Indreløper i slengbukser

Når det regna, og det gjorde det nesten alltid, blei banen til ei botnlaus myr utan gras på toppen. I godvêr tørka han til noko som likna ei blanding av asfalt og sement. Skrubbsår som oppsto under glidetaklingar på dette underlaget, grodde aldri. Med god grunn var fotballsletta ein frykta heimebane for arvefiendar som Avaldsnes, Nord og Åkra. I røyken, i regnet. Når storlag som Torvastad eller Buøy kom på sine sjeldne besøk og straks gjekk opp i leiinga med både eitt og fleire mål, hende det at røyken frå omnshuspipene blei tatt av vestavinden, la seg inn over land og slo ned på fotballsletta. Vi som utgjorde eit fåtalig og eksklusivt publikum, så verken ballen eller spelarane, kanskje bortsett frå ytre venstre eller ytre høgre på begge lag, alt etter kva for ei sidelinje vi sto på. I røyken, i regnet. Om spelarane såg kvarandre og ballen, er uklårt. Då røyken letta på ny, leidde i alle fall heimelaget alltid med minst to mål.

Dette er hentet fra en av passasjene jeg liker aller best av det Kjartan Fløgstad har skrevet om fotball. Det er fra avslutningen av Brasil 2014 (Cappelen Damm), boka han skrev sammen med sønnen Aslak, og de to er på vei til finalen på Maracanã stadion i Rio de Janeiro for å se VM-finalen i fotball. For dere som ikke vet: Maracanã er for fotballen det Peterskirken er for katolikker. Å ha billett til VM-finalen i fotball er som å ha fått tak i billett til Taylor Swifts eneste konsert på fire år.

Det har, som forfatteren skriver, vært en lang reise, både i tid og rom, for ham. Fra grusbanen, hvor en langlemmet guttunge sto med ryggen inntil fabrikken og blikket festet på 22 menn som forsøkte å gjøre vanskelige ting med ballen – og i noen ytterst få øyeblikk fikk det til – til den største kampen, på fotballens mest ikoniske arena, i det mange anser som den eventyrlige fotballens hjemland.

*

Da jeg ble spurt om å snakke om Kjartan Fløgstad som fotballfilosof (som jeg nektet å gjøre, siden «fotballfilosof» er et ord jeg forbinder med folk som faktisk ikke kan noe som helst om fotball), så tenkte jeg at det var lett. Det var bare å finne tilbake til debatten mellom Rune Slagstad og Fløgstad og minne alle på hvorfor vår mann har rett, og den andre tar feil.² Det, tenkte jeg, ville være en fin bursdagsgave. Få ting er bedre enn å bli minnet på ganger i livet da man har innkassert store og små seire. Men da jeg gikk tilbake og leste på nytt, fremsto den gamle debatten med en professor som tror at sport er en abstraksjon, frigjort fra kropp, historie og ulike fellesskap, som aldeles for liten for anledningen.

Når man begynner å lese et essay av Kjartan Fløgstad, er det fort gjort at man begynner på enda ett, og deretter et tredje, og så har man det gående. Da jeg satt der og leste, denne gangen med fotballen i bakhodet, ble det helt slående hvor tilstedeværende sporten er. Om han skriver om litteratur, klassereise, politikk, kunst i byrommet, en gammel skulptur, så finnes fotballen der – i sidesynet som en forfallen, gammel bane, som et minne om tilhørighet, om solidaritet, eller som en påminnelse om hvordan det helt nære og det tilsynelatende fjerne bokstavelig talt smelter sammen: for å fornye og forbedre den gamle grusbanen i Sauda, ble det lagt nytt dekke på banen. Det var «ei mystisk blanding av koksgrus frå Cardiff, sjøgrønt slagg fra smeltinga på omnshuset og brunt manganstøv frå Takordi i Afrika, såkalla apelort.»

I Fløgstads forfatterskap er fotballen like selvsagt til stede som litteraturen, kunsten og politikken. Den er som lufta han puster inn, en naturlig del av tilværelsen. Det mest slående når han skriver om fotball, er hvor konsistent han er. Blikket, tonen og stilen hans er den samme som i romanene. Dette er ikke en forfatter som ser fotballen som et frirom – løsrevet fra verden, virkeligheten og levende mennesker. «Fotball blir spela i sjela», skriver han. Med andre ord: Den som tenker at fotballen er løsrevet fra mennesket og menneskenes liv, mangler sjelsliv.

