Dette er en by

For mange vil Notodden i Øst-Telemark være et sted man kjører gjennom, langs E134 på vei østover eller vestover eller hvis man kommer østfra og skal gå opp på Gaustatoppen. Byen som ligger der og menneskene som bor der, har kanskje dratt på seg et litt lurvete rykte, «dette er en by av rånere / fulle bluesbesøkende i cowboyhatt / trygdemottakere høyt på statistikken», som det heter i diktsamlingen Vårs (Cappelen Damm, 2018) av bysbarnet Amalie Kasin Lerstang.

Muligens er den midterste verselinjen et nikk til romanen Hjulskift (Cappelen, 2007) av Vigdis Hjorth, der den livstrette litteraturprofessoren Louise Berg finner en slags glede i å være på bluesfestival i en sedat by: «Ingen håpefull ungdom, ingen barnefamilier, bare resignerte, halvfulle, uakademiske mennesker.» Dette er nettopp det utenforblikket på Notodden som Vårs i alle fall delvis står i opposisjon til, det er merkelig hvor mange bøker som ligger hovedstadens synsvinkel til grunn, uansett hvor handlingen er lagt i vårt langstrakte land.

Men helt tatt ut av luften er det ikke, at Notodden er en by av rånere, jeg bodde et år nederst i Storgata og hadde orkesterplass til bilene som gled rundt og rundt og spydde betenkelig musikk ut i verden. Jeg skjønte aldri om det var et element av ironi i dette, klarte aldri å avgjøre om bilgjengen var oppriktig glad i sangskatten til Wenche Myhre og Carola. Merkelig var også trangen til å rope ukvemsord til spaserende. Mest minneverdig var en kar som kjørte sakte forbi og meldte: «Kløpp håret!» Igjen skjønte jeg ikke helt hva som foregikk, lå det en slags intern humor i å agere småborgerlig forelder fra 1960-tallet? Eller ble meldingen fremsatt på bakgrunn av en bekymring for den økonomiske situasjonen til de utallige frisørsalongene som ved siden av kebabsjappene utgjør sentrum?

Amalie Kasin Lerstang kom i høst med romanen Rikt er et folk som har skogen (Cappelen Damm, 2023), der hun igjen oppholder seg på Notodden. Jeg synes ikke det treffer spesielt godt å si at hun skriver for å rette opp et mer eller mindre feilaktig rykte, man burde ikke trengt å bli minnet på at et sted ikke kan bestå av rølp alene. En annen av høstens romaner, Oliver Lovrenskis Da vi var yngre (Aschehoug), kan illustrere poenget: På samme måte som Notodden selvfølgelig ikke bare består av unge bilister med blank sprit på colaflasker, er Oslo selvfølgelig ikke definert av syntaktisk eksperimenterende, dopa drittunger som leker gangstere. (Forøvrig har Lovrenski en viss forbindelse til Notodden: Hans far, forfatteren Håvard Rem, bor der.)

Amalie Kasin Lerstang i Notodden-omegnen. Foto: Lina Hindrum / Cappelen Damm

I Rikt er et folk som har skogen skriver Lerstang frem en gjenkjennelig norsk småby, der folk jobber som lærere, i kommunen, en bilselger dukker opp, en ung kar er arbeidsledig, søsteren til hovedpersonen er trygda. Selv er Eva Brattheim logoped, med et sterkt ønske om å få være i fred.

På den måten kan hun sies å være en åndelig slektning av T. Singer i Dag Solstads roman av samme navn (Oktober, 1999), han havner etter hvert på Notodden som bibliotekar for å «leve inkognito». Forskjellene på disse romanfigurene er likevel mange. Singer har ingen bånd til byen, mens Eva Brattheim har dratt tilbake til sin hjemby. Singer har et isnende ensomhetsprosjekt gående, mens Brattheim åpenbart er glad i sin søster Oddveig og på sin engstelige måte også i menneskene.

