Vi har alltid vært her

Helt siden de første dagene av deres fordrivelse, i 1948, har palestinere dokumentert uføret sitt i poesien. Denne tradisjonen er lang blant arabere, som lenge før islams fødsel begynte å betrakte poesien som en diwan, en historisk opptegnelse. Poesien er, i motsetning til historieskrivingen, som arabere også er kjent for, et mnemonisk verktøy som trenger inn i folks bevissthet, og utvider og former deres affektive tilstander. Palestinske poeter er også arabiske poeter; de henter inspirasjon fra en poetisk tradisjon som både er geografisk ekspansiv og mye eldre enn det sionistiske prosjektet. Palestinere skriver motstandspoesi, de verner om poesien både som en diwan og en protest mot undertrykkelse. I tillegg til å produsere poesien, memoriserer de den, lærer seg den. Gjennom poesien kultiverer de sin politiske forestillingsevne og bevarer sin kollektive ånd.

Diktene som jeg har valgt ut, er i dialog med disse aspektene av palestinsk poesi, og responderer direkte på den pågående utslettingen av palestinere. Utvalget er ikke ment å komplett representere palestinsk poesi eller den svære katalogen av tekster om Palestina skrevet av ikke-palestinere. Det finnes viktige stemmer i diasporaen og sentrale radikale, ikke-palestinske poeter som skriver om Palestina på arabisk eller et annet språk, som ikke er tatt med her. I stedet bestemte jeg meg for å velge poeter som har skrevet fra Palestina som en sober solidaritetsgest i historiske og pågående landestrider. Unntaket er arbeidene til Kamal Nasser, som var i eksil i Beirut da israelerne myrdet ham i 1973. Med Nasser vil jeg vise til behovet for historisk dybde når vi snakker om Palestina. Nasser føyer seg inn i rekken av palestinske poeter som har blitt utsatt for fengsling og attentater av kolonistene (både de britiske og de israelske). Rekken strekker seg så langt tilbake som til Nuh Ibrahim (en poet som flere ganger ble fengslet av britene på grunn av poesien sin, og som ble drept i strid i 1938), og inkluderer berømte poeter som Mahmoud Darwish, Tawfiq Zayyad, Nasser Abou Srour, Dareen Tatour (som også er med her) og mange andre. Poeter kan også dø i strid. Det var skjebnen til Abdel Rahim Mahmoud, som døde i al-Nakba, fordrivelsen. Andre poeter dør som sivile ofre for en israelsk vold som er særlig opptatt av å angripe sivile og sivil infrastruktur. Under denne krigen har vi sørget over tapet av poeten Heba Abu Nada fra Gaza, som ble drept i oktober 2023. Jeg har tatt med et dikt av Abu Nada, som stiller spørsmål ved den rådende palestinske ideen om at poesien er et effektivt kampverktøy. Vi sørger også over tretten poeter¹ som har dødd i Gaza i løpet av denne krigen, og forholder oss til alle de andre poetene som utvilsomt har mistet livet, men som vi ennå ikke vet hvor er. De ble ikke angrepet fordi de var poeter, men rett og slett fordi de var fra Gaza.

*

Heba Abu Nasa (gjendiktet av Huda Fakhreddin)

Jeg møtte først Heba Abu Nasas verker gjennom de utmerkede gjendiktningene til min kjære kollega, poesiforskeren Huda Fakhreddine, førsteamanuensis i arabisk litteratur ved University of Pennsylvania. Huda gikk i gang med å gjendikte flere palestinske poeter da krigen startet, og Hebas verker ble spredd bredt. Heba var en prisvinnende romanforfatter og poet. Romanen hennes, på arabisk kalt Oksygen tilhører ikke de døde, har ennå ikke blitt oversatt. Å støte på denne talentfulle forfatteren fordi hun ble drept av et flyangrep i Khan Yunis den 20. oktober 2023, er gjennomtrengende smertefullt. Hun døde fem dager før bursdagen til datteren min. Siden folkemordet begynte, har vi ikke feiret noen store dager. Sorgen er for overveldende og massakren for uutholdelig varig til at et eneste meningsfullt glimt av glede kan finnes. Stakkars oss som lærer poetene våre å kjenne gjennom deres død som følge av folkemord. Hvordan skal vi bli hele igjen etter et så voldsomt tap? Av alle de viktige diktene som Fakhreddine har gjendiktet, bestemte jeg meg for å ta med dette for å utfordre den selvtilfredse leseren som kanskje er fornøyd med å protestere mot folkemordet kun gjennom poesiens radikale muligheter. Poesi er ikke et effektivt motstandsverktøy i seg selv. Dens revolusjonære potensial henter energi fra gatene og fra motet til de undertrykte.

