Mikroanmeldelser (januar 2023)

Det feige hjerte
Javier Marías
Roman, 299 sider
Gyldendal, 1996

Planen var å begynne året med å lese en sosiologisk studie av renslighet (Purity and Danger av Mary Douglas), for å gi nevrosene mine en rikere historisk kontekst. Jeg så dessuten for meg at den ville være passende lesning i en tid forbundet med detox, hvit måned og annen puristisk selvtukt. Men årets første måned er også en tid for brutte løfter, og da jeg satt og scrollet i Finn-appen første nyttårsdag, etter å ha deaktivert alle sosiale medier som et ledd i min egen sesongmotiverte selvforbedringsraptus, fikk jeg anbefalt en annonse for Det feige hjerte av Javier Marías, som – da han døde i september i fjor, 70 år gammel – en smule paradoksalt ble beskrevet i New York Times-nekrologen som «Spanias fremste levende forfatter». Noen dager senere hentet jeg romanen – utgitt i Gyldendals Vita-serie og oversatt av Arne Worren – opp fra selgerens postkasse i snøstormen.

Å lese Marías må sies å være det motsatte av forsakelse. På overflaten ligner plottet en krim: En ung mann jakter på sannheten om de to tidligere konene til hans far – en karismatisk kunsthandler – som begge endte opp døde, den første kona under mystiske omstendigheter på Cuba, den andre for egen hånd like etter bryllupsreisen. Her er blodstenkte silkebluser, komplotter oppfanget gjennom tynne hotellvegger, en skjørtejeger ved navn Custardoy, en epigraf fra Macbeth. Fortelleren er Juan, en tolk som simultanoversetter for «delegater og representanter» på internasjonale kongresser. Han møter sin fremtidige kone Louisa, som også er tolk, i et møte mellom to statsoverhoder, og sjekker henne opp ved å snike inn egne tilføyelser i samtalen, som bare hun får med seg. Overlat det til en sydeuropeer å gjøre forførerkunst av en dårlig utført jobb!

Det som følger er en filosofisk utforskning av kommunikasjon i familier. Mordmysteriet avspores stadig av omstendelige digresjoner om alt fra ekteskapelig intimitet til erfaringens betydning. Setningene er lange, sirklende og akkurat så sofistikerte som Marías' forfatterportrett bærer bud om. I ovenfor nevnte nekrolog ble han sammenlignet med Henry James, Marcel Proust og James Bond-skaper Ian Fleming. Det gir mening. Marías er, for å låne et uttrykk av en venn av meg, sunn pizza. Og hva lyder vel bedre på tampen av januar, like før du gir opp helt, enn det?

Voices in the Evening
Natalia Ginzburg
Roman, 144 sider
Arcade Publishing, 1963 (først utgitt på italiensk i 1961)

En av de mange tingene Natalia Ginzburg gjør med hell, er å sette sammen et førsteklasses antrekk. Naturlig nok for en italiener, kanskje, men noe uventet for en tidligere kommunist (Ginzburg tilhørte det italienske kommunistpartiet på 1930-tallet). En karakter i Voices in the Evening spiller tennis i flanellbukser og blå jakke med forgylte knapper, en annen brenner keramikk i trange, svarte fløyelsbukser. Med en feed av ginzburgske påvirkere på netthinnen, tok jeg meg i å søke etter prikkete silketørklær og beverkåper på nettet mens jeg leste. Hva hadde jeg ikke gitt for å møte det nye året i en frakk av toskansk Casentino-ull, skibukser, fjellstøvler, en raggete pels-beret og med et sigarettmunnstykke av onyx-stein?

Sistnevnte antrekk tilhører fabrikkeierens ugifte datter. Sammen med sine fem søsken og faren Old Balotta utgjør hun fortellingens midtpunkt. Romanen føres riktignok i ordet av Elsa, en ung kvinne i landsbyen som er ulykkelig forelsket i søskenflokkens yngste, men vi får et begrenset innblikk i hennes indre. I stedet får vi historier om Old Ballottas kvinnebedårende adoptivsønn Purillo, som står på fascistenes side under krigen; om søsteren Raffaella, som slutter seg til partisanene; om Gemmina og hennes ugjengjeldte kjærlighet til en av fabrikkens ingeniører, som blir drept av fascistene; om Vincenzino, som inngår et katastrofalt ekteskap; og om Mario, som finner lykken med Xenia, en russisk kunstner med sansen for det gode liv.

Xenia er for meg en knepen favoritt. Hun installerer et dampbad på baderommet, sender sjåføren til Torre etter grissini, importerer gynekologen sin fra Sveits og en stor keramikkovn fra Nederland som gir ektemannen strømregninger det er lett å sympatisere med. Når Mario vender hjem med dårlige lunger og «indre problemer» etter å ha sittet som krigsfange i Tyskland, sender hun bud på nok en sveitser, denne en homøopat, som behandler ham med grønt pulver og hvite piller, og foreskriver en diett bestående av rå grønnsaker som Xenia blander i et elektrisk rivjern, en såkalt Gogo. Det gjøres mye ut av Joan Didions hang til å strø om seg med merkevarenavn, men Ginzburg, med sin usentimentale direkthet og komiske timing, er den eneste som kan få meg til å hige etter kjøkkenredskaper.

A Handbok of Disappointed Fate
Anne Boyer
Essays, 240 sider
Ugly Duckling Presse, 2018

Jeg har innsett at det er et slags innebygd problem i denne spalten at entusiasmen rimeligvis vil klinge mer og mer hult for hver ny bok som utløser den. For til tross for at spalten publiseres under overskriften «mikroanmeldelser», er det bare å innrømme at den i bunn og grunn er en del av anbefalingstyranniet. Hvorfor den uærlige sjangerbetegnelsen? Fordi rundhåndet entusiasme er tomsete og suspekt, noe den amerikanske poeten Anne Boyer bekrefter i essayet «No» – tilgjengelig via Poetry Foundation.

Boyer, som vant Pulitzerprisen for sykdomsmemoaren The Undying i 2020, skriver her overbevisende og skarpt om kraften i negativitet; om hvordan det eneste samholdet som kan oppstå i det overdøvende brølet av et kapitalistisk «ja», er mellom de som står sammen om å nekte: «Some days my only certain we is this certain we that didn’t, that wouldn’t, whose bodies or spirits wouldn’t go along.»

Essayet er det første i samlingen A Handbook of Disappointed Fate, som tar for seg alt fra Missy Elliott til lam og rovfugler, og bør leses i sin helhet, men det er altså Boyers forsvarsskrift for nei og niks jeg tar meg i å vende tilbake til igjen og igjen, når jeg legger til mitt tredje utropstegn i en epost eller fristes til å tilføye enda et adjektiv i denne spalten. I et samfunn som fremdyrker maniske følelsesregistre og applauderer positivitet, er kanskje det eneste nyttårsforsettet det er verdt å ha, simpelthen å bare ikke.