Nattskolen Karl Ove Knausgård Roman, 485 sider Forlaget Oktober, 2023
Karl Ove Knausgård. Foto: Nina Rangøy/VG/NTB
«Jeg har ikke solgt min sjel til djevelen, men det er slik det føles», hevdet en skyldbetynget Karl Ove Knausgård idet det internasjonale gjennombruddet til den nyskapende, men etisk uforsvarlige Min kamp-serien var et faktum. At Knausgård nå, et tiår senere og i fjerde installasjon av den djevleglade Morgenstjernen-serien, vender seg mot Faust-myten, burde derfor ikke overraske noen.
Faust-myten er tross alt blitt myten om det moderne mennesket par excellence – renessansemannen som inngår en pakt med djevelen og kjøper seg fri fra alt som binder ham til Gud og den menneskelige tilværelsen, til fordel for esoterisk kunnskap, makt og sex, men til prisen av evig fortapelse. Å gi seg i kast med såpass overdeterminert stoff kan imidlertid også være litterært risikabelt. For hvordan overskrider man det skjematiske plottet myten nødvendigvis bringer med seg, der søken etter mening erstattes av velmakt og uunngåelig fall? Hvordan unngår man å bli en fotnote til Marlowe, Goethe og Thomas Mann? At Nattskolen har blitt Knausgårds sterkeste roman på lenge, er derfor langt fra selvsagt.
Nattskolen er ikke noen perfekt roman. Den er bygget opp av fire deler, hvorav den første og lengste er den beste, den andre nest best og den fjerde klart svakest. Men samlet sett er den også den beste Knausgård-romanen siden Min kamp 2. Den har et sug i seg som har manglet selv i de vellykkede bøkene hans det siste tiåret.
Morgenstjernen-serien har fått utfolde seg og finne sin egen rytme i noen år nå, og et mønster begynner å avtegne seg. Oppstykkede, perspektivvekslende kollektivromaner knyttet til tilsynekomsten av en ny stjerne på himmelen, som forrykker grensene mellom liv og død og setter demoniske krefter fri (), veksler med lengre, meditative romaner som hekter seg på ett hovedperspektiv og stort sett blir der ()De essayistiske partiene som preget de to første romanene, blir i stadig større grad sugd opp i hovedhandlingen, et tegn på at Knausgård i stadig større grad klarer å det som er viktig for ham. Men til tross for en stigende formkurve har -bøkene hittil vinglet mellom den ærverdige filosofiske romanen (etter Dostojevskij, ikke minst) og mer populære og konvensjonelle troper og grep ().
Morgenstjernen, Det tredje riket
Ulvene fra evighetens skog, Nattskolen
.
fortelle
Morgenstjernen
Hjelp, mamma er besatt av djevelen – og pappa en forfylla døgenikt!
Med Nattskolen har Knausgård endelig lyktes i å kombinere det beste av begge verdener. Romanen er en pageturner av de sjeldne der man særlig i de to første delene nærmest jages gjennom fortellingen, samtidig som en relativt avansert refleksjon over kunstens vesen får tid til å utvikle seg og modne. I store deler av romanen er det som om leseren, i likhet med hovedpersonen, liksom står på grensen til å få øye på en større, meningsbærende sammenheng. Vi er i en verden der alt betyr noe, men ingenting er entydig.
Vi befinner oss i London i 1986, der romanens hovedperson, en ung og ufyselig selvsentrert fotografistudent ved navn Kristian Hadeland kommer i kontakt med en aparte gjeng med kunstnere og halvkunstnere som diskuterer Aleister Crowley på pub og arbeider med en oppsetning av Christopher Marlowes Doctor Faustus. Hjemme i Norge har han en søster som tar overdose, og en far som mener at sønnen er «fullblods narsissist» – noe han godt kan ha rett i, men som Kristian ikke kan tolerere. Han bryter kontakten med familien og isolerer seg i London, der han setter alt inn på å skape seg selv fra bunnen og opp.
Kristian Hadeland er en ny type Knausgård-karakter i kraft av å være blottet for empati og varme, uendelig selvrettferdig og kontinuerlig på jakt etter bekreftelse fra autoriteter på at han er den eneren han helst vil være. Han har et skarpt blikk, men han ser sjelden riktig og aldri helt seg selv. Men Kristian er også en ikke så helt fjern slektning av den dilettantiske Karl Ove som går på Skrivekunstakademiet i Bergen i Min kamp 5, og som lider under å ikke klare å nå opp til det nivået de andre befinner seg på.
