Om Thure Eriks Lunds Vinduet-tekst «Om det kriminelle».
Essayet «Om det kriminelle», som ble publisert på vinduet.no for ikke så lenge siden, er en spennende og velskrevet tekst som griper fatt i leseren fra første linje. Den åpner tilsynelatende handlekraftig og kamplysten:
På en eller annen måte, samme åssen, må vi alle nå snart endelig lære oss til å leve med det kriminelle, og i urettferdighetenes verden. Vi må akseptere at det kriminelle har kommet for å bli. Det kriminelle finnes overalt, i luften vi puster inn, i kroppen vår, i alle ord, i ethvert bilde. (Lund 2003:105)
Må vi lære å leve med det kriminelle? Polemikken her synes klar, den går rett på sak. Ikke noe utenomsnakk, nei! Men oppriktigheten og den bombastiske tydeligheten er likevel tvetydig. For det første er det meget vanskelig å forstå hva som menes med «det kriminelle». Generalisering er en form for idioti, har en klok mann sagt, og det er uklart hva teksten vil med dette abstrakte begrepet. På samme vis er pronomenet «vi», i dens forskjellige varianter, meget upresist. Hvem er «vi alle»? – vi intellektuelle? vi følsomme? vi urbane? vi bønder? vi skribenter? vi håndverkere? vi arbeidsløse? vi rike? vi vestlige? vi europeere? vi nordmenn? vi innvandrere? vi kloke? vi tilregnelige? vi frie? vi ansvarlige? vi lesere? Alle disse, og utallige andre perspektiver, forsvinner brått og brutalt i den generelle formuleringen «vi alle». 104 ganger forekommer dette udefinerte «vi» i teksten, mens det mer essayistiske ordet «jeg» brukes én eneste gang. Det som derimot er tydelig, er kontrasten mellom den vitale, kraftfulle stilen og det vage, unnvikende innholdet. Tekstens neste avsnitt fortsetter på samme vis:
Altfor lenge har vi levd i den tro at rettferdighet bør eksistere, men nå ser vi at det er en illusjon, det er en feil vei å gå. Nei, for det er det kriminelle som har framtida for seg. Ser vi oss omkring, vil vi forstå at det faktisk er mulig å leve i ondskapen, leve i fred sammen med den, vi kan få testet ut toleranseevnene våre, og vi vil skjønne at ondskapen ikke er noen umulig og hatefull tilstand, som man liksom må kjempe imot, men tvert om noe bra, livgivende, nyttig. Vold, drap og kriminalitet er en effektiv motor i verdensøkonomien, og det har ikke minst satt farge på det nye verdensnorske amerikasamfunnet som nå vokser fram. Vold og kriminalitet er noe som alle kan og bør trekke veksler på, i grunnen er ondskapen og dens voldsspråk greit, bare man lærer seg å leve med den, ja, faktisk bør alle moderne mennesker lære seg å akte de destruktive ting. (s.st.)
Ingen utfyllende presiseringer gis, tvert om, nye abstrakte begreper innføres som synonymer til åpningens to motstilte generaliseringer: «det kriminelle» omtales som «ondskap», «vold», «drap», «voldsspråk» og «destruktive ting», mens pronomenet «vi» suppleres med varianter som «oss», «våre», «alle», «man», «seg» og «mennesker». Ikke bare begrepene er generelle, teksten kryr også av generelle påstander av typen: «Det er det kriminelle som har framtida for seg.» Således eser teksten ut i form og frekvens uten at argumentasjonen holder følge, og dette gjentar seg gjennom heile essayet.
For å komme videre med denne teksten må leseren godta at stilen er innholdet. Løftet som tittelen gir om å drøfte «det kriminelle», på nøkternt og essayistisk vis, innfris på ingen måte. Tvert om, dette «essayet» er en parodi på et essay, eller som forfatteren selv har sagt om sine essays: «en ekstrem hybrid». «Om det kriminelle» er en genspleiset ulv i prosaklær og dens mål er å gi leseren en skikkelig omgang.
