Den tysk-koreanske teknologitenkeren Byung-Chul Han gir oss ikke svar på verdensgåten, men med sine korte bøker og aktuelle vinklinger er han en filosof perfekt tilpasset vår distraherte samtid.
The Crisis of Narration Byung-Chul Han Langessay, 100 sider SD Books, 2024
Byung-Chul Han i Barcelona i 2018. Foto: Inés Baucells / ARCHDC/ NTB
Politikere som stjeler, statsråder som jukser, psykiatere som mister autorisasjonen.
Vi bombarderes av dramatiske historier og skandalepregede fortellinger fra vi våkner til vi legger oss. De siste årene har detaljer fra offentlige personers mest pinlige og ydmykende øyeblikk blitt brettet ut i nettaviser, nyhetssendinger, podkaster og sosiale medier: En uke stirrer vi på overvåkningsbildene av Bjørnar Moxnes som med sine lange fingre putter et par solbriller i lomma på Gardermoen, en annen uke følger vi liveopptellingen av antallet avsnitt med «tekstlikhet» i Ingvild Kjerkols masteroppgave. Og for vårt indre øye er det ikke lenger noen grenser for hva vi kan se for oss: Kjendispsykiateren som brer det hvite lakenet over divanen, eks-statsministerens ektefelle som trer en NHH-ring han ikke har gjort seg fortjent til, inn på fingeren. Historiene er tilsynelatende overalt, de roper på oss fra smarttelefonen og fra PC-skjermen, fra TV-ruta og fra chattegrupper, fra vegger og fra tak.
Og det må vel bety at vår tid står i historiefortellingens tegn, må det ikke? At fortellingene former oss, siden vi stadig samles i opphisselsen rundt den seneste skandalen, den siste nyheten?
Skal vi tro den tysk-koreanske filosofen Byung-Chul Han, er det tvert om. Det er ikke de store historiefortellingene som kjennetegner vår gjennomdigitaliserte tid, men det at vi drukner i informasjon og velter oss i øyeblikkets opphisselse. Alle skandaleoppslagene føyer seg her inn i et større mønster, der store, overgripende fortellinger som tidligere skapte fellesskap og mening har veket plassen for rask fordøyelig informasjon.
I sin nyeste bok, The Crisis of Narration, er kongstanken til Han nettopp dette: At det stadig mer påkoblede informasjonssamfunnet har gitt det endelige dødsstøtet til fortellingenes samfunnsmessige rolle. Vi samles ikke lenger rundt fortellinger som rundt leirbålet, klager Byung-Chul Han, noe oppskriftsmessig. I stedet sitter vi med nesa i hver vår telefon, i hver vår billedverden. Det har gjort verden til et mer fragmentert og historieløst sted, siden rastløse stories på sosiale medier aldri kan erstatte historiefortellinger som vever nåtiden sammen med en delt fortid og en løfterik framtid.
Det siste tiåret har Byung-Chul Han opparbeidet seg et ry som en spennende og dagsaktuell tenker, som tilbyr oss nyttige måter å tenke rundt vilkårene for identitetsdannelse i en tid hvor mobiltelefonene som kjent lokker på oss døgnet rundt.
Gjennombruddet til Han kom da boka Müdigkeitsgesellschaft (2010) ble oversatt til engelsk som The Burnout Society i 2015. Siden har bøker skrevet etter samme oppskrift kommet i tett fylking: Korte utgivelser, aldri på mer enn 100 sider, der de sosiale, psykologiske og filosofiske implikasjonene av den teknologiske utviklingen i Vesten blir forsøkt kretset inn fra stadig nye vinkler.
Innfallsvinkelen har tydeligvis ført til at det har hopet seg opp med merkelapper på den produktive filosofens skrivebord. Etter først å ha klebet «utmattelsesssamfunnet» på vår samtid i 2010, har han fortsatt å utstede samtidsdiagnoser i hurtig tempo. Betegnelser som «transparenssamfunnet», «palliativsamfunnet», «infokratiet» og «informasjonsregimet» har alle blitt lansert av Han i et forsøk på å si noe om det som kjennetegner vår tid.
Under alle disse merkelappene ligger en større teori om et epokegjørende skifte. I forlengelse av franske tenkere som Michael Foucault og Gilles Deleuze vender Byung-Chul Han stadig tilbake til den samme observasjonen: At vi de siste tiårene har beveget oss fra et «disiplinsamfunn» til et «prestasjonssamfunn».
