I skrivende stund – juni 2015 – er det under to uker siden Fredrik Fasting Torgersen døde, men selve Torgersen-saken ser ut til å ha vunnet videre liv ved at advokatene Cato Schiøtz og Pål B. Lorentzen kort tid i forveien hadde levert en ny begjæring om gjenåpning av straffesaken fra 1958, der Torgersen som kjent ble dømt for et brutalt drap i Skippergata om kvelden 6. desember 1957. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker sier at den vil behandle begjæringen selv om Torgersen nå er død. Denne nye begjæringen skal inneholde mange nye momenter.
Helt uavhengig av dette skrev jeg i vinter en ny sluttscene til mitt stykke Det skjendige drapet i Skippergata, en scene som inngår som den siste teksten i min bok Arbeider for scenen 1993–2015, utkommet på Kolon forlag nå i vår. I denne scenen sitter den drepte jenta på en kafé i Lausanne og gjennomgår dokumenter fra Torgersen-saken, før hun til slutt bestiller et glass mineralvann.
Jeg trodde at den nye scenen skulle markere slutten på min interesse for Torgersen-saken, men med Torgersens død blusset den opp igjen, og den nye begjæringen har fått meg til nok en gang å lese litt her og der i sakens nærmest uendelig store mengde dokumenter. Senest nå i vår pågikk en debatt i Klassekampen etter at professor i medisin Per Brandtzæg 11. mai publiserte en kronikk kalt «Juridisk helhetsvurdering», etterfulgt av diverse innlegg fra juristene Tor Langbach og Ståle Eskeland og fra Brandtzæg selv.
(Nedenfor følger en rekke sitater. Jeg har forsøkt å sitere så nøyaktig jeg kan, ved å beholde opprinnelig kommatering, ved å kopiere vanlige skrivefeil som «immellom» i et sitat fra Aftenposten og lignende.)
Våren og sommeren 2006 skrev jeg på bestilling fra Det Åpne Teater på Grønland i Oslo, der Dramatikkens hus i dag ligger, et skuespill for ungdom som jeg kalte Det skjendige drapet i Skippergata. Det ble urfremført 15. november 2006 og året etter utgitt på forlaget Damm, da forsynt med et forord, et «Brev til Vagant» som dette essayet ble kalt da det ble publisert i nettopp Vagant våren 2007 (nr. 2: 24–31).
Noe av det som tiltrakk meg da jeg for første gang forsøkte å skrive for barn og ungdom, i og med stykket Play Alter Native med premiere i Amsterdam i februar 1999, var at kunst for barn syntes å være en selvmotsigelse. Alt jeg var blitt opplært til å tro, tilsa at forskjellen mellom et kunstverk og andre kulturelle uttrykk ligger i at førstnevnte er høyt hevet over noe så plumpt som å ha et definert og avgrenset idealpublikum. For meg var det imidlertid forlokkende at jeg kunne skrive innenfor en form som i sitt vesen var ikke-kunst, fordi jeg da i prinsippet kunne gjøre akkurat som jeg ville. Dessuten er det ingen som leser dramatikk. Frihetsfølelsen var total.
Erfaringene fra prosjektet i Amsterdam var viktige for meg fordi skriveprosessen av en eller annen grunn ga positiv respons. (De fleste forfattere som eksperimenterer med nye former eller tematikker, har vel opplevd at det noen ganger flyter godt, og at det andre ganger bare stopper opp.) Produksjonen i Amsterdam var også interessant fordi forestillingen som barna laget, ganske enkelt var veldig rar. Ettersom jeg aldri har interessert meg for barnekunst, ifall noe slikt overhodet kan finnes, assosierte jeg til det nærmeste som jeg fant, og det var art brut eller rå kunst, en type kunst produsert av mennesker som ikke har gått på noen kunstskole eller på annet vis fått opplæring i hva som er sivilisert kunst, eller cultural art som det heter på engelsk, men som for eksempel kan være psykiatriske pasienter (uten at de trenger å være det) med behov for å tegne eller male eller simpelthen lage kruseduller mens de snakker i telefon.
I Europa finnes det iallfall tre samlinger med slike verker, og Collection de l’art brut i Lausanne virker å være den største. Her henger blant annet gouacher (en slags akvareller) av algeriske Baya (1931–1998), som ble oppdaget av André Breton i 1947, og som fortsatte å male frem til hun giftet seg i 1950. En utstilling av hennes arbeider på Musée National des Beaux-Arts i Alger i 1963 fikk henne til å begynne å male igjen, men siden hun nå var påvirket av populære algeriske motiver, oppfylte hun ikke lenger «the criteria of Art Brut proper» (Thévos: 56).
Det som forener art brut-verkene som jeg har sett, er en skjønnhet hinsides kulturen, en råhet og annerledeshet som er totalt fremmed og like fullt nokså gjenkjennelig (jeg kan overhodet ikke tegne), en uberørthet som synes umulig å nå straks man har trådt inn i den kulturen som de aller fleste av oss er en del av, og som de fleste av oss ønsker at også våre barn skal vokse seg inn i. Art brut oversettes også med outsider art – men det er viktig å understreke at outsider her er noe helt reelt og ikke den type koketteri som man av og til ser i det norske kulturlandskapet. Kontrasten er iallfall grotesk når man leser om «den vellykte outsideren Jan Kjærstad» i et intervju der den prisvinnende og folkekjære romanforfatteren Jan Kjærstad til Norges største avis VG over to helsider forteller at «en forfatter skal være en som står utenfor, en outsider» (Rydne).
Alle forfattere i Norge i dag er godt integrert i samfunnet. De får utgitt sine bøker på respekterte forlag, de har hjem og familie som de fleste andre, mellom åtti og nitti prosent av dem mener ifølge en undersøkelse utført for NRK at de er politisk bevisste mennesker, mange av dem (som Kjærstad) har høyere utdannelse, noen av dem (som Kjærstad) tjener mer enn gjennomsnittet i befolkningen, og noen av dem (som Kjærstad) deltar jevnlig og på prisverdig vis i det offentlige ordskiftet. Men så har vi i tillegg en mengde andre skribenter som aldri får noen ting antatt, som sitter land og strand rundt og aldri har vært på en opplesning, men som skriver og skriver, for å bearbeide noe eller i ren adspredelse, som ikke vet hva som for tiden er trendy litteratur og som heller ikke bryr seg om det, som ikke blir intervjuet av VG over to helsider, og som derfor heller ikke kan svare på hva de mener at de har lykkes best med i skrivingen så langt, et spørsmål som outsideren Jan Kjærstad svarer slik på: «I Jeg er brødrene Walker fra 2008 var jeg på sporet av en tenkemåte som kanskje foregrep menneskets fremtidige, utvidede bevissthet, om vi utvikler oss som art.»
Vi har også, for eksempel, sveitseren Jules Doudin (1884–1946). Etter et par år på barneskole begynte han å jobbe som signalgutt på jernbanen, senere på en gård. Han levde med en konstant følelse av å bli spionert på, og i 1910 ble han innlagt på Hôpital psychiatrique de Cery i Lausanne. Her fikk han tiden til å gå med å re opp sin seng, så å si uavbrutt. Han hadde også en trang til å klø seg i hodebunnen, ofte så hardt at det begynte å blø, noe han gjorde fordi han følte at legens sko skrapte ham nettopp der i hodebunnen. I 1925 ble han rolig nok til å få en jobb som innebar å lage papirposer, og i 1927 begynte han å skrive og tegne i små notisbøker som han selv hadde laget av innpakningspapir. Han holdt på med dette sånn nå og da i cirka ti år. I 1946 døde han av tuberkulose.
I en av tegningene sine synes Doudin å ha startet med omrisset av en slags geit. Senere har han delt inn denne geitas kropp i ulike deler, helt uavhengig av dens anatomi, og så har han fylt disse feltene med små rundinger, streker og prikker. Skrivingen hans skal være preget av en ganske spesiell ortografi, og hans motto skal ha vært: «Ge vous Entvoiye feaires fouttre», oversatt til engelsk som «Yo futch youselt» (Thévos: 65).
I Amsterdam var det bare vanlige og harmoniske barn, men spillegleden deres hadde en helt annerledes energi enn den man vanligvis ser på «siviliserte» teatre som Frascati i Amsterdam og Kaaitheater i Brussel, Teatergarasjen i Bergen og Black Box Teater i Oslo. Slik var det også da seks–syv grupper av barn og ungdom i 2005 spilte mitt stykke Orkhons død på forskjellige steder i Norge som en del av prosjektet DUS, Den unge scenen. Jeg ble derfor glad da Det Åpne Teater i Oslo samme år spurte meg om å skrive et stykke for ungdom.
Jeg hadde nemlig en plan.
Høsten 1999 leste jeg en bok som gjorde meg opprørt. I «… aldri mer slippes løs …». Historien om Fredrik Fasting Torgersen av Camilla Juell Eide og Erling Moss fremkom det klart og tydelig at Fredrik Fasting Torgersen ble utsatt for et justismord da han ble dømt for å ha drept en 16 år gammel jente i Skippergata i Oslo sentrum den 6. desember 1957. Ifølge politiets teori skal han ha fulgt jenta inn i oppgangen og stått og pratet litt med henne, men så har han mellom klokken 23 og 23.30 plutselig og helt uten grunn prøvd å voldta henne, deretter drept henne ved å kvele henne og samtidig dunke hodet hennes mot et trappetrinn, for så å dra henne ned i en kjeller i bakgården. Her har han fått det for seg at han skal sette fyr på liket, men så har han oppdaget at han ikke har fyrstikker. Da har han tuslet bort til Youngstorget og tatt en drosje hjem til Lille Tøyen. Her har han skiftet klær, funnet to fyrstikkesker og deretter syklet ned til Skippergata cirka klokken 0.30. Så har han satt fyr på liket blant annet ved å dra et gammelt juletre over henne. Brannvesenet ble kontaktet cirka klokken 1.30. Torgersen var blitt pågrepet ved Østbanestasjonen cirka klokken 1.00, mistenkt for sykkeltyveri.
Alle må forstå at man ikke kan dømme en mann til livstid i fengsel basert på en slik fantasiteori, men det var det som skjedde. Ingen trodde på Torgersens forklaring om at han hadde vært hjemme med en viss Gerd denne kvelden, og syklet henne ned til sentrum like før han ble anholdt av politiet, enda hans mor og søster ga ham alibi. Forresten var det klart for politiet at det fantes en slik Gerd som hadde vært sammen med Torgersen den aktuelle kvelden, men dokumentene ble fjernet fra dokumentlisten, slik at Torgersens forsvarer ikke fikk tilgang til dem. Som man sa i gamle dager: Det som ikke finnes i dokumentmappen, finnes heller ikke i verden.