Den leseren som ikke kan eller vil forsvare seg mot denne litterære ulven, vil enten trekke seg unna, gjerne med en oppgitt, hoderystende gest, eller tvert om hengi seg til tekstens prosaforkledde rovdyrtenner. Det er det siste tekstens første leser har gjort, nemlig dens forfatter, Thure Erik Lund. I et intervju sier han at han er opptatt av å finne ut hvor en skriveprosess «bærer hen» (Knausgård 2000). Denne hengivne oppdagerkunsten behersker han beundringsverdig bra, og han beundres derfor av mange. Men selv om essayet gir inntrykk av å være skrevet i en tilstand av oppildnet og fritt assosierende «hellig vrede», så kan skinnet bedra. Litt detektivarbeid på internett avslører at dette er en tekst som forfatteren har flikket og spikket på over lengre tid. En tidligere versjon ble publisert i Vagant 4/1999 med tittelen «Om den kriminelle uttrykksmåte» (se Vagant.no). Den versjonen er til dels ganske forskjellig fra den nåværende, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her – det vesentlige er at den «organiske» stilen er noe som er blitt til gjennom rasjonell og målbevisst redigeringsarbeid. Utgangspunktet for artikkelen var muligens spontan, dynamisk og organisk, la gå, men det endelig resultatet kommer av kjølig og metodisk tanke- og skrivevirksomhet. Så seint som i mai 2003 holdt Lund et innlegg på Sigrid Undset-dagene med tittelen «Om den kriminelle ytringsform», sannsynligvis med utgangspunkt i det samme essayet. Alt dette tyder på at dette er en tekst som er svært viktig for forfatteren – nærmest en «skjult poetikk» – en tekst som han har funnet det verd å jobbe med over lengre tid, samt publisere to ganger i tidsskrifter og en gang i sin nye essaysamling, Forgreininger.
Men som sagt, stilen er innholdet i «Om det kriminelle», og det som særpreger stilen er en suggererende rytme som skapes gjennom gjentakelse dandert med uforpliktende generaliseringer. I de to sitatene ovenfor har jeg forsøkt å vise dette ved hjelp av farger. Ord og uttrykk som betegner «det kriminelle» er røde (rødfargen antyder den følelsesmessige intensiteten ordene fremkaller), mens ord assosiert med det unnselige pronomenet «vi» har blå bakgrunn. Om vi stiller de uthevede ordene opp etter hverandre kommer tekstens messende rytme godt frem (les gjerne høyt!):
vi alle – oss – det kriminelle – vi – det kriminelle – det kriminelle – vi – vår
vi – vi – det kriminelle – vi – oss – vi – ondskapen – den – vi – våre – vi – ondskapen – man – vold – drap – kriminalitet – vold og kriminalitet – alle – ondskapen – dens voldsspråk – man – seg – den – alle – mennesker – seg – destruktive ting
Med fokus på rytmen er det lettere å forstå hvor teksten vil hen, den vil påvirke leseren gjennom rytme og repetisjon, ikke gjennom argumentasjon; den vil provosere, stimulere og forføre, ikke overbevise. Denne teksten er ikke høflig. Syntaksen i setningene er ikke underlagt den rasjonelle meiningen, tvert om, syntaksen angriper den underforståtte tilliten en leser alltid møter en tekst med. Dette er ikke først og fremst prosa, men prosodi. Essayet er ikke interessert i logos, men i pathos, ikke fornuft, men kropp, sanser og passive følelser. Innholdet er pulsen. «Go with the flow.» Ordenes betydning er en bisak. Begrepet «det kriminelle» gir sterke moralske assosiasjoner, det er et «buzzword», et ord som fanger oppmerksomheten og vekker passive (røde) følelser, og det egner seg derfor godt til å markere rytme gjennom gjentakelse. 94 ganger gjentas ordet «kriminelle» i denne teksten. Språkbruken i essayet er sterkt monologisk, leserens vilje mørbankes og passiviseres. «Om det kriminelle» er «an offer you can't refuse». Dette er et klart og tydelig eksempel på «voldsspråk».