Hans tese er at måten vi tidligere orienterte oss i verden på, hang sammen med hvordan vi ble dressert til lydighet gjennom å utsettes for disiplinær dominans i institusjoner typiske for det gamle industrisamfunnet: I klasserommet og i kirken, i fabrikkhallen og i militærbrakka. I disse rommene ble vi iakttatt og tatt i skole av øvrigheten, vi innfant oss og vi avfant oss. Læreren lignet formannen, som lignet befalet, som lignet presten. Alle la de ansiktet i alvorlige folder og rettet pekefingeren mot oss: Du skal gjøre leksene dine. Du skal være på jobb klokka åtte. Du skal, du skal, du må. Og motsatt: Du skal ikke onanere, samme hvor godt det føles. Du skal ikke drikke deg full, samme hvor deilig det smaker. Og du skal ikke heise opprørets fane, samme hvor mye du føler deg knekket og knuget av nettopp læreren og presten, formannen og befalet.
I takt med avindustrialiseringen i Vesten har vi lagt disiplinsamfunnet bak oss, argumenterer Han. De tidstypiske institusjonene er ikke lenger fabrikken, fengslet og militærleiren, men helsestudioet, banken, flyplassen og kjøpesenteret. Vi dresseres ikke lenger til å være lydige underordnede, men oppmuntres til å bli «den beste versjonen av deg selv», som det heter i «Kompani Lauritzen». Dressering har veket plassen for motivering, disiplinsamfunnets skal, nei og bør er byttet ut med prestasjonssamfunnets kan. Det betyr ikke at spillet mellom makt og avmakt har forsvunnet av den grunn, minner Han oss på: Sjefen skriker kanskje ikke til oss lenger, men hun hvisker oss i øret, dulter oss i ønsket retning. Samtidig har vi alle, ifølge Han, blitt «selvets entreprenører»: Vi streber etter å realisere oss selv, etter å utfolde våre evner og lykkes i livet – og hvis vi ikke får det til, vender vi misnøyen innover. Depresjon og utbrenthet er derfor tidstypiske lidelser i samtiden, argumenterer Han.
Hva har dette med fortellingenes død i vår gjennomdigitaliserte samtid å gjøre? Han tegner et bilde av en samtid der overgripende, kollektive fortellinger har blitt svekket. Samtidig retter han vår oppmerksomhet mot inflasjonen av individualistiske fortellinger om selvrealisering og selvoptimalisering. Desperate etter å bli sett, gjør vi oss synlige for det overvåkende blikket på en annen måte enn i disiplinsamfunnets fabrikkhaller og militærbrakker: Vi overvåkes, men til forskjell fra tidligere føler vi oss frie når vi gjør det, observerer Han.
Det er selvfølgelig all den utleverende informasjonen vi legger igjen gjennom smarttelefonene når vi surfer, swiper og liker han har i tankene. Ikke bare registrerer vi frivillig treningsøkta vår i en app, matinntaket i en annen, våre politiske sympatier i en tredje og reisevanene våre i en fjerde. Vi legger også igjen spor overalt som vi ikke tenker over eller ikke orker å bry oss om. Smarttelefonen vet antagelig mer om våre innerste lengsler, om det vi frykter og det som gjør oss kåte, enn underbevisstheten vår gjør.
Overgangen til prestasjonssamfunnet markerer også et skifte der det å fortelle har blitt gjort til en salgsvare: Når vi sitter med nesa i hver vår skjerm og ser på en uendelig strøm av stories, konsumerer vi gjennomkommersialiserte fortellerformer der fortellerkunsten har blitt erstattet av individualistisk storyselling, lyder kritikken fra Byung-Chul Han: Historiene som deles på TikTok, Instagram og Facebook – eller i nettavisene, for den slags skyld – er flyktige, søker rask stimuli og respons, og er irrelevante bare kort tid etter at de ble sendt ut i verden.
Den narrative krisen
Observasjonen er velkjent, vi har vel alle kjent et stikk av dårlig samvittighet – overfor hva, overfor hvem? – idet vi plutselig blir grepet av det: Nå har jeg kastet bort nok en time, nok en kveld, nok en uke. På hva? På videoer av folk som trener, som baker, som strikker, som gråter inn i kamera og viser fram huset sitt. Den konstante delingen har skapt en uhåndterlig informasjonsoverflod der det har blitt vanskelig å skille mellom privat og offentlig, viktig og uviktig, og der kjedsomhet aldri får lov til å oppstå, fordi vi fisker fram mobilen så fort vi har et ledig minutt.