Pull Yourself Together

O! How alone we are!
All the others have won their wars
and you were left in your mud,
barren.

Darwish, don’t you know?
No poetry will return to the lonely
what was lost, what was
stolen.

How alone we are!
This is another age of ignorance. Cursed are those
who divided us in war and marched in your funeral
as one.

How alone we are!
This earth is an open market,
and your great countries have been auctioned away,
gone!

How alone we are!
This is an age of insolence,
and no one will stand by our side,
Never.

O! How alone we are!
Wipe away your poems, old and new,
and all these tears. And you, O Palestine,
pull yourself

*

Najwan Darwish (gjendiktet av Kareem Abou Zeid)

Jeg er takknemlig for mitt over ti år lange vennskap med poeten Najwan Darwish fra Jerusalem. Najwan var en av de palestinske kunstnerne som jeg ble nære venner med da jeg bestemte meg for å forlate Libanon og dra i eksil til Norge. Et av kjennemerkene ved å være palestiner, i tillegg til det kontinuerlige blodbadet, har vært forbudet mot vår bevegelsesfrihet og anledning til å møte og bli kjent med hverandre. Dette forbudet påvirker oss på et sosialt, kulturelt og personlig plan. Som barn av en palestinsk flyktning på morssida, har jeg ofte blitt slått av følelsen av å være foreldreløs; jeg vokste opp med fraværet av palestinske familiemedlemmer som var blitt fordrevet, fengslet, spredd, gjort gale eller myrdet før jeg ble født.

I eksil ble muligheten til å møte andre palestinere uvurderlig for meg. Da jeg møtte ham, var Najwan en gryende poet. I dag er han en av Palestinas mest fremtredende litterære stemmer. I tillegg til å ha skrevet flere prisvinnende diktsamlinger, som har blitt gjendiktet til over 20 språk, er han kulturredaktør i avisen al-Arabi al-Jadid og en aktiv kraft bak arabiske og palestinske kulturfestivaler og kunstneriske møtesteder med særlig fokus på nye palestinske stemmer. Mange har gjendiktet ham, mest prominent den prisvinnende egyptisk-amerikanske oversetteren Kareem Abou Zeid, som har samarbeidet med Najwan om flere diktsamlinger. Dette diktet – som Kareem så vakkert har gjendiktet til engelsk – fanger den vesentlige palestinske frykten for utslettelse som har blitt som vår egen skygge. Najwan skrev dette diktet for omtrent tolv år siden, lenge før folkemordet som vi nå er vitne til i Gaza. Jeg valgte det på grunn av måten det snakker om å være palestiner i Jerusalem og på Vestbredden.

Phobia

I’ll be banished from the city
Before night falls: They’ll claim
I neglected to pay for the air
I’ll be banished from the city
Before the advent of evening: They’ll claim
I paid no rent for the sun
Nor any fees for the clouds
I’ll be banished from the city
Before the sun rises: They’ll say
I gave night grief
And failed to lift my praises to the stars
I’ll be banished from the city
Before I’ve even left the womb
Because all I did for seven months
Was write poems and wait to be
I’ll be banished from being
Because I’m partial to the void
I’ll be banished from the void
For my suspect ties to being
I’ll be banished from both being and the void
Because I was born of becoming

