsom brutalitet som får en til å mumle «nei, nei, nei» mens man leser.

Dagarna, dagarna, dagarna, som jeg nok liker enda bedre, har en strammere struktur: Etter bruddet med kjæresten Baby har den 39 år gamle eks-bloggeren Bibbs en uke på å skaffe de hundre tusen kronene hun trenger for å overta leiekontrakten til parets felles leilighet i Stockholm. Det thriller-aktige utgangspunktet kombinert med de glam-grelle miljøene Bibbs ferdes i, og Schunnessons strøkne dialoger, heftige språk og kulturelle og psykologiske innsikter, gjorde boka til et av fjorårets litterære høydepunkter for min del. Hadde norske forlag bare oversatt Schunnesson, kunne de kanskje spart seg – og oss – mange bloggerbøker.