I Cornelia Vismanns bok Akten. Medientechnik und Recht fra 2000 presenteres på baksiden som en «alte Spruchweisheit» det latinske uttrykket «Quod non est in actis, non est in mundo», som vel kan oversettes med: Det som ikke finnes i aktene/saksmappene, finnes ikke i verden. Vismann var spesialist på retten, rettssaken og rettsdokumenter som medier, og i Akten diskuterer hun eksempelvis betydningen av Louis Leitz’ oppfinnelse fra 1871 – brevordneren – og dens betydning for å skape orden i en sak. I Akten er det, som tittelen antyder, saksmappene som står i sentrum. I Medien der Rechtsprechung fra 2011 tar hun for seg også andre medier, så som stemmen, stolens betydning når man står for retten, fotografi, TV, kino og film, herunder Nürnberg-tribunalet som mediebegivenhet, og såkalt «remote judging», herunder saken mot Milosevic. I Norge har det vært diskutert om man i noen tilfeller skal tillate videooverføring av enkelte vitnemål, for eksempel i saker der et vitne er av perifer betydning og samtidig befinner seg langt unna. Dette ville kunne effektivisere enkelte saker for et ellers hardt prøvet rettsvesen, men ville samtidig rokke ved prinsippet om såkalt bevisumiddelbarhet, at rettens aktører her og nå skal bli forelagt alt relevant materiale. I Torgersen-saken spiller avisreferater en sentral rolle, blant annet fordi man ikke har lyd- eller bildeopptak fra den opprinnelige straffesaken i 1958. I Liland-saken bidro (ulovlige) lydbåndopptak til gjenåpning og senere frifinnelse. I Treholt-saken har fotografier (bildebeviser) vært sentrale.
Justismord skjer i Norge. Vi har de såkalte bumerangsakene fra Bergen, og den pinlige Liland-saken førte til opprettelsen av et nytt forvaltningsorgan, Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, som har behandlet saker siden 2004. Den døve og funksjonshemmede Fritz Moen ble dømt for to mord, og han ble frikjent for det ene før, det andre etter sin død. Påtalemyndigheten kjempet mot gjenåpning av Fritz Moen-sakene så standhaftig og så lenge den kunne. Ingen er uberørt etter å ha lest Tore Sandbergs bok fra 2007, Overgrepet. Justismordene på Fritz Moen.
Det er ikke sånn vi vil ha det i Norge.
Fredrik Fasting Torgersen var så visst ingen engel, men det betyr ikke at han har tatt livet av en jente som han aldri har møtt. Da han ble anholdt av politiet mistenkt for sykkeltyveri, var han ute på prøve etter å ha blitt dømt for voldtektsforsøk i 1955, og under rettssaken i 1958 var dette et faktum som selvfølgelig ikke talte til hans fordel. Senere er det kommet frem at kvinnen som Torgersen ble dømt for å ha forsøkt voldtatt, faktisk hadde samtykket til det hele. Hun var bare redd for at det skulle komme ut at hun, en gift kvinne, ønsket å ha sex med en fremmed mann. Her finnes det til og med den såkalte Klemetsen-erklæringen, som hun dikterte til sin mann på sitt dødsleie. Denne erklæringen siteres av Juell Eide og Moss, skjønt uten at de identifiserer Klemetsen med etternavn (65):
Jeg, Rolf Andreas Klemetsen født 13/9 1914 bekrefter herved at min kone Else Klemetsen ikke ble voldtatt eller forsøkt på dette av Fredrik F. Torgersen.
Før min kone døde bekreftet hun at den situasjonen som oppstod på løkken i 1955 var en misforståelse – og det var slik f. Torgersen fortalte.
Hun beklaget meget den ulykke som ble Torgersen til del som følge av løkke historien.
Denne erklæring er gitt Torgersen etter eget ønske og uten påvirkning av Torgersen. Den er også i overensstemmelse med min hustrus ønske – hun bad meg overbringe Fredrik sin undskyldning – før hun døde.
Tenk hvis dette hadde vært klart før rettssaken i 1958 startet! Justismordet i 1955 beredte så å si grunnen for et nytt tre år senere.
Merk for øvrig at politiets teori forutsetter at Torgersen drepte jenta mellom klokken 23 og 23.30. Hun hadde tidligere på kvelden tatt seg noen øl med en venn på forskjellige steder i Oslo sentrum, først en halvliter juleøl, deretter et glass pils (eller omvendt). Ved obduksjonen senere på natten hadde hun mellom 0,2 og 0,3 promille i blodet. Siden kroppen slutter å forbrenne alkohol når man dør, blir denne alkoholkonsentrasjonen et viktig spor. Som Juell Eide og Moss skriver: Etter å ha drukket et slikt kvantum burde hun «ha hatt minst 0,5 dersom hun var drept mellom kl. 23.00 og 23.30». Ja, «sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken, blir [konklusjonen] at hun sannsynligvis ble drept mellom kl. 00.15 og 00.45 denne natta» (412 f.; uth. i original). Men ifølge politiets teori, som Torgersen ble dømt etter, syklet han fra sitt hjem på Lille Tøyen, tre og en halv kilometer unna, cirka klokken 0.30. Da har han ikke mye tid på seg til å gjøre alt det som han ble dømt for.
I saken mot Torgersen er det tre tekniske bevis som den gang, i 1958, med hundre prosent sikkerhet knyttet ham til drapet: barnålbeviset, avføringsbeviset og tannbittbeviset. I dressen hans var det noen helt vanlige barnåler, og på åstedet var det et gammelt juletre. På offeret var avføringen gått, som det heter, og på Torgersens turnsko fant man en mørk flekk som kanskje kan ha vært avføring. Endelig var jenta etter sin død bitt i det ene brystet, og bittmerkene mente man den gang utvilsomt var avsatt av Torgersens tenner. Dessuten var det en del uklare og høyst selvmotsigende vitneopplysninger.
I dag regnes de tre tekniske bevisene av samtlige parter som fullstendig verdiløse. Tannbittbeviset viser forresten med hundre prosent sikkerhet at Torgersen ikke kan ha vært den som bet jenta.
Ideen som jeg presenterte for Det Åpne Teater i august 2005, var forholdsvis enkel. Justismord er noe som opprører oss alle, men rettsfølelsen er kanskje enda sterkere når man er i midten av tenårene, når livet og verden føles så urettferdig. Hvis prosjektet i tillegg kunne presentere saken fra offerets side, en 16 år gammel jente, ville den kanskje komme enda bedre frem – siden dette skulle være et stykke av og for ungdom.
Prosjektet var mislykket av to grunner. Sommeren 2006, mens jeg holdt på å avslutte stykket, gikk det for det første opp for meg at dommen fra 1958 antagelig er helt riktig. Den drepte jentas familie var for det andre overhodet ikke interessert i at man laget teater av deres sorg.
Det var avtalt at teateret skulle kontakte familien for å høre om noen av dem var villige til å snakke med meg, og siden jeg ikke hørte noe, tok jeg det for gitt av de ikke ønsket kontakt. Jeg hadde forstått det slik på Juell Eide og Moss at familiemedlemmer flere ganger hadde blitt kontaktet, men ikke ønsket å snakke med noen – hvilket ikke var så rart.
Men av en eller annen grunn kontaktet ikke teateret familien, og dagen etter premieren gikk familien gjennom sin advokat til det skritt å be namsretten om å stanse produksjonen. Meg ville de saksøke. Familien trakk etter noen dager sitt krav, og jeg er ennå ikke blitt saksøkt, men det var en vekker på flere måter. Hvilken rett hadde jeg til å estetisere andre menneskers ulykke? Prosjektet fremstod med ett som både vulgært og sentimentalt. Sentimentaliteten er den følelsen som i dette tilfellet sier: Å, så stort det er av meg som kunstner å tenke på offeret! Å, stakkars denne jenta, dere!
Samtidig som jeg skrev på Det skjendige drapet i Skippergata, pågikk arbeidet for at Torgersen skulle få sin sak gjenopptatt. Professor i strafferett Ståle Eskeland hadde i april 2005 levert en stor utredning på 541 sider, Bevisene i Torgersen-saken. Denne utredningen leste jeg våren 2006, og den bekreftet for så vidt det som jeg allerede var overbevist om, nemlig at Torgersen var utsatt for et justismord, skjønt én detalj virket litt merkelig, syntes jeg.
Utredningen sår blant annet tvil om hvorvidt den 16 år gamle jenta virkelig døde mellom klokken 23 og 23.30, slik tiltalen og dommen forutsetter. Juell Eide og Moss hadde skrevet at jenta hadde mellom 0,2 og 0,3 promille ved obduksjonen, og sammenholdt med hennes alkoholinntak burde hun ha hatt en langt høyere promille dersom hun var drept så tidlig som 23.30. Eskeland viser til flere uttalelser der eksperter har beregnet antatt alkoholinnhold i blodet på forskjellige tidspunkter, med formuleringer av typen: «Blodalkoholprosent ca. kl. 0030. Det kan beregnes at blodalkoholkonsentrasjonen ved dette tidspunkt kan ha vært i området fra nær eller lik 0 til ca. 1,0 promille, med ca. 0,6 promille som den mest sannsynlige verdi» (sitert etter Eskeland 2005: 400; uth. i original). Dette støtter synet på at jenta ikke kan ha blitt drept så tidlig som klokken 23.30. Likevel var det noe rart her.
«Professor Ståle Eskeland og professor Per Holck tok […] initiativ til følgende forsøk, som ble gjennomført 15. juni 2003» (402). De har fått tak på en 28 år gammel kvinne med omtrent samme vekt og høyde som den drepte jenta, og så har de gitt henne to flasker øl og deretter tatt blodprøver av henne, henholdsvis klokken 19.45, 23.30 og 1.30. Apropos disse tidspunktene bemerker Eskeland i en fotnote (553): «Forsøket ble gjennomført på dagtid, men vi stilte klokken fram for å kunne sammenligne med de virkelige tidspunkter på døgnet i 1957.» Blodprøvene ble sendt til Folkehelseinstituttet, som «ikke [var] gjort kjent med hvilke prøver som var blitt tatt under hvilke forutsetninger» (402). Det er i det hele tatt veldig vitenskapelig, det hele. Svarene fra Folkehelseinstituttet stemte godt overens med de tallene som Eskeland og Holck tidligere hadde studert, og bekreftet med andre ord hypotesen: Jenta ble mest sannsynlig drept lenge etter klokken 23.30.