I’ll be banished

*

Sheikha Hlewa (gjendiktet av Fady Joudah)

Palestinerne er et stolt folk. Under denne krigen har jeg ofte fått vondt av mennesker (både barn og voksne) på Gaza som blir fanget på video i en så elendig situasjon, og viser sin indignasjon. De vil ikke bli husket på den måten, og forteller det til personen bak kamera, som uansett ikke respekterer deres privatliv og publiserer protestene deres på sosiale medier. Personen bak kamera er sannsynligvis motivert av urettferdigheten i en slik nød, og ønsker å formidle denne urettferdigheten i håp om at det kan bevege monstrene til å bli mer menneskelige. Mens hjertet mitt svir av det øynene mine ser og det ørene mine hører, tenker jeg på hvor krenket vi har blitt, på at vi ikke lenger har makten til å hindre at nøden vår blir til et spetakkel. Den smerten som følger med å se vår avmakt overeksponert i verden, gjorde at jeg valgte dette diktet fra den beduinsk-palestinske poeten, roman- og novelleforfatteren Sheikha Hlewa. Når Hlewa her gjør narr av Nakba og slik håndterer smerten den konstant skaper i oss, ypper hun mot det organiserende prinsippet bak det å være palestiner. Denne respektløsheten er en essensiell impuls, som må holdes vedlike for at hovednarrativene ikke skal bli forandret til dogmer.

Hlewa er en prisvinnende forfatter bosatt i Haifa, og er lite kjent utenfor Palestina. Dette er ofte skjebnen til palestinske forfattere som skriver på arabisk og som bor innenfor 1948-grensene til kolonistaten. På samme måte som opplevelsen av atskillelse i min egen familie, har den arabisk-litterære verden historisk vært isolert fra palestinere som aldri forlot hjemlandet. Første gang jeg kom over dette diktet, var i gjendiktningen til den prisvinnende palestinsk-amerikanske poeten og legen Fady Joudah. I tillegg til å være en høyst fintfølende palestinsk poet som skriver på engelsk, er Joudah en engasjert kurator og gjendikter av palestinske og syriske poeter, og arbeidene hans har introdusert mange forfattere for meg, som jeg siden har lest og fulgt videre.

Nakba

My mother is three years younger than Nakba.
But she doesn’t believe in great powers.
Twice a day she brings God down from his throne
then reconciles with him
through the mediation of the best
recorded Quranic recitations.
And she can’t bear meek women.
She never once mentioned Nakba.
Had Nakba been her neighbor,
my mom would’ve shamelessly chided her:
«I’m sick of the clothes on my back.»
And had Nakba been her older sister,
she would’ve courted her with a dish
of khubaizeh, but if her sister whined
too much, my mom would tell her: «Enough.
You’re boring holes in my brain. Maybe
we shouldn’t visit for a while?»
And had Nakba been an old friend,
my mom would tolerate her idiocy
until she died, then imprison her in a young picture
up on the wall of the departed,
a kind of cleansing ritual before she’d sit to watch
dubbed Turkish soap operas.
And had Nakba been an elderly Jewish woman
that my mom had to care for on Sabbath,
my mom would teasingly tell her
in cute Hebrew: «You hussy,
you still got a feel for it, don’t you?»
And had Nakba been younger than my mom,
she’d spit in her face and say:
«Rein in your kids, get’em inside,
you drifter.»

