Debatt

Forlegger i Communicatio forlag, Sverre M. Nyrønning, har utgitt en rekke fribyforfattere, blant disse Musa Mutaev. Nå spør han seg om norsk litteraturbransje aller helst vil ha en assimilert litteratur.

Om å lese og gjendikte Sylvia Plath.

Det er en glede at Sylvia Plaths diktning igjen utgis på norsk, men gjendiktningen er preget av en problematisk berøringsangst overfor et viktig tema i Plaths diktning: Holocaust.

«Jeg vil bare komme med en tanke – muligens tåpelig – og fortelle dere en historie. Den tåpelige tanken er at Europa er delt i to», skriver den galiciske poeten Chus Pato.

Jeg tror ikke det er vanskelig å gjette seg til hva det korte svaret mitt på spørsmålet i tittelen er. Det svaret er ja.

Siste ord til Ola Innset om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

Historiefaget er ikke et retorisk våpen. Svar til Frode Sæland i debatten om Hva visste hjemmefronten?.

Kommentar til Ola Innsets «Preteritum maskin» – eller hans deus ex machina i Marte Michelet-debatten.

Historien er for viktig til å overlates til historikerne. Om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

For å forhindre at utenlandske forskere i Norge blir en byrde for våre universiteter, eller vårt land, og for å gjøre dem nyttige for vår offentlighet, har professor Michael Lundblad et forslag.

Eg veit at trakassering og hets er nedbrytande. Det kan godt vere at det er viktigare å skrive, forklare og vise dette i ålmenta enn det er å prøve å skrive noko om Bertheussen og Sløseriombudsmannen. Men er det ikkje plass til begge deler?

Hvorfor er det bare kunsten som får være fri? spør du. Jeg vil spørre deg tilbake: Hvorfor ikke?

Replikk til Carina E. Beddari.

Hvor lenge kan vi sitte og høre på hvite forlagsmennesker snakke om den «kritthvite bransjen» før det blir en meningsløs klisje? spør NFFO-rådgiver Lan Phuong Le.

Kritikk av kritikken.

Å nei: Flamme Forlag er ikke «4 Real»!

Om Thure Eriks Lunds Vinduet-tekst «Om det kriminelle».

Et svar til Endre Opsahl.

Ett er sikkert: På pur faen skal jeg lese Godøs bok! skriver Endre Opsahl.

Om mottagelsen av Hanne Ørstaviks Uke 43.

Å diskutere Hamsun, det er å diskutere Norge; eller, det er å diskutere vår kultur, skriver Bjørn Rudborg.

Litteratur kan leses på mange måter og gi opphav til ulike typer fortolkning. Selv om en bok får god kritikk, kan den likevel gi opphav til diskusjoner om kritikkens relevans. Jeg vil her reflektere over to anmeldelser av romanen Tiden det tar av Hanne Ørstavik.

– og andre replikker.

Foredrag i Den Norske Forleggerforening 17.10.01, ved André Schiffrins besøk i Norge.

OG: Kvifor likar ikkje menn Wassmos univers?

Om og omkring den middelmådige litteraturen.

En kommentar til utgivelsen av Alf van der Hagens Dialoger 3: Stemmeskifter.

«Tjønneland mener tilsynelatende blodig alvor, og det er dette momentet ved hans retorikk som har vekket indignert oppmerksomhet.»

«Det er blitt radikalt å være konservativ, og i bakvendtland kan alt skje.»

Om Eivind Tjønnelands anmeldelse av Om Naturen av Thure Erik Lund.

Om T. Singer og en liten løgn som rokker ved kolofonsidens liksomreferanse til virkeligheten.

Om boka Skjelett og hjerte av Torunn Borge og Henning Hagerup.

«Jeg spør meg: Hva er det egentlig Aftenposten vil med denne dreiningen?»

Om troverdige kvinneskikkelser i yngre norsk kvinnelitteratur.

Drømmekvinnen ifølge unge mannlige forfattere.

Jeg har vanskelig for å se hvordan en roman som bare plasserer seg i en tradisjon – uansett tradisjonens typebetegnelse – kan representere noen reell fornyelse, skriver Henrik H. Langeland.

Om «På sporet av en ny roman» og Verden forsvinner av Liv Køltzow, og Henrik Langelands lesning av den.

Det er en merkelig bruk Christian Refsum gjør av min bok, skriver Per Qvale om anmeldelsen av Fra Hieronymus til hypertekst.

Eller: Hva kan vi lære av Ole Robert Sunde, Arild Linneberg og Fredrik Wandrup?