Slike tanker er det mange av oss som har tenkt, uten at det har brakt oss heder som spennende samtidsfilosofer. Byung-Chul Han skiller seg imidlertid ut fra den store flokken av svogerforskere på informasjonssamfunnet ved at han analyserer utviklingen i skyggen av et krattverk av skikkelser fra litteratur- og idéhistorien: Særlig Walter Benjamins essay om Nikolaj Leskov og fortellerkunsten har gitt retning til Hans egne analyser. Benjamin satte her opp en motsetning mellom fortellerkunsten som skaper fellesskap og lar oss utveksle erfaringer, og «informasjon», som kun har verdi «i det øyeblikket den er ny.» Han lener seg tungt på Walter Benjamin, og bruker motsetningen mellom fortelling og informasjon for å utlede de samfunnsmessige konsekvensene av dagens informasjonsteknologi: Informasjonsoverfloden, kombinert med en forvitring av det å fortelle sammenhengende historier, har kastet oss ut i en narrativ krise som Han skildrer i både individuelle og kollektive termer.
På et individuelt plan er den narrative krisen eksistensiell fordi den innebærer at vi sliter med å holde verdens tomhet, den redselsfulle meningsløsheten, på avstand. Febrilsk prøver vi å kamuflere tomheten ved å dele og like, oppdatere og følge. Men vi mangler det som binder fortiden sammen med nåtiden, den enkelte sammen med fellesskapet. For hundre år siden snakket Max Weber om hvordan rasjonaliseringen og vitenskapeliggjøringen hadde tømt verden for mening ved å avfortrylle og avmystifisere den. Digitaliseringen har revet bort det siste sløret av magi og mystikk som var igjen, er Hans poeng i dag. Med pulsklokka rundt håndleddet har vi kartlagt vårt energiforbruk og vår hjertefrekvens, skrittene vi har gått og timene vi har sovet. Men vi har glemt det viktigste: at nøkkelen til selvet ikke ligger skjult i informasjonskapslene og i tallene vi kan samle. Kunnskap om selvet får vi bare gjennom selvrefleksjon og narrativ bearbeiding av minner og erfaringer. Selvet er en kvalitet, ikke en kvantitet, understreker Han. Det hjelper lite å vite hva kroppsbatteriet ditt er, hvis du samtidig er ute av stand til å flette sammen en meningsfull livshistorie.
Fortellingenes fravær
På et kollektivt plan er Hans budskap at vi ikke lenger klarer å peke ut hvilken retning vi skal gå inn i framtiden. En ting er at avpolitiserte beretninger om selvoptimalisering og selvrealisering tiltaler oss mer som forbrukere enn som borgere. Byung-Chul Han har også flere steder satt fortellingens forvitring i sammenheng med rastløsheten som preger oss etter at digitaliseringens åsgårdsrei har herjet med oss i flere tiår: «Kjedsomheten er den drømmefugl som ruger ut erfaringens egg», skrev Walter Benjamin i det nevnte essayet om Nikolaj Leskov, før han la til: «Raslingen i løvverket fordriver den.» Raslingen i dag kommer fra skjermene vi går med i lomma: En fortellerkultur er også en lyttekultur, poengterer Han, men informasjonshungrige som vi er, har vi blitt for distraherte til å høre nøye etter. Vi klarer ikke, makter ikke, å danne et lyttende fellesskap fordi sanseapparatene våre kiles konstant og kontinuerlig. Den narrative krisen har derfor avlet en politisk krise, hvor vi har mistet både retningssansen og vi-følelsen som er en forutsetning for et velfungerende demokratisk fellesskap.
Tidligere har Han – med henvisning til den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas – pekt på at demokratiet vokste og ble sterkt i 1800-tallets bokkultur, der den trykte papirboka hadde øvet befolkningen i å se ting fra andres perspektiver og følge med på lengre tankerekker. Da Han i The Crisis of Narration skal finne et medium som kan stå som et bilde på vår digitale interaksjon i dag, er det i stedet Snapchat – der bilder sendes for så å forsvinne på et blunk – han griper til. Paradoksalt nok har teknologien ikke ført oss nærmere hverandre, argumenterer han; den har snarere låst oss fast i hvert vårt individuelle selvrealiseringsprosjekt.