– Haifa

*

Mosab Abu Toha

Jeg hørte om Mosab Abu Toha og Edward Said-biblioteket i Gaza gjennom en venn av meg, den amerikanske poeten og gjendikteren Marilyn Hacker. Men det var først etter en tur til New York og bokhandelen Unnameable Books i Brooklyn tidligere i år, at jeg ble kjent med poesien hans i Things You May Find Hidden in My Ear (City Lights Publishers, 2022). Jeg kjøpte boka sporenstreks, til tross for skepsisen min til hvordan poesi om krig blir kastet inn i rampelyset av kommersielle årsaker. Det viste seg å bli en av de mest givende poetiske leseropplevelsene jeg har hatt på en god stund. Poeten skriver på engelsk, og har studert ved prestisjeuniversiteter i USA. Han bodde i Gaza fram til denne krigen, da han ble kidnappet av IOF (Israeli Occupying Forces), sluppet løs etter internasjonalt press, og deretter ble flyktning sammen med familien sin i Egypt. Jeg leste dikt fra boka hans til partneren min, og ga mitt eksemplar til en kjær forfattervenn i New York. Jeg kjøpte et nytt eksemplar for å ta det med til Oslo og lese denne vakre samlinga sammen med dattera mi. Jeg valgte å ta med dette diktet for å ære alle poeter – som Audre Lorde – som ytrer seg og skriver om Palestina. For noen år siden gjendiktet jeg til arabisk det diktet av Lorde som Abu Toha her parafraserer, i anledning attentatet på den libanesiske forlagsmannen og tenkeren Lokman Slim, utført av Iran-støttede Hizbollah-agenter i Sør-Libanon. Abu Toha refererer til Lordes dikt for å stille spørsmål ved diktets berømte slutt, og kommer med verdifulle innsikter om sensur. Som han skriver, har vi ikke vært stille i møte med sensur, vi har blitt stilnet, siden de som er medskyldige i sensuren har gitt slipp på sin evne til å lytte.

A Litany for One Land
After Audre Lorde

For those living on the other side,
we can see you, we can see the rain
when it pours on your (our) fields, on your (our) valleys,
and when it slides down the roofs of your «modern» houses
(built atop our homes).

Can you take off your sunglasses and look at us here,
see how the rain has flooded our streets,
how the children’s umbrellas have been pierced
by a prickly downpour on their way to school?
The trees you see have been watered with our tears.
They bear no fruit.
The red roses take their color from our blood.
They smell of death.

The river that separates us from you is just
a mirage you created when you expelled us.

IT IS ONE LAND!

For those who are standing on the other side
shooting at us, spitting on us,
how long can you stand there, fenced by hate?
Are you going to keep your black glasses on until
you’re unable to put them down?

Soon we won’t be here for you to watch.
It won’t matter if you blink your eyes or not,
if you can stand or not.
You won’t cross that river
to take more lands,
because you will vanish into your mirage.
You can’t build a new colony on our graves.

And when we die,
our bones will continue to grow,
to reach and intertwine with the roots of the olive
and orange trees, to bathe in the sweet Yaffa sea.
One day, we will be born again when you’re not there.
Because this lands knows us. She is our mother.
When we die, we’re just resting in her womb
until the darkness is cleared.

For those who are NOT here anymore,
We have been here forever.
We have been speaking but you
never cared to listen.

*

Kamal Nasser (min gjendiktning)

Kamal Nasser pleide å si at han var for redd til å bære gevær i sin kamp for Palestina. Pennen var hans foretrukne våpen. Han ble født i 1924 i Gaza og vokste opp i Beir Zeit, nær Ramallah. Nasser tok graden sin ved det amerikanske universitetet i Beirut, og jobbet først som arabisklærer og senere som advokat, før han viet seg til journalistikken og aktivismen. Han ble valgt inn i PLOs eksekutivkomité, og ledet informasjonsavdelingen der, fram til han ble PLOs talsperson i 1969. Nasser ble drept den 10. april 1973, på Rue Verdun i Beirut, i et Mossad-attentat ledet av Ehud Barak, som ble Israels statsminister i 1999. I dette diktet fremstiller Nasser den opprivende stillheten i kjølvannet av et folkemordangrep i en ikke navngitt by. Han daterte diktet, noe som var uvanlig for ham. Dette førte til at jeg sjekket om en eller annen mindre kjent massakre svarte til datoen. Jeg fant ingenting. Refererte han til det han var vitne til av massakre og utslettelse av palestinske byer i 1948? Eller så han inn i framtida og vår samtid, så han at hans fødeby hadde blitt forandret til et nekropolis?