Men hvorfor hadde de skjenket denne ene unge damen på 28 år? Midt på dagen? Stille klokken frem? Hvorfor bare én? Reagerer vi ikke veldig forskjellig på alkohol? Har de fått en bioingeniør til å ta disse blodprøvene? Det var vel ikke Eskeland selv som stakk henne i armen?
Det var blitt sommer da jeg satte meg til med et skrift kalt Påtalemyndighetens uttalelse til Fredrik Ludvig Fasting Torgersens begjæring av 25. februar 2004 om Gjenopptakelse av straffesak pådømt av Eidsivating lagmannsrett 16. juni 1958 (Katteland 2005).
Etter endt lesning var jeg forvirret. Argumentene mot Torgersen var mange, og de var gode. Jeg følte meg lurt. Det var så mye som var helt nytt for meg. Det bildet som først Juell Eide og Moss og senere Eskeland hadde tegnet av så vel saksforholdet som av påtalemyndighetens synspunkter, fremstod med ett som en karikatur.
Fundamentet for prosjektet forsvant. Skulle jeg nå med ett tale maktas sak? Ville det være fair overfor Torgersen, en mann som kjempet for sin sak, om jeg nå stod frem og kalte ham en morder? Men ville det være fair om jeg unnlot å si det jeg mente om saken? Hvordan skulle jeg fremstille saken for ungdommene som skulle bruke tid på stykket mitt? Mente jeg virkelig at jeg kunne se saken klarere enn kjente norske jurister som var så tydelige på at det her var snakk om et justismord? Dessuten var det ubestridelig at Liland-saken og Fritz Moen-sakene var justismord – så hvorfor skulle ikke også Torgersen-saken være nettopp det?
Jeg skrev stykket ferdig og lot de viktige spørsmålene stå åpne. I nest siste scene lar jeg Torgersen og den drepte jenta danse sammen, en scene som Ivo de Figueiredo vurderer slik: «Noen vil oppleve denne tilfeldige sammenvevningen av skjebner gripende, andre vil nok synes at dansen er i overkant makaber» (de Figueiredo: 427). Jeg håper virkelig at noen finner dansen gripende, mens andre finner den makaber, men det var skuffende å registrere at de Figueiredo samme sted mener at stykket entydig tar Torgersens parti, ettersom jeg dermed åpenbart ikke har lykkes i å nå frem til en av mine lesere.
Etter å ha lest påtalemyndighetens uttalelse var jeg overbevist om at dommen mot Torgersen var riktig, og jeg husker at jeg tenkte: Hvis Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker kommer til en annen konklusjon, vil det være en skandale.
I klærne hans ble det funnet barnåler som synes å stamme fra åstedet; dét virker iallfall å være beste forklaring (barnålbeviset). I en lomme på frakken hans og på en fyrstikkeske som han hadde på seg da han ble pågrepet, ble det funnet avføring som synes å stamme fra offeret; dét virker iallfall å være beste forklaring (avføringsbeviset). Et bitt i den drepte jentas bryst synes å være avsatt av Torgersens tenner; det kan iallfall ikke utelukkes (tannbittbeviset). Et vitne, Ørnulf Bergersen, har sett Torgersen komme ut fra nabogården hvor jenta ble drept, omtrent fem minutter før han ble pågrepet på vei ut fra området hvor jenta ble drept. Hvis vi skal anta at dette vitnet lyver, må vi også anta at løgnen er koordinert med minst tre andre personer. Et annet vitne, Johanne Kristine Olsen, har sett Torgersen gå inn i en taxi i Oslo sentrum på et tidspunkt hvor han selv hevder å ha vært hjemme. Hvis vi antar at også dette vitnet lyver, må vi samtidig anta at løgnen er koordinert med dette vitnets nabo. Torgersens mor og søster ga ham alibi, men en svoger har senere innrømmet å ha løyet for å støtte deres forklaringer. Torgersen har hele tiden hevdet at han denne kvelden var sammen med en jente kalt Gerd, men en slik Gerd har aldri meldt seg. Under rettssaken utpekte Torgersen en annen Gerd som «sin Gerd», men har senere innrømmet å ha løyet om dette, noe som vel ikke styrker hans troverdighet. Under rettssaken viste Torgersen at han kan være eksplosiv, idet han plutselig hoppet over skranken og angrep et av vitnene (!). Alt tyder på at han satt og filte sine tenner på cella, og at han senere fikk laget en ny avstøpning av sine tenner, den såkalte Zalgen-modellen, som viser radikale forskjeller sammenlignet med modellen som ble tatt før rettssaken i 1958. Ble Torgersen forhåndsdømt fordi han allerede var dømt for voldtektsforsøk? Ble han ikke også den gang utsatt for et justismord? Den ovenfor nevnte Klemetsen-erklæringen, som sier at kvinnen ikke ble forsøkt voldtatt, ble skrevet på Torgersens skrivemaskin, åpenbart av ham selv. Men er det ikke mest sannsynlig at jenta ble drept senere enn politiets teori? Hvis vi legger Eskelands sannsynlighetsskjema til grunn, vil det være «mest sannsynlig» at jenta ble drept cirka klokken to om natten, etter at hun var funnet drept. På Torgersens klær, på hans hender og på et par gule hansker ble det funnet blod (eller materiale forenlig med blod).
La oss kikke på en scene fra rettssaken slik den ble referert i Aftenpostens morgenutgave 9. juni 1958. Her fremgår det blant annet hvordan Torgersen angrep det ene vitnet (Ørnulf Bergersen) ved å slynge en stol mot ham. Hvis man kan feste lit til referatet, virker det som om angrepet på vitnet nærmest er plan B, der den første innskytelsen synes å være å stikke av fra rettssalen – dersom man i det hele tatt er villig til å se noen plan bak handlingen. Han demonstrerer her at han kan være oppfarende og eksplosiv uten å overveie konsekvensene av sine handlinger. Legg også merke til hvordan han prøver å få vitnemålet til en drosjesjåfør til å stemme overens med egen forklaring.
Like før lagmannsretten skulle avslutte rettsmøtet i drapssaken fra Skippergaten 6B lørdag eftermiddag, inntraff det en voldsom episode. Fredrik Fasting Torgersen slo seg rebelsk og gjorde et tigersprang ut av tiltaleboksen – sportskyndige påstod at det var en fantastisk prestasjon. Et øyeblikk så det ut som han ville rømme fra rettssalen, men ved døren satt en konstabel, som løp imot ham, og Torgersen stanset da opp, tok en tung armstol, som stod utenfor tiltaleboksen og kastet den mot en mann som stod i vidneboksen. Mannen dukket seg og stolen havnet med et brak midt immellom vidneboksen og forreste tilhørerbenk.
De fire konstablene, som konstant har holdt vakt over Torgersen i rettssalen, satte nu på ham med assistanse av en politifullmektig og lagrettens ordfører. Torgersen slo og spente og demonstrerte til fulle at han ikke er så ufarlig å komme ut for. Det tok nærmere ti minutter å få bukt med ham og satt på ham håndjern, så han kunne føres ut i rettssalens celle. Og ennu da han skulle føres ut til politibilen, hadde han ikke oppgitt mostanden.
I den fullt besatte rettssalen var det vilt oppstyr, og lagmannen avbrøt straks forhandlingene og beordret salen tømt.
Etter konfrontasjonen med «Gerd», som ikke hadde falt heldig ut for ham, hadde Torgersen virket tydelig irritert. Det var vel gått opp for ham at han hadde gjort en tabbe ved å påstå at det var henne han var sammen med drapskvelden, til tross for at hun avla ed på at hun aldri hadde sett ham før og hennes forlovede bekreftet at hun hadde vært hjemme den kvelden. Derved ødela han det indisium til gunst for seg selv som han har hatt i den mulighet at den virkelige Gerd ikke ville gi seg til kjenne og bli trukket frem i en så uhyggelig sak. Han avbrøt forhandlingene flere ganger, blant annet da lagmannen og statsadvokaten ikke ønsket å høre mer om teoriene til «Gerds» fraskilte mann om at det kunne være en annen mann som hadde begått mordet.
En drosjesjåfør forklarte at han i tiden mellom klokken 23.30 og 24 den 6. desember hadde møtt en ung mann som kom med en pike foran seg på sykkelen nedover Kjølberggaten. Piken var liten og spe, og Gerd er stor og kraftig. Hun var tilstede i retten og drosjesjåføren mente at det ikke var henne han hadde sett.
– Det kan ikke ha vært andre enn oss, sier Torgersen.
Lagmannen: – Men De har jo forklart at «Gerd» satt bak på bagasjebrettet, og sjåføren sier at denne piken satt foran på stangen.
– Han kan ha sett feil.
– Og tidspunktet stemmer jo ikke heller. De har forklart at De syklet hjemmefra med «Gerd» ved 0.30-tiden, og sjåføren møtte paret en halv time à tre kvarter tidligere.
– Han kan ha tatt feil av tiden.
Men sjåføren hadde sin kjørebok å gå efter, han skulle avslutte kjøringen klokken 24.
– Hvorfor tror De «Gerd» ville De skulle sykle henne helt ned til Stortinget, når hun bodde et forholdsvis kort stykke fra Deres eget hjem?
– Jeg visste ikke hvor hun bodde.