Gjennombruddet der kom da den unge forfatterspiren skrev et dikt der han plasserte et stueinventar utendørs – en gest som pekte frem mot prosjektet i Min kamp, der alt det innestengte, fortiede ble flyttet ut i offentligheten, koste hva det koste ville. Noe lignende skjer med Kristian, som får sin første brukbare idé da han fotograferer julehuset der han er igjen alene, etter at søsteren har tatt overdose der. Prosjektet tas videre da han bestemmer seg for å koke en katt for å fotografere skjelettet dens, som ikke ellers er synlig for verden. Plutselig lager han kunst, men den hensynsløse holdningen hans fører ham opp i etisk krevende situasjoner han ikke har forutsetninger for å kunne håndtere, og før han vet ordet av det, er han ettersøkt for mord.
Det er en marerittaktig drive i denne romanen, som ikke bare gestikulerer mot Dostojevskij på lærde måter, slik Knausgård har for vane å gjøre, men som også tar opp i seg de mange intense, feberhete partiene i Forbrytelse og straff eller Brødrene Karamasov. Det er medrivende lesning, og romanen stiller flere spørsmål enn den besvarer. De diabolske kreftene i romanen virker mindre interessert i sjela til Kristian enn i å frembringe ny kunst, ny teknologi og nye innsikter. De forferdelige tingene som skjer med Kristian kan han langt på vei skylde seg selv for. Gjennombruddet hans som kunstner er mer et resultat av at han lytter til kritikk og innspill enn av at han inngår noen pakt.
Så er da også Faust-tradisjonen full av vilt ulike tolkninger. Med Goethe blir Faust-myten ikke bare en fortelling om individorientert selvrealisering – den blir også selve myten om moderniteten: Goethes Faust er fremskrittets representant, ikke en renessansefigur. Derfor blir han også frelst, mens tidligere Faust-skikkelser dømmes til evig fortapelse.
Fortellingen om Faust er ikke bare litterær. Den knyttes til en historisk skikkelse under den tyske reformasjonen, Johann, eller Georg, Faust, som nevnes av Luthers venn og støttespiller Philipp Melanchthon, og som først dukker opp i litterær form i en såkalt folkebok, en anonym samling sagn, i Tyskland i 1587. I noen tradisjoner forbindes Faust med oppfinnelsen av trykkekunsten, og i så måte er han muligens den moderne litteraturens far. Folkeboka, som kanskje best kan forstås som en serie diabolske, protestantiske parodier over katolsk helgen- og mirakelkultur, oversettes raskt til engelsk og dramatiseres nærmest umiddelbart av Shakespeares samtidige, Christopher Marlowe. Ryktene sier at djevelen viste seg blant skuespillerne på scenen under en forestilling, og Marlowe selv ble kalt inn på teppet for ateisme av myndighetene bare kort tid før han døde.
Og det er Marlowes versjon, og ikke minst myten om Christopher Marlowe som en kunstner som selv solgte sjela si til djevelen og betalte prisen – en dolk i øyet og plutselig død i Deptford 30. juni 1593 – Nattskolen kretser rundt.
Knausgård gjør klokt i å velge seg Marlowe over Goethe, som forvandler Faust-pakten til et uforpliktende veddemål. Ingen av dem tror på en tradisjonell, kristen Gud, men Goethe tror åpenbart heller ikke på Djevelen. Hans Mefistofeles er en «skjelm» som Herren bruker for å få satt litt fart i Faust, slik at han ikke støver vekk i akademia, men heller kaster seg ut i en verden av uendelig fristende – og uendelig frelsende – aktiv handling. Hvert egg som knuses, forvandles til omelett. Verken Marlowe eller Knausgård klarer å forestille seg Gud, men begge føler seg åpenbart beslektet med djevelen. Hos dem begge finner man en absolutt og akutt erkjennelse av tap og uendelig savn. Noe av det fineste i Nattskolen er partiene Knausgård har oversatt nærmest direkte fra Marlowe, og som fanger både tonen og essensen i hans Faustus, som når doktoren prøver å fritte ut Mefistofeles om hvordan det er å være djevel:
– Og hvem er dere som lever med Lucifer?
– Ulykkelige sjeler som falt med Lucifer, og som er for alltid for
dømt med Lucifer.
– Til hvor er dere fordømt?
– Helvete.
– Hvordan kommer det seg da at du er her og ikke i helvete?
– Hva mener du? sa han. – Dette er helvete. Jeg er ikke ute av det.
Faustus stirret uforstående på ham.
– Tror du at jeg som har sett Guds ansikt, og kjent himmelens evige gleder, ikke er pint av ti tusen helveter? Over å ha blitt fratatt uendelig lykke? Å, Faustus, la de lettsindige kravene dine ligge. De slår min svinnende sjel med skrekk.