Essayet kunne like gjerne hett «Om det rytmiske», «Om det monologiske» eller «Om språkvold». De to tidligere titlene er også gode: «Om den kriminelle uttrykksmåte» og «Om den kriminelle ytringsform» sier faktisk ganske mye om hva dette forførerisk fascinerende essayet handler om. Det synes nettopp å avspeile en tidstypisk, markedsøkonomisk og tingliggjørende form for språkbruk, noe som igjen avslører et kynisk manipulerende menneskesyn. Mitt spørsmål er: «Ja vel, men hva så?» Det er heilt greit å etterape en manipulerende og menneskefiendtlig språkbruk, i den hensikt å avsløre den, men hva er det som kommer etter apingen? Hvor bringer denne «ironiske» manipuleringen oss hen?
«Om det kriminelle» er utvilsomt et imponerende stykke god litteratur, det vil si, det er godt til sitt formål, slik det er med all god litteratur. Hovedproblemet er at det er vanskelig å finne ut hvilket formål teksten selv går god for:
1. Er den meint å være eksistensiell og estetisk utfordrende? – vil den så å si utforske hvor språket «bærer hen» (på lemenaktig vis) når det gis «frie» tøyler?
2. Er teksten meint som et ironisk/retorisk innlegg i en konkret samfunnsdebatt? – er den tenkt som et avslørende eksempel på en type falskt og manipulerende maktspråk som omgir oss til daglig, og som styrer samfunnet i langt større grad enn vi er villige til å innse?
Jeg har en mistanke om at tekstens opphavsmann vil si «ja takk, begge deler!». Men jeg er ikke så sikker på om det er mulig å få i pose og sekk.
Problemet ligger i forholdet mellom estetikk og etikk. Brukes «det kriminelle» – på kroppslig/estetisk vis – til å stimulere skriverens og leserens passive følelser, så han/hun kan teste ut sine grenser og finne ut hvor språket «bærer hen?»; eller anvendes (estetiske) språkgrep og språkrytmer – på ironisk/retorisk vis – til å tydeliggjøre og avgrense et alvorlig samfunnsproblem? Jeg tror nok det er det siste som er forfatterens alibi, men det er det første han lykkes med (og kanskje forføres av). For å opprettholde den høye temperaturen i teksten, noe som for øvrig gjøres på meget talentfullt vis, så bombarderer skriveren seg selv med følelsesladde tanker og assosiasjoner, for dermed å finne brensel for sin «kraftkrevende» skrivemåte. (Ikke så ulikt en rappelåt, forresten, en god del av rappemusikken er jo også forbundet med hissige følelser.) Dette har sin pris: det blir vanskelig for leseren å skille den overdøvende og affekterte estetikken fra etikken, og slik blir dette essayet nærmest et anti-essay. Heri ligger også kimen til det som kan oppfattes som reaksjonære tendenser i teksten. Tekstens vitale, sanselige og estetiske sider står i fare for å forvrenge og passivisere den etiske dimensjonen, som teksten jo gir inntrykk av å ville drøfte. Essayet «Om det kriminelle» kommer farlig nær å falle for eget grep.
Denne faren ser en kanskje best der hvor teksten, etter mange fikse assosiasjoner og originale avsporinger, faktisk prøver seg med en «forsiktig» definisjon av «det kriminelle». På den attende siden av det 25 sider lange essayet står det:
Kanskje det kriminelle framfor alt kan sees som en slags essensiell bruddfaktor i tilværelsen. Noe som til stadighet opptrer uventet, formålsløst, tilfeldig, tilsynelatende målrettet, forførerisk, som en nødvendig destruktør av livs- og tidssammenhenger av alle slag. Denne kontinuerlige rekke med brudd, som igjen skaper en ny form for hypersammenheng, en annen livsrytme, later til å være det selvfølgelige ved livet nå til dags, men kanskje det er en egenskap ved livsformene. Denne ødeleggelsen av sammenheng og mening blir i kraft av sitt vesen betraktet som vesentlig, konstruktiv, fordi den skaper nye lover og konsensus, og dermed kan vi aldri noensinne falle til ro og si at dette, dette nye, helt nye, er bra, fint, og dermed, dette bør vare, dette gode må være ukrenkelig. (Lund 2003:122)
«Denne kontinuerlige rekke med brudd» er jo ikke annet enn en gedigen, altomfattende generalisering – en abstrakt, forseggjort og «tilsynelatende målrettet» poetikk, som usynliggjør konkrete forekomster av vold, urett, smerte og lidelse. La oss sette tekstens definisjon litt på spissen og se hvor den «bærer hen»: Ran? – en essensiell bruddfaktor. Mord? – en essensiell bruddfaktor. Voldtekt? – en essensiell bruddfaktor. Tortur? – en essensiell bruddfaktor. Sult? – en essensiell bruddfaktor. Folkemord? – en essensiell bruddfaktor. Barnesoldater? – en essensiell bruddfaktor. Krig? – en essensiell bruddfaktor. Atomvåpen? – en essensiell bruddfaktor. Man aner, muligens, et snev av ironi i denne definisjonen av «det kriminelle», men etter min mening er ironien altfor vag – for å si det mildt.
