Mikroanmeldelser (sommer 2023)

BUtterfield 8
John O'Hara
Roman, 240 sider
Harcourt, Brace & Company, 1935

Denne romanen begynner med at en alkoholisert, deprimert tenåring stjeler sin elskers kones minkpels – og sprader ut av leiligheten i den, og ikke mye annet – og ender som det ofte gjør for lettsindige kvinner i fiksjon skrevet av menn: med død. Handlingen er lagt til New York under forbudstiden («BUtterfield 8» var navnet på telefonsentralen som betjente de velstående bydelene på Manhattans Upper East Side), og særlig til byens den gang talløse speakeasy-barer. Dialogen er kvikk, scenene kunne vært skrevet av F. Scott Fitzgeralds bitre lille fetter. Det bør nevnes at romanen inneholder noen rasistiske sekvenser og uttrykk, som ikke hører hjemme noe sted, heller ikke i USA på 1930-tallet. Der var de til gjengjeld gjengs, og med velvilje kan de i det minste leses som en påminnelse om at vi har gjort fremgang det siste århundret. John O’Haras kvinnefigurer, derimot, er som rasket ut av en Harmony Korine-film (trekanter! Onani! BDSM!). Er noe av dette et godt innsalg? Jeg vet ikke, men les de første to sidene, for hvis hjertet ditt ikke dunker litt ekstra av O’Haras fullendte åpning, om så bare av den, så skjønner jeg ikke hva du vil ha fra litteratur.

The Guest
Emma Cline
Roman, 294 sider
Penguin Random House, 2023

Emma Cline er, i likhet med Sally Rooney, en forfatter som har lidd under for stort forskudd og for mye opphaussing. Nyheten om at Cline som 27-åring hadde fått to millioner dollar(!) for en toboksavtale som inkluderte debutromanen The Girls (2016), om en ung jente som blir involvert i en Manson-lignende kult, ble mottatt med like deler harme og forventning. Skjønt «lidd» ... Med millioner på konto, sjenerøse intervjuer i amerikansk og internasjonal presse og rikelig med rosende anmeldelser, er man vel uansett godt over grensen for hva man kan forvente når man slipper tankene sine løs i verden. Likevel har jeg inntrykk av at Cline, som Rooney, er gjenstand for en type avfeiing fra litteraturfeltet, en antydning om at de har svindlet til seg ros og oppmerksomhet i kraft av å være unge kvinner. (Da James Wood, litteraturkritikeren i New Yorker, gjestet Litteraturhuset i Oslo for Norsk-amerikansk litteraturfestival, brukte han et år Cline som eksempel på en forfatter som ikke egentlig fortjente spalteplassen han hadde viet henne, men som, ifølge ham, fikk den fordi magasinet ønsket å trykke fotografiet av henne). 

Det hjalp ikke da Clines ekskjæreste i 2017 saksøkte henne for å ha stjålet deler av The Girls fra filmmanuset han skrev på. Saken ble slått stort opp, med særlig skadefro oppmerksomhet viet den elleville detaljen at tyveriet visstnok hadde blitt utført ved hjelp av spyware som Cline hadde installert på eksens laptop for å avsløre ham i utroskap. Saken ble henlagt, og så kom #metoo, og plutselig virket det mer relevant hvordan eksen og advokatene hans (som også representerte Harvey Weinstein) hadde utlevert Clines seksuelle historie for å bevise at hun «ikke er den uskyldige jenta hun utgir seg for å være». Svindler-narrativet hadde imidlertid slått rot.

Om hovedpersonen i Clines nye roman er et ironisk nikk til alt dette, vet jeg ikke, men hun er iallfall en ung kvinne som bruker kroppen til å lure til seg fordeler. Den 22 år gamle Alex nyter sommeren i sugardaddyens herskapshus i The Hamptons – rikmannsparadiset på Long Island, New York – da hun brått blir kastet ut etter å ha begått en sosial blemme. Med en ødelagt mobil, som spytter ut trusler fra en tidligere forbindelse hver gang hun lykkes i å skru den på et halvt sekund, samt et svinnende arsenal stjålne piller, bløffer hun seg fra hus til hus, svømmebasseng til svømmebasseng, og etterlater seg kaos i kjølvannet. Målet er å holde stand inntil sugardaddyens Labour Day-fest, som hun – en smule vrangforestilt – innbiller seg vil komme med oppreisning og tilgivelse.