Singer, som i nyere tid har gitt navn til en årviss litteraturfestival på Notodden, lever i byen på 1980-tallet, blir et par med keramikeren Merete Sæthre, som sammen med en venninne ved samme fornavn åpner keramikkverksted, og indirekte får vi dermed hos Solstad en skildring av Notoddens vaklende overgang fra industrikultur til kulturindustri:

Den mosegrodde, overvokste bygningen var blitt keramikkverksted, og i tillegg også utstillingslokale og butikk. Mesteparten av arealet var verksted, men både utstillingslokalet og butikken var en viktig del av virksomheten, for her kunne jo også andre keramikere enn Merete & Merete holde utstillinger, ja ikke bare keramikere, men også malere, skulptører, veversker, grafikere og fotografer, som i stadig større antall slo seg ned på Notodden, og i bygdene omkring.

Rikt er et folk som har skogen foregår derimot i våre dager, med alt hva det innebærer av mobiltelefoner, digitale aviser, kommentarfelt og den slags. I romanen er det en kar fra Tvedestrand som ivrig kommenterer på et leserinnlegg i lokalavisen Telen på Notodden, hvorfor gjør han det? Stedet er ikke så konkret lenger, gud vet hvor folk på internett egentlig oppholder seg.

Er man i slett lune, er det ikke vanskelig å lese utviklingen fra 1980-tallet til i dag som en forfallshistorie og drømme seg tilbake til en (sikkert innbilt) sosialdemokratisk gullalder, Notodden midt på 1960-tallet. Det ryker fra fabrikkene, det blir skjenket villig vekk på Arno Musikkbar, og fjerde mars 1965 blir Notodden innskrevet i skøytehistorien med skøyteløperen Fred Anton Maiers verdensrekord på 5000-meter. Fra Fred A. Maier forteller til Knut Bjørnsen (Aschehoug, 1968):

De 1000 menneskene på tribunen kokte omtrent over av godt humør og velvilje da jeg satte i gang: Kjappe, harde svinger, noen kraftige tak ut på langsiden – og så rolig, glidende stil 60–70 meter nedover. Full fart de siste 15–20 meterne av langsiden, inn i svingen, kjapp takt gjennom den, ut på langsiden – rolig, glidende stil igjen. […] 7.28.1 – min første verdensrekord. Jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort før: Jeg tok rikstelefon hjem og fortalte det.

Sånne ting samler ikke Notoddens innbyggere i Lerstangs roman, i stedet samles de i en felles irritasjon over et nytt system for søppeltømming. Det er spesielt det nye hentemønsteret, med to uker mellom hver tømming av matavfallet, som setter sinnene i kok, og det hjelper ikke på saken at man blir møtt av ansvarsfraskrivelse og velmente råd:

Politikerne sier de ikke kan gjøre noe med det. Renovasjonsfirmaet sier det er en politisk avgjørelse. Renovasjonsfirmaet anbefaler alle å knyte matposene godt sammen og legge sjømatavfall i fryseren fram til hentedagen. Folk himler med øya. […] Det er slik renovasjon foregår over hele landet, sier renovasjonsfirmaet, vi må se på det som en felles dugnad.

Romanen handler i stor grad om Eva Brattheims kamp mot en ny trasé for E134 over Meheia, som kan komme til å rasere en del av skogen som hun har lagt sin elsk på. I denne kampen har hun ikke mange støttespillere, og hun er heller ikke riktig sikker på med hvilke midler kampen skal kjempes, eller hvem som egentlig er motstanderne. Er det kommunen? Er det Statens vegvesen? Hun har heller ikke de beste argumenter på lur: «Jeg er bare en av dem i kommunen som er helt fullstendig avhengig av naturen for å holde ut eksistensen.»

Det er en morsom roman Lerstang har skrevet, og mye av komikken ligger i Eva Brattheims vimsete forsøk på å orientere seg blant de såkalte demokratiske påvirkningskanalene. Men spennende er det jo ikke – når Statens vegvesen har bestemt seg for å ødelegge mer av Norges land, så blir det slik.

Det går an å lese romanen på en annen måte også (men da legger man til grunn mer velvilje overfor systemet enn jeg gjør her): som en heltehistorie om den engstelige Eva Brattheims heroiske vei fra ensom kattedame til demokratisk medborger.