Denne marlowske versjonen av helvete som sjelelig tilstand snarere enn fysisk sted løser opp i noe av det uavklarte i Morgenstjernen-bøkenes kretsing rundt djevler og demoner. I likhet med Marlowe synes Knausgård åpenbart at det er vanskelig å forestille seg ren, uhemmet ondskap. Marlowes Faustus bruker magien han får tilgang til gjennom djevlepakten, til teatertriks og rampestreker, mens Knausgård gjerne kan se for seg ritualdrap ved Svartediket, men nekter å demonisere Hitler. Motivet han derimot stadig vender tilbake til i Morgenstjernen-bøkene – også her – er et barn som dør og den trøstesløse forelderen som står igjen i sorgen, en absolutt atskillelse like knusende som Mefistofeles’ erfaring av å ha mistet tilgang til «uendelig lykke». Når demonene innimellom forteller Knausgårds karakterer at de er «dømt», er det dette de mener: at de er i ferd med å miste et barn de elsker, men som de kunne elsket bedre. Og ja, selvfølgelig er det demonene, ikke englene, som har domfellende kraft over menneskene i Knausgårds romanunivers.
For Goethe er det viljen som er saliggjørende. Hos Knausgård er viljen snarere noe som kommer i veien for kunsten – og mennesket. Hver gang Kristian Handeland vil noe, går det i ball for ham. Tilbakemeldingene han får på fotografiene sine, minner om hverandre: Det er bare en idé der, men ikke noe som lever: «Når du har skjønt idéen, er det ingenting igjen av dem. Bildene i seg selv har ingen verdi. De er forbundet til en idé. Ikke til verden. Du kunne like gjerne ha skrevet en setning om det.» Den altfor dominerende idéen er knyttet til vante forestillinger om at noe må være enten sånn eller slik. Hvis demonene lærer Kristian noe, er det å åpne seg for tilfeldighetene og intuisjonen, slik at noe nytt og uforutsett kan slippe til og finne sted. Mens han koker katta si, skjønner Kristian plutselig at han slett ikke trenger å koke skjelettet rent, slik han har forestilt seg det, men heller fotografere dyret slik det er, der og da:
Det var jo natur jeg skulle ta bilde av! Reisverkene. Hva spilte det for rolle at det var kjøttslintrer og blod og pelsdotter og tarmer og alt hva det nå var med på bildet? Det spilte ingen rolle! Tvert imot, det ble sannere sånn. Nærmere virkeligheten. Kunne ta bildene nå! Akkurat som den var, der den lå på skjærefjølen.
Metoden ligner til forveksling på den Knausgård selv bedriver i Morgenstjernen-bøkene, der han åpenbart ikke helt vet hvor han skal, men går dit innskytelsene og lidenskapene tar ham, som for å holde det hele åpent og interessant for seg selv – men også for leseren. Det impulsive handler likevel ikke om å løse problemer fort, verken for Kristian eller for Knausgård. Snarere handler det om å stole på prosessen og være åpen for det som dukker opp. Om noe, er poenget å tillate at ting tar tid, snarere enn å haste videre og miste noe essensielt. I en nydelig diskusjon av Marlowes Faustus i romanen foreslår teaterregissør Vivian at Faustus og Mephistophilis skal holde blikkontakten til det blir ubehagelig, fordi spenningene i scenen de spiller kan virke sterkere hvis de ikke får «utløp i handlinger» – en innsikt hun også tar med inn i den ferdige forestillingen.
Påfallende, da, at det først er når Knausgård begynner å få hastverk selv og vil gi sin Faust-variant en skikkelig avslutning, at det delvis går skeis. I den siste delen av romanen, der vi følger Kristian mot hans endelige dom, går det merkbart fort – for fort til at det fester seg hos leseren. Vi merker at forfatteren har bestemt seg for hvordan det skal gå til slutt, og har glemt å bry seg om vi – til tross for at vi alle er enige om at fortelleren er en kødd – vil være med ham til bunns. Denne siste delen forblir dessverre mer idé enn roman, den virker villet og svikter nettopp der resten av romanen lykkes, i å trekke oss inn, med og ned. Det er som om Knausgård mister grepet idet Kristian gjør det.
Likevel er Nattskolen en udiskutabel triumf og en betydelig videreutvikling av den fleksible, uforutsigbare formen Morgenstjernen-serien har fått og blitt. Da jeg anmeldte den første boka i serien, var jeg rimelig frustrert over den hakkete, oppjagete formen Knausgård hadde valgt, og konkluderte med at de mange cliffhangerne bidro til «inntrykket av at vi leser forelegget for første sesong av en TV-serie, der plottrådene blafrer i vinden i håp om at noen skal få lyst til å knytte dem sammen senere, mens vi mest av alt ønsker oss en radikalt ny form for fiksjonslitteratur.» Med Nattskolen begynner vi endelig å nærme oss nettopp det, en radikalt ny måte å skrive og tenke roman på. Måtte fortsettelsen bli lang, treig og seig.