Han maler med bred pensel og dramatiske farger. Men helt borte kan ikke fortellingene være. Samtidig som smarttelefonene gjør hverdagen vår stadig mer fragmentert, flagrer ord som «narrativer» og «narrativitet» mot oss så fort vi laster ned en forskningsartikkel eller åpner et litteraturtidsskrift. Byung-Chul Han tar en slik observasjon til inntekt for sitt poeng: Det at «narrativer» plutselig er på stadig flere lepper, er bare nok et tegn på at vi lever etter fortellingenes død, argumenterer han: at de stadig oftere tematiseres som noe konstruert, er det fremste symptomet på at de har mistet sin samfunnsmessige kraft.
Da fortellinger fremdeles evnet å binde oss sammen og gi oss retning, ble de tatt for gitt. De ga oss forankring i en større meningsfull helhet, et løfte om at nåtiden hang sammen med det som hadde skjedd i fortiden og det som lå foran oss. I kristendommen fikk fortiden og nåtiden sin mening i lys av frelsen. Idet religionen i Vesten mistet sin evne til å gi retning for fellesskapet, under moderniteten, erstattet vi den med nye, sekulariserte fortellinger som fulgte samme narrative mønster: Det moderne samfunnet var gjennomsyret av fremskrittstroen og revolusjonsånden, av tanken på en ny start hvor de siste skulle bli de første, og de første skulle bli de siste. Vi trodde på framskrittet, vi trodde at det klasseløse samfunnet lå der framme, vi trodde på individets frigjøring fra lenkene som holdt det tilbake.
Dystre framtidsutsikter
Byung-Chul Han har en skrivestil som kan være enerverende i lengden; han skriver liksom som om han skuer verden fra de olympiske høyder. En litt mer spørrende tilnærming kunne vært kledelig. For Hans styrke som filosof, det som gjør ham verdt å lese, er ikke at han borer dypt i en problemstilling, men – ironisk nok – at han med sine korte bøker og aktuelle vinklinger er en filosof tilpasset vår distraherte samtid. Han er en samtalestarter, ikke en som gir oss svar på verdensgåten, selv om skrivestilen tidvis kan gi inntrykk av det.
Boka kommer også med en advarsel. I fravær av fortellinger som vever fortid, nåtid og framtid sammen, reduseres politikk til administrasjon og kortsiktig krisehåndtering, understreker Han. Men det finnes noen som fremdeles forteller historier, observerer den produktive filosofen: Høyreekstremister og høyrepopulister, nasjonalister og konspirasjonsteoretikere. Disse har et begrenset nedslagsfelt, men har også vist seg immune mot fakta og motargumenter, nettopp fordi de tilbyr sine fellesskapshungrige tilhengere forførende fortellinger der alt henger sammen med alt.
Sulteforet på tilhørighet og mening, og utstyrt med en følelse av å fortjene oppreisning, har de utilpasse og mottagelige, de som føler at tiden har løpt fra dem, fylket seg rundt figurer som Donald Trump de siste årene. Trump er selvsagt ingen visjonær politiker eller dreven historieforteller. Som Han har poengtert tidligere, har den skandaliserte populisten en usammenhengende, oppjaget stil symptomatisk for vår tid: Trump oppfører seg mest som en algoritme som gir publikum mer av det de responderte på.
Samtidig har Trump vist seg å ikke ta skade av den type spektakulære skandaler som ofte leder til andre politikeres fall. Han kunne ha stjålet så mange solbriller han ville, uten at det ville fått de konsekvensene det får for andre. Kan det ha noe å gjøre med at tilhengerne har projisert sine egne nostalgiske lengsler og vyer inn i skikkelsen «Trump»? For mange av oss er denne tiltrekningen fullstendig ubegripelig. Fra Norge ser vi bare den falske profeten, pøbelveldet, dyret i åpenbaringen. Da kan det være verdt å minne om dette: Valgspråket fra forrige gang han deltok i en presidentvalgkamp, «Make America Great Again», rommet en liten fortelling, en gjenfødelsesmyte som signaliserte til tilhengerne både et løfte om en nostalgisk gjenoppliving av en idealisert fortid og et håp om ny start.
Byung-Chul Hans observasjoner av fortellingenes krise kan hjelpe oss å avkle denne retorikken. Det er da også noe. Men i november går amerikanerne til urnene igjen. Det absolutt siste som vil få Trump-tilhengerne på andre tanker, er vel en filosofibok fra Berlin som er rik på henvisninger til Walter Benjamin. Eller?