Det eiendommelige ved Ståle Eskelands forskjellige skrifter for Torgersen er at han kaster et mistankens lys over nærmest alle personer som han kommer over. Noen naboer av den drepte jenta oppførte seg sannelig mistenkelig (det var sikkert de som gjorde det). Den drepte jentas familie oppførte seg sannelig mistenkelig (det var sikkert broren eller faren som gjorde det). Alle vet at butleren gjorde det. Torgersen er egentlig ganske snill. (Han hadde to voldsdommer på seg før 1957, i tillegg til voldtektsdommen; jf. Katteland 2005: 108.) Men ta denne person X, da. Han oppførte seg sannelig mistenkelig. Bittet hans stemmer riktignok ikke overens med bittmerket, men – her kommer den typiske logikken fra Eskeland: Siden X sannelig oppførte seg mistenkelig og følgelig antagelig er skyldig, men samtidig har et bitt som utelukker ham som biter, kan vi følgelig slutte at det var to personer som drepte henne, den mistenkelige X og han som bet henne. Eller ta personen Y. Det var sikkert han som gjorde det. Riktignok ble han arrestert i Rotterdam dagen etter at jenta ble drept, men hva så? Han har ergo tatt livet av henne og så råkjørt ned til Rotterdam. Da vil han fint rekke å bli arrestert dagen etter. Eller ta alle disse dokumentene og prøvene som man ikke lenger finner. Det beviser at daværende statsadvokat bevisst har løyet. Antagelig har han konspirert sammen med dommeren for å dekke over løgnene. Kriminalpolitiet var med på det. Alle de sakkyndige tar feil. Det er ingen tvil om at vitnene lyver. At alle sakens ufattelig mange momenter er diskutert ned til minste detalj i 1976 og i 2001 av Høyesterett og i 2006 og i 2010 av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker uten at noen finner tegn til at dommen fra 1958 er uriktig, beviser bare at de har tunnelsyn, alle sammen. Høyesterett har tolket alle bevisene feil. At kommisjonen støtter seg på tidligere vurderinger av Høysterett, viser i grunnen bare én ting, nemlig at de (makta) dekker over hverandres feil. Alle som setter seg inn i saken, vil forstå at alle bevisene er verdiløse. Det er klart at Torgersen er uskyldig, bare tenk på Liland-saken. Og hu der Gerd? Hvorfor skulle Torgersen lyve om henne? Dessuten meldte den riktige Gerd seg et par dager ut i rettssaken. Hun jobbet i en skoforretning i Oslo sentrum. Men statsadvokaten nektet å føre henne som vitne, og han holdt denne svært viktige opplysningen skjult for forsvareren, hvilket er ulovlig. Politiet var med på det. (Torgersen selv har utelukket at denne Gerd kan ha vært «hans» Gerd.) 81 prosent av VGs lesere mener at saken mot Torgersen bør gjenopptas. Nå er han død, og som Cato Schiøtz påpeker: Han vil ikke få oppleve å bli renvasket. For det kommer han til å bli. Det er alle enige om. Alle bevisene i saken er verdiløse. Det er vitenskapelig bevist. Professor dr.philos., patolog Per Brandtzæg har sagt det pregnant: Vitenskapen er en sannhetssøkende kultur. Ta avføringsbeviset. Det var bare en liten mørk flekk på den ene skoen. (Men avføring i lommen? Og på en fyrstikkeske?) Det er ikke vitenskapelig bevist utover enhver teoretisk tvil at flekken på skoen var avføring. I så fall var det bæsj fra et dyr. Det er naivt å tro noe annet. De sakkyndige overvurderte sin egen kompetanse. Ta barnålbeviset. Barnåler kan alle få på seg. Dressen som Torgersen hadde på seg, var tidligere eid av en viss Støleggen, og han hadde vært på flukt fra politiet i de svenske skoger. (Denne historien er antagelig usann.) Der fikk han barnålene på seg. Det er simpelthen ikke mulig å hevde at man ikke får barnåler på seg når man ligger i en svensk skog. Hvorfor skulle Støleggen lyve om dette? (Men bare fem nåler, alle veldig korte og like dem fra juletreet på åstedet, og ingen andre?) De sakkyndige den gang hadde ikke peiling. Torgersen var forhåndsdømt. Ta tannbittbeviset. Selv Den rettsmedisinske kommisjon har avfeid dette som et «bevis». Ta dette vitnet som mener å ha sett Torgersen gå inn i en taxi. Hun forsøkte å få Torgersens familie kastet ut. Hun hadde all grunn til å lyve. (Også overfor sin nabo, som hun fortalte sin historie til før det var kjent at Torgersen var arrestert?) Vi kan hverken bekrefte eller avkrefte noe av det hun sier, så lenge etterpå. Det var en annen person hun så. Det var dårlige lysforhold. Hele argumentet er forresten idiotisk: At Torgersen angivelig har satt seg i en drosje, gjør ham ikke til en morder. (Men det ødelegger forklaringen hans på vesentlige punkter.) Ta det andre vitnet som så Torgersen i nærheten av åstedet noen minutter før han ble pågrepet. Han hadde brukt narkotika. Han hadde all grunn til å lyve. Han fikk belønning av fengselet etter å ha vitnet mot Torgersen. (Det finnes ingen holdepunkter for å anta noe slikt.) Dessuten var han beviselig dum. En sinke. Kriminell. At Torgersen angrep dette vitnet i retten, beviser i grunnen bare at Torgersen er uskyldig. Hvis man er skyldig, oppfører man seg ikke så irrasjonelt. 270 fremtredende norske vitenskapsmenn mener at alle bevisene i saken er verdiløse. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker sier at de bygger på en «helhetsvurdering», men som professor dr.philos, patolog Per Brandtzæg skriver i Klassekampen 11. mai 2015, nekter kommisjonen «å fremlegge hva som inngår i helhetsvurderingen». (Her inngår vel alle sakens momenter?)
Hvis det som Brandtzæg her skriver, hadde vært sant, ville det saktens ha vært merkelig. Det ville også ha vært merkelig dersom det som Eskeland i forskjellige skrifter fremfører, hadde vært sant, nemlig at de aller fleste er enige om at ikke bare er alle bevisene i saken verdiløse, men her har også statsadvokaten, politiet og mange, mange andre bevisst løyet. Det er i grunnen ikke rart at 81 prosent av VGs lesere i 2006 mente at Torgersen burde få sin sak gjenopptatt, for om man tar for gitt at alt det som Eskeland hevder, er sant, skal det godt gjøres å komme til et annet resultat. På bakgrunn av det som man får servert av informasjon, legger man sammen 2 og 2, og siden man ikke får vite at her også finnes andre tall som skal være med i regnestykket, ser det unektelig corny ut at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker mener at svaret er noe annet enn 4. En vesentlig forutsetning for at en demagog skal lykkes, er at tilhørerne stoler på at de er blitt presentert for all relevant informasjon. Det er det som gjør dem i stand til å legge sammen 2 og 2. Jeg savnet ikke andre argumenter da jeg leste boken til Juell Eide og Moss og senere Eskelands Bevisene i Torgersen-saken. Jeg la sammen 2 og 2 og var opprørt.
Det er for så vidt ikke overraskende at Torgersens støttespillere argumenterer som de gjør, for det som de skriver, har helt klart funnet gjenklang i opinionen. Riktignok forstår jeg ikke hvorfor de gjennomgående skriver at bevisene i saken er «verdiløse», ettersom de må forstå at enkelte da vil reagere med å si at det jo er rettens oppgave å vurdere om en bestemt opplysning i en sak har stor eller liten – eller ingen – betydning.
Et vitne – Bergersen – hevder å ha sett Torgersen i Skippergata like før han ble pågrepet av politiet, og Eskeland hevder at Bergersen lyver. Denne Bergersen virker ikke særlig troverdig som person, og i hans forklaring er det mangt som virker ganske merkelig, men på meg gjør det faktisk inntrykk at Høyesterett i 1976 og 2001, som kommisjonen i 2006 og 2010, mener at man ikke uten videre kan avfeie alt det som Bergersen sier. På meg virker det som om lagretten (juryen) den gang i 1958 fikk høre Bergersens forklaring, at den var kjent med hans strafferegister, og at Torgersens forsvarer i sitt sluttinnlegg mente at dette var et vitne som man ikke kunne stole på. Det er vanskelig å vite hva juryen har tenkt, ettersom den bare skal svare ja eller nei på skyldspørsmålet, og hvilket inntrykk Bergersens vitnemål har gjort på jurymedlemmene, blir tilsvarende vanskelig å ha noen formening om. På meg virker det som om direktøren ved Botsfengselet, der Bergersen sonet, samt overlegen og underdirektøren ved samme institusjon har stolt på det som Bergersen har fortalt. Eskeland skriver at «det er ikke protokollert at juryen fikk strafferegisteret med seg da den trakk seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet» (2005: 282), til hvilket statsadvokat Katteland bemerker (2005: 58):
Torgersen viser også til at det ikke er protokollert at juryen fikk strafferegisteret til Ørnulf Bergersen med seg da den trakk seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet. Både etter dagjeldende og någjeldende straffeprosesslov faller et slikt dokument utenfor hva lagretten kan få med seg til rådslagningen. Dersom lagretten hadde fått dette med ville det i så fall ha vært en saksbehandlingsfeil.
Jeg nevner dette som et eksempel på at det her og der virker som om Eskeland kanskje overvurderer sin egen kapasitet til å vurdere slike detaljer. Hans argumentasjon går forresten stort sett ut på å anta en rekke ting, uten belegg, og så trekke sikre slutninger fra disse antagelsene for å vise at alle tar feil om alt, og/eller at de bevisst lyver. For eksempel hevder han at byrettsdommer Koren under den såkalte forundersøkelsen (den gang en ordning som gikk forut for hovedforhandlingen) var kjent med Bergersen og hans vitnemål. Hvorfor er dette viktig? Kommisjonen skriver (2006: 297):
Dersom domfeltes forutsetning om at byrettsdommer Koren husker rett i 2000 med hensyn til at Bergersens navn og rolle var kjent allerede mens den rettslige forundersøkelsen pågikk, innebærer det at både politiet (Kåre Johansen og Karl Laugerud) og statsadvokat Dorenfeldt holdt denne opplysningen tilbake for retten. Det innebærer videre at både Bergersen selv, direktør Juel, underdirektør Dokmo og overlege Leikvam, forklarte seg uriktig om dette forholdet, som åpenbart var et tema under hovedforhandlingen, jf. Dorenfeldts redegjørelse og referater i Arbeiderbladet.
For kommisjonen fremstår det som usannsynlig at så mange personer, uavhengig av hverandre, har forklart seg uriktig om dette forholdet i 1958, og det er like usannsynlig at det var avtalt mellom dem og hadde til formål å ramme Torgersen. Dette ser kommisjonen helt bort fra.
At det i avisene kolporteres påstander om at politi, påtalemyndighet, fengselsansatte, alle sakkyndige, vitnene, aktørene i lagmannsretten, Høyesterett og endelig Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker bevisst holder tilbake vesentlig informasjon, lyver og dekker over for hverandre, så å si sammenhengende fra desember 1957 til i dag – alt dette bidrar til at mange i dag mener at Torgersen er blitt utsatt for et justismord, men det forundrer meg at Eskeland ikke beregner sitt publikum bedre når han skal fremføre slike påstander overfor en oppmerksom påtalemyndighet og en like oppmerksom kommisjon, når han må være klar over at det han skriver, vil bli finlest av dyktige jurister som ikke så lett lar seg vippe av pinnen. I mørke stunder tenker jeg at Eskeland faktisk er klar over dette, og at det er viktigere for ham å vinne folkemeningen enn å vinne saken. I filmen Gladiator får helten vite: «Win the crowd, and you’ll have your freedom.» Slik er det heldigvis ikke i vårt samfunn.