Det finnes folk som er ganske skremmende når de kommer i nærheten av en fotball. De fleste av oss kjenner folk som endrer personlighet på kamp. Sindige, vennlige mennesker som brått forvandler seg til brølende gorillaer, sprengrøde i ansiktet, klar til å knuse tv-en og brått viser et inngående kjennskap til en rekke ord for menns, kvinners og noen ganger dyrs kjønnsorganer. Og motsatt: Menn som aldri har klemt noen andre enn hunden sin, kaster seg rundt halsen på fremmede, hylende i lykke over at verden endelig er rettferdig.

Som tilskuer på Voldsløkka og Bislett har jeg sett Kjartan lys i blikket og lett i steget, med et sånt åpent ansikt som man kan ha når Skeids unge lag spiller forbløffende god fotball og slår ut den ene goliaten etter den andre fra cupen. Men jeg har aldri sett ham innta en uverdig positur eller forvandle seg til det ugjenkjennelige.

I sorg eller glede, glødende urettferdighet eller rettferdig lykke, er Kjartan en betrakter. Som skjønnlitterær forfatter, og som tilskuer på en fotballkamp. Han er en av få menn som skriver om og tenker mye på fotball uten å ha falt for fristelsen til å skrive om egne prestasjoner på banen.

Likevel har jeg en forestilling om ham som en utholdende indreløper, en som tar de lange løpene opp og ned, som løper nøyaktig like fort etter 88 minutter som etter to minutter, og som dermed vinner stadig flere dueller etter hvert som motstanderen – som har overvurdert egen form – trøtner. Jeg har et indre bilde av Kjartan ute på banen, med halvlangt hår og olabukser med sleng.

Og det er med denne siste detaljen, slengbuksene, jeg skjønner at dette har jeg bare diktet opp. Dette har jeg verken lest eller blitt fortalt. Jeg har bare tatt for gitt at han har spilt fotball, kanskje ikke organisert, sånn som i dag, og i hvert fall ikke på noe akademi. Kanskje var det på løkka i friminutt og etter skoletid, hvor man delte inn i noenlunde jevne lag og så spilte man til man ble ropt inn til middag eller fordi det var tid for å legge seg. Og så har jeg laget meg dette bildet, fordi jeg tenker at sånn må det ha vært – for det er sånn det er, for alle jeg kjenner som er bitt av den samme basillen.

Til gjengjeld har jeg et helt klart bilde av Kjartan som tilskuer. Det åpenbare: Kjartan er ikke det man i dag kaller en supporter. Når Kjartan går opp trappene på Maracanã for å se sitt elskede Argentina spille finale mot Tyskland, har han neppe malt argentinske flagg på kinnet. Og han har i hvert fall ikke den moderne vederstyggeligheten, et argentinsk flagg på det ene kinnet og det tyske på det andre, som forteller verden at «jeg holder like mye med begge lag» – og som alle fotballinteresserte vet er en annen måte å si at vedkommende er en komplett idiot, som ikke på noen måte har gjort seg fortjent til en av de sinnssykt dyre og ettertraktede finalebillettene. Hvis Kjartan noensinne har blåst i en vuvuzela eller hatt på seg en vikinghjelm med horn, så er det bare mulig å forestille seg at det er noe han har gjort for å glede et av barnebarna sine.

Det karnevalet som moderne, kommersiell fotball – og da særlig VM – har blitt, har en innpakning som påstår at fotball er fest og moro og tull og tøys. (Som Manchester United sa, da de forsøkte å få Jürgen Klopp som manager: Dette er fotballens Disneyland. Klopp takket nei, og gikk – takk og lov til Liverpool.) Det er ikke denne fotballen Kjartan Fløgstad skriver om.