I motsetning til Rooney, som ga ut sin foreløpig beste bok først, har Cline bare blitt bedre og bedre. The Guest er en sval fremvisning av alt Cline gjør best: velstand, vrangforestillinger, rus og forkvaklet libido, formidlet i setninger skåret ned til beinet og med drivet til en paranoid thriller. Og her kommer en bonus for deg som ikke liker å bla med solkrem på hendene: Clines roman er inspirert av den klassiske John Cheever-novellen «The Swimmer», som du kan høre lest med den formidable røsten til den irske forfatteren Anne Enright her.

August is A Wicked Month
Edna O'Brien
Roman, 168 sider
Jonathan Cape, 1965

Hovedpersonen i irske Edna O’Briens fjerde roman (den perfekte boken for avrundingen av ferien, tenkte jeg først, men ved nærmere ettertanke har den en så tragisk grunnstemning at den gjør seg best mens sommerens potensiale fremdeles ligger ubesudlet fremfor deg; altså nå før sankthans, egentlig) er ikke en svindler per se. Hun innehar likevel mange av de samme kvalitetene som Alex i Clines roman: en unnselig og samtidig grenseoverskridende sosial fremferd, som enkelt fører henne inn i nye menneskers selskap og deretter på kant med dem. Vi får ikke vite mye om forhistorien hennes, annet enn at hun har dratt fra en sønn, en eksmann og en gift elsker, for å feriere i Sør-Frankrike alene – noe som for så vidt sier mye, gitt at stedet hun reiser fra, er Irland på 1960-tallet.

Som gjest ved et litt stusselig hotell ved havet, søker hun bekreftelse og tilfredstillelse hos menn – fra hotellets ensomme fiolinist til en firskåren skuespiller – drikker tett og møter stadig nye ydmykelser med likegyldigheten til et vanskjøttet barn. I likhet med de fleste av O’Briens tidlige romaner, ble denne bannlyst i Irland ved utgivelse som følge av det seksuelle innholdet. Hadde jeg vært Den katolske kirke (en eggende tanke!), ville jeg vært mer bekymret for O’Briens troverdige fremstilling av nådens umulighet. Dette er det bekmørke speilbildet til strandlektyre som Eat, Pray, Love. Her er det lite solkysset hud, blunking på piazzaen og sand mellom tærne, og desto flere brutale erkjennelser som kanskje best kan oppsummeres som: tid vender aldri tilbake og tar fra deg alt. God sommer?

Pushkin Hills
Sergej Dovlatov
Oversatt av Katherine Dovlatov
Roman, 160 sider
Alma Books, 2013

Jeg innså, da jeg kom til slutten av denne spalten, at den hadde fått et slags «lysten, alkoholisert kvinne i unntakstilstand»-tema, som ikke gjør meg noe, men det er kanskje fint å avslutte med en lysten, alkoholisert mann i unntakstilstand, for ikke å forstyrre universets balanse for mye og risikere et regn av frosker eller klegg midt i fellesferien.

Sergej Dovlatov, en russisk dissident som emigrerte til USA i 1978, skriver her om en forfatter til forveksling lik ham selv, kalt Boris Alikhanov, som tar en sommerjobb som turistguide på den gamle familieeiendommen til Aleksandr Pusjkin. Samtidig prøver han å ta stilling til sin fremtid som forfatter i et land han elsker, men som styres av banditter som ikke kan fordra ham. Kona og datteren hans har allerede bestilt enveisbilletter til New York, og har fortsatt ikke gitt opp håpet om at han skal slutte seg til dem. Godt hjulpet av massive mengder vodka og en ansamling mer eller mindre forrykte karakterer, farer sommermånedene forbi mens han skyver avgjørelsen foran seg.

Dagene på turistsentret fremstilles med vittige betraktninger og absurd slapstick, men gjennom vodkatåken kan man skimte vektige spørsmål. Hva betyr kulturell arv? Hvem er Boris, som menneske og forfatter, i et fremmed land med et fremmed språk? I Dovlatovs tilfelle viste det seg at han kunne være et kraftfelt, også der: Novellene hans begynte å dukke opp i New Yorker bare ett år etter at han ankom New York. Pushkin Hills ble utgitt på russisk i 1983, men oversatt først 30 år senere av datteren hans, Katherine Dovlatov, som kalte den farens «mest personlige verk»: Epigrafen hans lyder: «To my wife, who was right.»