Hva gjelder vitnet Bergersen, dukket det i 1972 opp et brev som han skal ha skrevet 6. mai 1958, og som man med litt velvilje kan tolke slik at han mellom linjene tilkjennegir at han vil få fordeler fra fengselet dersom han vitner mot Torgersen. Brevet gjengis i faksimile i boken til Juell Eide og Moss (510). Allerede i juni 1972 mente imidlertid en skriftsakkyndig at «det må kunne utelukkes at [Bergersen] er den person som har skrevet det omstridte brevet» (sitert etter Katteland 2005: 61). Påtalemyndigheten bemerker til dette at «det forhold at noen åpenbart har fabrikkert brev/erklæringer for å svekke Ørnulf Bergersens troverdighet, styrker etter påtalemyndighetens oppfatning Ørnulf Bergersens troverdighet» (Katteland 2005: 62). Juell Eide og Moss suggererer imidlertid et inntrykk av at dette brevet viser at påtalemyndigheten helst ikke vil vite av Bergersen og egentlig ønsker å holde ham gjemt. Det er virkelig irriterende å få vite om denne skrifteksperten senere, når det er så tydelig at Juell Eide og Moss kjenner til ham – uten at de gir meg noe hint om dette. Da jeg leste følgende avsnitt i boken deres (257), satte jeg et stort «NB!» i margen:
Vi kan ikke verifisere at [brevet] er skrevet av Ørnulf Emil Bergersen […]. Vi har ikke noe annet dokument skrevet av Bergersen som viser at dette er, eventuelt ikke er, hans skrift og underskrift. Vi har bedt statsadvokat Frønsdal gi oss eksempler på Bergersens håndskrift fra hans mange straffesaker før 1958. Henvendelsen er ikke besvart. Bergersen må fremdeles holdes «dypfryst» – 41 år etterpå!
Dagsavisens Mode Steinkjer, som virker å ha satt seg godt inn i saken, skriver i sin nekrolog 19. juni 2015 (dagsavisen.no):
I dag er de kjente «tannbittbeviset», «barnålbeviset» og «avføringsbeviset» pulveriserte. Det den gang avgjørende vitnemålet til Ørnulf Bergersen, en vaneforbryter erklært «imbesil nevrotiker», «debil psykopat» og «narkoman alkoholiker», får stå for den dominerende [aktor] Dorenfeldts egen regning. På et menneskelig plan er det derfor lett å skjønne Torgersens «tigersprang» mot kronvitnet i rettssalen, med håndjern og fotlenke som følge.
Det er blitt sagt at demagogen preker doktriner som han vet er usanne, for han vet også at de han taler til, er idioter. Det er betegnende for Eskelands skrivestrategi at han i Bevisene i Torgersen-saken ofte helt glemmer å argumentere (veie for og imot), mens han eksempelvis i læreboken Strafferett (2. utg., 2006) er myndig og saklig og nettopp derfor greier å fremføre et tillitvekkende resonnement. Også i læreboken kommer Eskeland inn på Torgersen-saken, i et kort kapittel om justismord, men uten å gjøre dette kapittelet til en kamparena.
Skibet gaar videre, som det heter hos Nordahl Grieg. At saken ikke ble avsluttet i 2006 da kommisjonen ga sitt avslag, overrasket vel ingen, og Ståle Eskeland leverte i september 2008 et nytt skrift som supplement til en ny begjæring fra året i forveien (Eskeland 2008). Dette ble så fulgt opp av en ny uttalelse fra påtalemyndigheten (Katteland 2009), samt et nytt avslag fra kommisjonen (2010).
I mellomtiden hadde man opprettet et forskningsprosjekt i Bergen kalt Justismordets dramaturgi. Om konstruksjon av falske og fiktive fortellinger i retten, ledet av professor i litteraturvitenskap Arild Linneberg og finansiert av Norges forskningsråd 2009–2013. I fjor forelå det som synes å være hovedgevinsten fra arbeidet, boken Justismordets retorikk, ført i pennen av Johan Dragvoll, Bjørn C. Ekeland og Arild Linneberg (Dragvoll m.fl. 2014). Boken har et overraskende skrint kildetilfang, og til tross for et bredt anlagt tema behandles bare seks saker, herunder Torgersen-saken i Linnebergs kapittel «Ingen tvil – om statsadvokatens språkføring i Torgersen-saken» (109–129).
De tre litteraturforskerne lar i denne boken freidigheten få usedvanlig frie tøyler. Det er ikke måte på hvor dumme norske jurister er, ettersom deres arbeid er preget av «svak fortolkningskompetanse» (40), noe som «burde være klart for alle med et snev av humanistisk dannelse» (77). Her omtales «et retorisk bevisstløst granskningsutvalg med svak hermeneutisk kompetanse» (77), og det er «humanistisk dannede menneskers barnelærdom at måten noe sies på kan være like avgjørende som innholdet i det som sies» (112).
Det er flaut å være norsk litteraturviter når man leser slikt.
I et kapittel om Treholt-saken skriver Linneberg at det «ikke [er] betryggende at jurister ofte påberoper seg en høyere logikk enn vanlig sunn fornuft, for ikke å snakke om at det skulle finnes en juridisk logikk som står over elementær innføring på universitetsnivå i emnet» (177). Men når han selv skal trekke en slutning, går det ikke alltid bra.
I kapittelet om Torgersen-saken siterer han først fra noe som statsadvokat Katteland skal ha skrevet, og siden han her ikke oppgir noen referanse, tar det litt tid å finne ut at sitatet ikke stammer fra statsadvokaten, men fra Høyesteretts kjennelse i en helt annen sak – som statsadvokaten siterer fra (Katteland 2009: 14). Dessverre klarer Linneberg å tolke «ikke bevist utover enhver rimelig tvil» som synonymt med «verdiløst», og da hjelper det ikke at han, med all sin humanistisk dannede barnelærdom, triumferende kan fastslå at statsadvokaten er dum (115):
Jeg gjentar gjerne Kattelands gjentakelse: «Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen.»
Her melder det seg to enkle spørsmål. 1) Kan bevis som hver for seg er verdiløse, samlet sett holde? 2) Gjelder ikke allment vedtatte regler for logisk argumentasjon – og sunt folkevett – for jussen?
Her har leseren god mulighet til å se hvordan det sluttes fra et premiss (første avsnitt) til en konklusjon i form av to spørsmål (andre avsnitt). Verre blir det når Linneberg bare siterer brokker eller enkeltfraser før han konkluderer at statsadvokaten er teit, åpenbart i håp om at leseren ikke skal gidde å lese det som statsadvokaten faktisk skriver. Først Linneberg (116):
Vitneutsagnene er ikke tillitvekkende. For eksempel blir en forklaring fra en drosjesjåfør som «synes å huske» en person «han ikke festet seg veldig ved», men som «muligens hadde hatt og mørk frakk», for Katteland et indisium på at det var Torgersen sjåføren hadde kjørt i sin drosje (s. 24).
Det som Linneberg unnlater å fortelle til leseren, er at drosjesjåførens vitnemål, til tross for mange uklarheter, støtter opp under noe som vitnet Olsen hadde forklart, nemlig at hun har sett Torgersen gå inn i en drosje på et tidspunkt da Torgersen hevder å ha vært hjemme hos seg selv på Lille Tøyen, og på et tidspunkt hvor drosjesjåføren hevder at han har kjørt en mann til Lille Tøyen. Dette skriver Katteland (2009: 24; uth. i original):
Til drøftelsene om hva drosjesjåfør Strand forklarte om sine observasjoner vil jeg kort bemerke at han i sin forklaring sier at han synes å huske at personen kom fra Aksel Jensen-hjørne. Strand ga videre uttrykk for at han ikke festet seg veldig ved denne personen og at han kun forklarte at personen muligens hadde hatt og mørk frakk, jf dok 18 side 70. Det forhold at personen kom fra Axel Jensen-hjørne og at han hadde hatt blir [av Eskeland] fremstilt som ikke forenlig med at vedkommende kan være Torgersen. Slik jeg ser det fremkommer det klart av Strand sin forklaring at dette er ting han ikke er sikker på. Det han er sikker på og som er det sentrale, er at han fikk en drosjetur fra Youngstorget og til Lille Tøyen som stemmer svært godt overens med Olsens forklaring.
Eksempelet er dessverre ikke enestående. En demagog trenger forresten ikke å bygge på usannheter; det er tilstrekkelig at han eller hun velger ut en detalj som isolert sett er helt korrekt, men som for leseren ikke gir et godt nok grunnlag til å trekke holdbare slutninger. Den freidige tonen er like påfallende her som ellers i boken (117):
Skillet mellom jurister og ikke-jurister når det gjelder bevisvurdering burde for lengst ha opphevet seg selv. Som en av grunnene til at det er «helt utvilsomt at Torgersen er dømt med rette», anføres for eksempel «hans tidligere strafferegister og personlighet», som det står på side 15. Og det er klart at slikt kan peke i denne retning, men samtidig kan det være farlig å la det bli styrende. I mitt arbeid med rettens retorikk har det ofte slått meg i hvilken grad en slett psykologi legger føringer for den strengeste justis.
Det er helt korrekt at statsadvokat Katteland konkluderer med at det er «helt utvilsomt at Torgersen er dømt med rette», og det er også helt korrekt at hun som et eksempel nevner «hans tidligere strafferegister og personlighet». Men strafferegister og personlighet kan virkelig ikke sies å stå i sentrum av resonnementet – slik Linneberg åpenbart ønsker at leseren skal tro. Her et lengre sitat for å vise hvilken plass strafferegister og personlighet faktisk opptar (Katteland 2009: 15; uth. i original). Det nedenfor nevnte brevet fra ti sakkyndige gjelder et brev som ti medisinere og naturvitere skrev til kommisjonen i 2006, der de mente at det «ikke er vitenskapelig holdbar[t] og derfor heller ikke sannhetssøkende» å hevde at de tekniske bevisene i saken knytter Torgersen til drapet.