Når alt dette er sagt, så må det også innrømmes at dette essayet tar opp et viktig problem. Om forfatteren forføres av sin egen dynamiske og suggererende stil, så er han ikke alene om det. Vi kjenner alle den onde lyst i vårt hjerte. Teksten viser oss noe viktig, noe «vi alle» utsettes for i vår daglige omgang med massemedier, språk og mennesker. Det er dessuten betryggende at forfatteren har sagt følgende om sin skrivestil: «Jeg vet ikke om dette bare er juks, eller om det er sannhet […]» (Knausgård 2000). Jeg får lyst til å legge til: «Hold på den tanken!»
Derfor må både han, hun, du, dere, jeg og alle vi andre passe oss for språkets forførende makt og stadig stille spørsmålet: «Ja vel, men hva så?»
Essayet «Om det kriminelle» som ble publisert på vinduet.no for ikke så lenge siden, er en spennende og velskrevet tekst som griper fatt i leseren fra første linje. Den åpner tilsynelatende handlekraftig og kamplysten:
På en eller annen måte, samme åssen, må vi alle nå snart endelig lære oss til å leve med det kriminelle, og i urettferdighetenes verden. Vi må akseptere at det kriminelle har kommet for å bli. Det kriminelle finnes overalt, i luften vi puster inn, i kroppen vår, i alle ord, i ethvert bilde. (Lund 2003:105.)
Må vi lære å leve med det kriminelle? Polemikken her synes klar, den går rett på sak. Ikke noe utenomsnakk, nei! Men oppriktigheten og den bombastiske tydeligheten er likevel tvetydig. For det første er det meget vanskelig å forstå hva som menes med «det kriminelle». Generalisering er en form for idioti, har en klok mann sagt, og det er uklart hva teksten vil med dette abstrakte begrepet. På samme vis er pronomenet «vi», i dens forskjellige varianter, meget upresist. Hvem er «vi alle»? – vi intellektuelle? vi følsomme? vi urbane? vi bønder? vi skribenter? vi håndverkere? vi arbeidsløse? vi rike? vi vestlige? vi europeere? vi nordmenn? vi innvandrere? vi kloke? vi tilregnelige? vi frie? vi ansvarlige? vi lesere? Alle disse, og utallige andre perspektiver, forsvinner brått og brutalt i den generelle formuleringen «vi alle». 104 ganger forekommer dette udefinerte «vi» i teksten, mens det mer essayistiske ordet «jeg» brukes én eneste gang. Det som derimot er tydelig, er kontrasten mellom den vitale, kraftfulle stilen og det vage, unnvikende innholdet. Tekstens neste avsnitt fortsetter på samme vis:
Altfor lenge har vi levd i den tro at rettferdighet bør eksistere, men nå ser vi at det er en illusjon, det er en feil vei å gå. Nei, for det er det kriminelle som har framtida for seg. Ser vi oss omkring, vil vi forstå at det faktisk er mulig å leve i ondskapen, leve i fred sammen med den, vi kan få testet ut toleranseevnene våre, og vi vil skjønne at ondskapen ikke er noen umulig og hatefull tilstand, som man liksom må kjempe imot, men tvert om noe bra, livgivende, nyttig. Vold, drap og kriminalitet er en effektiv motor i verdensøkonomien, og det har ikke minst satt farge på det nye verdensnorske amerikasamfunnet som nå vokser fram. Vold og kriminalitet er noe som alle kan og bør trekke veksler på, i grunnen er ondskapen og dens voldsspråk greit, bare man lærer seg å leve med den, ja, faktisk bør alle moderne mennesker lære seg å akte de destruktive ting. (s.st. mine uth.)