Første skritt for Brattheim er å skrive et leserinnlegg til lokalavisen. Mens hun venter på at det skal komme på trykk, leverer hun også et fysisk eksemplar til kommunen på kommunens servicetorg, inntil da lykkelig uvitende om at kommunen har et postmottak, med behandlingstid på tre måneder. Dagene går, og Brattheim kommer i tvende sinn. Folk hun snakker med eller overhører, ser ut til å ville ha denne nye veien, hvem er hun til å stå imot utviklinga, nye arbeidsplasser og kortere reisevei inn til Oslo? En dag får hun telefon fra en journalist i lokalavisen og blir nærmest lurt inn i et intervju der hun blir tillagt meninger hun ikke har. Dette protesterer hun på, og intervjuet blir trukket, men da leserinnlegget endelig kommer på trykk, er hun ikke bare fornøyd med å ha meldt seg på i den demokratiske debatten:

Jeg skulle aldri ha sendt det. Om noen spør om innlegget, gud forby, vil jeg måtte trekke meg unna, som et skadeskutt dyr. Eller ikle meg diplomatens gufsne kåpe, spille hovedrollen i ydmykhetens teater, slik jeg har gjort mange ganger før, si: På den ene og på den andre sida, og jo da, nei da, du har sikkert rett, og dette er ingen enkel sak, her er det viktig å få med seg nyansene, og jeg mener ikke egentlig det jeg skreiv.

I mellomtiden har hun også fått nyss om at det finnes noe som heter høringsinnspill, og har gjort et forsøk i den sjangeren, godt hjulpet av søsteren Oddveig, som har en mer kynisk tilnærming til den demokratiske prosessen, kanskje fordi hun er trygda og vet hva man kan forvente av det offentlige dersom man møter opp til den i god tro: «Det trenger ikke være sant […] det er det alle dem andre som skriver høringsinnspill også driver med: Dem juger.»

Hun forsøker å trekke folkehelsen inn i argumentasjonen, samt den demografiske utviklingen og vern av naturen, påpeker at «samfunnsøkonomisk lønnsomhet» også kan bety «at folk har en tilknytning til naturen på stedet dem vurderer å bosette seg, at riktig kompetanse ikke bare bryr seg om at det går kjapt å kjøre til høyre eller venstre». På det avgjørende kommunestyremøtet går det som ventet: Mot to stemmer vedtas den samfunnsøkonomisk lønnsomme veien. De to som stemmer mot, er en eldre mann i ullgenser og en ung dame som «ser ut som en liten engel». Hennes innlegg består av ett spørsmål, gjentatt to ganger: «Hvem skal tale fuglenes sak?»

Spørsmålet er også hva som skjer videre med Eva Brattheim, mot slutten reflekterer hun: «Ingen hadde lova meg noe. Likevel føltes det som om et løfte var blitt brutt.» Sånn som hun fremstår i romanen, er det nok tvilsomt om hun stikker til skogs, à la vandreren Sune i Ingvar Ambjørnsens Natten drømmer om dagen (Cappelen Damm, 2012), som kan finne på å sneie innom Notodden for å ta seg «en pølse på Ramberghjørnet» – men det er ikke utenkelig at veien videre går inn i et tankesett som minner om hans:

Jeg tenker på sjøfuglene som forsvinner, og at avisene skriver om folk som puler på tv, eller slanker seg ved å spise smør med skje. Men jeg er ikke sint eller opprørt, ikke engang likegyldig eller bitter. Jeg sitter og varmer meg på en glødende forakt.

Det blir altså kortere reisevei til Oslo fra Notodden, når den nye traseen en gang står ferdig. Randi Veum – «kommuneadministrasjonsdama» som Eva Brattheim i romanen blir mer enn litt betatt av – ser det ikke som sin oppgave å ha noen mening i saken, bortsett fra at det hadde vært «deilig» med kortere vei: «Vi drar jo dit for å shoppe med jentene av og til.» Jeg får håpe at hun holder dem på stram line der inne i hovedstaden; dersom den er slik som livet skildres i Oliver Lovrenskis Da vi var yngre, kan de bli utsatt for litt av hvert, faren er i det minste stor for at de får byttet om på preposisjonene sine.