Etter norske prosessregler er det ikke slik at det skal ses bort fra et bevis som ikke i seg selv er 100 % sikkert, slik som anført av de 10 sakkyndige i et brev til kommisjonen av 18. september 2006. Selv om de tekniske bevisene, vurdert enkeltvis, ikke med 100 % sikkerhet knytter Torgersen til åstedet, har de likevel en bevisverdi og det er som nevnt her de sakkyndige tar feil. Det er nettopp dette som er bevisvurdering og denne bevisvurderingen må skje samlet, alle beviser må ses under ett.
Sagt på en annen måte kan vurdering av bevis også være en vurdering av sannsynlighet for tilfeldighet.
- den «tilfeldighet» at Torgersens dress kun inneholder 5 ualminnelige korte barnåler som er like de barnålene som er funnet på åstedet, sammenholdt med at den drepte er tildekket med et juletre med ualminnelig korte nåler
- den «tilfeldighet» at det på Torgersens sko, bukselomme og fyrstikkeske (liket var forsøkt påtent) blir funnet avføring som er lik den som er funnet på åstedet, sammenholdt med at han er pågrepet på vei ut fra det området drapet er begått og det er snakk om et kvelningsdrap hvor urin og avføring er gått på offeret
- den «tilfeldighet» at Torgersen har et tannbitt som ikke utelukker ham som biter i avdødes bryst
- den «tilfeldighet» at flere vitner som kjenner ham plasserer ham i byen slik at han nærmest på minuttet måtte ha påtruffet den drepte
- den «tilfeldighet» at han blir plukket ut av flere vitner som en som ligner på den personen de observerte den drepte sammen med ved beskrivelser som «jævla lik» og «ikke to som kan være så like»
- den «tilfeldighet» at han blir observert i sentrum av en som kjente ham (nabo), på et tidspunkt han selv hevder å være hjemme på Lille Tøyen med «Gerd»
- den «tilfeldighet» at vitnet Ørnulf Bergersen, som har sonet sammen med Torgersen, observerer ham i Skippergata, gata der drapet er begått, rett før han blir pågrepet, samtidig som Torgersen nekter for å ha vært i Skippergata.
Alle disse «tilfeldighetene» sammenholdt med en rekke andre forhold gjør det etter vår oppfatning helt utvilsomt at Torgersen er dømt med rette. Hertil kommer den omstendighet at Torgersen – til tross for at han hevdet sin uskyld – nektet å samarbeide med politiet på alle mulige måter, i forbindelse med vitnekonfrontasjoner, tannavtrykk, avhør og hårprøver. I tillegg kommer at han beviselig valgte å lyve i retten da han hevdet at Gerd Berg var «hans Gerd», vitneforklaringene fra familien hans hvor svogeren i ettertid har innrømmet at han ble bedt av Torgersens familie om å lyve for å beskytte Torgersen, jf dok 257/765, Torgersen og/eller hans støttespilleres forsøk på bevisfusk ved produksjon av falske erklæringer med mer, hans tidligere strafferegister og personlighet for å nevne det vesentligste.
Det er trist at Linneberg ikke ser hvilket potensial som ligger i Kattelands opplisting av «tilfeldigheter»; han henger seg bare opp i at «tilfeldighet» er satt i anførselstegn (115). Kattelands bruk av en slik liste er et grep som hun åpenbart har hentet fra VG-journalisten Michael Grundt Spangs bok Torgersen-saken (1973), og det er tankevekkende at statsadvokaten så å si henter retorisk styrke fra en populærfremstilling av saken (Grundt Spang: 98 f.):
Hvis juryen etter den bevisførsel som fant sted under hovedforhandlingen i juni 1958 skulle ha frikjent Torgersen, måtte den ha akseptert blant annet følgende tilfeldigheter:
Den tilfeldighet at Torgersen ble iakttatt med kurs inn i åstedsområdet i minuttene før Rigmor ble antastet av sin banemann.
Den tilfeldighet at han ble arrestert med kurs ut av åstedsområdet to timer senere, på et tidspunkt som stemmer godt med antennelsen av brannen.
Den tilfeldighet at han i mellomtiden hadde skiftet klær – hvor ofte opererer ett og samme menneske i to forskjellige antrekk i Oslo sentrum ved nattetid?
Den tilfeldighet at han akkurat denne kvelden skulle ha vært sammen med en pike han bare kjente fornavnet på, som han ikke visste hvor bodde, ikke visste hvor arbeidet, og som han ikke i det hele tatt kunne sette politiet på spor etter, enda han hadde truffet henne tidligere, bl.a. på dansefester, hvor andre må ha sett dem.
Den tilfeldighet at akkurat denne piken skulle være så hjerteløs at hun heller så sin venn i fengsel på livstid fremfor å melde seg for å bekrefte hans historie.
Den tilfeldighet at ikke et eneste menneske hjemme hos Torgersen så piken – men bare ble sikrere og sikrere på å ha hørt lyder fra henne jo mer tiden gikk.
Den tilfeldighet at Torgersen utpekte feil Gerd i retten.
Den tilfeldighet at det akkurat denne kvelden stod et par sko i en vannbøtte.
Den tilfeldighet at det ble funnet blod på disse skoene.
Den tilfeldighet at det på Torgersen – som allerede nå er rammet av en myriade av uhell – fins ytterligere en rekke blodspor, på fingre, under negler, på frakken, på den brune dressen.
Den tilfeldighet at Torgersens tannbitt svarer akkurat til bittet i Rigmors bryst – Torgersen er så katastrofalt uheldig at den virkelige gjerningsmannen må ha en tanngard presis lik hans egen.
Den tilfeldighet at det i Torgersens brune dress fins 5 barnåler, alle innbyrdes like, og alle meget karakteristiske – og helt like den typen barnåler som fins på det tørre juletreet på åstedet.
Den tilfeldighet at det – hvis foregående punkt anses som en tilfeldighet – ikke fins en eneste barnål av en annen type, det er utelukkende den sjeldne nåletypen fra åstedet som synes å ha blitt tiltrukket av Torgersens brune dress.
Den tilfeldighet at det på tiltaltes sko, i lommen og på hans ene fyrstikkeske blir funnet fæces – hvor ofte har man i det hele tatt fæces på sko, i lommen og på en fyrstikkeske – og hvor ofte blir man akkurat da anholdt som mistenkt for kvelningsdrap (som utløser fæces) og mordbrann (som man trenger fyrstikker for å antenne)?
Den tilfeldighet at denne fæces – såvel den på Torgersen som den på offeret – var nøyaktig lik, og inneholdende de samme pallisadeceller av erter, samtidig som det lot seg konstatere at offeret hadde spist ertesuppe til middag dagen før.
Den tilfeldighet at vitnenes signalementer i store trekk tegnet et bilde av en mann som svarte til Torgersen.
Legg merke til at Katteland ikke trenger å sette «tilfeldighet» i anførselstegn; poenget – nemlig at dette ikke er tilfeldigheter – kommer klart frem uten dem. Komparativt innstilte litteraturvitere ville finne listene interessante for en sammenligning, og retorikkinteresserte ville for eksempel kunne kikke nærmere på hvordan Kattelands liste «sampler» Grundt Spang sin.
Dette interesserer dessverre ikke forfatterne av Justismordets retorikk. Det ville heller ikke være mulig for forfatterne å diskutere hvorvidt Kattelands sampling og retoriske strategi akkurat her er vanlig eller uvanlig i norsk strafferettspleie, siden deres kildetilfang som nevnt er skrint, og de oppgir å ha lest bare ni dommer, fordelt på 46 år (den eldste fra 1958, den yngste fra 2004). Imidlertid forhindrer ikke dette dem fra å komme med generaliserende kommentarer: «Det er nettopp på dette punkt – i overgrepet mot ‘det og de Andre’ – at de fleste justismord begynner» (74), der det ikke fremkommer på hvilket grunnlag de har kommet frem til en slik konklusjon. I en kritikk av dommeres psykologisering av tiltalte hevdes det at «dette er et klassisk trekk ved dårlige dommer» (136), men det fremkommer ikke om de støtter seg på flere enn de ni dommene som de lister opp under «Kilder» (215).
Av de seks (altså kun seks) sakene som behandles i Justismordets retorikk, er tre tilfeller av erkjente justismord, altså saker der vi – fellesskapet – innrømmer at det er gjort feil. Dette gjelder sakene mot henholdsvis Per Liland, Fritz Moen og fetteren til Birgitte Tengs. Av de tre andre er to spektakulære saker, nemlig Torgersen-saken og Treholt-saken. Den sjette og siste saken, som i boken kalles «Stemorsaken», virker å være funnet av en av de tre forfatterne og er faktisk veldig interessant.
Men hvor vanlig er justismord i Norge?
På domstol.no fant jeg følgende: «Alle straffesaker starter i tingretten, sett bort i fra mindre alvorlige saker. De blir behandlet i konfliktrådene. I tingretten behandles en straffesak i hovedsak som tilståelsesdom eller i meddomsrett.» Det vil si (antar jeg): Av alle straffesaker blir en del (X prosent) behandlet i konfliktråd. Av de resterende er noen (Y prosent) mindre komplekse saker (tilståelsessaker), mens de øvrige er såpass komplekse (partene er ikke enige om hva som er skjedd) at det blir «vanlig rettssak» og avgjørelse i meddomsrett. På telefon snakket jeg med en jurist i Domstoladministrasjonen, som driver nettstedet domstol.no, og hun loset meg frem til en statistikk som, hvis jeg forstår den rett, viser at det i perioden 2010–2014 ble behandlet cirka 15 000 saker for meddomsrett per år. Med andre ord: det totale antall straffesaker minus X prosent minus Y prosent = 15 000. Dette er bare saker ført for tingretten. Man kan tenke seg at grunnlaget for et justismord blir lagt først på et høyere trinn, i lagmannsretten.
På hjemmesiden til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (gjenopptakelse.no) fant jeg årsrapporten fra 2014, der hovedtallene synes å være som følger. 150 saker ble avsluttet. Av disse ble 22 ikke realitetsbehandlet fordi de ikke oppfylte forskjellige krav; for eksempel var én begjæring fremsatt av en person som etter loven ikke hadde adgang til å gjøre det. Av de resterende 128 sakene ble 85 forkastet «fordi de åpenbart ikke kunne føre frem». Av de resterende 43 sakene ble 29 ikke tatt til følge, mens 14 ble gjenåpnet. Nå betyr ikke dette at alle de 14 sakene er (erkjente) justismord; eksempelvis ble en sak der en mann var dømt til 12 års fengsel for innførsel av heroin, gjenåpnet og ført på ny, men med samme resultat (12 års fengsel).