Ingen utfyllende presiseringer gis, tvert om, nye abstrakte begreper innføres som synonymer til åpningens to motstilte generaliseringer: «det kriminelle» omtales som «ondskap», «vold», «drap», «voldsspråk» og «destruktive ting», mens pronomenet «vi» suppleres med varianter som «oss», «våre», «alle», «man», «seg» og «mennesker». Ikke bare begrepene er generelle, teksten kryr også av generelle påstander av typen: «Det er det kriminelle som har framtida for seg.» Således eser teksten ut i form og frekvens uten at argumentasjonen holder følge, og dette gjentar seg gjennom heile essayet.
For å komme videre med denne teksten må leseren godta at stilen er innholdet. Løftet som tittelen gir om å drøfte «det kriminelle», på nøkternt og essayistisk vis, innfris på ingen måte. Tvert om, dette «essayet» er en parodi på et essay, eller som forfatteren selv har sagt om sine essays: «en ekstrem hybrid». «Om det kriminelle» er en genspleiset ulv i prosaklær og dens mål er å gi leseren en skikkelig omgang.
Den leseren som ikke kan eller vil forsvare seg mot denne litterære ulven, vil enten trekke seg unna, gjerne med en oppgitt, hoderystende gest, eller tvert om hengi seg til tekstens prosaforkledde rovdyrtenner. Det er det siste tekstens første leser har gjort, nemlig dens forfatter, Thure Erik Lund. I et intervju sier han at han er opptatt av å finne ut hvor en skriveprosess «bærer hen» (Knausgård 2000). Denne hengivne oppdagerkunsten behersker han beundringsverdig bra, og han beundres derfor av mange. Men selv om essayet gir inntrykk av å være skrevet i en tilstand av oppildnet og fritt assosierende «hellig vrede», så kan skinnet bedra. Litt detektivarbeid på internett avslører at dette er en tekst som forfatteren har flikket og spikket på over lengre tid. En tidligere versjon ble publisert i Vagant 4/1999 med tittelen «Om den kriminelle uttrykksmåte» (se Vagant.no). Den versjonen er til dels ganske forskjellig fra den nåværende, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her – det vesentlige er at den «organiske» stilen er noe som er blitt til gjennom rasjonell og målbevisst redigeringsarbeid. Utgangspunktet for artikkelen var muligens spontan, dynamisk og organisk, la gå, men det endelig resultatet kommer av kjølig og metodisk tanke- og skrivevirksomhet. Så seint som i mai 2003 holdt Lund et innlegg på Sigrid Undset-dagene med tittelen «Om den kriminelle ytringsform», sannsynligvis med utgangspunkt i det samme essayet. Alt dette tyder på at dette er en tekst som er svært viktig for forfatteren – nærmest en «skjult poetikk» – en tekst som han har funnet det verd å jobbe med over lengre tid, samt publisere to ganger i tidsskrifter og en gang i sin nye essaysamling, Forgreininger.