The Green Light

I walk through the city of the dead
trampling over my shadow
I beg the slain ruins for life
in my land and my people.
This silence, this slumber terrifies me
how the pale casts its long shadow, it frightens me, as if its all that remains
of the corpses
embracing me
coiling around me … should I walk in the city of the dead

⬳⬳⬳

No
I did not come to bring life,
to my city, and I did not come to re-member the fragments.
The big game collapsed
in the playing fields of the endgame
Shame offered prayers at the funeral.
The banquet of conflict is whored
made wanton by the propagandists
and the patrons.
Feeble she stood erect … bringing crumbs

Crumbs will not satisfy
Crumbs will not satisfy

⬳⬳⬳

When I walk in the city of the dead
trampling over my shadow
I beg the slain ruins for life
in my land and my people
I find everything. Died.

⬳⬳⬳

And when I walked through the city of the dead
desolation killing me
my I wounding me
proud impotence marching away from survival with me in procession,
I caught a specter oblitarating the emptiness,
creeping like light on the world.
I found myself traversing the vast expanse
walking behind it
I found myself crossing through life
Walking like faith itself, in the city of the dead …
The torment of existence surging through me
I glimpsed a child … one year old.

15/10/1965

*

Dareen Tatour (gjendiktet av Tariq al Haydar)

Dareen Tatour fra Nasaret ble arrestert 11. oktober 2015, for å ha skrevet dette diktet, og ble siktet for å ha oppfordret til vold og støttet en terrororganisasjon. I tre år ble hun uten lov og dom flyttet mellom fengsel og husarrest, før hun til slutt ble frigitt etter internasjonalt press. Det israelske aktoratet baserte absurd nok sin anklage (og fikk en hel rekke litteraturprofessorer til å støtte argumentasjonen) på å diskreditere Tatour som poet. Var det denne saken som fikk den palestinsk-amerikanske poeten Noor Hindi til å skrive det berømte diktet «Fuck Your Lecture on Craft, My People Are Dying»? Bosetterstaten er, som mange andre kolonimakter, livredd for folkets rett til å forsvare seg selv. Å anerkjenne denne retten er ensbetydende med å anerkjenne forholdene som får et folk til å kjempe imot. Dagens israelske samfunn er åpenbart for radikalisert til å anerkjenne noe sånt. Dette gir ikke palestinerne annet valg enn å fortsette motstanden. Når vi gjør noe som setter oss i fare, kommer vi tilbake til oss selv. Vi blir palestinere gjennom motstand, vi er et folk som motsetter oss de undertrykkende strukturene som gjør oss til ofre. Tariq al-Haydar, selv poet og kunstner, gjendiktet diktet i solidaritet, en aktivistisk handling for å redde en av våre egne fra angripernes grep. Du kan høre Tatour lese diktet her.

Resist, My People, Resist Them

Resist, my people, resist them.
In Jerusalem, I dressed my wounds and breathed my sorrows
And carried the soul in my palm
For an Arab Palestine.
I will not succumb to the «peaceful solution»,
Never lower my flags
Until I evict them from my land.
I cast them aside for a coming time.
Resist, my people, resist them.
Resist the settler’s robbery
And follow the caravan of martyrs.
Shred the disgraceful constitution
Which imposed degradation and humiliation
And deterred us from restoring justice.

They burned blameless children;
As for Hadil, they sniped her in public,
Killed her in broad daylight.
Resist, my people, resist them.
Resist the colonialist’s onslaught.
Pay no mind to his agents among us
Who chain us with the peaceful illusion.
Do not fear doubtful tongues;
The truth in your heart is stronger,
As long as you resist in a land
That has lived through raids and victory.
So Ali called from his grave:
Resist, my rebellious people.
Write me as prose on the agarwood;
My remains have you as a response.
Resist, my people, resist them.
Resist, my people, resist them.

Opprinnelig publisert 4. mars 2024 på nettsiden til L'internationale, en europeisk sammenslutning av museer, kunstorganisasjoner og universiteter. Rana Issas introduksjonstekster er oversatt av Bendik Vada.