I VM-boka si siterer han den engelske forfatteren John Lanchester og påpeker at fotballkampen er «noko du kan oppleva aleine og forstå på din måte, nøytralt, ettertenksamt, slik du les ei bok». Kjartan er ikke en nøytral tilskuer. Men definitivt mer ettertenksom enn utagerende. Og selv om han ser fellesskapet på og utenfor banen, så er det egentlig sånn jeg tenker at han ser en kamp: Han leser en bok, alene og på sin egen måte.

Derfor er det ikke den engelske fotballen han er opptatt av. Fotball, i Kjartan Fløgstads forfatterskap, er ikke engelsk. Som i litteraturen hans ellers er den enten helt lokal – Sauda og Skeid – eller den er latinamerikansk.

*

For ti år siden skrev Kjartan:

Eg er søtti år, og veit ennå ikkje kva fotballen er for noko, kvifor den har fylt store delar av livet mitt. Derimot veit eg at fotball og Latin-Amerika har mykje med kvarandre å gjera. Gjennom snart femti år har eg reist eller budd i nær sagt alle land på kontinentet. Overalt har fotballen bydd på store gleder og djupe sorger, og samstundes bydd på eit bilde av livet i samfunnet utanfor og rundt stadionmurane.

Gjennom forfatterskapet sitt har Kjartan holdt fast i den sanne, men nesten glemte, fortellingen om hvordan fotball og industrialisering hører sammen. Om hvordan lagspillet på banen er et gjenskinn av samholdet og solidariteten fra arbeidslaget – så grunnleggende annerledes enn dagens fotball, hvor man kan få inntrykk av at Erling Braut Haaland alene sikrer City seriegull nummer 700, og hvor markedsliberalismen ikke en gang klarer å gi folk fotball på en helt vanlig tv.

Hadde det ikke vært for at fotball er så herlig å se på, og nivået så skyhøyt, og en Maradona blir avløst av en Messi, som blir avløst av noe vi ennå ikke har sett, kunne man fort ha blitt bitter og tenkt at fotballen har blitt ødelagt og at vi, som mennesker med prinsipper, burde ha brukt tiden vår på noe annet. Men det lar seg faktisk ikke gjøre. Om det hadde vært mulig, så hadde vi ikke villet. Det ville i så fall ha vært å overgi fotballen helt og fullt til alt vi ellers er imot. Det ville ha vært å legge seg på rygg for pengeveldet, overmakten og oljestater. Det ville ha vært å gi opp. Men vi holder fast, i stillferdig trass.

Det er ikke lett å fange i ord hvorfor fotballen griper så sterkt, hvorfor det følger oss hele livet og blir en besettelse som ikke ligner noen annen. Det er derfor vi trenger forfattere som er i stand til å si det vi føler, men ikke formulerer:

«Slik starta det, og verre skulle det bli», skriver Kjartan i skildringen av barndommens grusbane, der regnet og røyken stadig la seg over sletta, hvor laget hans først kom til syne igjen når de lå under med to mål. Med seg fra denne tiden har han en utposing i hjernen. Den er usynlig utenfra, inni eser den ut, stappfull av tabeller, kampresultater og lagoppstillinger fra for lengst ferdigspilte fotballkamper i fjerne divisjoner og turneringer: «Om vi ikkje hugsar stort anna, er vi mange som kan alt om fotball frå åra då vi var mellom elleve og tretten år. Gjennom fotballen held vi tett kontakt med tolvåringen i oss».

Sånn er det: Gjennom fotballen holder vi fast i oss selv, det mennesket vi var da vi var tolv – vidåpne, entusiastiske. Fulle av forhåpning, ukuelig optimisme, fortsatt med evnen til å hyle av glede, gråte av skuffelse og leke oss i timevis med en ball, to mål og klynger av unger som har det så altoppslukende morsomt som man nesten bare har akkurat her, akkurat nå. I lek og kamp om ballen.

Kjære Kjartan: Gratulerer så mye med dagen til deg, din indre tolvåring og takk for de standhaftige påminnelse om hva fotball kan være, bør være – og dypest sett fortsatt er.

Teksten ble opprinnelig fremført under Vinduet og Gyldendals minisymposium i Hamsunsalen i Gyldendalhuset 11. juni 2024, i anledning Kjartan Fløgstads 80-årsdag 7. juni.