Men som sagt, stilen er innholdet i «Om det kriminelle», og det som særpreger stilen er en suggererende rytme som skapes gjennom gjentakelse dandert med uforpliktende generaliseringer. I de to sitatene ovenfor har jeg forsøkt å vise dette ved hjelp av farger. Ord og uttrykk som betegner «det kriminelle» er røde (rødfargen antyder den følelsesmessige intensiteten ordene fremkaller), mens ord assosiert med det unnselige pronomenet «vi» har blå bakgrunn. Om vi stiller de uthevede ordene opp etter hverandre kommer tekstens messende rytme godt frem (les gjerne høyt!):
vi alle – oss – det kriminelle – vi – det kriminelle – det kriminelle – vi – vår
vi – vi – det kriminelle – vi – oss – vi – ondskapen – den – vi – våre – vi – ondskapen – man – vold – drap – kriminalitet – vold og kriminalitet – alle – ondskapen – dens voldsspråk – man – seg – den – alle – mennesker – seg – destruktive ting
Med fokus på rytmen er det lettere å forstå hvor teksten vil hen, den vil påvirke leseren gjennom rytme og repetisjon, ikke gjennom argumentasjon; den vil provosere, stimulere og forføre, ikke overbevise. Denne teksten er ikke høflig. Syntaksen i setningene er ikke underlagt den rasjonelle meiningen, tvert om, syntaksen angriper den underforståtte tilliten en leser alltid møter en tekst med. Dette er ikke først og fremst prosa, men prosodi. Essayet er ikke interessert i logos, men i pathos, ikke fornuft, men kropp, sanser og passive følelser. Innholdet er pulsen. «Go with the flow.» Ordenes betydning er en bisak. Begrepet «det kriminelle» gir sterke moralske assosiasjoner, det er et «buzzword», et ord som fanger oppmerksomheten og vekker passive (røde) følelser, og det egner seg derfor godt til å markere rytme gjennom gjentakelse. 94 ganger gjentas ordet «kriminelle» i denne teksten. Språkbruken i essayet er sterkt monologisk, leserens vilje mørbankes og passiviseres. «Om det kriminelle» er «an offer you can't refuse». Dette er et klart og tydelig eksempel på «voldsspråk».
Essayet kunne like gjerne hett «Om det rytmiske», «Om det monologiske» eller «Om språkvold». De to tidligere titlene er også gode: «Om den kriminelle uttrykksmåte» og «Om den kriminelle ytringsform» sier faktisk ganske mye om hva dette forførerisk fascinerende essayet handler om. Det synes nettopp å avspeile en tidstypisk, markedsøkonomisk og tingliggjørende form for språkbruk, noe som igjen avslører et kynisk manipulerende menneskesyn. Mitt spørsmål er: «Ja vel, men hva så?» Det er heilt greit å etterape en manipulerende og menneskefiendtlig språkbruk, i den hensikt å avsløre den, men hva er det som kommer etter apingen? Hvor bringer denne «ironiske» manipuleringen oss hen?
«Om det kriminelle» er utvilsomt et imponerende stykke god litteratur, det vil si, det er godt til sitt formål, slik det er med all god litteratur. Hovedproblemet er at det er vanskelig å finne ut hvilket formål teksten selv går god for:
Er den meint å være eksistensiell og estetisk utfordrende? – vil den så å si utforske hvor språket «bærer hen» (på lemenaktig vis) når det gis «frie» tøyler?
2. Er teksten meint som et ironisk/retorisk innlegg i en konkret samfunnsdebatt? – er den tenkt som et avslørende eksempel på en type falskt og manipulerende maktspråk som omgir oss til daglig, og som styrer samfunnet i langt større grad enn vi er villige til å innse?
Jeg har en mistanke om at tekstens opphavsmann vil si «ja takk, begge deler!». Men jeg er ikke så sikker på om det er mulig å få i pose og sekk.
Problemet ligger i forholdet mellom estetikk og etikk. Brukes «det kriminelle» – på kroppslig/estetisk vis – til å stimulere skriverens og leserens passive følelser, så han/hun kan teste ut sine grenser og finne ut hvor språket «bærer hen?»; eller anvendes (estetiske) språkgrep og språkrytmer – på ironisk/retorisk vis – til å tydeliggjøre og avgrense et alvorlig samfunnsproblem? Jeg tror nok det er det siste som er forfatterens alibi, men det er det første han lykkes med (og kanskje forføres av). For å opprettholde den høye temperaturen i teksten, noe som for øvrig gjøres på meget talentfullt vis, så bombarderer skriveren seg selv med følelsesladde tanker og assosiasjoner, for dermed å finne brensel for sin «kraftkrevende» skrivemåte. (Ikke så ulikt en rappelåt, forresten, en god del av rappemusikken er jo også forbundet med hissige følelser.) Dette har sin pris: det blir vanskelig for leseren å skille den overdøvende og affekterte estetikken fra etikken, og slik blir dette essayet nærmest et anti-essay. Heri ligger også kimen til det som kan oppfattes som reaksjonære tendenser i teksten. Tekstens vitale, sanselige og estetiske sider står i fare for å forvrenge og passivisere den etiske dimensjonen, som teksten jo gir inntrykk av å ville drøfte. Essayet «Om det kriminelle» kommer farlig nær å falle for eget grep.