Målet om å komme seg raskest og mest effektivt inn til Oslo er tilsynelatende et uangripelig argument. I virkeligheten burde det jo være motsatt. Jeg vet ikke om Eva Brattheim kan eller vil aksle rollen som heltinnen som forholder seg til stedet hun er på, med skog og fjell og vakkert lys, men at hun er et sted, og ikke stadig på vei inn til storbyen og den kroken av virkeligheten som finnes der, gjør henne veldig interessant i mine øyne.

Hun fremstår ikke lokalpatriotisk, som dikter-jeget i Vårs, men hun har vendt tilbake til røttene sine, uvisst av hvilken grunn. Hun har meldt seg ut av det vanlige kjøret – «Jeg tok meg tida. Ikke fordi jeg vanligvis har tett program. Snarere tvert imot og helt bevisst ikke» – men finner det nødvendig å ta noen grep da hun altså opplever eksistensen som truet. Det kan være grunn til å minne om at asfalteringen av Norge er et minst like stort problem som rotløs ungdom i Oslo.

Utover at de kom ut samme år, har Rikt er et folk som har skogen og Da vi var yngre til felles at forfatterne er lydhøre for det muntlige språket på de respektive stedene der bøkene foregår. Jeg synes det var vanskelig å lese romanen til Lovrenski, og dette kan betraktes som et kompliment, men jeg har hatt norskbesvarelser til vurdering som i språkføringen har lignet litt for mye, og det har ikke vært veldig oppløftende. Ut fra et troverdighetskriterium henger jeg altså fullt og helt med, og når jeg bare får lagt rødpennen til side, ser jeg at det er rytme og kraft i denne tross sitt sidetall korte boken. Men det er noe forferdelig ungt over hele affæren, en nokså banal historie om kameratskap, rus, dårlige oppvekstsvilkår, vold og damer. At det finnes en verden utenfor Oslo og internett, ser ikke ut til å interessere nevneverdig. Elias Ruklas karakteristikk av ungdommen i Genanse og verdighet (Oktober, 1994) har ikke blitt mindre presis med årene:

… umodne mennesker med et nokså forvirret, ufullstendig, ja til sine tider direkte banalt følelses- og tankeliv […] sannsynligvis fylt av de mest såpeoperaaktige dagdrømmer […] faktisk fornærmet fordi de kjedet seg.

En åpenbar grunn til at Da vi var yngre har blitt omtalt så vidt mye, er at den lett lar seg bruke i diverse debatter, om ungdommens råskap, svenske tilstander, Foxtrot-nettverket, sosiale medier og det opplegget der. Det virker kanskje litt på siden å spørre «Hvem skal tale fuglenes sak?» i den diskusjonen, men et annet fellestrekk mellom Rikt er et folk som har skogen og Da vi var yngre er at de på hver sin (høyst forskjellige) måte tematiserer den avmakten som man lett kan oppleve i det norske samfunnet.

Veier skal bygges, det er lite å gjøre med det. Ungdommer ser hva slags liv de blir forespeilet, og gir med god grunn faen. Mening må man skape selv, hvis ikke blir det bare en ren destruktiv ferd, men det kunne jo være en idé å forsøke å organisere samfunnet slik at det ikke oppfattes som komplett meningsløst å delta i det.

Det ligger ingen fremtid i språket til Lovrenski, hvis man ikke er fornøyd med å gå rundt og bæde i et eneste renn, men dette får være et problem for hovedstaden. For folk på Notodden – og for den del andre provinsboere – gjelder det først og fremst å skru av internett og gjøre reiseveien til Oslo besværlig, deretter unødvendig og så umulig. De burde heller rusle bort til Heddal, som nå er del av Notodden kommune, og snuse rundt i forfatterskapet til nylig avdøde Hans Herbjørnsrud (1938–2023), eller i dag lite leste forfattere som Ingebjørg Mælandsmo (1898–1981) og Olav Kaste (1902–1991). Heddal er mye mer enn sin stavkirke.