Det ville være interessant om man kunne krysskoble slike statistikker, altså ta alle saker behandlet i meddomsrett i for eksempel 2004 og så se hvor mange av disse som til nå er begjært gjenåpnet, hvor mange av disse begjæringene som er tatt til følge, og hvor mange av disse igjen som ender med frifinnelse (erkjente justismord). Juristen i Domstoladministrasjonen som jeg snakket med, visste ikke hvordan man skulle få til dette, eller om det overhodet er mulig.
Som en tankelek kan man likevel se for seg følgende. 15 000 straffesaker blir i år Z avgjort i meddomsrett. 150 av dem (1 prosent) blir begjært gjenåpnet. Av disse blir 14 saker vedtatt gjenåpnet (cirka 0,1 prosent). La oss for eksempelets skyld si at halvparten av dem ender med full frifinnelse (erkjente justismord), altså cirka 0,05 prosent av de straffesakene som i år Z blir behandlet i meddomsrett. I et korrekt regnestykke ville man imidlertid ha måttet ta for seg også de tilståelsessakene som blir gjenåpnet. Eksempelvis ble en drosjeeier i 2009 i en tilståelsesdom dømt til 60 dagers fengsel for overtredelse av blant annet ligningsloven. Saken ble vedtatt gjenåpnet i 2014, skjønt med det resultat at drosjeeieren ble dømt på ny, denne gang for å ha handlet forsettlig (jf. avgjørelse av 22.01.2014 (2013/36)).
La oss videre anta at litteraturforskerne Dragvoll, Ekeland og Linneberg har helt rett: Norske jurister, inkludert (alle) statsadvokatene og (alle) dommerne, mangler hermeneutisk kompetanse; de har ingen humanistisk dannelse, og deres logiske evner når ikke engang opp til en «elementær innføring på universitetsnivå». I vårt tenkte tilfelle innebærer dette at disse tullingene dømmer feil i 7 av de 15 000 sakene. Det er selvfølgelig ille.
Men er det ikke rart at disse idiotene (i vårt tenkte tilfelle) klarer å avsi en riktig dom i alle de andre sakene, altså i de resterende 99,95 prosent av tilfellene?
Forresten har jeg aldri møtt en jurist med noen påfallende vegring mot å lese dikt og romaner.
Det er synd at Dragvoll, Ekeland og Linneberg ikke viser større interesse for det emnet som de åpenbart har brukt og fortsetter bruker mye arbeidstid på. Jeg har ellers støttet deres prosjekt i en kronikk (Iunker), og jeg blir takket i deres forord (14). Takk for takken. Jeg skulle bare ønske at dere hørte litt mer på meg. Med – la oss si – 14 gjenåpnede saker hvert år siden Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i 2004 startet sitt arbeid, har vi med – la oss si – 140 saker (14 x 10) en rikholdig materialbestand som fortjener oppmerksomhet og nøktern analyse.
I Torgersen-saken virker det forresten som om det utspiller seg et uoversiktlig drama knyttet til nesten hver eneste detalj. Her to eksempler.
(1) Når det gjelder Torgersens filing av sine tenner mens han satt i fengsel, og den tannmodellen (Zalgen) som han senere fikk laget, mener påtalemyndigheten at «man rent faktisk her har tilstrekkelig bevis for å fastslå at Torgersen forberedte bevisfusk» (Katteland 2005: 110). Dagbladet publiserte cirka år 2000 en artikkel om Torgersens tannfiling, og da gikk Torgersen til oppreisningssøksmål mot avisen. Torgersen fikk ikke medhold, idet retten «fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at Torgersens tenner var slipt av ham eller andre, samt at det var gjort for at fortennene i underkjeven ikke skulle passe med bittmerke i offerets bryst fra drapssaken i 1958» (Katteland 2005: sst.).
(2) 270 forskere innen medisin og naturvitenskap skrev i juni 2008 et brev til daværende justisminister Knut Storberget. De var blant annet opprørt over at brevet nevnt ovenfor, fra de ti medisinerne og naturviterne, ble avskrevet av kommisjonen som et «engasjert partsinnlegg». Imidlertid kommer de 270 forskerne her med en slags trussel (!) mot justisministeren, idet de mellom linjene sier at de i fremtiden ikke vil gidde å delta som sakkyndige i rettssaker med mindre justisministeren gjør som de sier (her sitert etter Eskeland 2008: 45):
Vi ber Justisministeren ta initiativ for å sikre at rettsvesenet fungerer på en slik måte at oppdatert og kritisk vitenskapelig metode sikres en plass i bevisvurderinger. Bare da kan eksperter fra medisin og naturvitenskap ta ansvar for å medvirke som sakkyndige.
Kommisjonens daværende leder Janne Kristensen følte seg kallet til å skrive et slags motbrev til Storberget – som Eskeland siterer og kommenterer. Kristensen skriver her på vegne av hele kommisjonen og finner blant annet at de ti forskerne i det forrige brevet (det forrige dramaet) «på en bemerkelsesverdig uprofesjonell måte [gikk] ut over sin rolle og sitt mandat som offentlig oppnevnte sakkyndige ved å uttale seg om bevisvurderingen», samt at kommisjonen ikke kan «forholde seg til personlige meningsytringer». Til sist «anbefales [det] at hele kommisjonens avgjørelse leses av de 270 brevskriverne» (sitert etter Eskeland 2008: 47 f.). Dette fikk det til å renne over for enkelte av brevskriverne (i dette nye dramaet). Kristensens brev var gjengitt i Aftenposten, og på bakgrunn av dette avisoppslaget skrev biolog Kristian Gundersen en harmdirrende e-post til kommisjonen hvor det blant annet står (sitert etter Eskeland 2008: 52 f.):
Som en av [de 270] underskriverne skal jeg ha meg frabedt at man uten å ha undersøkt saken beskylder meg for å ha uttalt meg uten å ha satt meg inn i saken. Jeg har faktisk lest HELE rapporten, og det lenge før jeg ble bedt om å undertegne oppropet […]. Jeg ber om å få tilsendt det brev det vises til fra Kristiansen til justisministeren omgående, jeg antar at det er omfattet av offentlighetsloven? Jeg vil gjerne sikre meg at Aftenpostens gjengivelse av brevet er korrekt før jeg går videre med saken. Jeg er opplært til å undersøke primærkilder og vil gjerne unngå å tillegge kommisjonen meninger jeg hadde håpet at den ikke hadde.
Og Gundersen får tilsendt Kristensens brev. Gundersen gransker saken, opplært som han er til å undersøke primærkilder, kommer frem til at gjengivelsen i Aftenposten er korrekt, iallfall sånn cirka, og skriver så enda en e-post, denne gang adressert til kommisjonens kontorsjef (sitert etter Eskeland 2008: 53):
Jeg takker for tilsendt brev. Jeg konstaterer at journalistens gjengivelse av innholdet i brevet er rimelig korrekt. Brevets siste avsnitt er insinuant på en finurlig og usaklig måte. Kommisjonen har ikke undersøkt hva undertegnerne av brevet har lest og ikke lest. Det virker derimot som kommisjonen mener at dersom man leser rapporten så må man med nødvendighet dele kommisjonens vurderinger, slik er det altså ikke. På denne bakgrunn ber jeg om at kommisjonens medlemmer får tilsendt min epost av i går. Jeg synes kommisjonen skylder meg en unnskyldning.
Er det mulig? En unnskyldning? Bakgrunnen for dette dramaet var altså at ti forskere, de fleste av dem allerede involvert i saken på Torgersens side, hadde skrevet et engasjert brev til kommisjonen like før den skulle komme med sin avgjørelse, og utenfor den vanlige saksgangen. Et «engasjert partsinnlegg» virker da å være en treffende beskrivelse av et slikt brev. For øvrig gir brevet fra de 270 inntrykk av at de ikke har lest kommisjonens avslag, iallfall ikke særlig nøye.
Gundersen nevner begrepet «primærkilde». Jeg må understreke at jeg baserer min oppfatning av saken kun på de for meg tilgjengelige dokumentene, som ikke inkluderer de egentlige primærkildene, herunder de mange politirapportene som ble skrevet i desember 1957 og senere. Enkelte detaljer kan man like fullt lese seg til andre steder, eksempelvis når det gjelder personen X, som ovenfor omtales som en av de veldig mange personene som Eskeland mistenker for å ha vært delaktig i drapet. (Det gjelder en person som lå og sov øverst på Grünerløkka da drapet fant sted.) Det fremkommer følgende av et brev fra Eskeland gjengitt i kommisjonens avgjørelse fra 2010 (75): «X ble avhørt to ganger under etterforskningen: lørdag 7. desember kl. 13.00 og 18. januar kl. 08.15. Første gang ble han avhørt som vitne, andre gang som mistenkt.» Detaljen er interessant i lys av at Torgersens støttespillere så ofte påstår at politiet fra første stund ville «ta» Torgersen og derfor overså alle andre spor som kunne ha ledet dem i en annen retning. Hvorfor skulle politiet avhøre X som mistenkt så sent som 18. januar dersom de allerede natt til 7. desember, seks uker tidligere, hadde bestemt seg for at Torgersen var den skyldige?
Uten noe som helst belegg skriver for eksempel Jan Tennøe – for øvrig gjennomgående så drøy at Eskeland til sammenligning fremstår som sindig – at «politiet sto på bar bakke uten fnugg av bevis mot Torgersen […]. Andre spor enn de som kunne peke mot ham, var blitt ignorert» (Tennøe: 46). Tennøe går enda lenger enn sine forgjengere i mistenkeliggjøringen av politi og påtalemyndighet, og han antyder blant annet at penger kan ha vært et motiv for de sakkyndige, som var «håndplukket og betalt» (2): «Man må anta at påtalemyndigheten ‘shoppet’ rundt inntil den fant vitenskapsmenn som mot betaling var villige til å se saken slik påtalemyndigheten ønsket» (71). Ifølge Tennøe er det «så klart at sakens aktor og andre gjorde seg skyldig i straffbare forhold at det er umulig å argumentere mot det» (10). Selv klarer han ikke å argumentere overbevisende for det. Vitnet Ørnulf Bergersen, en «imbesil nevrotiker og debil psykopat» og «stor, tung, umosjonert og fet undermåler» (36 f.), skal ha opplyst til politiet at han «gikk med nisselue og solbriller» (38) midt i Oslo sentrum om kvelden vinterstid – for å unngå å vekke mistanke. Ja, hvor dum går det an å bli? Problemet er bare at dette kostymet er noe som Jens Bjørneboe i sin tid fant på (Bjørneboe: 98); Bergersen selv opplyste i retten at han var iført topplue og hornbriller (Juell Eide og Moss: 250). Jeg forstår ikke hvorfor Torgersens støttespillere tyr til slike midler hvis de mener at de har en god sak. Tennøe klarer til og med å tolke det som ikke står i en politirapport som et sikkert tegn på at politiet har forfalsket samme rapport (24–29).