Denne faren ser en kanskje best der hvor teksten, etter mange fikse assosiasjoner og originale avsporinger, faktisk prøver seg med en «forsiktig» definisjon av «det kriminelle». På den attende siden av det 25 sider lange essayet står det:
Kanskje det kriminelle framfor alt kan sees som en slags essensiell bruddfaktor i tilværelsen. Noe som til stadighet opptrer uventet, formålsløst, tilfeldig, tilsynelatende målrettet, forførerisk, som en nødvendig destruktør av livs- og tidssammenhenger av alle slag. Denne kontinuerlige rekke med brudd, som igjen skaper en ny form for hypersammenheng, en annen livsrytme, later til å være det selvfølgelige ved livet nå til dags, men kanskje det er en egenskap ved livsformene. Denne ødeleggelsen av sammenheng og mening blir i kraft av sitt vesen betraktet som vesentlig, konstruktiv, fordi den skaper nye lover og konsensus, og dermed kan vi aldri noensinne falle til ro og si at dette, dette nye, helt nye, er bra, fint, og dermed, dette bør vare, dette gode må være ukrenkelig. (Lund 2003:122)
«Denne kontinuerlige rekke med brudd» er jo ikke annet enn en gedigen, altomfattende generalisering – en abstrakt, forseggjort og «tilsynelatende målrettet» poetikk, som usynliggjør konkrete forekomster av vold, urett, smerte og lidelse. La oss sette tekstens definisjon litt på spissen og se hvor den «bærer hen»: Ran? – en essensiell bruddfaktor. Mord? – en essensiell bruddfaktor. Voldtekt? – en essensiell bruddfaktor. Tortur? – en essensiell bruddfaktor. Sult? – en essensiell bruddfaktor. Folkemord? – en essensiell bruddfaktor. Barnesoldater? – en essensiell bruddfaktor. Krig? – en essensiell bruddfaktor. Atomvåpen? – en essensiell bruddfaktor. Man aner, muligens, et snev av ironi i denne definisjonen av «det kriminelle», men etter min mening er ironien altfor vag – for å si det mildt.
Når alt dette er sagt, så må det også innrømmes at dette essayet tar opp et viktig problem. Om forfatteren forføres av sin egen dynamiske og suggererende stil, så er han ikke alene om det. Vi kjenner alle den onde lyst i vårt hjerte. Teksten viser oss noe viktig, noe «vi alle» utsettes for i vår daglige omgang med massemedier, språk og mennesker. Det er dessuten betryggende at forfatteren har sagt følgende om sin skrivestil: «Jeg vet ikke om dette bare er juks, eller om det er sannhet […]» (Knausgård 2000). Jeg får lyst til å legge til: «Hold på den tanken!»
Derfor må både han, hun, du, dere, jeg og alle vi andre passe oss for språkets forførende makt og stadig stille spørsmålet: «Ja vel, men hva så?»
LITTERATUR:
Knausgård, Karl Ove: «Alt lever. Det er bare å måke på.» Intervju med Thure Erik Lund i Vagant nr. 2/2000. Tilgjengelig på Vagant.no.
Lund, Thure Erik: Forgreininger, Aschehoug, Oslo, 2003.
Lund, Thure Erik: «Om den kriminelle uttrykksmåte» essay i Vagant nr. 4/1999. Tilgjengelig på Vagant.no.
Lund, Thure Erik: «Om det kriminelle», essay på Vinduets nettsider.
Født 1961. Cand.philol. i allmenn litteraturvitenskap. Lektor og skribent.