Det er merkelig at en sak der en mann så entydig er dømt med rette, kan skape så mye oppstyr. Man sitter med følelsen av at Torgersen-saken på 70-tallet var en merkesak for venstresiden, der man nærmest som en pakkeløsning var imot NATO og EEC, for Torgersen og for og imot mange andre ting. Mot slutten av 90-tallet synes saken å ha tatt en «postmoderne vending» ved at Juell Eide og Moss, senere Eskeland, Brandtzæg, Linneberg, Tennøe og andre liksom frikobler seg fra virkeligheten og påstår at beviser som finnes, allikevel ikke gjør det. Jeg kan umulig være den eneste som ser dette, selv om min inngang til saken altså bare var å skrive et stykke for norsk ungdom av i dag.
Som et stykke norsk sosialhistorie er Torgersen-saken interessant fordi den så å si eksisterer i to parallelle dimensjoner: den ene selve straffesaken med dens kolossale mengde dokumenter, den andre de mange støttespillerne som fullstendig bekymringsløst blander sammen antagelser, usannheter og sikre konklusjoner helt uten belegg. Det gjør overhodet ikke inntrykk på dem at alle sakens momenter er analysert ned til minste detalj, gang på gang. Deres argumentasjon kunne kalles om ikke et tilfelle av art brut, så kanskje et slags raisonnement brut – hvis det ikke hadde vært for at så mange av dem tilhører Norges akademiske elite, blant andre professor Ståle Eskeland (rettsvitenskap), professor Per Brandtzæg (medisin), professor Arild Linneberg (litteraturvitenskap) og en hel rekke andre professorer innenfor forskjellige disipliner, i tillegg til de 270 professorene og forskerne som altså skriver et sint brev til daværende justisminister Knut Storberget, fordi et annet brev, fra ti andre professorer og forskere, ikke var blitt viet så stor plass i kommisjonens arbeid som man åpenbart hadde forventet et det skulle bli. Koker dette voldsomme engasjementet simpelthen ned til såret professoral stolthet? Det kan virke sånn. Jeg lar de 270 få siste ord (sitert etter Eskeland 2008: 45):
Vi vil ikke ha uttalt noe om skyldspørsmålet ved denne omstridte straffesaken […]. Det vi imidlertid ikke kan akseptere, er at Gjenopptakelseskommisjonen i sitt avslag (8.12.06) på begjæringen om ny prøving for domstolene avfeide våre kollegers brev som et «engasjert partsinnlegg» […].
Juni 2015
Ny sluttscene til Det skjendige drapet i Skippergata
(fra: Finn Iunker. 2015. Arbeider for scenen 1993–2015: 371–375. Kolon forlag. Oslo)
15
En kaffe, takk
En kafé utenfor Art brut-museet i Lausanne. 23. juni 2017. Den døde jenta sitter ved et bord med mange dokumenter.
KELNER
Oui?
DEN DØDE JENTA
Unnskyld?
KELNER
Pardon?
DEN DØDE JENTA
Unnskyld, jeg snakker ikke fransk.
KELNER
Det gjør ikke noe. Ceci est un rêve. Det er en drøm.
DEN DØDE JENTA
Snakker du norsk?
KELNER
Oui. Vous rêvez.
DEN DØDE JENTA leter i en parlør:
Je suis – morte.
KELNER
Det er din bursdag i dag, ikke sant?
DEN DØDE JENTA
Hvordan visste du det?
KELNER
Ceci est un rêve. Er det papirer fra saken?
DEN DØDE JENTA
Ja. Hvorfor kan de ikke la meg være i fred?
KELNER
Jeg trodde alle bevisene i saken var verdiløse?
DEN DØDE JENTA
Det tror ikke jeg. Se her, for eksempel, i avslaget fra Gjenopptagelseskommisjonen fra 2010, s. 40, påtalemyndighetens bemerkninger: «Etter norske prosessregler er det ikke slik at det skal ses bort fra et bevis som ikke i seg selv er 100 % sikkert. Selv om de tekniske bevisene, vurdert enkeltvis, ikke med 100 % sikkerhet knytter Torgersen til åstedet, har de likevel en bevisverdi. Det er nettopp dette som er bevisvurdering, og denne bevisvurderingen må skje samlet, alle beviser må sees under ett.»
En annen gjest kommer.
GJEST
Un café, s’il vous plaît.
KELNER
J’arrive, j’arrive –
GJEST
Ça presse!
KELNER
Tout de suite!
Gjesten og kelneren krangler på fransk.
DEN DØDE JENTA
Eller er det bare tilfeldigheter, alt sammen? «Den tilfeldighet at Torgersens dress kun inneholdt fem ualminnelig korte barnåler som er like de barnålene som er funnet på åstedet, sammenholdt med at den drepte» – jeg – «er tildekket med et juletre med ualminnelig korte barnåler. Den tilfeldighet at det på Torgersens sko, bukselomme og fyrstikkeske ble funnet avføring som er lik den som er funnet på stedet, sammenholdt med at han er pågrepet på vei ut fra det området drapet er begått, og det er snakk om et kvelningsdrap hvor urin og avføring er gått på offeret. Den tilfeldighet at Torgersen har et tannbitt som ikke utelukker ham som biter i avdødes bryst. Den tilfeldighet at flere vitner som kjenner ham, plasserer ham i byen slik at han nærmest på minuttet måtte ha påtruffet den drepte. Den tilfeldighet at han blir plukket ut av flere vitner som en som ligner på den personen de observerte dem med, ved beskrivelser som ‘jævla lik’ og ‘ikke to som kan være så like’. Den tilfeldighet at han ble observert i sentrum av en som kjente ham, en nabo, på et tidspunkt han selv hevder å være hjemme på Lille Tøyen sammen med ‘Gerd’.»
GJEST
Mademoiselle, une petite question –
DEN DØDE JENTA
Støttespillerne hans tror åpenbart at det dreier seg om en altomfattende konspirasjon som har pågått i flere tiår. De snakker som folk i en sekt.
GJEST
Sekt?
KELNER
Monsieur!
GJEST
J’ai une petite question à mademoiselle!
KELNER
Snakk norsk! Ceci est un rêve.
GJEST
Monsieur! Mais je ne suis pas un phantasme!
De krangler igjen.
DEN DØDE JENTA
Han skulle spørre meg om det ikke kunne ha vært en annen. Ta denne person Y som de mener kan ha drept meg. Y ble arrestert i Rotterdam dagen etter, men de mener likevel at han kan ha gjort det. Man må få lov til å stille spørsmål ved seriøsiteten deres. Jeg er tørst. Monsieur! De l’eau, s’il vous plaît. Gazeuse.
KELNER
Tout de suite, mademoiselle.
DEN DØDE JENTA til gjesten:
Hallo. Bonjour. Je m’appelle Rigmor.
GJEST
Bonjour, je suis François.
Kelneren kommer med vann. Den døde jenta drikker og fortsetter å lese i dokumentene.
GJEST
Un café, s’il vous plaît.
KELNER
Tout de suite, monsieur.
Flere gjester kommer, og aktiviteten ved kafeen tiltar.
LITTERATUR:
Jens Bjørneboe. 2003 (1972 [?]). «Henstilling til Stortingets justiskomité» [signert Helge Reistad, Sverre Wold, Jens Bjørneboe, Erna Nystein, Peder Furubotn]. I Jens Bjørneboe: Politi og anarki: 90–117. Pax Forlag. Oslo
Johan Dragvoll, Bjørn C. Ekeland og Arild Linneberg. 2014. Justismordets retorikk. Vidarforlaget. Oslo
Ståle Eskeland. 2005. Bevisene i Torgersen-saken. Uttalelse datert 05.04.2005. Tilgjengelig på torgersensaken.no
Ståle Eskeland. 2008. Torgersen-saken. Gjenopptakelseskommisjonens sviktende grunnlag for å avslå kravet om gjenopptakelse. Uttalelse datert 05.09.2008. Tilgjengelig på torgersensaken.no
Ivo de Figueiredo. 2014. Ord/kjøtt. Norsk scenedramatikk 1890–2000. Cappelen Damm. Oslo
Michael Grundt Spang. 1973. Torgersen-saken. J.W. Cappelens Forlag. Oslo
Finn Iunker. 2013. «Bryt forskningsmonopolet!». Klassekampen 03.01.2013: 21
Camilla Juell Eide og Erling Moss. 1999. «… aldri mer slippes løs …». Historien om Fredrik Fasting Torgersen. Pax Forlag. Oslo
Anne Margrete Katteland. 2005. Påtalemyndighetens uttalelse til Fredrik Ludvig Fasting Torgersens begjæring av 25. februar 2004 om Gjenopptakelse av straffesak pådømt av Eidsivating lagmannsrett 16. juni 1958. Uttalelse datert 02.12.2005. Tilgjengelig på torgersensaken.no
Anne Margrete Katteland. 2009. Påtalemyndighetens uttalelse til Fredrik Ludvig Fasting Torgersens begjæring av 17. juli 2007 om gjenåpning av straffesak pådømt av Eidsivating lagmannsrett 16. juni 1958. Uttalelse datert 17.12.2009. Tilgjengelig på torgersensaken.no
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. 2006. Avgjørelse i sak 2004-00071 av 08.12.2006. Tilgjengelig på gjenopptakelse.no og på torgersensaken.no
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. 2010. Avgjørelse i sak 2008 0124 av 30.09.2010. Tilgjengelig på gjenopptakelse.no og på torgersensaken.no
Jon H. Rydne. 2013. «Den vellykte outsideren Jan Kjærstad mener kolleger burde våge mer». Verdens Gang 13.10.2013: 46 f.
Jan Tennøe. 2013. Torgersensaken. Juks satt i system (1957–2013). SpreDet. Oslo [?]
Michel Thévos. 2001. The Art Brut Collection Lausanne. Oversatt av Digby Thomas. Swiss Museums / Swiss Institute for Art Research. Zürich